Rasismedebatt, Litteraturhuset i Oslo, 2. juni 2008

Sjekkes mot fremføringen (opptaket fra debattmøtet)

Introduksjon: Om debattene og om begrepene

• Godt initiativ ved Aftenposten. Viktig med en bred debatt om rasisme. Positivt særlig at mange nye røster bidrar til bredde i denne debatten.
• Rasisme – som begrep: For meg – med mine sosialdemokratiske verdier – er dette et spørsmål om menneskesyn, om politiske holdninger. ”Menneskesyn eller sett av holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne” (jfr. raseskille, segregasjon). Et spørsmål om fordommer, toleranse.
• Vi har en god og bred debatt om rasisme gående nå. Det er viktig og positivt. Debatten engasjerer mange, og den får frem mange ulike synspunkter og innfallsvinkler til rasismebegrepet.
• Jeg tror vi må erkjenne at fenomenet rasisme er noe vi neppe blir kvitt. Det er med oss så lenge vi lever i tette samfunn. Selv her i Norge, hvor vi har hatt, historisk sett, smalere erfaring med å leve side-om-side med ulike folkegrupper.
• Men: Visjonen må være nulltoleranse. Men vi gjør oss en bjørnetjeneste om vi tror at visjonen kan bli det endelige målet. Arbeid mot rasisme er en vedvarende oppgave – der vi ikke kan slappe av, eller si at ”nå er målet nok”. Dessverre.
• Først tror jeg vi må gjøre følgende: Vi må rydde opp i de tre begrepene; fordommer, diskriminering og rasisme. De er nært beslektet og kan gli over i hverandre.
• Har dette spørsmålet primært ”akademisk interesse”? For folk flest har følgende holdning betydning: Folk skal behandles skikkelig. Falske forestillinger om hvem de er eller hvordan de er, skal ikke komme i veien for hvordan de behandles, eller hvilke muligheter de har i livet.
• Uansett:
  o Fordommer er noe alle kan ha. Alminnelig gruppetenkning. ”De som hører på heavy metal er sånn” og ”de som spiller tennis er slik”. Og ”de som bor på Majorstua er både sånn og slik”. (Og ”de som bor på vestkanten og er med i Ap må være noe for seg”). Fordommer bekjempes med kunnskap, kontakt, erfaring.
  o Diskriminering er en handling, et utsagn, som tydelig og på ikke vedgåtte kriterier, forskjellsbehandler individer eller grupper.
  o Rasisme er en handling, et utsagn, en ideologi (og trenger ikke være alt på en gang) som bygger på myter om eller stereotypier av grupper av mennesker. Rasisme er per definisjon diskriminerende. Og rasisme har trekk mot en brutalitet – enten den er administrativ eller fysisk. Rasistisk menneskesyn har for meg klare totalitære trekk – og har historisk legitimert grusomme handlinger – fra apartheid til holocaust.
• Det hender at noen sier; ”det er en rasist i oss alle”. Men nei, det er det ikke. Det er nok fordommer i oss alle. Og rasisme begynner i fordommenes verden.
• Og når alle har fordommer – ja, det er menneskelig – så kan veien være kort til rasisme, for noen og enhver. Derfor er oppgaven så alvorlig. For kimen ligger der.
• Hvordan vi håndterer disse fordommene, er et individuelt valg. Men individuelle valg finner sted i en ramme – i møte med andre – påvirket av rådende holdninger og normer.
• Derfor er det en fellesskapsoppgave å bekjempe både fordommer og rasisme. Vi må ikke slutte å ansvarliggjøre individet for de handlingene han eller hun foretar.
• Derfor trenger vi en bred dagsorden – som kan ta enkelttilfeller som eksempler – som kan fokusere på mottiltak – men som erkjenner at rasisme springer ut av noe som har med holdninger å gjøre, og med språk.

Så til spørsmålet: Er rasisme et problem i Norge i dag?

• Jeg tror svaret er ja. Jeg leser vitnesbyrd fra mennesker som sier de opplever det.
• Jeg tror derimot, at ordet rasisme – bokstavelig talt – er temmelig uklart. Å snakke om raser, hører sjeldent hjemme i det offentlige ordskiftet.
• Jeg må si jeg vil være veldig usikker hva jeg skal si vedrørende hva som menes med rase – annet enn at vi alle tilhører menneskerasen.
• Men vi har rangering av mennesker – ut fra hvilken hudfarge de har, hvilken kultur de kommer fra, hvilken religion de tilhører – altså kjennetegn, del-identiteter som bryter med en slags norsk norm.
• Og det er noe mange opplever. Og her ligger uttrykket av rasistiske tegn i vår tid.
• Jeg mener at vi som storsamfunn bare kan ha en mening: Om dette oppleves av noen – ja, da er det et problem som alle bør være opptatt av. Og jeg tror ikke det er et ”moteord” – et fenomen i vår tid.
• Det er for meg en forlengelse av kampen for likeverdet. Vi tar kampen for likestilling og mot diskriminering av homofile alvorlig. Vi trenger fornyet fokus på og kunnskap om moderne rasisme – nettopp fordi det i Norge i dag kanskje er slik, at det å kjempe mot rasisme ikke har vært vektlagt like tungt politisk.
• Derfor må vi jobbe, for at dette settes tydeligere på dagsorden.

Hva slags former for rasisme finnes? 

• Det er underkommunisert, tror jeg, at rasisme kan ha mange former. Ofte tenker vi på rasisme som en bevisst handling utført med overlegg. – Det mener jeg er noe av problemet med rasismedebatten. Den ”arketypiske rasisten” står sjelden frem. Men det gjør ikke fenomenet mindre alvorlig, kanskje tvert i mot.
• La meg utdype dette litt. Når vi snakker om at noen blir kjønnsdiskriminert, så spør vi ikke: Ble hun diskriminert med vilje? Eller: Lot arbeidsgiveren være å ansette henne fordi han ikke liker kvinner? Nei. Det vi spør om er: Hvilke konsekvenser fikk denne faktiske handlingen? Ble konsekvensen at hun ble diskriminert? I så fall var det kjønnsdiskriminering.
• Når vi snakker om rasistiske handlinger eller diskriminering, så blir vi altfor opptatt av om den som handlet var rasist. – Det er viktig nok, men vi trenger økt oppmerksomhet om selve utslaget av handlingen.
• Det er som i debattene der den ene debattanten sier; ”jeg har selv mange flerkulturelle venner”, som for å vise at han eller hun ikke er rasist og dermed vil rettferdiggjøre standpunktet sitt. Men det spiller jo ingen rolle om du har ”flerkulturelle venner”, det hører hjemme mange steder. (Eller som eksempler i andre type debatter: Sjelden spør noen meg om hva jeg mener om tvangsekteskap. Ingen spør meg om jeg skulle ha noen mening, eller særlig ansvar for, islamittiske ekstremisters voldshandlinger).
• Uansett: Det er et betimelig spørsmål å stille – hvorfor man diskuterer rasistiske handlinger på en annen måte enn man for eksempel diskuterer kjønnsdiskriminerende handlinger.
• Vi må derfor trenge dypere – mot fordommene – mot diskrimineringen.
• Det finnes både individuell og strukturell diskriminering. I Norge snakker vi mest om det første, og det kan spores tilbake til dette: Vi har en debatt som er opptatt av hva man mente med handlingen og ikke av konsekvensen av den. Da blir vi lett opptatt av skyld. Skyld er individuelt.
• Ansvar, derimot, kan være kollektivt. Vi har kollektivt ansvar for det som kalles strukturell diskriminering, der dette kan forekomme. Og vi har et kollektivt ansvar for å motvirke fordommer.
• Strukturell diskriminering: Når grupper systematisk – og ofte ubevisst – faller utenfor. Ingen planlegger at de skal falle utenfor. Ingen gjør det med vilje. Men det skjer likevel. Hvorfor?
• Derfor må vi ha gode virkemidler for å fange dette opp og ta det på alvor. Vi kan ikke redusere debatten om diskriminering og rasisme til å handle om – for å bruke et bilde – ”råtne epler” i et ellers godt system, når sannheten er, at ethvert system alltid står i fare for å diskriminere noen. Vi må sørge for at dette ikke skjer. Og dette må kommuniseres tydelig.

Hvordan kan vi bekjempe rasisme og diskriminering?

• Hvem har ansvaret? Vi kan være enige om at det er et individuelt ansvar. – Det er da ikke så mye mer å diskutere. Men vi blir ikke så mye klokere av det.
• Som mennesker blir vi til i møte med andre mennesker. De holdningene som oppstår i disse møtene, som må være vårt fokus.
• Kombinasjon av myndigheter på alle nivåer, og det sivile samfunn, inklusive minoritetsmiljøer. For det finnes også fordommer og rasisme der. Og nei; det heter ikke ”omvendt rasisme”; det heter rasisme, uansett hvem som står for det.
• Myndigheter er og må fortsatt være bevisst hvordan de kommuniserer og handler overfor mennesker med annen hudfarge og religion.
• Kartleggingen av diskriminering i statlig sektor, som ble gjennomført høsten 2007, avdekket mangel på systematikk i arbeidet mot diskriminering, samt mangel på kunnskap om diskriminering i statlige virksomheter. 
• Nyere undersøkelser avdekker at en høy andel innvandrere opplever diskriminering på ulike arenaer. Halvparten av innvandrerne i levekårsundersøkelsen (SSB-rapport 2008/5) sier de har opplevd diskriminering på et eller flere områder. Og det er særlig verdt å merke seg at etterkommere av innvandrere, som er oppvokst i Norge, sier de opplever diskriminering i neste samme grad som førstegenerasjonsinnvandrere. 
• En ny doktorgradsavhandling omtalt i Dagsavisen nylig, viser at det er mye vanskeligere for innvandrere å få jobb, selv om de har like god utdanning fra Norge og like gode karakterer som personer med norsk bakgrunn.  
• Alle som bor i Norge skal ha et reelt vern mot diskriminering i arbeidslivet. At innvandrere blir diskriminert på arbeidsmarkedet, er ikke bare uheldig for den enkelte som rammes, men også for samfunnet som helhet, som mister verdifull kompetanse.
• Når arbeidsledigheten blant innvandrere er tre ganger høyere enn for personer med norsk bakgrunn, er det nok flere årsaker. En av dem bunner trolig i diskriminering. Denne situasjonen har vært stabil over flere år, selv i tider med høykonjunktur.
• Dette viser at det er nødvendig med offensive tiltak. Et lovforbud alene er ikke tilstrekkelig for å hindre diskriminering. 
• Arbeidet mot rasisme og diskriminering krever langsiktig og kontinuerlig innsats på flere fronter. Vi vil i 2009 fremme en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering som skal løpe over fire år. Viktige innsatsområder vil være: Arbeidsliv, boligmarked, offentlig tjenesteyting og utestedsdiskriminering.
• Siden dette er Regjeringens handlingsplan, vil tiltakene særlig rettes mot statlig sektor, med vekt på arbeidsliv, helsevesen, politi- og påtalemyndighet og domstolene. Anbefalingene til tiltak i LDOs kartleggingsrapport om diskriminering i statlig sektor er et viktig utgangspunkt for arbeidet med planen.  
• Regjeringen har tatt noen viktige grep. Regjeringen har nylig fremmet et lovforslag om aktivitets- og rapporteringsplikt som pålegger offentlige myndigheter, offentlige og private arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å bekjempe diskriminering. En aktivitetsplikt kan bidra til å endre holdninger til å ansette personer med innvandrerbakgrunn, blant annet gjennom å redusere utilsiktet diskriminering.    
• Skal dette vise noen vei, må staten gå foran med et godt eksempel, og i større grad ta i bruk den kompetansen personer med innvandrerbakgrunn representerer. I år har vi startet et toårig forsøk med moderat kvotering av personer med innvandrerbakgrunn i tolv statlige virksomheter. Ved moderat kvotering stilles det krav om at personen som foretrekkes må være likt eller tilnærmet likt kvalifisert. Det er altså ingen motsetning mellom det å være kvotert og det å være kvalifisert.
• Men fordi rasisme og diskriminering handler om verdier, så må vi også rette blikket mot oss selv – og våre nærmeste og det daglige, dagligdagse.
• På individnivå må alle ta et ansvar for hvordan vi bruker språket. De fleste mennesker, enten de er foreldre, lærere, idrettsutøvere eller politikere, er forbilder for noen. Da er det viktig å ta et standpunkt mot rasisme, og leve som man snakker. Og så må vi tørre å si i fra når vi opplever at noen rundt oss blir utsatt for rasisme eller diskriminering.

Til sist – noen flere refleksjoner:

• Språk teller: Vi må søke å endre oppfatninger av begrepet ”norsk” for å lykkes i å skape et godt, flerkulturelt og inkluderende norsk samfunn, fritt for rasisme, fremmedfrykt og diskriminering på bakgrunn av hudfarge, tro eller etnisk bakgrunn. Vi har behov for en bredere forståelse av begrepet ”vi” i Norge; ”det store norske vi”.
• Jeg har ofte problemer med måten vi omtaler mennesker med en annen etnisk bakgrunn. Vi bruker begreper som førstegenerasjon, andregenerasjon; ja ”bindestrek-ord” om mennesker som er en del av dette ”store vi” – vi som er norske.
• Jeg ser frem til den dagen vi er ferdig med den språkbruken. Hvorfor snakker vi om norsk-pakistanere, men ikke om norsk-dansker, norsk-svensker?
• Og jeg tror heller ikke vi er inne i eller står overfor en ”clash of civilizations”. Vi lever alle med flere identiteter. Det nye mangfoldige Norge er ikke noe man kan være ”for” eller ”i mot”; det er en realitet. Spørsmålet er hvordan vi håndterer det.