Innlegg under stortingsbehandlingen av terrorangrepet på hotell Serena

Jeg har merket meg komiteens vurderinger og konkrete forslag i innstillingen, og jeg vil også gi anerkjennelse for en grundig og ryddig høring i mars.

Vi tar med oss flere lærdommer fra begge disse instansene. Jeg vil også takke for gode og fokuserte innlegg her i dag.

Vi har lært mye, og vi har foretatt en rekke grep. Samtidig er arbeidet med å styrke sikkerheten ved reiser i utlandet, og for nordmenn som er utestasjonert, en kontinuerlig prosess.

I kjølvannet av Serena-angrepet er det allerede gjennomført en rekke tiltak for å bedre sikkerheten på delegasjonsreiser, både i regi av det enkelte departement og ved våre utenriksstasjoner.

Samtidig arbeider en departementsrådsgruppe under ledelse av Justisdepartementet, som flere her har nevnt, med å identifisere felles sikkerhetstiltak for alle departementer. Jeg forstår at denne gruppen vil framlegge sin rapport i løpet av kort tid.

Jeg vil ikke dvele mer ved hendelsene og betraktningene rundt angrepet i januar ved denne anledning. Jeg opplever at vi fikk god anledning til å gjøre det under høringene i kontrollkomiteen.

La meg velge ut noen områder hvor det nå arbeides for å gi Stortinget en oppdatering på felter hvor jeg opplever at hele komiteen og vi alle er opptatt av å få til framskritt, og først Utenriksdepartementets egne tiltak for å bedre sikkerheten på reiser og noen punkter her:

For det første krise- og beredskapsapparatet.

Angrepet i januar viste bl.a. at UDs kriseplanverk ikke var tilstrekkelig utviklet i en situasjon der kriseledelsen selv var rammet, og at kommunikasjonsrutinene ikke var gode nok. Dette har vi grepet fatt i. Departementet er i disse dager i ferd med å ferdigstille et omarbeidet og oppdatert planverk for sikkerhet, beredskap og krisehåndtering.

I tillegg til disse overordnede planene har vi gjennomgått og oppdatert risiko- og sårbarhetsanalysene samt beredskaps- og evakueringsplanene på alle utenriksstasjoner. Planverket reflekterer sterkere enn før kravet til rask og operativ innsats, og de omhandler alle typer kriser, også de som er lite forutsigbare.

Den nyopprettede stillingen som sikkerhetskoordinator i departementet har vært utlyst, og en ekstern søker har fått tilbud om ansettelse. Denne koordinatoren vil få en sentral rolle i planleggingen og gjennomføringen av departementets egne reiser, og vil støtte utenrikstjenesten i deres arbeid med å ivareta sikkerheten ved delegasjonsbesøk fra Norge.

For det andre opplæring og øvelser.

Vi har styrket sikkerhetsopplæringen over et bredt spekter. Det er innført obligatorisk opplæring i førstehjelp, stressmestring og personlig sikkerhet, inklusiv atferd under kidnapping og gisseltaking, for personell som skal tjenestegjøre på stasjoner i sikkerhetsmessig utsatte områder. Kursene vil etter hvert også gjøres obligatoriske for hjemmebasert personell som ofte reiser selv eller ledsager politisk ledelse til utsatte områder.

Disse tiltakene kommer i tillegg til opplæringen i krise- og beredskapsarbeid for alle som inngår i departementets beredskapsorganisasjon, samt for våre aspiranter. Krisehåndtering utgjør også en viktig del av den forberedende opplæring for alle som reiser ut for å tjenestegjøre ved norske utenriksstasjoner.

I tillegg til egne krefter trekker vi bl.a. på politiet og Forsvaret, samt frivillige organisasjoner som Røde Kors, for å sikre en best mulig opplæring.

Jeg opplever at tilbakemeldingen fra de av mine kolleger i departementet som er igjennom dette, er gjennomgående positiv.

Utenriksdepartementet har også skjerpet kravene til avholdelse av jevnlige øvelser i beredskap og krisehåndtering på utenriksstasjonene og i departementet. Stasjonene i sikkerhetsmessig utsatte områder er gitt prioritet. Så langt i 2008 har det vært avholdt øvelser med støtte fra UD ved ambassadene i Kabul, Colombo, Islamabad, Pretoria og Teheran. I tillegg har flere utenriksstasjoner gjennomført øvelser i lokal regi. Det er også avholdt flere kriseøvelser i UD, bl.a. for departementets strategiske ledelse.

For det tredje er det innført nye rutiner på reiser.

I påvente av den nevnte rapporten fra Justisdepartementet har UD iverksatt flere tiltak på eget initiativ. Disse omfatter bl.a. styrket samarbeid med Politiets sikkerhetstjeneste, PST, både i planleggingen og gjennomføringen av reiser.

Ved reiser til sikkerhetsmessig utsatte områder er det etablert en fast rutine med felles sikkerhetsorientering så snart som mulig ved ankomst til bestemmelsesstedet. Det er også innført en ny praksis med ”beredskapskort”, som inneholder nødnummer og annen viktig informasjon ved ulykker og kriser.

Utover dette har de UD-ansatte som ofte ledsager politikere til sikkerhetsmessig utsatte områder, fått opplæring i førstehjelp, og de tar alltid med førstehjelpsutstyr på slike reiser.

UD arbeider fortløpende for å bedre sikkerheten til egne ansatte, både i forbindelse med reiser og utestasjonering. Dette arbeidet spenner vidt – fra bedre forsikringsordninger og til styrket egensikkerhet i form av opplæring og utstyr.

Det fjerde området gjelder forholdet til media.

Umiddelbart etter Kabul-angrepet innførte UD en mer restriktiv praksis med å legge ut reiseinformasjon på Internett når reisene går til utsatte områder.

Videre er det innført en fast ordning med å la pressen få de omtalte ”beredskapskort” på linje med de øvrige delegasjonsmedlemmer, og delta under sikkerhetsorienteringen som avholdes ved ankomst til sikkerhetsutsatte områder. Det gjelder også områder som kanskje ikke er sikkerhetsutsatte, men er blitt en del av rutinen.

Jeg hadde møte med Presseforbundets sikkerhetsutvalg om disse spørsmålene i begynnelsen av mars, og jeg ønsker å videreføre denne dialogen. Det er for øvrig slik at Justisdepartementets arbeidsgruppe vil ha møte med Redaktørforeningens sikkerhetsutvalg 18. juni om samme sak.

Vårt utgangspunkt i forhold til media må være så stor åpenhet som mulig, også om sikkerhetsrelaterte spørsmål. Samtidig må vi sørge for at informasjon som bør beskyttes, blir beskyttet. Men det må være klart at konkrete råd av betydning for ivaretakelse av egen sikkerhet må tilflyte alle som deltar på reisen, uavhengig av om vedkommende har sikkerhetsklarering eller ei. Dette finnes det praktiske ordninger på.

Situasjonen i Afghanistan er fremdeles krevende, og trusselnivået i landet er fortsatt høyt. UD har derfor i løpet av våren i samarbeid med våre sikkerhetsmyndigheter hatt en grundig gjennomgang av sikkerheten ved ambassaden i Kabul.

Gjennomgangen viste at det meste fungerer tilfredsstillende, men at enkelte forhold burde forbedres. Derfor er bl.a. den fysiske sikringen av ambassaden forsterket, og vaktholdet rundt ambassadekomplekset utvidet. Sambandssystemene er forbedret, og alle ansatte har gjennomgått sikkerhetskurs. Jeg vil legge til at vi har hatt et godt samarbeid med afghanske myndigheter om dette.

I påvente av fast ansettelse av stillingen som sivil sikkerhetsrådgiver har det vært utplassert en polititjenestemann ved ambassaden midlertidig. Men den faste stillingen er nå besatt, og vedkommende som er valgt ut, vil tiltre i løpet av noen få uker. Andre sikringstiltak er i ferd med å bli gjennomført. Jeg vil også nevne at jeg nylig har utnevnt en av våre mest erfarne diplomater som ny ambassadør i Kabul.

Men det er ikke bare ved ambassaden i Kabul at sikkerhetssituasjonen er krevende. Det fikk vi som kjent smertelig erfare så sent som for noen dager siden i forbindelse med angrepet mot den danske ambassaden i Islamabad i Pakistan.

Vi har i de siste par månedene hatt en gjennomgang av sikkerheten ved flere av våre mest utsatte utenriksstasjoner, som ambassaden i Islamabad, og vi har allerede fulgt opp med opplæring, øvelser og praktiske tiltak over et bredt spekter. Dette er viktig for å ivareta sikkerheten for våre ansatte, men også for å forsikre oss om at ambassaden vil kunne bistå nordmenn som er rammet av ulykker og kriser på best mulig måte.

Generelt sett er det internasjonale trusselbildet mer komplisert og tilspisset enn før. Samtidig har behovet for kontakter, kunnskap og forståelse over landegrensene aldri vært større. Det er derfor avgjørende at både politikere, embetsmenn og -kvinner, medierepresentanter, representanter for det sivile samfunn og andre får reise og virke mest mulig fritt.

Vi må leve med at det alltid vil foreligge en viss type sikkerhetsrisiko ved en del typer reiser. Vi kan nok aldri helgardere oss. Men målsettingen må være å redusere risikoen mest mulig. Det krever god planlegging, oppfølging og øving, og det krever høy sikkerhetsbevissthet hos alle involverte. Regjeringen vil gjøre sitt ytterste for å bidra til dette.

*****

 

Ola T. Lånke (KrF): Jeg ønsker som saksordfører for denne omfattende saken, vil jeg si, og vanskelige saken til dels også, bare å understreke at jeg tror det for oss alle har vært en nyttig og lærerik prosess, i hvert fall har det vært det for meg personlig. Jeg konstaterer jo også på bakgrunn av at det er iverksatt en rekke tiltak, forbedringer av rutiner og opplegg når det gjelder reiser og sikkerhet, først og fremst fra UDs side, men også fra andre departementers side, at prosessen har vært nyttig og riktig – det var riktig at vi fikk den igangsatt.

Så kan vi selvfølgelig fortsette å diskutere hvordan den skulle ha vært lagt opp, men jeg tror vi skal bilegge også den diskusjonen i dag. Jeg har lyst til å takke og rose de berørte ministrene, spesielt utenriksminister Jonas Gahr Støre, for imøtekommenhet og åpenhet når det gjelder å svare på spørsmål og henvendelser som er kommet fra komiteen. Det synes jeg vi skylder dem å gjøre.

Hendelsen fikk jo et tragisk utfall, og – som andre talere har sagt – vi kan naturligvis ikke være sikre på at det ikke vil skje igjen. Det kan man aldri gardere seg mot. Men vi tror at vi på bakgrunn av det som har skjedd, og med de lærdommer som er trukket av det, står noe bedre rustet med tanke på en eventuell senere hendelse. Det vet vi jo ikke, men det er vårt håp. Og selv om det gikk svært galt, kunne det gått enda mye verre. Det må vi også ha i tankene. Vi har tross alt sett at det har vært gjort mange riktige ting. Det må også høre med og trekkes inn i en sak som dette.

Så er det naturligvis i en sak som dette uunngåelig at ikke noen i systemet, som har vært delaktige i dette, føler seg berørt av kritikken, og at kritikken noen ganger kanskje har vært for hard. Det skal ikke jeg uttale meg så mye om, for det er jo ofte slik at man i en opphetet situasjon bruker ord man kanskje ikke burde brukt. Jeg tror det er uunngåelig. Men nettopp sett i lys av de endringer som er gjort, og de tiltak som er truffet fra ulike organers side, tror jeg vi må kunne si at prosessen har vært nyttig. 

*****

For referat fra alle andre innlegg, jfr. Stortingets nettsider.