Redegjørelse til den årlige lederkonferansen for stasjonssjefene (og øvrige ansatte i departementet)

Et utdrag fra de stikkord og momenter
som Støre baserte sin redegjørelse på
(må sjekkes mot framføringen):

 Innledning 

• Velkommen til alle. Dette er en viktig uke, en slags ”passerspiss” i vår kalender og på vårt verdenskart som jeg viser bak meg. Tenk på hvilken tjeneste vi er: 109 stasjoner, 1.534 ansatte i utenrikstjenesten – 891 hjemme og 643 ute – og 1.001 lokalt ansatte: Totalt 2.535 personer. [Merknad: Tallene blir annerledes om antall årsverk telles]. Ressurser. 
• Vi er en kunnskapsorganisasjon, vi blir knapt bedre enn det vi gjør oss selv. Kunnskap er både en individuell egenskap, og en kollektiv evne. Summen av all kunnskap og kompetanse.  
• Hva som må være fokus for denne uken: Hvilke saker som er viktige for oss, hva vi prioriterer og hvordan prioriterer vi ressursene i forhold til dette. Hvordan jobber vi, og hvordan vi spiller som lag og gjør hverandre gode. Team. Lagarbeid.  
• Det handler om vårt nærvær, om kompetanse, nettverk, ideer og initiativ, om evnen til å markere oss, evnen til å fremme våre interesser.  
• Og ikke minst handler det sikkerhet. Noe mange stasjoner opplever som en stadig viktigere dimensjon, ja – føler på kroppen: Sikkerheten til de ansatte, sikkerheten til nordmenn på utsatte steder – sikkerheten som plutselig kan bli akutt og aktuell selv på kjente og trygge steder – nettopp fordi stadig flere nordmenn reiser så mye og så langt, og til nye steder. 
• Vi er altså en kunnskapsorganisasjon, med spisskompetanse på å forstå og fortolke en verden i endring – og å følge opp med handling. Den kompetansen settes nå på prøve, i en verden i endring på nær sagt alle nivåer.
• Min viktigste oppfordring til stasjonssjefene er denne: Jeg ber dere utarbeide en offensiv dagsorden for formidle tydelige norske budskap – og jeg ber dere definere en aktiv dagsorden for hvordan Norge kan gjøre en forskjell der dere er, og i de politiske sammenhengene Norge opererer i, under deres ledelse.  
• La meg løfte fram 10 ulike saksfelt av betydning for oss akkurat nå, som et oppspill til diskusjonene denne uken:  

1. Alliansen, forholdet Nato-Russland, og Norge 

• Regjeringens satsing på nordområdene er en bred markering av at det nordlige er viktig. Som potensial for utvikling og verdiskaping. Men også fordi regionen i nord blir geopolitisk viktig. At geopolitikken flytter hjem, er en av hovedgrunnene til nordområdesatsingen.  
• Vi må være beredt, ha kunnskap og klokskap til å handle deretter. Stikkordene er nærvær, aktivitet og kunnskap.  
• Vi gjør ikke dette i isolasjon, men i samarbeid med andre – med Russland som nabo, og forankret i Allianse og partnerskap i Norden, Europa og transatlantisk. 
• Nå opplever vi at en pendel svinger. Vet ikke hvor langt, vet ikke hvor lenge, men vi skal være klar over at det skjer en markert tyngdeendring i retning av kjente sikkerhetspolitiske avveininger og realiteter, av Alliansens betydning, av alliansesolidaritetens realiteter og relevans. Georgia-krisen har utløst dette. Men vi vet at det har ligget der, som følge av et mer markeringsvillig Russland, Nato-utvidelse, rakettskjold, energisikkerhet.  
• Dette må også leses på bakgrunn av viktige utviklingstrekk i verdensøkonomien. Vi er på vei inn i langt tøffere vær fra USA og inn i Europa, der vi ennå ikke har full klarhet i omfanget og betydningen av en varslet nedgang – ja, liketil de omformingene som følger av Kinas og Indias vekst og andre styrkeprøver i den globale økonomien. 
• Derfor blir igjen politikk og kursvalg i Nato viktig. Russland er tilbake for fullt i Alliansens diskusjoner – med Norge plassert i et spennende og krevende origo – midt i – mellom de nye medlemmene, som markerer betydning av offensiv fasthet mot Russland, støttet av USA der en kjent og lite endret maktpolitisk lesning av Russland har ”overvintret og i god behold”, og de ”gamle” Nato-landene som føler Russland nær seg hva gjelder energileverandør – men fjernere hva gjelder trusselbilde.  
• Og midt i dette står Norge med en fot (tær) i alle disse leirene, diktert av en nøktern forståelse av våre interesser: Vi møter Russland både som nabo, og med vårt historiske behov for forankring i Alliansen, og med vårt historiske behov for å forvalte naboskapet i tråd med våre erfaringer fra historien; erfaringer vi har videreutviklet siden 90-tallet i det jeg vil kalle en av de mest nyskapende regionale naboskapspolitikker i Europa. 
• Vi er altså i en ”naboskapsleir”; der vi har noen felles, men også noen veldig ulike naboskapserfaringer med de andre naboene til Russland. Og vi er i den europeiske leiren som ønsker normalisering av forbindelsene med Russland, som en lesning av hvordan det nye Europa må se ut. Vi er tjent med at det vises fasthet i forhold til Russland. Vi er tjent med at Alliansen evner å gjøre dette samlet. Og så er vi er tjent med at fasthet vises på en måte som vektlegger samarbeidet og bruken av den innholdsrike verktøykassen for problemløsning som vi har i Europa.  
• Med andre ord: Norske prioriteringer blir å bidra til å holde Nato samlet, holde fokus på nord og spre kunnskap om erfaringene herfra, bidra til dialog og samarbeid, og vektlegge europeisk evne til konflikt- og problemløsning. Vi skal følge utviklingen i Russland og i allierte land, i berørte regioner, Kaukasus, Sentral-Asia, Ukraina, Østersjøen. 

2. Nordområdene.  

• Oppfølging av nordområdestrategien; den leveres. Forventninger – og resultater. Strategien er ikke en ”støttepakke” med en ”nordområdemilliard”, men det er snakk om verdiskaping slik dette alltid har kommet i Norge, stein for stein.  
• Mye er på gang; de 22 punktene følges opp. Nasjonal transportplan, gjennomgang av infrastruktur. Arbeidet med statsbudsjettet for neste år. 
• Følger utviklingen i nordisk samarbeid: Både blant de fem landene – men også mellom to og tre land. Eksempler: Arktis, Nord-Skandinavia, Island. 
• Polhavet på den internasjonale agenda. Arktis og Polhavet har gitt en tilleggsdimensjon til nordområdene. FN. Havretten. Arktisk Råd (ministermøte i 2009 og statssekretærmøte i oktober i år). Miljø, klima. 

3. Europapolitikken.  

• EØS. Finansieringsordningene. Kan synliggjøres bedre. En kommunikasjonsutfordring. Hovedtallene, prosjektene, bidragene, resultatene.  
• EØS-notatbasen på nett akkurat nå.  
• En helt annen utfordring: Se helheten i all norsk bilateralt reiseprogram (for eksempel ved regjeringsmedlemmer) til europeiske land. Koordinere.  
• Bruke vår erfaring som EØS-land til å ta nye initiativ, komme oss inn der vi har ”added value” å by på. 
• Nye forhandlinger. (EØS-finansieringsordninger). Mandat, innretning.  
• Balkan. Krevende situasjon. 

4. Afghanistan.  

• Hovedoppgave. Store ressurser, fokus på strategi, på sivil og militær innsats.  
• Enstemmig Storting står bak, jfr. redegjørelsen i starten av februar. 
• I løpet av 2008: Bred enighet, dette vinnes ikke militært, det krever politiske løsninger. Vi er på det sporet og her må vi ”skyve på” og arbeide for å konkretisere den krevende samordningen. 
• Oppfølging av Paris-konferansen (juni). Bistandsprofilen klar. Har fleksibilitet. 
• Støtte til FN og Eide. Ambassadens og den nye seksjonens (i departementet) rolle. Må også få til samordningen internt. 

5. Midtøsten og andre regionale konflikter.  

• Også et område der vi har evnet å bruke gode kontakter og nettverk til å følge utviklingen, gode kunnskaper, analytiske evner, kunne ta initiativ på områder der vi har ”added value”. Anledninger som byr seg.  
• Fortsette dette, tett kontakt med alle parter. AHLC i New York i september. 
• Arbeide for palestinsk forsoning. Vedlikeholde bredt kontaktnett med Israel. Og i Libanon og Syria. 
• Tilsvarende: Holde fokus på prosesser vi er inne i, fra Afrikas Horn til andre kontinenter. Sri Lanka. 

6. ”Verdensorden”.  

• De etablerte organisasjoner – i oppløsning eller utvikling? Selvsagt ikke brå endringer, men mye av det ”gamle” vil være i bevegelse. Vise til og utdype kronikken i Aftenposten i juli etter bruddet i WTO-forhandlingene. 
• Kan gi utrygghet, men også muligheter. Er dette ”for stort” for oss? I ”maktpolitikkens kjøttvekt”, ja – men også her må vi kunne handle og ta initiativ, alene, og sammen med andre. Eksempel: Helse og utenrikspolitikk. 
• Betydningen av en internasjonal rettsorden. Reformspørsmål. Tid for nye initiativ i FN? Med Norden, med andre, alene?  
• Holder en ”FN-redegjørelse” i Oslo 3. september (Studentersamfundet, Oslo), før årets generalforsamling. 
• Hvordan skal vi for eksempel forholde oss til initiativer som ”alliansen av demokratier”? 

7. Engasjementspolitikken.  

• Fra starten av (og jfr Soria Moria) har jeg vektlagt, og jeg har gjort det innledningsvis i dag også: Se etter rom for norske initiativer; der vi har forutsetninger, kontakter, ressurser, erfaringer og kunnskaper; til å gjøre en forskjell.  
• Og ikke nødvendigvis der alle andre flokker seg.  
• Altså se etter relevans, strategiske rom, handlingsrom.  
• For eksempel: Klasevåpen. Takke alle involverte i departementet og ved stasjonene for solid innsats. Lagarbeid. Det hadde neppe vært en konvensjon med over 100 land uten oss.  
• Menneskerettighetsarbeidet.  
• Forebygging av humanitære katastrofer; følge opp stortingsmeldingen.  
• En ny humanitær strategi lanseres om tre uker.

8. Klima. 

• Tilfreds med hvordan hele departementet har respondert når det gjelder organiseringen og oppfølgningen av arbeidet.  
• Fremme CCS. Fremme skoginitiativet. Arbeide godt fram mot København 2009. Det gjelder alle stasjoner. 

9. Om utenrikstjenesten, alle ”de daglige oppgavene”, alle de ”regulære oppgavene”.  

• Dette arbeidsområdet tar mye tid; noe jeg er klar over. Eksempler: Sikkerhet og beredskap, krise- og evakueringsplaner, alle konsulære saker, bistand til nordmenn, turisme øker til alle typer land, barnebortføringssaker, narkotikasmuglingssaker, det store og krevende utlendingefeltet, dokumentforvaltning, IKT, osv. 
• Utenrikstjenesten er en serviceinstitusjon også for alle andre departementer, for hel- og halvstatlige institusjoner, næringsliv, osv. Store forventninger og krav til oss, mange bestillinger og oppgaver. I departementet ruster vi oss for dette og jeg vil understreke betydningen av Serviceavdelingens rolle. 
• Og et annet spørsmål vi også må stille oss: Hvem representerer utenrikstjenesten i dag? Hver femte innbygger i Oslo er i dag innvandrer. Antallet medarbeidere med fremmedkulturell bør økes.  
• Alt dette handler også om organisasjon, om reform. Utenriksrådens og strategisk ledergruppes ansvar for å gjennomføre reformagendaen, som er en omfattende og bred agenda. Jeg skal ikke gå inn i detalj. Bare noen få eksempler: Arbeidsmiljø i fokus, nulltoleranse overfor mobbing. Vi har ikke kommet langt nok når det gjelder likestilling (delegasjoner, stillinger). Saksbehandlere og unge medarbeidere må følge sakene, delta i beslutningsprosessene, et spørsmål om inkludering og ansvar, en nøkkel i kunnskapsorganisasjonen. Utvikle ideene om alternative måter å organisere nærværet ute på; hva som kan fungere smidigere og mer strategisk. Fortsatt økt bruk av prosjektarbeid, oppbygging av kompetanse på dette er viktig. Kontinuitet; hyppig rotasjonstakt er krevende, spørsmål kan stilles til incentivsystemet.  

10. Omdømme.  

• Vi leser av målinger at vårt eget omdømme er løftet kraftig og det er bra. Og kommunikasjonsarbeidet vårt har fått en pris.  
• Men så er det Norges omdømme; der vi vet at problemet ikke er det at vi har et dårlig omdømme, men om vi har noe i det hele tatt. Vi skal vektlegge arbeidet med omdømme som en del av moderne utenrikspolitikk. Lederansvar å prioritere dette. Økt bevissthet nødvendig. Hvordan kommuniserer vi? Hvordan driver vi sakene våre? 
• Eksempler: Et godt bilde av Norge ute gjennom Operaen og samtidsarkitektur. Rapporter fra London forteller at Norge som ansvarlig miljønasjon er vårt sterkeste kort i omdømmearbeidet, mens rapporter fra Stockholm viser at slik er det ikke nødvendigvis. Lokal tilpasning i omdømmearbeidet derfor viktig. Og til et helt annet eksempel: Statens pensjonsfond – utland, SPU – er det Norge snart er mest kjent for i mange land, det vekker oppsikt, verdens største oljeformue per capita. Nesten 400 milliarder dollar i dag og kan vokse til 600 milliarder dollar i 2012. Et av verdens største fond med én eier. SPU i Frankrike: Aksjebeholdning på 80 milliarder kroner i nærmere 200 franske børsnoterte selskaper ved utgangen av 2007 på fransk børs. I tillegg til en obligasjonsbeholdning på mer enn 80 milliarder kroner i franske stats- og selskapsobligasjoner. Gjennom SPU er den norske stat nå den største fondsbaserte investoren på CAC40 indeksen ved børsen i Paris. Fondets retningslinjer: Transparency, accountability, etikk, samfunnsansvar.  
• Det videre omdømmearbeidet: Samhandling mellom aktører er nyttig, men ensretting er det ikke, det finner ikke én historie, ikke ett slagord. Det viktige er summen av alle aktørers aktivitet. Vi er nå kommet over i en mer operativ fase av omdømmearbeidet, geografisk fokus er valgt, 2 pilotland skal utvikle samordningsmodeller, 19 stasjoner får økte ressurser. Tenke langsiktig. Omdømmearbeidet skal prioriteres.  

Avslutning. Refleksprosjektet.  

• Presenterte ”Refleksforedraget” her for stasjonssjefene i fjor. Stikkordene: Åpenhet, debatt, analyse.  
• Stor møteserie avholdt, 250 innlegg fra eksterne ressurser, Grunnlagsrapporten i bokform lanseres 3. september, stortingsmelding over nyttår. Takk for alle innspill fra mange av dere til arbeidet med grunnlagsrapporten. 
• Essensen i meldingen er: Engasjementspolitikk som ledd i en framtidsrettet interessepolitikk. Relevans – interesser – engasjement.