Behandlingen av Utenriksdepartementets budsjett

Sak nr. 5: Innstilling fra utenrikskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2009 vedkommende Utenriksdepartementet mv. (rammeområde 4) (Budsjett-innst. S. nr. 3 (2008-2009), jf. St.prp. nr. 1 (2008-2009)).

Utdrag fra debatten (med hjelpeoverskrifter):

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Helheten i denne innstillingen er en bred og gjennomargumentert støtte til ressursbruken bak norsk utenrikspolitikk. Det er det en budsjettdebatt handler om. Det er bra.

Vi i Utenriksdepartementet merker oss merknadene nøye, har studert dem, og det er mye interessant å lese der – mye klokt også. Denne brede støtten er jo også interessant i lys av at vi nå kan notere at vi nærmest har gjennomført målsettingene som ligger i Soria Moria-erklæringens internasjonale kapittel.

(FrPs merknader)
Jeg merker meg at Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen med regjeringspartiene i mange saker. Det gjør også Høyre på en del områder, og i år som i fjor er det Fremskrittspartiet som er den reelle utenrikspolitiske opposisjonen i denne sal.

Jeg vil egentlig berømme Fremskrittspartiet for å ha gått grundig og tydelig til verks og skrevet det ut i merknader – mange av dem er klart artikulert – og ha våget å flytte på penger, store penger. Så er det noe læring underveis også.
I fjor ville Fremskrittspartiet kutte 100 mill. kr på drift i Utenriksdepartementet. Plutselig er ikke det viktig i år. Det tror jeg er klokt, men det minner om at her går pengene litt veggimellom.

Jeg er ikke enig i Fremskrittspartiets merknader og pengeflyttinger, og at det er forskjeller mellom oss, regjeringspartiene, og Fremskrittspartiet, er naturlig og klargjørende.

Men, som representanten Haga sa, det politisk interessante må være forskjellene mellom Fremskrittspartiet og de andre borgerlige partiene, som –  noen av dem iallfall – har intensjoner om å danne regjering med Fremskrittspartiet. Statsråd Solheim vil ta for seg mange av disse områdene, går jeg ut fra, men kutt på 85 pst. i Afrika, 85 pst. i Asia, 85 pst. i Midtøsten, 85 pst. i Latin-Amerika – det er noe med Fremskrittspartiet og 85 pst. Jeg har ikke oppdaget helt hva det er som gjør at vi når målene ved å gå ned til 15 pst., men et eller annet må det være.

Det er noe i denne framstillingen som sier at det må være mulig å tenke nytt på bistand, og jeg tror ikke Norge har hatt en bistandsminister/utviklingsminister på lenge som har åpnet for det, åpnet for kritiske vurderinger. Men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haken, og det er i grunnen hele hodet som går i Fremskrittspartiets operasjon.

(Midtøsten. UNRWA)
Jeg vil dvele et sekund ved Midtøsten. Fremskrittspartiet og Høyre foreslår henholdsvis 85 pst. og ca. 50 pst. kutt i regionbevilgninger til Midtøsten. Her vil jeg få lov til å sitere den meget gode merknaden av Kristelig Folkepartis medlem i komiteen, som viser til at ”doblingen av regionbevilgningen til Midtøsten ikke innebærer noen økning i den samlede støtten til palestinske områder, men er et uttrykk for at bevilgninger som i 2008 har gått via for eksempel kapitlet for humanitær bistand nå søkes kanalisert gjennom regionbevilgningen”.

Det er helt riktig, så her er det et ganske dramatisk kutt. Fremskrittspartiets politikk, som i denne innstillingen også vektlegger betydningen av at Norge jobber tett med USA, er her et klart brudd i vår utenrikspolitikk.

For her har Norge gjennom Annapolis-prosessen, vårt AHLC-formannskap, kunnet føre an i å sette palestinske myndigheter i stand til å opprettholde mulig drift fram mot tostatsløsningen. Det Fremskrittspartiet foreslår her, vil jo trekke i den andre retningen – kategorisk.

Så er det en spesiell sak som ligger meg på hjertet. Det er støtten til UNRWA, støtten til noen av de svakeste menneskene som er, palestinske flyktninger. Det er kommet 5 millioner nye av dem siden slutten av 1940-årene, mennesker som er født inn i flyktningstatus.

I fjor ønsket Fremskrittspartiet å kutte 80 pst. i støtten til UNRWA. Denne gangen har man altså begrenset seg til 50 pst. Jeg kan si fra denne talerstol at på nyåret – henimot revidert nasjonalbudsjett – vil Regjeringen foreslå en ytterligere økning av støtten til UNRWA.

UNRWAs programmer er jo den støtten vi har til utdanning, til opplæring, til tiltak for barn og unge og kvinner som ikke er ideologisk, og som hindrer at disse menneskene faller i ekstremistenes grep. Men her er forslaget fra Fremskrittspartiet igjen etter mitt skjønn ikke et gjennomtenkt prosjekt, får jeg håpe, men altså kutt for å bruke pengene på noe annet – på oss selv.

(Durban II - konferansen. Rasisme)
Så mener jeg at representanten Høglund i sitt innlegg sa mye klokt rundt Durban II – den store konferansen om rasisme. Han sa at prosessen kan spore av, han sa at enkelte land har en klar agenda – det er i og for seg ikke kritisk – at Norge bør være tydelig, og at vi bør true med å bli.

Det siste er jeg helt enig i. Jeg mener det er galt å trekke seg ut av kontroversielle prosesser med kontroversielle temaer. Vi skal være der.

Men vi skal også være der på en klok måte, og det betyr at vi ikke opptrer i utgangspunktet med et Vesten mot resten perspektiv, at vi søker å inngå allianser og forståelse med andre land, i Afrika, Latin-Amerika, og ikke blir trukket inn i dette ideologiske forsøket på å la enkeltland og situasjoner kuppe det viktige arbeidet som skal gjøres.

Intensjonen i det forslaget som er fremmet, mener jeg er gjenspeilet i den politikken Regjeringen fører, og jeg har ikke noe problem med å følge opp det.

(Nordområdene)
Til nordområdene: Dette er ikke en nordområdedebatt – vi får sikkert anledning til det flere ganger på nyåret. Men jeg mener også at man her, iallfall på Utenriksdepartementets områder, gir stor tilslutning til de sporene vi følger. Vi har en 22 punkts nordområdestrategi, som vi leverer på, punkt etter punkt, og vi er i rute.

Det er noen påplussinger, fra Fremskrittspartiet og fra Høyre. Det kan jeg leve med, det er ikke utelukkende negativt for en statsråd å se at opposisjonen vil mer på et område vi har satt på dagsordenen.

Det er kommet sterke ord om manglende satsing på denne nordvestkorridoren. Det er et godt prosjekt – det har nå blitt konsensus om å foreslå 2 mill. kr til det. De summene det har vært snakk om for å få prøveprosjekter i gang tidligere, var iallfall titalls millioner kroner. Men som jeg har sagt i denne sal tidligere, vi er opptatt av denne saken og kommer til å følge med på den.

(Engasjementspolitikk. Fred- og forsoningsarbeid. Menneskerettigheter. Verdier)
Oslo rådhus hadde forrige onsdag viktige markeringer, som førstkommende onsdag, i morgen. I forrige uke ble det enighet blant 100 land om å undertegne en konvensjon om forbud mot klasevåpen, og i morgen får Marrti Ahtisaari fredsprisen for sitt freds- og forsoningsarbeid.

Dette er altså to veldig viktige temaer – nedrustning og arbeid for fred og forsoning. Vår utenrikspolitikk skal ha som ambisjon å bidra til sikkerhet og velferd og kamp for klima, for Norge, og derfor bidrar vi til det brede internasjonale arbeidet for stabilitet og sikkerhet.

Det betyr at vi skal opprettholde det jeg kaller verdikjeden i norsk utenrikspolitikk, fra sikkerhet ved grensen til bidrag til sikkerhet der ute, som igjen får veldig betydning for oss.

Det er her Fremskrittspartiet egentlig skiller lag med, jeg vil si, alle de andre partiene, i det å ha respekt for hele verdikjeden i utenrikspolitikken og ikke kutte den av på midten.

Vi står overfor store, krevende oppgaver i 2009 – budsjettet reflekterer det. Våre viktigste satsinger er Afghanistan, Midtøsten, Sudan – de tre enkeltområdene. Det er krevende prosesser. I en av dem er norske kvinner og menn engasjert, og vi arbeider for å se muligheten for også å fylle opp Soria Moria-erklæringens mål om å kunne bidra med norske styrker til FNs arbeid i Afrika.

Vi har en krevende nabo i øst, som også medfører store muligheter, Russland i nord, en viktig del av nordområdesatsingen. Norsk utenrikspolitikk vil få hendene fulle.

Vi kommer med to viktige meldinger på nyåret – en fra utviklingsministeren og en fra utenriksministeren – fra samme departement, som gir anledning til å diskutere de brede retningslinjene for utenrikspolitikken. Vi har i dag et sammenfall mellom tre kriser, finans, klima, mat/fattigdom. Det er en svært alvorlig situasjon, og på dagen før 60-årsjubileet for menneskerettighetserklæringen kan vi jo oppsummere at alle tre krisene handler om menneskets verd og menneskets rettigheter.

(Finanskrisen. Klimaspørsmål)
Utfordringen politisk, etter mitt skjønn, blir: Kan svaret på finanskrisen, som nå viser seg å være en helt uvanlig mobilisering av statlig regjeringskraft rundt om i verden, med store pakker vedtatt av parlamenter og regjeringer sammen, samtidig bidra til å adressere utfordringene på klima og mat?

Er det f.eks. mulig i tiltakene for å skaffe folk jobb å satse på de prosjektene som også kan gjøre ting på infrastruktur i forhold til klima?

Jeg hørte i Stockholm i går på Sir Nicholas Stern, mannen bak Stern-rapporten, som snakket om klimautfordringen, og han vektla nettopp dette som en ganske unik mulighet.

Her blir det spennende å se på den amerikanske administrasjonen, om president Obama klarer å gjøre det han sier, nemlig å bruke finanskrisen som en mulighet til å hoppe over forurensende steg innen bilindustrien, innen energiforsyningen osv.
Det blir også en viktig målsetting for norsk utenrikspolitikk inn i 2009, å etablere et tidlig, godt og tillitsfullt forhold til den nye amerikanske administrasjonen som hele verden ser mot. Det er enorme forventninger, men det er tross alt bedre at det er forventninger enn at det er en kynisk tro på at alt vil være som før.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP):
Tallet 85 er ikke spesielt magisk for Fremskrittspartiet. Vi bruker, som jeg tidligere har sagt, 16 milliarder kr på bistand i dette budsjettet, som er rekord for oss, uten at det er noe vi vil vektlegge veldig mye.

(Durban II – konferansen)
Jeg er veldig glad for de signalene utenriksministeren gav i forhold til Durban 2. Jeg er enig i hans analyse av at det ikke må bli Vesten mot resten.

Samtidig har det vært viktig for oss å fokusere på at vi må stå fast på noen verdier. Den trend vi mener å se, er at enhver slik konferanse prøver å flytte noen grenser, og det har ikke gått i en mer liberal og åpen retning.

Er ikke utenriksministeren bekymret for at det kan bli utfallet, og at vi dessverre fort kan havne i en situasjon med Vesten mot resten, uten at det er dit vi ønsker å komme?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg deler den bekymringen, men vi må da være oppfinnsomme i måten vi møter den på. Jeg tror f.eks. det at vestlige land samler seg om et resolusjonsvedtak, legger det på bordet og sier ”dette eller ingenting”, er en dårlig start.

Det som vi har sett i denne utviklingen, er at islamske stater – foreningen, organisasjonen – har ønsket å få med andre land i sør på den type resolusjoner som jeg tror både representanten og jeg er kritiske til.

Man har lyktes gjennom diplomatiske kontakter å hindre at f.eks. afrikanske og latinamerikanske land åpenbart umiddelbart hopper på det sporet, som vil ta fokuset vekk fra det som er viktig for dem, spørsmålet om rasisme, likebehandling og menneskeverd. Det stiller krav til oss i en annen veldig viktig ting i tiden når det gjelder utenrikspolitikk, nemlig å kunne inngå nye allianser, bygge tillit med Indonesia, Brasil, Sør-Afrika og Nigeria – viktige stater i den tredje verden.

Vi skal stå fast på våre verdier, men vi skal også forsøke å arbeide kreativt, og, som representanten sier, vi skal true med å bli.

Finn Martin Vallersnes (H):

(MR-forkjempere. Europarådet. Russland)
I anledning 60-årsjubileet for FNs verdenserklæring om menneskerettigheter i Bergen 11. november, understreket utenriksministeren at Regjeringen har laget retningslinjer for hvordan vi best kan støtte og beskytte MR-forkjempere i praksis.

Russland er ett av verdens farligste land for journalister og aktivister. Europarådets rapportør for MR-forsvarere utpeker det russiske Nord-Kaukasus som den mest kritiske regionen. Grunnet situasjonen i Nord-Kaukasus har Helsingforskomiteen fremmet søknader om overføring av forfulgte MR-forsvarere på flyktningkvoten siden 2003. Personer som ble forfulgt fordi de snakket ut om overgrep, fikk beskyttelse i Norge. Ordningen er i praksis avviklet under den rød-grønne regjeringen.

Norsk praksis overfor asylsøkere fra Nord-Kaukasus er basert på en virkelighetsbeskrivelse i strid med kilder som FN og Europarådet. Norsk tilnærming synes for tiden preget av et utenrikspolitisk overoptimistisk syn på Russland.
Kan vi forvente en mer realistisk holdning til menneskerettigheter i Russland fra Regjeringens side?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg mener vi har et realistisk syn på politikken i Russland og på demokratiutviklingen, som er viktig å følge, og som ikke utvikler seg positivt på alle områder.

Vi har nær kontakt med Helsingforskomiteen på området knyttet til menneskerettighetsforkjempere og arbeidet de gjør der. Komiteen mottar også støtte til dette arbeidet.

Jeg må sette meg noe grundigere inn i den praksisen som representanten Vallersnes mener har opphørt under den rød-grønne regjeringen. Det er i alle fall ikke under min ledelse truffet noe vedtak om å endre tidligere praksis, så det må jeg altså sette meg noe nærmere inn i.

Det jeg kan bekrefte, er at Norge i denne regionen, gjennom norske frivillige organisasjoner, humanitære organisasjoner og MR-organisasjoner, yter en ganske rundhåndet støtte for å sette disse organisasjonene i stand til å arbeide og knytte kontakter, bl.a. med MR-forkjempere.

Dagfinn Høybråten (KrF):

(FN. Afrika. Kongo)
La meg si meg helt enig med utenriksministeren i at det er viktig i tiden framover å forsøke å se finanskrisen, fattigdomskrisen og klimakrisen i sammenheng, og se om det går an å møte de tre store globale krisene med tiltak som virker sammen. Jeg ser fram til et samarbeid med Regjeringen om akkurat det.

Jeg vil ta opp det utenriksministeren sa om at Regjeringen arbeider med hvordan en kan følge opp Soria Moria-erklæringen når det gjelder styrker til Afrika i FN-regi. Så langt har man ikke lyktes med å få oppfylt det.

Jeg vet at Regjeringen har signalisert at den vil arbeide langsiktig med å prøve å få til styrker i Kongo. Men det haster med både å møte de humanitære behovene og å forsøke å bidra til fred i dette området.

Spørsmålet er hva Norge kan gjøre for å støtte den fredsprosessen som FN nå er i gang med i Kongo.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det er riktig at vi ikke har lyktes med å stille med norske styrker til FN i Afrika, men vi var veldig nær, og det stod ikke på oss. Jeg hadde anledning i dag å gjenta overfor den sudanesiske ambassadøren vår beklagelse over at det ikke ble mulig for Norge og Sverige å bidra med den styrken vi hadde investert i, og forberedt og trent så godt som vi hadde. Men vi arbeider videre med det.

Vi må altså arbeide langsiktig i forhold til Kongo, og forsvarsministeren har redegjort for at vi med dagens styrkeoppsett ikke har mulighet til svare positivt på denne appellen. Det må vi da arbeide videre med, og jeg kan ikke forskuttere det akkurat her og nå.

Vi vil støtte FNs forhandlingsprosess, tidligere president Obasanjos arbeid. Der er vi rede til å stille også med ressurser for å gjennomføre det. Så tror jeg det har stor betydning det vi kan støtte gjennom våre humanitære organisasjoners nærvær, gjennom oppfølging av FN-resolusjon 1325, vold mot kvinner, gjennom vårt beskjedne, men allikevel virkningsfulle diplomati – utviklingsministeren har akkurat vært i regionen – overfor Kongo, overfor nabolandene, ikke minst Rwanda. Så på et bredt spekter må Norge trykke på som Norge, og også gjennom de multilaterale kanalene.

Anne Margrethe Larsen (V):

(Zimbabwe)
Jeg har et spørsmål om en svært aktuell og alvorlig situasjon om nødhjelp. Norge gav 40 mill. kr i nødhjelp til Zimbabwe etter at president Robert Mugabe fra Zanu-PF og opposisjonslederen Morgan Tsvangirai kom til enighet om deling av makten torsdag 11. september i høst.

EU og USA valgte for sin del å opprettholde sanksjonene mot landet inntil reelle demokratiske endringer var på plass. Utenriksministeren framholdt den gangen at det var avgjørende at statsminister Tsvangirai fikk internasjonal støtte til å ta tak i de akutte humanitære problemene befolkningen møter.

Siden september har vi jo sett at dette landet har gått fra vondt til verre, og at deler av den nedkjørte befolkningen nå lider under kolera – ja, vi hører hver dag om nye tilfeller. Regimet har med all mulig tydelighet vist at de ikke har maktet å gjennomføre nødvendige demokratiske reformer.

Da er mitt spørsmål: Har den hjelpen hatt en tiltenkt effekt? Og burde vi, sett i lys av etter september, ventet med å yte denne hjelpen?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Svaret på det siste spørsmålet er nei. Det er fortsatt ingen hjelp fra Norge til myndighetene i Zimbabwe, eller til Robert Mugabe, for å si det rett ut.
Det er humanitær hjelp via FN og via humanitære organisasjoner som kan nå en desperat nødtrengende befolkning med hjelp. Vi kan ikke – iallfall bør vi ikke – holde folket i Zimbabwe som gisler for uvettet på toppen av det regimet som utspiller seg.

Derfor sa vi på det tidspunktet at det er viktig at vi fortsetter med en hjelp som kan nå dem som trenger det, i landet, uten at vi samtidig gir noe i retning av regimet. Og i det øyeblikket det skjer en reform som vi kan tro på, og som er troverdig, og som er i pakt med demokratiske ønsker i Zimbabwe, skal Norge være tidlig ute.
Vi har samarbeid med Sverige, og vi har samarbeid med EU for å vise at demokrati er noe som blir anerkjent.

Men jeg kan bekrefte at de millioner vi bevilget i september, ikke var penger til Robert Mugabe. Det var humanitære penger til en nødlidende befolkning.

Morten Høglund (FrP):

(WTO)
Siden dette antakelig er siste gang i år utenriksministeren er i Stortinget, ønsket jeg at utenriksministeren kunne kommentere WTO-situasjonen. Det rapporteres – vi ser det av nyheter i dag – at man mislyktes i går med å få til et resultat, og at dette skal skyldes USA og bomull – velkjente problemstillinger.

Hvordan ser utenriksministeren på utsiktene?

Og vil en ny administrasjon i USA etter utenriksministerens oppfatning kunne endre den amerikanske holdningen til sine egne bomullsprodusenter, og dermed få et resultat som vi alle ønsker oss?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg trodde et øyeblikk at representanten skulle ønske meg god jul, men jeg skjønner at det er mer alvorlig enn som så.

Vi har vært i nær kontakt med ledelsen i WTO de siste dagene og var egentlig forberedt på å reise til Genève i morgen tidlig fra norsk side for å delta i et siste forsøk. Når Pascal Lamy ikke har kalt inn, er det fordi han mener at avstanden er for stor. Han tar ikke sjansen på et risikoprosjekt nå som har større sjanser for å feile enn å lykkes i den situasjonen som er. Det er mulig den innkallingen kommer om én uke, altså neste helg istedenfor denne helgen.

Bomull er et sentralt, vanskelig tema som vi ikke fikk behandlet i sommer i det hele tatt, og hadde meget krevende tak om i Hong Kong for tre år siden.

Men det er bare ett av temaene. Det handler også om sikkerhetsmekanismene som India trenger for å åpne for import på landbruk. Det er et India/USA-tema. Det handler om et Kina/USA-tema på handel på ikke-landbruksvarer, og det handler om bomull.

Vil den nye administrasjonen stille seg annerledes? Det er et åpent spørsmål. Fra valgkampen har kandidatene vektlagt ganske sterk beskyttelse av amerikanske interesser, så jeg tror ikke uten videre det.

Men samtidig har Obama også lagt vekt på sterk tro på de multilaterale sporene, og vi får håpe at han da vil benytte seg av sjansen til å bidra konstruktivt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (avslutningsreplikk):

(FrP. Zimbabwe. Iran)
Det er i og for seg ikke overraskende for meg at representanten Tybring-Gjedde savner meg i en del diskusjoner. Jeg må berolige ham med her i dag at jeg vil ikke være i stand til å tilfredsstille eller lege det savnet på noe vis.

Jeg har respekt for at debatten her i Stortinget er en debatt mellom opposisjon og regjering. Vi har tatt imot både merknader i innstillingen og innlegg her med interesse og med respekt. Men det undrer meg, må jeg få lov til å si, at ikke andre representanter på borgerlig side føler seg inspirert til å mene noe om det innlegget representanten Tybring-Gjedde framførte.

For det første fant jeg at det var en sterk kontrast både i tone og innretning på det innlegget til de normalt ganske sindige innleggene vi får fra representanten Høglund, som er talsperson for Fremskrittspartiet. Men det får nå være variasjoner innenfor alle partier.

Jeg tror at vi, representanten Tybring-Gjedde og jeg, har ganske ulik forståelse av hva det vil si å ha mot når det gjelder å drive utenrikspolitikk. Jeg tror vi har et ganske ulikt syn på hva det vil si å være elite når det gjelder å drive utenrikspolitikk, og fremme et syn som etter mitt syn uttrykker en vestlig elitistisk holdning til økonomi og fordeling og utenrikspolitikk og rettferdighet i vår verden.

Jeg kan være helt tydelig på at Norge skriftlig, muntlig, direkte og fra alle talerstoler har vært kritisk så det holder overfor Robert Mugabe i Zimbabwe og avbrutt den statlige bistanden. Vi har vært tydelige i IAEAs styre, bilateralt og i alle fora når det gjelder Irans atomprogram.

Vi er også helt tydelige i alle typer hatkampanjer og hatargumentasjon. Det siste mener jeg at representanten Tybring-Gjedde bør tenke på selv i den ganske oppsiktsvekkende analysen han gav når det gjaldt befolkningsutviklingen, hvor han la ansvaret for en økende befolkning på visse religioner og visse kulturer. Det gjennomført i praktisk politikk mener jeg vil være et skremmende bilde.

(Nordområdene. Narvik-prosjektet)

Så vil jeg si til representanten Sahl at han kommer med mange gode innlegg når det gjelder nordområdene som jeg verdsetter, og hans engasjement for korridoren i Narvik er ektefølt, og jeg skal følge det opp.

Situasjonen i 2006 var et plutselig behov for over 30 mill. kr for å gjennomføre et forsøksprosjekt midt i perioden. Det hadde vi ikke budsjettmidler til, og vi var nødt til, pga. prosjektets manglende kvalitet, å si nei til det.

Jeg registrerer at det nå handler om at en samlet opposisjon går sammen om å bevilge 2 mill. kr til det formålet. Det er uvisst for meg om det er nok til å gjennomføre prøve, men vi skal vurdere situasjonen.

Så må jeg si at representanten Sahl har ved flere anledninger stått med nordområdedokumentene og sagt at her er fine ord, men ikke noe innhold og vært meget kritisk til det. Det respekterer jeg, men jeg har ikke funnet noe annet i Kristelig Folkepartis alternative budsjett enn de 2 mill. kr til denne korridoren.
Jeg kunne ønske å få et svar på: Hvor er det store løftet i penger, i kroner og øre, på nordområdesatsingen fra Kristelig Folkeparti, som i hvert fall ikke jeg har fått med meg i budsjettinnstillingen.

*****

For alle øvrige innlegg, se www.stortinget.no