Om forholdet mellom Norge og Russland og utviklingen i Russland

Sjekkes mot fremføring
Talen vil bli oversatt til engelsk og russisk
(Støres tale på nett-tv)
 

Støres tale oversatt til russisk (pdf)

Først av alt vil jeg takke Nupi for denne anledningen og for å kunne møte en så kunnskapsrik forsamling.

Jeg vil starte med et par bilder, ett fra oktober 2005 og ett fra juni i år.

Den første dagen på jobben etter regjeringsovertakelsen i oktober 2005: Det russiske fiskefartøyet ”Elektron”, oppbrakt og mistenkt for tjuvfiske i Barentshavet – er på flukt i høy sjø med norske inspektører ombord.

Det er på alle måter en dramatisk situasjon – der og da i havet – men også i politikken – der syn på havrett og politikk brynes. Jeg får min første samtale med kollega Sergej Lavrov – saklig og god, der han beklager kapteinens oppførsel, men samtidig minner om russiske syn på de nevnte politiske spørsmål. Det tar to-tre netter inntil båten er i smult farvann, det er god og ryddig samordning mellom norsk kystvakt og russisk marine – våre folk frigis og kapteinen settes under tiltale.

Med andre ord: Et bilde på det moderne konfliktpotensialet mellom Norge og Russland, men også: Vår evne til å håndtere forholdet Norge og Russland anno oktober 2005.

Og så til en annen sammenheng, et annet bilde: Som admiral Grytting, sjef ved Landsdelskommando Nord-Norge formulerte det, da jeg besøkte Reitan ved Bodø med min svenske og finske kollega i oktober 2007: I nord har vi gått fra å forholde oss til og mestre én stor militær trussel under den kalde krigen, til hvordan vi i fellesskap skal håndtere et knippe risikofaktorer. Forsvaret, sier han, eier ingen av disse risikofaktorene alene. Og Norge må – for å håndtere de aller fleste av dem – søke samarbeid – med Russland og med naboer og partnere.

Norges grunnleggende sikkerhetsgaranti er Nato. Men med økt samkvem, samhandel, utveksling og aktivitet i nord – der Russland er vår nabo – møter vi en lang rekke utfordringer som ikke utløser sikkerhetsgarantien. Det er bra i seg selv. Vi skal minne om den og holde den levende gjennom Nato-medlemskapet. Men i nord er det vår historiske oppgave å utvikle en annen agenda, stadig fjernere fra den kalde krigen. Og også det er bra.

Og bildet, fotografiet fra juni 2008, er dette: Kollega Lavrov og jeg som besøker et stort og velholdt krigsmonument over Den røde armé i Kirkenes. For ham er dette første besøk til Kirkenes og det første til Murmansk også (og i parentes bemerket – det er mitt tredje besøk til Murmansk som utenriksminister).

Men altså her ved minnesmerket: En overrasket og synlig rørt russisk kollega, med blomster i hendene. I Nato-landet Norge, i Vesten, hvor vi i alle år har sørget for et velstelt minne over alle de tusenvis av russiske menn og kvinner som var med på å frigjøre Finnmark i 1944. Og nå skriver vi juni 2008. ”Kanskje har nordmennene maktet å få Lavrov til å tenke i nye baner”, skrev Morten Fyhn i Aftenposten, som var tilstede.

Det vet vi ikke. Det er ikke godt å si. Men bildene forteller historier om det norsk-russiske forholdet. Og dette skal vi merke oss:

Vårt forhold til Russland vil alltid ha to tunge dimensjoner:

Én som nabo – det norsk-russiske. Og én som Nato-medlem – og som en del av det vi fortsatt vil forstå som Vesten, og som Russland vil forstå som Vesten og Vestens forhold til Russland – og dermed også påvirket av Russlands forhold til andre naboer, mange av dem våre allierte.

Vår Russlandspolitikk vil kretse rundt hvordan vi mestrer disse dimensjonene: Hvordan vi utvikler naboforholdet – samtidig som vi forankrer våre interesser utover det bilaterale. For det vil vi alltid trenge; en forankring som kan skape mer likevekt i forhold til en stor og ikke alltid forutsigbar nabo.

Erfaringer fra disse realitetene – det bilaterale og de større europeiske sammenhengene – vil påvirke hverandre. Det har de alltid gjort. Men de vil gjøre det på nye måter, med endret utgangspunkt og endrede konsekvenser. Forståelsen av dette samspillet vil avgjøre hvordan vi vil lykkes med vår Russlandspolitikk.

Mellom disse to fotografiene jeg nevnte er det et stort antall andre bilder som forteller bruddstykker av en historie – mange norsk-russiske møter, stemningsrapporter, samtaler: Møte mellom arktiske utenriksministere i Nordvest-Grønland, møter i Murmansk, Moskva, Nato-Russlandsrådet i Brussel, Riga og Bucuresti, samtaler i New York, London og i Tromsø, stadig flere statsrådsbesøk begge veier - telefonsamtaler. Fiskere, fabrikkarbeidere, fylkesordførere, operasangere, havrettsjurister, russiske studenter i Bodø og skoleelever i Kirkenes, norske forskere og kunstnere i St Petersburg, og så videre.

Men også dette: Russiske fly i luftrommet utenfor norskekysten, fartøy på havet, spenninger rundt nye og gamle konfliktlinjer i Europa; Kosovo, Natos utvidelse, missilforsvar.

Bildene former et album over utenriks- og sikkerhetspolitiske realiteter i en ny tid.

Og så kan vi, sånn helt i innledningen, la oss friste av å se samtiden i lyset fra tidligere hendelser. På datoen i dag 18. juni – i 1979 – undertegnet Jimmy Carter og Leonid Bresjnev Salt II–avtalen, verdens første atomnedrustningsavtale, og vi husker fotografiet av de to ulike personlighetene sammen. Og for å holde oss til nordområdene, så er 18. juni datoen i 1928 da Roald Amundsen la ut på sin redningsaksjon etter italienske Nobile og omkom, sannsynligvis et sted over Bjørnøya; et tragisk uttrykk for en kjernerealitet ved vårt land: Norge var og er en polarnasjon.

Ja, det sier også litt om spennet i den tematikken jeg skal gå inn i.

*****

Det er en utfordring å forstå en verden i kontinuerlig endring. Å føre en utenrikspolitikk som både har solide og gjenkjennelige ankerfester, og som samtidig skal møte og håndtere nye bølger og brytninger. Ofte går ukene med til å respondere på enkeltsaker fra en aktiv og kunnskapsrik opinion, fra medieoppslag og ukens debattema.

Men som dere her ved Nupi vet bedre enn de fleste: Vi må ta oss tid til strategisk tenkning. Vi må fordøye og anvende kunnskap, faktabasert så vel som analytisk. Vi må se de lange linjene, ikke minst i det norsk-russiske forholdet.

Forholdet til Russland står alltid høyt på en norsk regjerings dagsorden. Hvorfor? Jo, svaret kan synes opplagt. Som i katalogen til utstillingen om Norge og Russland på Norsk Folkemuseum på Bygdøy og i St Petersburg i 2005: ”I over tusen år har nordmenn og russere levd side om side som gode grannefolk (…) Europas ytre grense mot nord er et møtested for Norge og Russland. Det er et kjent geografisk faktum at jo lenger en beveger seg mot nord, jo nærmere kommer øst og vest”. Slik innledet katalogen, som for øvrig – til 2014 – skal bli et nytt bokprosjekt, så herved er det annonsert.

Denne regjering har fra første dag lagt spesiell vekt på å gripe de muligheter og utfordringer som både utviklingen i nordområdene og som et nytt og mer åpent Russland gir.

Satsningen på nordområdene er vårt viktigste strategiske innsatsområde i utenrikspolitikken. Og dermed er utviklingen av forholdet til Russland en hovedprioritet, både for regjeringens utenrikspolitikk generelt og i vår nordområdestrategi. Nordområdene er nærområder, og nordområdene handler for Norge både om naboskapspolitikk og om globale spørsmål. De kommer sammen her.

Og siden nordområdene rommer både noen av våre viktigste utfordringer og aller største muligheter, kan disse i mange tilfeller bare håndteres i samarbeid med Russland. Ja, vi må venne oss til at Russland på mange områder ikke bare kan være en del av problemet – slik våre ”mentale kart” i mange år sa – men i økende grad må sees som en del av løsningene på mange av utfordringene i nord. Ikke ved at vi går på akkord med kjerneverdier eller interesser. Men ved at vi greier å utvikle forholdet videre.

Og for å slå dette fast: Jeg opplever at naboforholdet til Russland er i et godt spor. At dette forholdet knapt har vært mer omfattende enn nå – selv om mye gjenstår.

Det sier litt om hvor nedfrossent det har vært. Vi må ha det bildet med oss. Ofte kan det offentlige ordskiftet ha for liten forståelse for utgangspunktet – vi legger det ofte bare bak oss – hvor kommer vi fra og hva som var startpunktet da vi gikk i gang med å utvikle et nærmere og mer normalt naboforhold, etter tiår med kald krig.

Vi skal ha fokus på det som mangler og på det som gjenstår. Men se også på det som tross alt har skjedd. Kontrastene mellom 1990 og i dag – eller siden 1980, eller siden 1970. Jeg vil påstå at det er ”et hav av forskjell”, bokstavelig talt.

Dette gjelder for vår russlandspolitikk som for andre deler av utenrikspolitikken: Å finne balansen mellom det som må ligge fast av holdninger, prinsippfasthet og tydelige handlingsmønstre – og det som tillater og krever nytenkning og ny opptreden.

I det nye sikkerhetsbildet som admiral Grytting la frem for oss i fjor høst, ser vi at det norske interessebegrepet favner videre enn den militære maktbalansen og økonomiske kalkyler og gevinster. Fortsatt handler interessebegrepet om en militær dimensjon, om vår evne til å følge omfang og kvalitet ved de russiske styrkene i våre nærområder, og om våre militære strategier.

Men det handler også om klima, miljø, global sikkerhet, transportinfrastruktur, migrasjon, konfliktløsing, menneskerettigheter og demokratisk utvikling – alt dette er stikkord for innholdet i et bredere interessebegrep.

Mot denne bakgrunn så påvirkes hele bredden av Russlands politiske utvikling vår egen Russlandspolitikk. Og like selvfølgelig påvirkes vårt samlede forhold med Russland av hvordan Russland ”finner ut av det” med Vesten.

Det er derfor en grunnleggende norsk interesse at Russland utvikler og styrker demokrati, rettstat, menneskerettigheter og sitt sivile samfunn. At Russland gradvis finner sin plass i den globale økonomien og det internasjonale samfunns nettverk av forpliktelser. Det reduserer faren for økt spenning og konflikt. Det bygger flere broer mellom mennesker, bedrifter, organisasjoner, lokale myndigheter, regjeringer og andre miljøer.

På den annen side: Et samfunn med autoritære trekk, med vekslende og tidvis sviktende respekt for menneskerettighetene, der godene i tillegg er ulikt fordelt, og der myndighetsorganer ligger i uavklart konkurranse med hverandre – alt dette er å betrakte som moderne risikofaktorer. Og et slikt land er en ”ugrei” nabo å ha.

Manglende transparens eller åpenhet, korrupsjon og et dårlig fungerende rettsapparat gir ikke et godt investeringsklima. Det har flere norske selskaper og næringer fått merke i Russland. Tilliten til Russland som nabo og europeisk partner vil avhenge direkte av landets evne til å levere varige fremskritt på disse områdene.

Samtidig er det åpenbart – nå som før – at forholdet mellom oss fra naturens side ikke er jevnbyrdig. Det handler om geografi, om realiteter. Russland har verdens største landareal på vel 17 millioner kvadratkilometer, 10 tidssoner, og drøye 140 millioner innbyggere.

Vårt naboforhold vil alltid være preget av en asymmetri. Denne asymmetrien er en faktor som har betydning for vår gjennomslagskraft i forholdet til Russland. Helge Blakkisrud her ved Nupi peker på dette i et godt innspill til UDs utredningsprosjekt – ”Globale Norge – hva nå?”, som en del av Refleksprosjektet – hvor han skriver; at ”en av Norges største utfordringer i de bilaterale relasjonene (med Russland er) rett og slett å fange Moskvas oppmerksomhet (…) å få norske interesser opp på Moskvas radar”. En god observasjon.

Men jeg tør likevel påstå: Vi har en god dialog med Russland. Dialogen er fylt med betydelig og konkret innhold som er viktig for begge land, og vi opplever at vi lykkes med å fange Moskvas oppmerksomhet, for å låne Blakkisruds ord.

Bakgrunnen for det er blant annet at den utenrikspolitiske kontakten med Russland i dag går videre enn det bilaterale forholdet, og på flere områder opplever vi at også disse kontaktene normaliseres. Ja, vi kan i økende grad samtale om internasjonale saker uten at vi bruker merkelapper og stereotypier på alt som kommer fra Moskva – som posisjoner som er utviklet fordi de står i strid med Vesten.

Ett eksempel er Midtøsten. Russland er medlem av den såkalte Kvartetten – EU, FN, USA og Russland – og vi har vår rolle. Jeg har derfor regelmessig og tett kontakt med Lavrov – ikke minst på telefonen – om Midtøstenrelaterte spørsmål. På flere og flere områder har vi oppdaget at vi har sammenfallende analyser og spørsmål som vi har gjensidig nytte av å drøfte.  

Noen felles og noen ikke fullt så felles interesser i nordområdene trekker også i samme retning – de fanger oppmerksomheten, radaren bokstavelig talt, både i Moskva og i Oslo. Russland har ikke fundamentalt sett nye interesser i nord. Men de har en fundamentalt sett styrket evne til å forfølge dem.  Nordområdene vil stå sentralt for begge land – regionalt, selvsagt – men også i det nasjonale fokus og også som en del av begge lands bredere internasjonale fotavtrykk. Stikkordene er energi, transport, klimaendringer. Og alt dette har relevans for begge land.

Asymmetri, ja men la oss samtidig huske: At det mange steder i verden finnes slike asymmetriske naboforhold. Og at mange av dem er langt mer kompliserte enn det vi har med Russland.

I mange tiår var asymmetrien supplert av det dype ideologiske og politiske skillet, det fastfrossede skillet, som gjenspeilet en kald krig. Nå kan vi håpe på at akkurat det skillet tones ned, at grensene i nord ikke går mellom ideologier og hele verdensanskuelser i alle fall.

Men vi kan ikke være sikre. Igjen preges vårt forhold til Russland av Russlands forhold til Vesten. Og igjen minnes vi ofte om at Russland er ”et annet sted”, som Peter Normann Waage treffende har formulert det, at Russlands videre vei ikke tegner seg tydelig for oss og at vi må ta høyde for at det kan komme tilbakeslag – i Russland og i Russlands forhold til oss og omverdenen.

Samtidig ser vi dette: At den positive utviklingen i vårt bilaterale forhold til Russland, skjer i en tid hvor forbindelsene mellom Russland og Vesten er blitt mer krevende. De to fenomener skjer samtidig. Og i en tid nå hvor vestlige lands bekymring for utviklingen i Russland øker.

Det reises en rekke spørsmål til Russlands demokratiske utvikling og tegn til autoritært styresett. Og utenrikspolitisk: Russlands reaksjon på Natos utvidelse. På missilforsvar i Polen og Tsjekkia. Russlands suspensjon av CFE-avtalen. Øst-vest-skismaet i OSSE. Håndteringen av Tsjetsjenia, og vedvarende brudd på menneskerettighetene i den regionen. Eksempler på at Russland også etter den kalde krigens slutt tydelig markerer egne interesser og tilsvarende distanse til vestlige holdninger. Tegn til en ny polarisering mellom Russland på den ene siden, og USA og Europa på den andre.

Like fullt, og Helge Blakkisrud er inne på et resonnement i sin artikkel, når han skriver at ”mye av frustrasjonen som preger Russlands relasjoner med Vesten” skyldes at ”man føler seg som en stormakt, men opplever å ikke bli behandlet som en”. Og ved at den motstanden man møter internasjonalt ”overkommuniseres til det hjemlige publikum”.

Dette er jo det Russland vi alle møter. Vi møter det i naboskapsforholdet. Og vi møter det sammen med flere av dagens Nato-allierte som har langt mer dramatiske kapitler i sin historie med Russland bak seg enn det vi har. Land som var regelrett okkupert eller som levde i lydrikets skyggetilværelse inntil nylig. Land med ledere som selv husker dette fra egne livserfaringer. Land som søkte mot både EU og Nato, for å sikre seg mot at dette ikke skjer igjen. Land som opplever seg genuint presset og stresset av russisk energipolitikk.

Dette er den bredere vev som Vesten nå består av, og som spiller inn når Vesten skal finne sin vei videre med Russland. Norge hører hjemme i dette Vesten. Men vi er altså nabo og vi kan vise til vår type naboforhold, selv da den kalde krigen var som kaldest. Og i dag når vi opplever en ganske rivende utvikling i våre bilaterale forbindelser, så er vårt naboskap noe for seg selv.

Og noen vil da spørre: Vil utviklingen i retning av et kvalitativt sett nytt og dypere samarbeid med Russland for oss kunne komme på kryssende kurs med forbindelsene til våre vestlige allierte?

Kan det oppstå spenninger mellom den transatlantiske solidariteten og våre naboskapsinteresser med Russland?

Her ligger det en utfordring for Norge: Det å balansere naboskapsforholdet med vår transatlantiske tilhørighet. Mye er endret siden den kalde krigen. Men tilhørigheten er for meg like urokkelig. Den hører hjemme nettopp for å mestre asymmetrien, og den følger av geografi og ressurser.

Noen mener at vi svekker vår posisjon i nord når vi står utenfor EU, at nettopp EU representerer det brede samarbeidet som kan gi oss styrke i håndteringen av de nye sikkerhetsutfordringene. At Natos grunnleggende sikkerhetsgaranti er viktig nok, men ikke så løpende anvendelig i møte med små og store saker i nord.

Kan hende kan det sees slik. Men om Norge ikke er medlem av EU, så er vi svært tett integrert. Med EUs institusjoner. Med EUs medlemsland. I Den nordlige dimensjon. Med våre nordiske naboer. Det bygges et interessefellesskap i nord – med Russland, men også med europeiske og nord-amerikanske partnere.

Forsterkede motsetninger mellom Nato og Russland, eller det som kan minne om den kalde krigens blokktankegang, vil ikke være i Norges interesse. Derfor er det også i vår interesse å arbeide for at slike spenninger ikke tar overhånd, i vårt bilaterale og internasjonale forhold.

Vi står ikke alene om det. Mange andre Nato-land deler vårt ønske om å finne og styrke samarbeidskanalene med Russland. Samtidig er vi med i en allianse der vi skal stå fast på noen avgjørende verdier og forpliktelser. Og der vi står på linje med de øvrige allierte i å kommunisere dette klart og tydelig til Russland.

Her er samarbeidet i Nato-Russlandsrådet viktig. Det er i hele Natos interesse å stå sammen med Russland, når vi nå i fellesskap møter de nye sikkerhetsutfordringene som ikke minner om den kalde krigens logikk, som ikke skal handle om ”oss” eller ”dem”, eller om begreper som ”foran eller bak jernteppet”. Sikkerhetsutfordringer som vi i dag må håndtere sammen. Ansvaret for å utvikle slike svar ligger hos alle.

Russland grenser opp mot flere av landene der det tydeligvis foregår mobilisering og opplæring av terroristgrupper. Vi har i Nato-Russlandsrådet benyttet den russiske kunnskapen om Afghanistan, innen narkotikabekjempelse, drøftet transitt over russisk territorium av utstyr til styrkene i Afghanistan, og når det gjelder spredning av masseødeleggelsesvåpen. Og de russiske erfaringene knyttet til terrorhandlinger har vært et grunnlag for diskusjoner. Dette må vi bygge videre på, og fortsatt utvide slike felles dagsordener og viktigheten av dem.

Og la oss se noen nye realiteter: Dagens Russland er – i motsetning til Sovjetunionen – en aktiv del av den globale markedsøkonomien.

Dette er en fundamental endring som ofte undervurderes. Russland er avhengig av å selge sin energi og sine produkter på verdensmarkedet. Verden trenger Russlands energi, men Russland trenger også å få solgt den. Russlands integrering i den globale markedsøkonomien er bakteppet for landets ønske om å tre inn i internasjonale fora – som WTO og OECD.  Og jeg mener vi generelt sett skal ønske dem velkommen dit.  

Slike medlemskap gir en bredere ramme for å holde hverandre ansvarlig. Slik vi i dag kan gjøre gjennom Europarådet. Ansvarlige som medlemmer – men også på veien mot medlemskap – som på veien mot OECD, der det blant annet stilles krav om likesinnethet eller ”likemindedness”. Det skal vi minne om på den veien.

Så er det et annet utviklingstrekk i vårt forhold til Russland: Tendensene til en viss polarisering internasjonalt gir regionale samarbeidsordninger økt relevans. Kanskje er det en ”lettere” og mer praktisk, samarbeidsorientert tone i de regionale rådene. Her drøftes mer avgrensede, mer konkrete spørsmål av betydning for de land som deltar.

Da Sovjetunionen ble oppløst, var Barentssamarbeidet en døråpner for samarbeidet mellom Norge og Russland i nord. En unik side ved dette samarbeidet har vært – og er – at det fungerer som et instrument for kontakt, ikke bare mellom sentrale myndigheter, men også mellom myndigheter og andre aktører lokalt og regionalt.

Barentssamarbeidet er som en vev av samarbeidsrelasjoner i dag.

Noe av det aller viktigste som er oppnådd, er en betydelig grad av normalisering av forholdet mellom russere og nordmenn, som blant annet Hans Kristian Amundsen i sine refleksjoner har berettet om nordfra. En stor gevinst i seg selv. Det vi i dag oppfatter som naturlig, var for 20 år siden nesten utenkelig, men vi glemmer det. Gjennom alle disse årene har det nordnorske eierskapet til Barentssamarbeidet vært en drivkraft – og det er det fortsatt.

Vi har drevet et systematisk arbeid, muligens i strid med mye konvensjonell visdom i de sikkerhetspolitiske fagmiljøene, som stiller spørsmål ved slik kontaktbygging nedenfra. Teller dette, i maktens verden? Men jeg mener historien viser at det gir betydelige resultater.

Barentssekretariatet i Kirkenes, som eies av de tre nordnorske fylkekommunene og støttes av økonomisk av UD, har siden etableringen for 15 år siden støttet 2.800 prosjekter, altså samarbeidsprosjekter på regionalt nivå innen Barentsregionen. (Som for øvrig nå er grundig evaluert, med en positiv konklusjon). Med stor spennvidde: Fra støtte til etablering av en radiosender på Kola rettet mot regionens urfolk, til etablering av en fabrikk i Murmansk for delproduksjon av IKT-utstyr. Et stort spenn.

De tillitskapende og kompetansebyggende effektene av all denne virksomheten på grunnplanet, folk-til-folk, kan neppe overvurderes. Dette legger – ja, dette er – selve fundamentet for det brede samarbeidet i nord, mellom myndigheter, næringsliv, skole, kultur, det sivile samfunn og enkeltpersoner.

Sammen med Østersjørådet utgjør Barentssamarbeidet fora der de nevnte spenningene og tegn til polarisering ikke er så synlige. De er – slik jeg ser det – og slik min russiske kollega også uttrykte det nylig, de mest innovative samarbeidsordningene i dagens Europa. Intet mindre.

Så har vi et annet forum som vokser i betydning: Arktisk Råd er det naturlige organ for å utmeisle mer av den politikken vi trenger for det arktiske området. Noe som forutsetter at regjeringene og organisasjonene, blant annet med viktig urfolkdeltakelse, er rede til å sette slike politiske dagsordener. Norge inviterer nå til et ekstraordinært møte på statssekretærnivå i Arktisk Råd til høsten, hvor blant annet klima og andre politiske spørsmål skal drøftes. Og så blir det et nytt ministermøte våren 2009.

Også her møter vi selvsagt Russland, kanskje den ledende polarnasjonen (og la meg legge til – vi møter økende interesse langveisfra – fra land som India og Kina). Den russiske ”flaggplantingen” på havbunnen under Nordpolen – eller hvor det nå var – var en markering som vitnet om ny russisk kraft også i arktiske spørsmål. Men utover symbolikken registrerer vi at Russland ”holder seg til boka” – til havrettens tekst om at kontinentalsokkelens utstrekning fastslås på bakgrunn av fremlagt dokumentasjon, som Russland har lagt frem. I stor grad er Norge og Russland på linje i synet på juridiske spørsmål i Arktis. Og det er vi også tydelige på.

Derfor kunne Kjell Dragnes kalle sin artikkel fra møtet blant de fem arktiske kyststatene på Nordvest-Grønland nylig for ”Varmt møte i Arktis”. Du skrev trolig ”varmt” fordi det handlet om den globale oppvarmingens konsekvenser, men det kunne også beskrive stemningen. Kyststatene var langt på vei enige – og de drøftet sentrale spørsmål uten å polarisere eller ideologisere interessene.

Norge har klare rettigheter i Arktis. Men vi har også ansvar. I sum handler det om et politisk ansvar. Det samme vektlegger de andre statene som grenser mot Nordpolens havområder; Russland, USA, Canada og Danmark/Grønland. Ministermøtet var både en erkjennelse av at vi har dette rettsgrunnlaget og av at vi har behov for ny politikk innenfor denne rammen.

Og så har vi EUs tilnærming, og i den regionale geografien vil jeg også nevne Den nordlige dimensjon – der Norge, Russland og Island deltar som fullverdige medlemmer. Nok en ramme der vi kan utvikle samarbeid og relasjoner med dagens Russland. Nok en merkbar forskjell fra den kalde krigens realiteter.

Og la meg også peke på et revitalisert nordisk samarbeid om sikkerhetspolitikk: Det er enighet i den nordiske utenriksministerkretsen om at Thorvald Stoltenberg skal lede en ny nordisk refleksjonsgruppe om nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Nordisk naboskap og samarbeid med Russland vil selvfølgelig stå sentralt her. En utenkelighet for bare få år siden, på samme måte som Den nordlige dimensjon er en merkbar forskjell fra den kalde krigens jernteppelignende realiteter.

I nordområdesammenheng ser vi at kontaktflatene med – og interessen fra – EU økes betraktelig. Det jobbes for eksempel nå med en strategi for Arktis i Brussel – et arbeid vi fra norsk side følger nøye – og som vi spiller inn til. Igjen – en hovedoppgave for UDs del – å levere på vår nordområdesatsing er å fordype interessefellesskapet med våre partnere, ikke minst i EU-rammen.

******

Venner,

Nå har Russland skiftet president, selv om analytikere vil spørre seg om det egentlig var et skifte.

Men jeg så det, på offentlige kontorer i Murmansk i forrige uke: Nå henger det to portretter på veggene – ett av Putin – og ett av Medvedjev – med presidenten hengende noen centimeter høyere – med den næring det gir det evigvarende faget ”kremlologi”.

Men midt i kynismen i analysen av et velregissert skifte, så la oss ta den nye presidenten på ordet – og holde ham ansvarlig:

Under sitt første utenlandsbesøk, til Tyskland, talte Medvedjev til tyske parlamentarikere og representanter for det sivile samfunn, hvor han i Berlin 5. juni blant annet sa:

”I dag er det mange som spør seg hvilken politisk linje vi nå kan forvente at Russland vil følge (…). Jeg vil med én gang ha sagt, at i både våre indre og ytre anliggender legger vi vekt fremfor alt på rettssikkerhet, og på at samtlige land, i første rekke stormaktene, må etterleve folkeretten. Det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en nødvendig forutsetning for å kunne styre og opprettholde utviklingen i verden.”

Og litt senere, om moderniseringen og den økonomiske utviklingen i Russland, sa Medvedjev: ”Én ting kan jeg i alle fall si med sikkerhet: et fritt marked og åpenhet utad er en garanti for at endringene i Russland ikke vil kunne reverseres.” Og så han er opptatt av det.

Vi må forstå dette budskapet opp mot det Russland kommer fra. Vi fikk Sovjetunionens sammenbrudd og på 1990-tallet da pendelen svingte fra det hermetisk lukkede land med atomrakettene rettet mot Vesten, til et Russland der mye var i oppløsning.

Sovjetunionen – og dermed også arvtakeren Russland – hadde på sett og vis tapt den kalde krigen. Russlands politiske, ideologiske og økonomiske kollaps gjorde at landet fikk liten internasjonal gjennomslagskraft. Og 1990-tallet ble en tid da en slags ”veldedighet” og ”politisk belæring” ble anvendt som politiske virkemidler overfor den tidligere supermakten.

Det var ikke noe godt utgangspunkt. På et eller annet tidspunkt ville det skape en reaksjon. Russere er stolte, som de fleste andre folk. Det er også en misforståelse å tro, mener jeg, at Russlands ”fravær” fra scenen i store internasjonale spørsmål var en slags villet ”avspenningspolitikk”.

Jeg vil mene at vi i disse årene mistet en del gode anledninger til å trekke Russland med. Som vi gjorde med Barentssamarbeidet. År med tapte muligheter.

Nå ser vi at styrkingen av økonomien – en årlig vekst på over 7 prosent – og olje- og gassressursene, store deler uutnyttet, og store råvarerikdommer i skog og mineraler – gjeldfrihet og med 700 milliarder dollar i valutareserver, for å ta et par tallstørrelser – dette har gitt Russland tilbake selvtilliten, og i alle fall gitt tilbake opplevelsen av gjennomslagskraft i utenrikspolitikken.

Russland er tilbake internasjonalt – som sagt: Ikke som stormakt, men som stor makt. Landets myndigheter bygger opp igjen styrken, stoltheten, omdømmet. De hamrer inn i alle internasjonale sammenhenger at Russland ikke er et land man kan diktere. Russland vil sette premissene selv. Lavrov har understreket i sine taler at Russland er opptatt av å være med og bidra til å løse globale problemer – men Russland vil ”tenke selv”.

Etter mitt syn kan vi ikke tolke dette som et skifte av politikk. Vi ser heller en styrking sett i lys av 1990-tallet da Russland på grunn av sin svake stilling var tvunget til å føre en politikk landet egentlig ikke ønsket.

Når Russland nå markerer seg, og vi opplever at det oppdaterte mentale bilde av et slags ”fattig og svakt Russland” ikke stemmer lenger, så kan vi lett svinge tilbake til kald krigs logikk. Det bør vi ikke. I alle fall bør vi ikke tro at den forrige kalde krigen kopieres. Slikt skjer sjelden.

Hvis vi ser gjennom norske avisartikler det siste året, finner vi et stort antall som nettopp drøfter spørsmålet om det er en ny kald krig vi ser konturene av i Russlands nye oppførsel.

Gjenopptaking av flyvinger utenfor våre kyster – og andres kyster og grenser for øvrig – gir næring til slike slutninger. Og vi må ta høyde for at en av regionene der dette selvhevdende Russland vil vise seg frem og ”bruse med fjærene” – det er nettopp i nordområdene – nære oss. Igjen krever det klokskap og fasthet av oss – slik vi har vist i tidligere tider i disse områdene.

Jeg sa det til min kollega Lavrov i november i fjor; ”det er lett for min regjering å argumentere for innkjøp av nye jagerfly nå når Russland simulerer bombeflyangrep på Bodø”. Det er viktig at Russland får klar beskjed om hvordan deres atferd og utsagn oppfattes – på samme måte som vi skal lytte til russiske oppfatninger av Vestens handlinger. Det er også en del av denne dialogen.

Jeg mener at vi må legge til side – ja, arbeide for å kvitte oss med – dette tankekartet som sier at vi går inn i den gamle kalde krigen. Vi må ikke gjøre tankesett til selvoppfyllende profetier. Spenningene i dag er ikke ideologisk drevet, slik de var for 20 år siden.

Vi må snarere bestrebe oss på å forstå Russlands lange linjer. Og Nupi må hjelpe oss med det. Det er ikke enkelt. Og det er ikke åpenbart at det er fullt ut betryggende heller, selv om vi som sagt har levd i fred med Russland i ett tusen år, for Norges vedkommende.

Tidligere forbundskansler Helmut Schmidt mente at man for å forstå Sovjetunionen måtte lese ”75 prosent Dostojevski og 25 prosent Lenin”. Jeg tror den kombinasjonen fortsatt har noe for seg. Og Charles de Gaulle for sin del snakket nødig om Sovjetunionen; han snakket helst om ”la Russie”. Jeg tror det er mer å lese ut fra de langvarige spenningene i den russiske ørnens to hoder – dens speiding mot tilhørighet mot vest, eller mot øst.

Vi skal ikke være blåøyde. Norge deler landegrense og havområder med et Russland som demonstrerer nyvunnen styrke og viser muskler, slik vi har sett flere eksempler på. Norges ansvar for stabilitet i store havområder ligger fast. Betydningen av naturressursene i nordområdene øker. Det er like viktig, nå som før, at Norge har et adekvat forsvar i nord, og at vi har en alliansetilknytning som gir oss trygghet og en garanti. Og at vi har en tankeberedskap på at utviklingen kan snu i virkelig negativ retning i Russland.

Men – altså – jeg vil advare mot det vi noen ganger kan oppfatte som ”Russlandfobi” og kald krig - reflekser i norsk debatt. Vi har noe nå som vi ikke hadde før; nemlig en tett dialog om et utall emner og felles utfordringer, og her kommer det bilaterale opp. Vi har en meningsutveksling – som er åpen – om norske og russiske felles interesser. Vi har en bredde og en dybde i våre relasjoner – politisk, økonomisk, kulturelt, folk-til-folk – som vi aldri har hatt før.

Det er en skog av samarbeidsrelasjoner. Det er noe kvantitativt og kvalitativt nytt. Det er ikke en magisk formel som løser problemer eller opphever tyngdelover. Men det trekker naboforholdet og hele samspillet i nord i nye retninger. Det vil ta tid før det avleirer seg i endringer. Men vi må vite å utnytte dette – for å fremme det bilaterale forholdet videre – og for å påvirke til et mer positivt samarbeid også mellom Vesten og Russland.

*****

Hva så med et av hovedankepunktene – den demokratiske utviklingen i Russland?

Vi så med undring på gjennomføringen av parlaments- og presidentvalgene for kort tid siden. ”Managed democracy” – ”styrt demokrati”, kalte noen det. Og vi som ser på et uavhengig sivilt samfunn som både en pilar, kunnskapsbase og viktig korreks til myndighetene, blir bekymret over økt kontroll med russisk sivilt samfunn og media. Drap på journalister som ikke blir oppklart, og menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia som ikke blir møtt med skikkelig rettsforfølgelse, vitner om at Russland ennå har et godt stykke å gå når det gjelder rettsstatsprinsipper.

Jeg ser her for meg et bilde, som er blitt meg fortalt: Over inngangen til russisk høyesterett som nylig er nyoppusset og rehabilitert, står en statue av rettferdighetsgudinnen Justitia. Hvis man ser etter – som sikkert mange av dere har gjort – så vil man oppdage at den russiske Justitia er fremstilt uten bind for øynene. Det blir fortalt at da statuen ble laget, konkluderte man med at Justitia ikke hadde bruk for noe bind for øynene. Det kunne det være behov for i kapitalistiske land – men ikke i Sovjetunionen, der rettferdighet og likhet for loven var etablert en gang for alle.

I dag er Justitia nyoppusset, men fremdeles uten bind for øynene. Det er noe symbolsk over dette; noe som kanskje viser hvor vanskelig det er å kaste fortidens spøkelser over bord, også for Russland.

Og jeg mener vi skal holde fast ved det å sette menneskerettighetene på dagsorden – som når vi tar opp enkeltsaker, fremmer betydningen av rettstatsprinsipper, eller når vi deler hele Europas utålmodighet så lenge Russland ikke ratifiserer Protokoll 14 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Dette er ikke belærende budskap. Ingen kommunikasjon som fremstilles slik er klok. Vi er tjent med et Russland som opplever sosial og økonomisk fremgang. Et Russland der demokratiet styrkes.

Vi vil gjøre det vi kan for å bidra til dette – å støtte utviklingen. Noe annet ville være dårlig naboskap etter mitt skjønn. Derfor er det vel anvendte investeringer – ikke ”pengegaver” – når vi bidrar til å støtte samarbeid mellom norske og russiske frivillige organisasjoner, i alt 37 millioner kroner i 2007 – eller tiltak innenfor miljøvern, menneskerettigheter, urfolkenes rettigheter, ungdomsorganisasjoner og ikke minst støtte til medie- og journalistorganisasjoner.

Russland innvender fra tid til annen at mange av de frivillige organisasjonene er finansiert utenfra. Vi må forklare og vise at slik mistenksomhet ikke er berettiget. Jeg drøfter menneskerettighetsspørsmål i mine samtaler og det samme gjør mine kolleger med sine russiske motparter.

Etter at han ble valgt til president, har Medvedjev i flere sammenhenger tatt til orde for styrking av sivilt samfunn og uavhengig rettssystem i Russland. Og legg merke til det; han legger vekt på at landet bekjenner seg til grunnleggende europeiske verdier, som demokrati, humanisme og rettsstatens prinsipper. I Berlin (5. juni) sa han for eksempel; ”vi ser svært gjerne at det opprettes så mange ikke-statlige organisasjoner som mulig, organisasjoner som arbeider med spørsmål som (…) økt toleranse (… ). Jeg er helt enig i at vi må verne om medienes frihet, og at dette vernet må nedfelles i lov.”

Enkelte russiske menneskerettighetsforkjempere har uttalt seg positivt om dette, mens andre avfeier det med at en person som har sittet så nær toppen i mange år, ikke vil forandre seg nå.

Når vi viser utålmodighet og kritiserer Russland for ikke å leve opp til de forpliktelser landet har – som medlem av Europarådet for eksempel – så må vi samtidig ha for øye at utviklingen av et ekte demokrati, der det sivile samfunn blir tatt på alvor, og der opposisjonen blir respektert og verdsatt – det vil være resultatet av en lang prosess. Vår oppgave må være å sikre at Russland velger denne veien og holder fast ved den.

På den annen side: Erkjennelsen av at ”ting tar tid” må heller ikke bli en sovepute eller et instrument for bortforklaringer. En kritisk og engasjert dialog om disse spørsmål vil derfor fortsatt være en viktig side ved våre drøftelser med Russland – i Norges kontakter og i Vestens kontakter med Russland. All dialog er best om den bygger på respekt. Og jeg mener vi viser Russland respekt som åpner for slik dialog.

******

Norge har de mulighetene – og utfordringene – som naboskapet gir oss. Og det er mange områder å trekke på akkurat nå. Under møtene i Kirkens og Murmansk i forrige uke var vi innom flere. Og jeg vil innom noen av dem nå fordi de samlet sett tegner dette nye bilde, ikke bare av vårt forhold til Russland, men om forholdet over grensen i nord.

Først, noen ord om næringslivssamarbeidet.

Petroleumsutviklingen i nord gjør at vi regner med å stå overfor betydelig vekst og utvikling på begge sider av grensen. Mange har store forventninger til ringvirkningene. Guvernør Jevdokimov fortalte at det skal brukes 50 milliarder dollar på Stockman-utbyggingen og 19 av disse skal investeres i Murmansk fylke. I forrige uke presenterte fylkesadministrasjonen planene for utvikling av Murmansk havn for Lavrov og meg. Det er snakk om store summer. Utbyggingen vil skape utvikling og mange arbeidsplasser.

Barentsregionen kan bli en stor energileverandør både til USA og Europa. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne; nordområdene kan bli en petroleumsprovins med global betydning. Norske petroleumsrelaterte selskaper har spesialkompetanse utviklet i vår egen offshorevirksomhet. Dette blir det bruk for.

Men vi vet at konkurransen er stor. Likevel: Det er både i norsk og russisk interesse at nettopp våre to land samarbeider, både myndighetssiden og mellom selskapene. Og for å støtte næringslivet vil vi fortsette å ta ned de stengsler som hindrer samarbeid over grensen til Russland og fortsette å lage gode rammevilkår, slik at norske bedrifter og selskaper får de beste forutsetningene for å delta i utviklingen.

I nordområdestrategien foreslo vi å opprette en økonomisk og industriell samarbeidssone med Russland i grenseområdet for å fremme økt samarbeid. Vi kalte den ”Pomorsonen” for å henlede oppmerksomheten på det fellesskapet som var før ”den lange parentesen” som startet i 1917. Visjonen er stor, ideen er komplisert og perspektivet er langsiktig. Men det skal være lov å ha noen vyer.

I mellomtiden arbeider vi skritt for skritt med konkrete initiativer for å fylle visjonen. Ordførerne i Sør-Varanger og Petsjenga ønsker et tvillingbysamarbeid – og regjeringene i begge land støtter dette initiativet.

Så er det spørsmålet om infrastruktur. Fortsatt går det meste nord-sør og altfor lite øst-vest. Et konkret resultat av tilnærmingen i grenseområdet er arbeidet som er gjort av en norsk-russisk gruppe for å studere mulighetene for bedre koordinering av norsk og russisk infrastruktur i nord. Rapporten derfra foreligger nå og vil gi viktige innspill når vi skal utvikle vår nye nasjonale transportplan.

Men kanskje enda viktigere: Hva kreves av infrastruktur i lys av virksomheten i havet og oppfølgingen på land? Her er det mye informasjon vi mangler – ja, årene og letevirksomheten vil vise hva havbunnen kan by på. Vi vet ikke det i dag. Og vi kan ikke bygge dypvannshavner uten kunnskap om behovene.

Men vi trenger et overordnet strategisk perspektiv på hva infrastruktur i bred forstand kan kreve av oss, om utviklingen skyter fart. Det arbeidet tar Regjeringen nå fatt på – det berører selvsagt viktige sider av blant annet både Samferdselsdepartementet og Fiskeri- og Kystdepartementets arbeid – for å få mer kunnskap for fremtidige beslutninger.

Så merker vi: Det er optimisme i nord, også på norsk side av grensen. Norske bedrifter har ikke lenger behov for økonomisk støtte fra norske myndigheter som ryggdekning for å satse i Russland. De driver god butikk. Det finnes mange individuelle historier. Vi snakker om leverandørindustrien, men også om andre sektorer som nå er på vei inn i Russland.. Det er en lang rekke eksempler på bedrifter som lykkes. Felles for de fleste er at de har satset lenge, tatt noen nedturer på veien, men holdt ut. Fra betong til verksted og bank og byggebransje, for ikke å snakke om at Russland er et av de aller viktigste markeder for norsk sjømateksport.

Kontaktflaten på det maritime området er bred og flere hundre russiske sjøoffiserer tjenestegjør i dag på norskeide skip. En utenkelig tanke under den kalde krigen.

Statens Pensjonsfond Utland har nylig besluttet å gå inn i Russland. Også det er et langt steg sammenliknet med for bare få år siden.

Norges Forskningsråd iverksetter et større forskningsprogram – over fem år og med en total ramme på 25 millioner kroner – om de geopolitiske faktorer som vil prege nordområdene i tiden fremover. Russland er en viktig del av dette bildet selvsagt. I løpet av sommeren vil Forskningsrådet gjøre kjent hvilken forskningsinstitusjon og andre miljøer som skal trekkes inn.

Så er det spørsmål om folk, om mennesker – den viktigste ressursen. Med den økonomiske utviklingen særlig i nord blir det en utfordring å skaffe nok kvalifisert arbeidskraft, på begge sider av grensen. Vi ser mangelen på arbeidskraft allerede nå, og behovet kommer bare til å øke. Syd-Varanger gruve er planlagt åpnet igjen. – Tenk det, etter den smertefulle nedleggingen på 1990-tallet. Men samtidig – som tegn på gode tider: Det finnes ikke nok kvalifisert arbeidskraft i Finnmark til å drive gruven. Når arbeidene knyttet til Stockman-utbyggingen kommer i gang, vil det til å bli et veldig stort behov for fagarbeidere i Russland.

Vår visjon må da være å se hele Barentsregionen som ett arbeidsmarked. Behovet kommer til å variere ettersom de store prosjektene pågår. Det ideelle vil være å utnytte maksimalt den arbeidskraften som finnes i regionen der den trengs til enhver tid. Over grensene.

For at vi skal få dette til, må mye gjøres. Vi får nå en ny norsk-russisk visumavtale som skal forenkle utstedelsen av visum begge veier, og gjøre det lettere for folk som reiser mye å få multivisum.

I tillegg har vi siden i fjor høst arbeidet for å finne muligheter for effektivisering og lettelser som kan gjøre visumbehandling og grensepassering fra Russland til Norge så smidig som mulig. – Ja, det er vel slik i dag at om lag 98 prosent av alle søknader blir innvilget; det er et stort ”papirarbeid”.

Og i forrige uke ble Sergej Lavrov og jeg enige om å arbeide for å innføre nye såkalte ”grenseboerbevis”, det vil si visumfrihet for grensebefolkningen på begge sider.

Lavrov takket i forrige uke for at Norge allerede hadde begynt å gi 5 års multivisum til russere som er engasjert i langvarig samarbeid med Norge. Han la spøkefullt til at han ikke visste om Norge ønsket ”å gå foran med et godt eksempel”, eller om man ”ønsket å sette Russland i skammekroken”. Det er opp til Russland.

Guvernør Jevdokimov i Murmansk ga uttrykk for en viss bekymring da han tidligere i vår ble presentert for vår stortingsmelding som skal lette inntak av arbeidskraft fra Russland til Norge. Han fryktet at vi vil ”ta” arbeidskraft fra Nordvest-Russland, som jo trenger arbeidskraften sin selv.

Vi må arbeide for at begge sider ser fordelene – slik at begge land kan utnytte den arbeidskraften som finnes i nord på best mulig måte.  Akkurat det er et kapittel for seg – det å se gjensidige fordeler. Noen hevder at det ikke ligger til russerne å tenke ”vinn-vinn”; at den andre part må tape for at russeren skal oppleve å vinne. Kanskje kan nettverkene i nord gi troverdighet til en annen historie?

Visumkravet fremstår i dag som en av de få virkelig tydelige skillelinjene som eksisterer mellom ”øst” og ”vest”. Lite ville bety så mye for å fjerne forestillingen om ”dem” og ”oss” som etablering av et system for visumfrihet. Før det kan skje, må altså flere viktige forutsetninger falle på plass. Men at vi i det hele tatt kan tenke tanken, vitner om en ny tid. Og jeg vil for min del holde fast ved denne visjonen – om en gang å ha en ”normal” landegrense med Russland.

Igjen – og sagt med andre ord: Vi ser at Norge og Russland nå er i ferd med å vokse seg sammen som nabofolk på en helt annen måte og mer ekte enn før. Det bor i dag om lag 10.000 personer med russisk bakgrunn i Norge. De tilfører vårt samfunn – det nye norske vi – kompetanse og mangfold. I 1990 passerte rundt et par tusen mennesker grensen. I fjor nesten 109.000. Det er talende tall!

Så skal vi dvele ekstra ved naturressursene. Ved den fornybare – fisken – som vi har samarbeidet godt om i mange år, også under den kalde krigen, og der vi nå sammen kan registrere at tjuvfisket går ned – takket være felles tiltak.

Og så er det energi – en av de virkelige driverne i nord. Å lykkes kan ikke handle om ett enkelt prosjekt. I årene som kommer kan det handle om flere, eller ingen – vi vet ikke i dag. Men det er liten tvil om at norsk deltakelse på Stockman har store perspektiver. StatoilHydro er aktivt engasjert og Russlands budskap til oss er at Gasprom ønsker å ha StatoilHydro med også i andre prosjekter. Det ble bekreftet i forrige uke.

Norsk leverandørindustri arbeider for å profilere seg og få kontrakter. Alt dette er vel og bra for norsk økonomi – men hva med andre, viktige konsekvenser av petroleumsutbyggingen i Barentshavet?

Vi vet at verdens energibehov er stort. Vi vet at olje- og gassfelt kommer til å bli bygd ut i Barentshavet. Da er det i vår interesse å gjøre alt vi kan for å sikre at denne utbyggingen ikke skader havområdene. Jeg mener at vi har størst innflytelse på alt dette hvis vi deltar og utvider samarbeidet med russerne – hos dem og hos oss. Norske selskaper har erfaring med olje- og gassutvinning i vanskelige havområder, og de har det beste utgangspunktet for å gjennomføre utbyggingen på en miljømessig forsvarlig måte.

Norsk industriell deltakelse er også det beste utgangspunkt for utvidet norsk-russisk energidialog på myndighetsnivå. Som en start har vi støttet et prosjekt under kunnskapsprogrammet ”Barents 2020”, som gjennom Det norske Veritas skal utvikle et felles sett med industrielle standarder for helse, miljø og sikkerhet på selskapsnivå i offshoreindustrien og innen sjøtransport. Her har Norge og Russland felles interesser.

Så er det naturligvis dette: En viktig del av det store fremtidsbildet knyttet til Stockman og petroleumsutvinningen, er de raske klimaendringer vi ser i nord. Norge og Russland er begge store produsenter av fossilt brensel. Vi har et særskilt ansvar for å gjøre en ekstra innsats for klimaet. Det ville være strategisk galt om ikke Norge utforsket mulighetene for et pragmatisk samarbeid om klimarelaterte spørsmål med Russland, slik vi gjør det med andre partnere.

Norge og Russland har ikke hatt sammenfallende syn på årsakene til de endringer vi ser. Seige vitenskapsteorier henger igjen i den rusiske retorikken, selv om president Medvedjev også her varsler noen nye toner. Vi må holde fast ved målet: Dersom vi sammen med Russland kan finne gode prosjekter, som er egnet til økonomisk eller samfunnsmessig nytte, og som bidrar til å redusere CO2-utslipp, så skal vi utforske også den veien videre.

Det norsk-russiske miljøsamarbeidet utvikles også, og det trengs for å få til opprydding i atomavfall – vi har kommet langt men er på langt nær ferdige – og forurensende industri som Nikkelverket på Kola – som nå annonseres stengt før 2011. Med opprettelsen av en miljøvernminister i Russland igjen, må vi håpe at miljøspørsmål blir satt høyt på dagsordenen også i Russland. Den nye presidenten sender nye signaler også her.

Så er det et mylder av mellomfolkelig samarbeid og kontaktnett – som innen kultur og det langsiktige samarbeidet mellom Den Norske Opera & Ballett og fylkeskulturkomiteen i Murmansk.

*****

Mitt poeng er dette:

Norge kan vise til en særegen erfaring med konkret og godt samarbeid med Russland. Nå er samarbeidet bredt og godt, med betydelig rom for videre forbedring og utvikling.

For det er selvsagt ikke ukomplisert heller. Russlands nye grensesone i nord, russiske restriksjoner på import av norsk fisk, russiske signaler om ambisjoner på Svalbard og fiskeriforvaltning og kontroll i Vernesonen; her ligger eksempler på reelle utfordringer i det norsk-russiske samarbeidet.

Jeg begynte dette foredraget med bildet av fartøyet ”Elektron” på flukt i havet. Et eksempel på en av de moderne risikofaktorene. Og et eksempel på en hendelse vi håndterte tilfredsstillende – vi i Norge og i vår kontakt med Russland.

I slike saker der vi ikke er enige med Russland, kan hendelser og utsagn føre til opphetede situasjoner, selv i kalde områder.

Men det som har endret seg, og det som gjør at vi i dag likevel er i en annen situasjon enn før, det er kvaliteten på den dialogen vi nå fører med Russland. Vi fører en saklig diskusjon også om de vanskelige spørsmålene.

Og vi sender tydelige signaler om dette: I de kjente sakene, i nordlige farvann, kan Russland forvente norsk forutsigbarhet og norsk fasthet. Her er det snakk om langsiktighet i norsk politikk og håndhevelse. Det blir ryddigst slik. Vår dør er åpen. Men det er ikke slik at vi ”bilateraliserer” norsk suverenitetsansvar med andre land.

Så, venner, for å oppsummere:

Viktigst for forbindelsene mellom Norge og Russland er utviklingen i nordområdene – der den bilaterale dimensjonen står i sentrum – der denne er styrket, utviklet og fordypet, der vi fortsatt kan ha interessemotsetninger, men der vi også har utvidet erfaring i å mestre dem. Det peker i sum i riktig retning. Det er den ene dimensjonen.

Den andre dimensjonen handler om forholdet mellom Russland og Vesten som også omfatter Norge. Det som skjer internt i Russland, med fremveksten av et styre med mer autoritære trekk virker ikke tillitskapende. Det forsterker tvert imot en forestilling om at Russland forblir ”et annet sted”.

Og langs samme linje; det som skjer i forholdet mellom Russland og landets nærmeste naboer i det nære utland, er også betydningsfullt, fordi det sier noe om Russlands vilje til å tolerere at statene innenfor det tidligere Sovjetunionen, eller i den sovjetiske interessesfære, nå har frihet til å velge egen forankring.

Og det som skjer i forholdet mellom Russland og toneangivende Nato- og EU-land er også viktig, fordi norsk utenrikspolitikk i nordområdene handler om å forholde seg til – og påvirke – rammer som er utformet i trekantforholdet Russland-USA-EU.

Dermed er naboforholdet til Russland – som er viktig for oss – samtidig en erfaring og et landskap som trekker Norge inn mot sentrum av europeisk og transatlantisk politikk. Den plassen er det vår utfordring og vår mulighet å møte.