Engasjement og nye grep

En viktig politisk oppgave i et utviklet land som vårt er å forvalte og forsvare det vi har utviklet av velferd, kunnskap, arbeidsplasser og verdskaping. Det gjelder i innenrikspolitikken som i utenrikspolitikken. Likevel, noen ganger kan det bli for mye administrasjon.

For politikken får først profil når den handler om valg, om viljen til å søke nye spor, forankret i verdier og rettet inn på forandring til det bedre.  Forandring er krevende fordi det reises spørsmål – ofte ubehagelige spørsmål - som utfordrer trygge og etablerte sannheter. To veldig ulike eksempler fra de siste ukene kan belyse dette.

I forrige uke var representanter fra over 100 land samlet til undertegnelse av konvensjonen mot klaseammunisjon i Oslo. Det var en gledens dag. Veien frem var krevende og kontroversiell i mange leire. Konvensjonen hadde ikke blitt mulig uten at Norge tok førersetet i 2006 og arbeidet hadde ikke latt seg gjennomføre om ikke det sivile samfunn presset på og utfordret militære og politiske myndigheter. Vi så at det etablerte sporet for nedrustning ikke førte frem, at de som ikke ville forandring satt foten ned. Vi trengte ny politikk for å nå et etablert mål; forbud mot klasevåpen. Selv om de store våpenmaktene uteble, endte 18 av 26 Nato-land med å undertegne. Sammen skapte vi en ny internasjonal norm fordi mange nok våget.

Det sterkeste inntrykket fra Oslo Rådhus kom da representanten fra Afghanistan kunngjorde at landet likevel ville undertegne konvensjonen. Vi trodde Afghanistan ikke ville skrive under fordi styrker som deltar i militære operasjoner i landet bruker klaseammunisjon. På dagen for undertegnelsen gjorde president Karzai helomvending. Det var et modig og riktig valg. Han ville ikke la Afghanistan bli et nytt Laos der ueksploderte klasevåpen fortsatt dreper 40 år etter bombingen på 1970-tallet. Karzai våget.

Så en helt annen sak, et helt annet eksempel på å våge å søke etter en ny vei, etter nye svar. For noen dager siden tok helseminister Bjarne Håkon Hanssen til orde for å vurdere gratis heroin til tunge misbrukere. Bjarne Håkon var ærlig: Han sa det alle ser; at dagens narkotikapolitikk ikke gir oss resultater i forhold til de tyngste rusmisbrukerne. Han sa at tiden var inne til å ta en av de vanskeligste debattene, og han sa at han personlig ønsket å sette seg inn i sveitsiske erfaringer med kontrollert utdeling av heroin til utvalgte grupper for se om dette er noe vi bør vurdere i Norge.

Mange mennesker har kunnskap og engasjement knyttet til rusmisbrukeres situasjon. Sånn skal samfunnsdebatt være. Men igjen så vi hvordan noen møtte invitasjonen til debatt med en kald skulder og avviste diskusjonen nærmest på prinsipielt grunnlag.

Helseministeren fremmet ikke et forslag om at det nå skal bli gratis heroin. Han inviterte til en debatt om verdighet, om anstendighet og om hvordan vi skal gi heroinavhengige mennesker muligheten til bedre liv. Han stilte spørsmål om de svarene vi har i dag er gode nok, han var ærlig på hvordan dagens politikk kommer til kort.  Skråsikkerhet hører ikke hjemme i den debatten. Politikere og statsråder må våge å reise vanskelige spørsmål. Bjarne Håkon våget.

Jeg tror dette må kjennetegne det moderne sosialdemokratiet; at vi våger kritiske blikk og tør å ta de vanskelige debattene som så kan lede frem til handling, utenriks som innenriks. Målet om rettferdig fordeling, arbeid til alle, fred, nedrustning og solidaritet er uforanderlige verdier. Politikken for å virkeliggjøre målene må derimot tåle kritisk gjennomgang og vilje til å gå nye veier om nødvendig.

Sosialdemokratiet må invitere til disse debattene. Jeg tror velgerne ønsker seg politiske miljøer som har høyde under taket til å ta dem; der vi står samlet om målene men tar debatten om midlene. Mange samfunnsreformer som vi i dag tar for gitt, ble kjempet frem i kamp og intens debatt. Noen våget og utfordret. Pionerene i arbeiderbevegelsen kjempet for rettigheter og deltakelse, kvinnene som gikk i bresjen for selvbestemt abort. Tenk hvilken kamp som lå bak avkriminalisering av homofili i 1972, innføringen av partnerskapsloven i 1993, og innføringen av ekteskapsloven i 2008.

Et levende demokrati er avhengig av at noen våger. Politikk handler om valg. Demokrati er ikke alltid behagelig, verken her hjemme eller der ute. På to forskjellige måter gikk Afghanistans president og Norges helseminister foran i forrige uke.