Det nye Nato

Etter toppmøtet i Bucuresti. Natos tyngdepunkt er flyttet østover. Både geografisk og politisk. Dette er en utfordring og samtidig en mulighet for Norge.

Den kalde krigens slutt. Jeg husker diplomater i Brussel som tidlig på 1990-tallet mente Nato var i ferd med å miste sitt ”rasjonale”, sin mening. Den kalde krigen var over, i realiteten var den vunnet, Sovjetunionen var oppløst, Berlinmuren revet.

Men så kom krigene på Balkan og et klart budskap fra landene som fra den tidligere sovjetiske interessesfæren; de ville med i Nato og EU. De ville trygge sin selvstendighet gjennom Natos kollektive sikkerhet og EUs økonomiske og politiske fellesskap.

Nye medlemmer. Nato-toppmøtet i Madrid i 1997 tok det første skrittet ved å gi klarsignal til Polen, Ungarn og Tsjekkia. Så fulgte i dette tiåret Litauen, Latvia og Estland og videre Slovakia, Slovenia, Romania og Bulgaria.

På Nato-toppmøtet i Bucuresti i forrige uke fulgte Albania og Kroatia. Makedonia fikk grønt lys så snart navnestriden med Hellas er avklart. Den største debatten sto om veien videre for Ukraina og Georgia. Budskapet fra Natoer klart: Det er et spørsmål om når, ikke om, de to får medlemskap.

Kollektiv sikkerhet. Utvidelsene har ikke endret kjernen i Nato-medlemskapet; den kollektive sikkerheten. Det understreker alvoret. Et land som blir medlem kan påregne støtte fra hele Alliansen om landet trues eller angripes.

Men identiteten er nok noe endret. Det er to årsaker til det: For det første: Slutten på den kalde krigen endret forståelsen av felles sikkerhetsutfordringer. Det handler ikke lenger om å møte et stort angrep fra øst. I dag er vi engasjert i Natos første omfattende fellesoperasjon så langt unna som i Afghanistan.

For det andre: Identiteten endres fordi de nye medlemslandene tar med seg sine erfaringer og opplevelser av egen sikkerhet til Natos diskusjoner. I diskusjonen om veien til medlemskap for Ukraina og Georgia, var det helt tydelig hvordan landenes nære fortid påvirket deres holdninger.

I de nye medlemslandene sitter ledere som selv har opplevd Sovjet-tiden. Noen hadde selv ansvar, men de har snudd og er i dag taleføre tilhengere av vestlig integrasjon. De fleste var aktive i motstanden mot kommunistregimene og preges i dag av dramatiske personlige erfaringer.

Samtaler med kolleger fra disse landene speiler en viktig del av moderne europeisk historie

Russisk dominans. Disse nye medlemslandene har en usvikelig tro på Nato-medlemskapet og også på betydningen av å komme med i EU. Deres mål er å forankre seg som selvstendige og uavhengige, og fri seg fra det de opplever som russisk ønske om fortsatt dominans.

De mener russiske ledere stadig ser på deres område som en interessesfære og de vil bruke alle muligheter til å gjendrive slike ambisjoner.

Derfor er de så konsekvente tilhengere av å gi Ukraina og Georgia grønt lys til medlemskap. Og derfor er de så åpne for de amerikanske missilforsvarsplanene. Ikke nødvendigvis fordi de tror så sterkt på ideen, men fordi de ønsker amerikansk nærvær på deres jord.

Forener og bygger bro. Det er likevel ikke dype skiller her til de øvrige vestlige Nato-medlemmene. Natos store styrke er å arbeide seg frem til posisjoner som forener og bygger bro.

Slutterklæringene fra Natos møter er vitnesbyrd om denne konsensustradisjonen. Så var også tilfelle på toppmøtet i Bucuresti. Alle land kunne enes om en erklæring som holder døren oppe både for Ukraina og Georgia.

Russisk politikk. Samtidig merker vi kontrastene. De ”eldste” medlemslandene i Europa får større distanse til erfaringene fra Sovjet-tiden. De utvikler nye relasjoner med et Russland i stor forandring. De er kritiske til de autoritære trekkene ved det russiske styresettet, de kan frustreres over russisk politikk på en lang rekke områder som understreker at Russland fortsatt ”er et annet sted”.

Men de ser etter nye samarbeidskanaler. Uten å gi Russland veto for Natos egne beslutninger, ønsker de å være mer lydhøre for russiske syn.

Konstruktivt samarbeid. Norge kommer her i en interessant posisjon – igjen: På den ene siden kan vi fortelle de mest troverdige historiene om konstruktivt samarbeid med Russland.

Vi har de positive erfaringene fra Barentssamarbeidet. Vi kan vise til et stabilt og godt naboskapsforhold til Russland. Utviklingen i nordområdene vil alltid ha rom for krevende interessemotsetninger.

Felles utfordringer. Men gradvis er det etablert en forståelse av at mange av oppgavene foran oss krever tett samarbeid med Russland, at utfordringene vi står overfor er felles. For oss er ikke Russland en del av problemet, men like mye en del av løsningen. Dette utvikler vi også i samarbeid med nordiske naboer i forholdet til Russland.

Dette tar vi med oss til diskusjonene i Nato. Vi er pådrivere for utvikling av Nato-Russland-rådet. Vi legger vekt på å trekke Russland med når vi skal møte nye sikkerhetsutfordringer som ligger fjernt fra den kalde krigens logikk.

Realitetene endret. På den andre side: For Norge, som for de nye medlemslandene, har Nato avgjørende sikkerhetspolitisk betydning etter den kalde krigen. Flere av våre allierte vest på kontinentet opplever at sikkerhetspolitiske realiteter er fullstendig endret etter 1989.

Dette er ikke tilfelle for Norge. Vår geografi som nabo til et stort og fortsatt ikke fullt ut forutsigbart Russland, er uforandret. Vårt ansvar for stabilitet og forutsigbarhet i store havområder, er det samme. Betydningen av naturressurser i nordområdene er økende. Oppmerksomheten fra verden omkring likeså.

Samarbeid og sikkerhet. Derfor ligger noen prinsipper fast for Norge: Nato-medlemskapet gir oss sikkerhet, ryggdekning og forankring, også i naboskapet med Russland. Vi søker samarbeid i nord, med Russland, med våre nordiske naboer og med øvrige europeiske og nordamerikanske partnere.

Men vi vil avvise forsøk fra andre land som måtte ønske en eksklusiv rett til innflytelse i kraft av sin geografiske posisjon eller politiske og militære tyngde.

Må stå fritt. Russland har vært negative til Natos utvidelse helt siden utvidelsen startet på 1990-tallet. I lys av historien kan vi forstå en slik holdning.

Samtidig er det avgjørende at ethvert land står fritt til å velge sin tilhørighet. Den friheten brukte Norge i 1949 da vi var med på å danne Nato.

Tjener også Russland. Vi må arbeide for at forholdet mellom Natoog Russland gradvis normaliseres. Utvidelsen har gitt en merkbar stabilitet i det tidligere Øst- og Sentral Europa.

Dette tjener også Russland. Flere av de nye medlemslandene sier at relasjonene til Russland er på vei mot ”det normale”, ikke til tross for, men på grunn av Nato-medlemskapet. Det er noe vi kan kjenne igjen.

Så blir det en oppgave for Natoå utvikle sin konsensus ved å bygge ut forholdet til Russland tilpasset en ny tid. Her spiller Norge en viktig rolle.