Rettigheter skal beskyttes

På dagen for 60-årsmarkeringen av FNs Verdenserklæring for menneskerettigheter, stiller Aage Borchgrevink spørsmål til meg om det er et gap mellom teori og praksis i vår menneskerettighetspolitikk, og han mener å vite at denne regjeringen har sluttet med å gi beskyttelse for menneskerettighetsforsvarere som blir forfulgt og lever utsatt i sine land.

Det enkle svaret er nei, vi har ikke sluttet med det. Å støtte, og i utsatte tilfeller bidra med beskyttelse til menneskerettighetsforsvarere har vært, og forblir, en prioritert oppgave for denne regjering, det er noe vi har trappet opp, og som jeg har vektlagt ved en rekke anledninger. Dette kan som sagt også handle om å gi beskyttelse i Norge av personer som er forfulgt i sitt hjemland for sitt arbeid for menneskerettighetene. Ordningen med friby der 10 norske byer i dag gir et fristed for forfattere og skribenter som er forfulgte i sine hjemland fordi de bruker sin ytringsfrihet, er et eksempel på dette.

Borchgrevink arbeider selv særskilt med situasjonen i Nord-Kaukasus og både han og Helsingforskomiteen fortjener ros for innsats og fokus over mange år. Vi følger utviklingen i Nord-Kaukasus, og vi er bekymret for menneskerettighetssituasjonen i regionen. Dette tar vi jevnlig opp med russiske myndigheter på alle nivåer, blant annet i de årlige bilaterale konsultasjonene om menneskerettighetsspørsmål. Norge støtter Europarådets viktige arbeid på feltet og vi har et omfattende prosjektarbeid i regionen.

Levekårene for folk flest i Tsjetsjenia er forbedret siden de åpne krigshandlingene for noen år siden. Antallet vilkårlige forvinninger og drap viser en nedgang. Samtidig er det fortsatt et stort lerret å bleke på menneskerettighetsområdet i Tsjetsjenia. Situasjonen i naborepublikkene er blitt forverret. Dette er en påminnelse om at situasjonen i Nord-Kaukasus fremdeles er labil, og at konfliktpotensialet i regionen trolig vil fortsette å være til stede i lang tid ennå.

Som sagt åpner praksis for å kunne gi beskyttelse for utsatte menneskerettighetsforkjempere i Norge. Men det er ingen automatikk. Det er et viktig prinsipp i norsk asylpolitikk å sikre at nettopp de som har behov for beskyttelse får det. Derfor må prinsippet om at alle søknader behandles på individuelt grunnlag legges til grunn også her. Det er også det som har vist seg mest rettferdig.