Utdanning for alle - også de fattigste

Finanskrisen kan minske sjansen til å nå dette FN-målet. Vi har fått flere millioner nye elever de siste åtte årene. Nå truer finanskrisen og matkrisen foreldre tilbake til et liv i fattigdom, og da trekker mange barna sine ut av skolen. Vi kan ikke la finanskrisen ødelegge fattige lands framtid og barns rett til utdanning.

For en måned siden var vi på Madagaskar sammen med seks norske elever. På en gassisk barneskole fikk vi beskjed om å sette oss på en gammel, slitt skolebenk. Sammen med gassiske ungdommer ga de norske elevene oss klar beskjed om hva en god skole og en god lærer er. De var overraskende enige, tross de store ulikhetene mellom et av verdens fattigste og et av verdens rikeste land. De sa: «En god lærer skal ha respekt for elevene, og nok kunnskap til å lære bort på en engasjerende måte. En god skole skal ha nok utstyr og være gratis. Det må gi mening å gå på skolen.» Som kunnskapsminister og miljø- og utviklingsminister kunne vi ikke vært mer enige.

Verden trenger 18 millioner nye lærere de neste sju årene. Siden 2000 har mange millioner flere elever kommet inn i skolen. Nå mangler den viktigste personen i klasserommet. Verdens fattige land trenger to ting for å svare på det enorme behovet for lærere; penger og folk. Det er en utfordring Norge har tatt tak i. Vi har jobbet for å få en egen arbeidsgruppe for dette i FNs organisasjon for utdanning, Unesco.

Verdens rike land har sviktet. For tre år siden lovet verden å gi rundt 350 milliarder kroner i hjelp til utdanning innen 2010. Nå viser tallene fra FN en svikt på over 200 milliarder kroner. Det er sju ganger mer enn det norske bistandsbudsjettet. Norge støtter utdanning i land verden over, og holder de løftene vi har gitt. Men vi har ikke fått med oss resten av verden ennå. Uten en felles innsats, vil 29 millioner barn stå uten skoletilbud i 2015.

Så langt har det skjedd altfor lite i land som er rammet av krig og konflikt, der staten ikke fungerer og skolegang er langt ned på prioriteringslista for myndighetene. Over halvparten av barna som ikke går på skole bor i sårbare stater. Det er land som er preget av krig og konflikt, der veier og skolebygg er borte. Utdanning er en rettighet og nødvendig for utvikling. Men vi kan ikke bare satse på utdanning, uten å tenke på annen politikk som preger et land. Det blir for snevert. Vi må se satsingen på utdanning i sammenheng med nødhjelp, arbeidet for å skape fred, demokrati, helsebistand og andre felt der norske bistandspenger blir brukt.

Fattigdom er det største hinderet for å få barn inn i klasserommet. Da vi var på Madagaskar så vi hvor viktig kampen mot fattigdom er for å gi barna en god skole. Norge er blant de landene som bidrar mest til gassiske skoler, både med penger og ekspertise. Men det er ikke nok. Fattige land må selv satse på utdanning i sine budsjetter, gjøre den gratis for elevene og sørge for at lærerne er gode nok.

Det er nå det gjelder. Det store internasjonale toppmøtet i Oslo- om utdanning er siste sjanse for verden- til å komme på rett kjøl for å nå -tusenårsmålet om utdanning for alle.- Da må vi tenke nytt. De -norske elevene vi reiste med til Madagaskar kommer også. Vi jobber for å innfri oppfordringene de ga oss. Verden har en siste sjanse - i Oslo.