Tanker ved treklaveret

Det er mange måter å kjenne igjen Inge Eidsvåg på. En måte er at når han kommer ”på radioen”, må klokken være 07:25. Det er tid for morgenkåseri, for oss som holder oss til NRK.

En annen måte å kjenne ham igjen på, er å høre stemmen. Den er karakteristisk. Her er en mann i vår travle tid som ikke skynder seg. En som veier sine ord.

Inge Eidsvågs kåserier fanger tidsbilder. Hans tekster og foredrag holdt i større format åpner opp et vindu, uansett vær, utover og til et nytt landskap, et videre utsyn, en ny visjon, et friskt vinddrag.

Den tredje gjenkjenneligheten er Nansenskolen. Inge Eidsvåg er bærer av humanistiske verdier. Slike verdier skal både være tidløse og relevante her og nå. Den kombinasjonen er ikke enkel, men Eidsvåg greier det.

Derfor er hans tekster av verdi, for dem som lytter og for dem som leser. Hans tekster knytter bånd mellom hverdagsliv og hverdagserfaringer og til de mange store spørsmål og sammenhenger i vår tid – menneskeverd, forsoning, visdom, lek, læring og kompromisser.

- Det var ordene som gjorde oss til mennesker, har Inge Eidsvåg sagt. Og et annet sted: - Lykkelig er den som har et vindu å sitte ved. Tidsnok får vi et rom uten vinduer.

Det er klart det burde bli bøker av slikt. Og det er det blitt. Inge Eidsvåg formidler verdier jeg ønsker skal være varige. Jeg får assosiasjoner til deler av Rolf Jacobsens dikt ”Mere fjell”:

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort som allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre –
fjell.
 

Jonas Gahr Støre
Oslo, mai/august 2008