Sjømannskirken i New York – 130-årsjubileum

Sjekkes mot framføringen

Kjære venner,

Sjømannskirken er ikke helt som andre kirker.

På websidene til kirken kan vi lese om grillaften på takterrassen, business lunch, nattklubb, kvinneforumet Seagull (som kanskje er en del av nattklubben?), du kan ta en runde i Trygve Lie Gallery, eller spise risgrøt ”mot donasjon”! Du kan ringe gratis hjem, ta norskkurs for viderekomne, lese norske aviser, og mye mer.

Ja, det foretas også kirkelige handlinger – og båtbesøk, til ekte sjøfolk – står det et annet sted på websidene.

Og selv om jeg er sjøens mann kan jeg også slå meg til ro med at her kan jeg gå selv om jeg ikke er sjømann!

Sjømannskirken er ikke helt som andre kirker.

Menyen er rik, takhøyden stor, terskelen lav, det er bare å senke skuldrene og trekke pusten dypt. Et hjem langt hjemmefra.

Denne kirken fyller mange funksjoner, den er til for alle, som ”ditt hjem i utlandet” – kirkens motto. Som kulturinstitusjon, møteplass og et hellig rom, alt dette på samme tid, en trygg grunn for generasjoner av farende nordmenn, enten havet har vært stille eller opprørt, enten kursen har vært tydelig eller utrygg.

Dette er en rolig havn – midt i stormende New York.

Heller ikke når det gjelder jubileer, er Sjømannskirken som andre. 125 årsjubileet ble storstilt markert. I kveld er jeg her for å feire de 130 år, og jeg regner med det blir stor markering av 135 årsjubileet også.

Så derfor, til dere alle ”ute og hjemme”: Jeg gratulerer Sjømannskirken i New York med 130 år!

130 år som en tjukk trosse, kanskje også som en redningsbøye for noen.

Vi skal altså helt tilbake til sommeren og høsten 1878. En tidsepoke hvor Oscar den II hadde vært konge av Sverige og Norge bare noen få år, Wilhelm den I var tysk keiser, dronning Victoria var midt i sin regjeringstid, den amerikanske presidenten – den 19. i rekken, het Rutherford B. Hayes – og verden var – i dette året 1878 – målløs av forundring over Thomas A. Edisons oppfinnelse – fonografen: ”Mary had a little lamb”, gjentok dette nye tekniske vidunderet.

Ja, hvilke tider, sosialt sett, snakker vi om? Det var, for Norge, dramatiske tider. Vi trenger å minne hverandre om at fra 1860-tallet og til slutten av 1920-årene reiste tusenvis av nordmenn til Amerika hvert eneste år. Og de fleste ble her. Fattigdommen i Norge var stor. I 1915 hadde så mange som 700.000 nordmenn reist over havet for å bosette seg. Et enormt stort antall mennesker for et land som Norge, hvor det bodde mellom 1,5 og 2 millioner på den tiden.

Verdt å tenke på når Norge i vår tid er reisemål for andre folk i nød.

*****

Vi i utenrikstjenesten har lett for å tro at ”vi var der først”, og at det var i 1905 at alt startet. Det er jo ikke riktig. Sjømannskirken kom hit til USA nesten 30 år før vår egen tidsregning da utenrikstjenesten ble etablert.

Noe av det som imponerer oss mest, er Sjømannskirkens evne til å tilpasse seg, foreta endringer, møte nye utfordringer, møte alle nye målgrupper, nye oppgaver.

Alltid like gjestfrie og med en velkjent, varmende raushet og lukt av vafler.

Kirken nettopp her i New York har tilpasset seg de store skiftninger i konjunkturer, skipsfart, næringsliv, utvandring, norske flyktninger under den annen verdenskrig, økningen i antallet studenter – eller kunstnere – og så videre – ja, alle endringene helt siden starten i Brooklyn med nærhet til den norske kolonien og norske sjøfolk. – Den gang sørlandsk var et utbredt tungemål på 8. Avenue. Og for om lag 50 år siden fulgte kirken denne norske kolonien – noe mindre ble den – inn til Manhattan, og etter hvert hit til 52. gate, midt mellom 1. og 2. Avenue.

I dag er Sjømannskirken, til sammen – ute og hjemme – en stor organisasjon, med over 200 ansatte, 32 sjømannskirker, samt nordsjøprester og studentprester. Dere er på jobb i over 70 land, på fem kontinenter. Imponerende!

Ja, dere er så tilpasningsdyktige, eller endringsvillige, at man i dag kan sende koden Vaffel på mobiltelefonen til 2080 som en sms-gave, for kroner 75 (per vaffel), til Sjømannskirken. Vi snakker altså om Nettvafler – smak på det!

*****

Om vaflene og hjerterommet er det samme, er det altså mye som har endret seg – og som endrer seg hele tiden. Jeg nevnte brukerne av kirken. Antallet skipsanløp og sjøfolk går ned. Nå er det andre grupper av nordmenn som bor i eller besøker New York, for kortere eller lengre tid, som førstereis, eller som pendler, eller som maratonløper.

Og det å bo en periode i utlandet, som student – noe jeg kjenner igjen – eller som kunstner, eller i jobbsammenheng, som trainee, som diplomat, eller som medfølgende familiemedlem – det kan være krevende.

For det handler om dette: Når vi reiser, krysser vi en grense. Fysisk, sosialt, geografisk, og i oss selv, i hver enkelt av oss. Vi går ut av en fast og kjent ramme, vi trenger å bygge nye relasjoner, nye holdepunkter.

Da er det godt – når man trenger det – å kunne ha et annet hjem. Og nettopp det er Sjømannskirken for en god del nordmenn og norsk-amerikanere.

For vi trenger alle et nettverk, et sikkerhetsnett. Og vi trenger alle å bli sett, av noen. I livet vi alle lever, hver og enkelt. – Lokalt. Enten det nå er skyskrapere eller fjelltopper over hodene våre. Våre liv leves alltid lokalt, selv om vi alle er innbyggere av en global landsby.

*****

La meg så følge opp: Også utenrikstjenesten trenger Sjømannskirken. Og dette har jeg lyst til å legge spesiell vekt på:

Sjømannskirken og Utenriksdepartementet har tradisjonelt hatt et nært og godt samarbeid, sentralt fra hovedkontoret i Bergen – og ikke minst ute i felten. I fjor inngikk vi en intensjonsavtale som gjør samarbeidet enda tettere, mer tydeligere, enda mer forpliktende. Jeg er stolt over den avtalen. Jeg har fått høre at den har skapt inspirasjon. Det er bra.

Et tungt bakteppe for en slik formalisering var blant annet erfaringene fra ”11. september” og tsunamien i Asia – de store katastrofe- og krisesituasjonene. Sjømannskirkens styrke ble tydelig under slike dyptgripende, dramatiske hendelser. De menneskelige ressurser dere besitter. De steder dere er lokalisert. De fleksible løsninger dere finner.

I dag står utenrikstjenesten og Sjømannskirken overfor mange av de samme utfordringene. Og når det gjelder tilstedeværelse og beredskap har vi mange sammenfallende oppgaver. Derfor kan vi gjøre mer sammen.

For nordmenn er reisende, mer enn noen gang; vårt reisemønster er i rivende utvikling, enten det gjelder reiser på ferie, i jobb, studier, helsetjeneste, eller bolig i utlandet. Siden 1999 har antallet utenlandsreiser for nordmenn økt med 50 %. Over 650.000 ferieturer går til Spania, over 200.000 til Hellas, nesten 175.000 til USA, som er flere enn for eksempel til Frankrike. Og det bor i dag mellom 3.000 og 4.000 nordmenn i New York og omegn. For å ta noen tall.

Dermed stilles nye og store krav, og forventninger stilles til hva utenrikstjenesten og Sjømannskirken kan bistå med. – Ja, jeg må innrømme at det er en stor utfordring for utenrikstjenesten å tilpasse seg de store, nye utfordringene. Forventningene.

Og i en verden hvor utrygghet, usikkerhet, er et kjennetegn. Bomber går av i Islamabad, i Madrid, i London. Finanskriser kan kullkaste folks personlige økonomi. Orkaner kan ødelegge hjem.

Vi er sårbare.

Etter ”11. september” viste Sjømannskirken tydelig hvordan kirken var møteplassen for nordmenn i byen. Her i New York vil kirken være det naturlige pårørendesenter ved en eventuell ny krise, i nært samarbeid med generalkonsulatet.

*****

Jeg – og mine medarbeidere – er takknemlig for dette gode samarbeidet med Sjømannskirken. Vi kan – og vi bør – utfylle hverandre i arbeidet. Vi skal utfylle hverandres roller på en positiv måte. For summen av dette blir langt mer enn hva vi hadde fått til på hver vår kant.

Dette kan handle om sosiale behov. Om behovet for trøst, støtte og hjelp. Om beredskap.

Men det handler også om hvordan Sjømannskirken i New York er med på å profilere Norge og gi ytterligere en plattform for norsk kunst og kultur. Et sted å vise hvem vi er.

Denne allsidigheten, som en del av de sentrale kirkelige tjenester, er Sjømannskirkens styrke. En stø kurs i 130 år – og i årene framover.

*****

Til slutt: Jeg har snakket om betydningen av gjestfrihet, om takhøyde og raushet, og om mennesket i metropolen, som har de samme basale behov som på et lite tettsted; et fellesskap. Her er Sjømannskirken et forbilde.

Det handler om grunnleggende verdier.

Jeg hadde – som dere har skjønt – ikke tenkt til å holde noen andakt, men vi er altså i et gudshus, og det kan falle naturlig å oppsummere en tanke og idé gjennom fem ”enkle” ord fra Bibelen, og de er: ”alle spiste og ble mette” (fra Lukas’ evangelium, kapittel 9, vers 17, fra ”fisk/brød-underet”).

Det er bokstavelig ment – her kan vi spise og bli mette. Men det kan handle om noe mer, om å dekke et sosialt behov – og ikke akkurat bli mette, men tilhørende. For å omskrive Shakespeare; å tilhøre eller ikke tilhøre, det er spørsmålet.

Her i Sjømannskirken. Eller i den store verden, som i dag dominerer livet her i denne delen av New York. For faktisk så handler FNs generalforsamling også om dette. – En mer rettferdig fordeling av godene – at alle skal bli mette – at vi skal dele – at vi skal høre til – i det store fellesskapet.

• Sjømannskirken i New York
• Generalkonsulatet i New York