Ord i Ris kirke i Oslo, i anledning Kirkenes Verdensråds internasjonale uke for fred i Israel og Palestina og bønn om fred

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Jeg vil takke Kirkenes Verdensråd – og alle kirkene – også min egen, Ris kirke, som denne uken åpner sine dører for fred i Palestina og Israel.

I dag, på den 8. juni, er vi en del av et stort fellesskap med mennesker over en hel verden.

Vi har lyttet til klokskapen fra den palestinske biskop Munib Younan. Vi har sett i denne mannen mot og klokskap. Vi har tenkt gjennom et fredsbudskap fra 13 kirkeledere i Jerusalem.

Og igjen sitter vi med den dype opplevelsen: At fred i Midtøsten må være mulig.

At byen Jerusalem som har inspirert tre forestillinger om en god Gud, skal kunne bli sete for alle de som tror – alle de som ønsker å leve i fred.

Verden har mange konflikter som tar liv og krenker menneskeverdet. Derfor er det en moralsk fordring at vi som lever i fred og trygghet, vier oss til arbeid mot krig og opprustning, og for humanitet og respekt for menneskeverdet.

Ja, verden har mange konflikter. Mange av dem er av en slik art vi knapt kan se noen vei ut. Det er vanskelig å se hvor det skal ende, hva som skal kunne bygge bro, hvilket resultat alle til sist vil kunne leve med. Vanskelig selv for dem som tror.

Jeg greier ikke å se konflikten mellom Israel og palestinere i det lyset. Det er en konflikt der resultatet synes så tydelig; en fredsløsning med to stater – Israel og Palestina – som kan leve side om side i fred, innenfor internasjonalt anerkjente grenser. En avklaring som krever noen tunge tak på områder, som Jerusalems status og retur av flyktninger. Krevende – men ikke umulig.

De har hendt at jeg på to-tre dager har gjort rundturen i Midtøsten fra Damaskus via Beirut til Jerusalem, til Gaza og Ramallah. En slik tur styrker dette inntrykket.

Fred er mulig. De snakker dypest sett ikke så forskjellig om hva de vil for sine samfunn.

Dette er alltid den viktigste veien til å forsone mennesker i strid: Spørre dem om hva slags fremtid de ønsker for barna sine – ja, det er et aktuelt tema på denne dagen da vi har tatt i mot tre dåpsbarn i Ris kirke.

Svarene inviterer til å bygge broer. Svarene gir forhandlere innhold å jobbe med når de skal snekre løsninger.

Fred må komme ”fra toppen”; politikere og ledere må ville det, ikke bare i tale men i handling.

Her må Midtøstens ledere utfordres og holdes ansvarlige:

Vi trenger mer handling. Vi trenger genuint rom for de som skal forhandle. Vi må forvente at rakettene stilner.

At det ikke kommer flere bosettinger. At okkupasjonen må opphøre. At det handles i en fredsløsnings ånd.

Ja, fred må komme ”fra toppen”. Men den må løftes frem nedenfra. Fra folk; fra folk i regionen – men også fra oss.

For som biskop Younan minner oss om: Fred handler om rettferdighet. Og i kampen for rettferdighet, må folkets stemme høres.

Også stemmer fra oss som markerer her i dag: fra kirken, fra nettverket av mennesker med tro.

Kirkenes Verdensråd tar viktige initiativ. Interreligiøs dialog blant kirkeledere i Jerusalem – med aktiv norsk støtte – viser en annen vei, bereder grunnen for noe annet enn konflikt.

Alle vet dette: Man diskuterer ikke tro for å bli enige, eller for å overbevise hverandre om at ”min Gud er bedre enn din”. Trosledere i Jerusalem kommer ikke sammen for å overtale hverandre. De vil bygge noe større.

Vi snakker med utgangspunkt i tro, for å bli klokere og videre, og tryggere i våre utsyn. I sum: For å legge grunnlag for fred.

Det er budskapet fra kirker over hele landet i dag og fra kirker over hele verden.

 Å legge grunnlag for fred. Det er viktig. Det er vesentlig. Og det haster.