Avduking av Nina Sundbyes signaturskulptur for Selvaag-gruppens skulpturpark ”Peer Gynt-suiten”

Sjekkes mot framføringen

Ambassadører, jurymedlemmer, kunstnere, Selvaag-gruppen,

Rett utenfor mitt kontor står ”Haakon VII” på sokkel. Traust, rank og skuende utover mot havnen. Inne på pulten min har jeg en kopi av modellen Nils Aas laget av denne kongestatuen. Like rakrygget den også.

Ikke langt unna sitter en alvorlig mann, på en annen sokkel. Jeg går eller kjører forbi ham hver dag. Det er ikke helt lett å bli klok på om han grunner på et eller annet, smiler i skjegget, eller er han kanskje bare litt sur? Kanskje ser han på skriften – ikke på veggen – men på bakken – tekstene på fortauet, bokstavene som nå vandrer sitt eget liv, i bevegelse, på vei ned forbi mitt kontor på 7. juni-plassen og videre til Nationaltheatret og Grand Café.

Ibsen er død og Ibsen lever. I beste velgående. Hans verker gjør i alle fall det. I oss alle.

Vi har nettopp – vel, det var i 2006, men det føles likevel som om det var ”nettopp” – markert Ibsenåret. Selv om det jo er Ibsenår hvert år. For nettopp det var oppsummeringen etter 2006, interessant nok: Ibsen er universell og allmenngyldig – hans verker og persontyper er ikke spesielt ”norske”, om noen skulle ha trodd det – og Ibsen trenger ikke markeringsjubileer for å bli lest, oversatt og satt opp på scener verden over, igjen og igjen. I 2006 ble det avviklet tusenvis av Ibsen-arrangementer i godt over 70 land – for Ibsen er også ”deres” – og vi i UD var bare én av mange brikker i denne store internasjonale kultursatsningen.

Med andre ord: Ibsens tekster angår oss i dag. Vi kjenner oss igjen i hans persongalleri.

Og naturligvis inspirerer Ibsen også kunstnerne – som billedhuggerne. Skulpturene her i Selvaags Lørenpark er en internasjonal samtidstolkning av et snart 150 år gammelt diktverk, et drama, som bare bekrefter at Ibsen lever – eller, for å bruke et av vår tids uttrykk – Ibsen ”leverer”.

Selvaag-gruppen leverer også. Som ekte mesener har de siden begynnelsen av 1950-tallet støttet norsk billedhuggerkunst ved å gi en statue til hvert ferdig boligprosjekt. Over 450 kunstverk er plassert ut og befolket hele Stor-Oslo, der folk bor, fra Veitvet til Grini, og noen står også i utlandet.

Olav Selvaags kreative ideer videreføres. Det er en arv jeg mener det står stor respekt av. I 2004 tok Olav Gunnar Selvaag initiativet til en åpen internasjonal skulpturkonkurranse – 200 kunstnere fra 26 land – hvor målet var å skape en hel skulpturpark her på Løren. Hvor hver statue skal ha sitt utspring i en scene fra Ibsens ”Peer Gynt” – den rastløse og rotløse verdensborgeren, som både fascinerer og skremmer oss.  

”Peer Gynt” har alltid skapt røre og engasjement, i Norge og utlandet, og konkurransen har fått stor respons og inspirert mange billedhuggermiljøer.

Her på Løren vil ”Peer Gynt-suiten” bli en del av nærmiljøet. Parken vil glede mange andre verdensborgere. Kulturbyen Oslo får en ny attraksjon, et sted hvor publikum blir kjent med figurativ billedhuggerkunst og med Ibsens univers, og parken blir en møteplass mellom norsk og utenlandsk skulptur, norsk og internasjonal samtidskunst. Det trenger vi. Det er noe Utenriksdepartementet og jeg ønsker.

For: Vi lever ikke bare av brød alene. Jeg vet at dette er et slitt uttrykk å bruke under en avduking som denne, men dette er viktig: Som mennesker står vi overfor krevende, globale utfordringer – oppgaver som bare kan løses gjennom komplekst internasjonalt samarbeid. Politiske, økonomiske og teknologiske løsninger fører oss langt. Men i møte med andre – ja, i møte med oss selv, i erkjennelsen – trenger vi en bevissthet også om vår kulturarv, vi trenger å kommunisere godt med andre, med hverandre, vi trenger å formidle verdier, et verdisyn, vi trenger kunst og kultur, vi trenger skapende krefter. For vi lever ikke bare av brød alene.

Da den kjente britiske regissøren Peter Brook tok i mot den internasjonale Ibsenprisen her i Oslo forrige helg, sa han blant annet følgende: ”Teateret behøver ikke lenger unnskylde seg for å være smalt eller lite. Mediene og internett tar seg av det brede og populære og har skapt et nytt handlingsrom for teateret. Det kan finne sin verdi i det konsentrerte”, sa Brook.

Jeg synes det gjelder kunsten i sin alminnelighet: Det har sitt ”handlingsrom i det konsentrerte”.

Et internasjonalt kunstprosjekt som denne Ibsen-konkurransen og skulpturparken midt i byen skaper ”en konsentrert arena” for dialog og opplevelse – og lek, som vi kan se her – et sted for avkobling og frakobling, et rom for fellesskap og refleksjon.

Litteraturen trengs for å formidle virkeligheten vi opplever. Mangfoldig litteratur trengs i et mangfoldig samfunn. Og nå har et kjernekapittel i norsk litteratur avfødt skulpturer. Det er godt samspill.

Det er derfor en stor glede for meg å gratulere Selvaag med det de allerede har oppnådd med dette prosjektet, og jeg vil ønske dere lykke til med videreføringen i årene framover.

Og det er en ære for meg å få lov til å avduke signaturskulpturen for denne kunstkonkurransen og her i Lørenparken – billedhugger Nina Sundbyes Peer Gynt.