FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene 60 år: Dilemmaer for utenrikspolitikken?

Sjekkes mot framføring

Se talen og møtet på nett-TV

[FILMKLIPP: GUATEMALA. Marielos Monzon]

*****

Kjære alle sammen, kjære alle dere som er kommet hit for å sette fokus på menneskerettighetene, den vev av normer og regler, som skal gi beskyttelse og verdighet til det enkelte menneske, deg og meg og alle andre.

Og sammen har vi nettopp sett og hørt hva ett enkelt menneske kan erfare. Marielos historie gir glimt av hva kampen for menneskerettigheter kan handle om. Et sterkt vitnesbyrd. Hun sitter der så rolig, verdig og forteller en skrekkhistorie.

Denne verdigheten – på grensen til trass – forteller også noe annet; nemlig at undertrykkende regimer som vil skremme til taushet, aldri vil lykkes. De kan skremme mange. Men det vil alltid være røster tilbake.

Marielos far var en fremstående menneskerettighetsadvokat. Hun mistet ham da hun var 10 år. Likvidert av en dødsskvadron. Marielos eget arbeid som journalist har satt henne selv i dødsskvadronenes skuddlinje.

Maskerte menn satte pistolen mot tinningen til hennes lille sønn. Da tok hun barna med seg ut av landet. Men hun kom tilbake og hun fortsatte sitt arbeid. I filmen om henne får vi høre at også Marielos tenåringsdatter tenker på å bli journalist.

Som sin mor og bestefar vil hun bruke penn og PC, det skrevne ord, til å bringe kampen for menneskerettigheter videre.

I 2007 var Marielos fra Guatemala i Oslo og deltok på en global intermediadialog, sammen med journalister fra verden over. Vi hadde invitert henne. Deres arbeid for ytringsfrihet og menneskerettigheter gjorde dypt inntrykk på oss.

Tenk på det: Flertallet av dere her i kveld er studenter. Det er ikke store forskjellen på Marielos og hver og en av dere. Unge, fulle av ambisjoner, drømmer, håp. Men med så ulike livsbetingelser.

For oss kan det være en lærdom: Å kjempe for menneskerettighetene, i vårt eget land, er aldri en kamp vunnet en gang for alle. Det er å bidra til kampen der ute, der den virkelig kjempes, med livet som innsats.

*****

Sist torsdag møtte jeg en annen av disse nesten ubegripelig modige menneskene: Ingrid Betancourt.

Hun reiser rundt med sin historie, etter nesten syv år som FARC-geriljaens fange i Colombias jungel. Hun kom inn på kontoret mitt, sliten etter en natt på flyet fra New York, men hadde et nærvær og en utstråling jeg knapt har opplevd. Det samme som hun formidlet i intervjuer til medier i helgen.

Det første hun sa var: – Du og jeg har jo studert sammen! Det er riktig. Hun studerte ved ”Sciences Po” i Paris fra 1980 til 83 og jeg var der fra 81 til 85. Vi kjente ikke hverandre som studenter. Men det første kvarteret av samtalen ville hun bruke til å mimre om studiedagene, om lærere, om kafeen rett over gaten der studentene samlet seg, om hverdagslivet som student.

Etter studiene reiste hun tilbake til Colombia og jobbet i administrasjon og politikk, helt til hun ble bortført da hun drev valgkamp. Jeg reiste til Norge og jobbet i administrasjon og politikk på min hjemmebane.

Jeg forteller dette fordi det gjorde inntrykk på meg hvordan to menneskeliv kan komme hverandre så nært – og ta så dramatisk forskjellig kurs.

Jeg lever i et land der jeg kan nyte godt av alle menneskerettighetene. Hun dro til et land der de ble krenket på det groveste.

Ingrid fortalte bruddstykker, om marerittet. Om krenkelsene. Om det som holdt henne i live; troen på Gud, troen på det gode i menneskene, de gode minnene. Og på sin formaning til sine barn om at de måtte velge alt det de kunne av verdens beste utdannelse.

*****

Dette var sist torsdag.

Men det er for meg en tråd – tilbake til høsten 2005:

Noe av det første vi gjorde etter regjeringsskiftet, var å lage retningslinjer til alle våre ambassader for hvordan vi best kan støtte og beskytte menneskerettighetsforkjempere, i praksis. Retningslinjene virkeliggjør ordene i FNs erklæring om menneskerettighetsforkjempere. – Som er et banebrytende dokument, forhandlet fram med Norge i førersetet, og det feirer tiårsjubileum i år. Erklæringen har mobilisert og motivert modige mennesker.

Dette arbeidet er viktig, og det er en måte vi kan gjøre en forskjell for disse uredde menneskene. For kjernen forblir denne: Hva enkeltmennesket kan oppnå, makte og bære.

Brudd på menneskerettighetene kan ramme grupper og befolkninger. Men de er alltid summen av enkeltmennesker.
 
Jeg har sett dette – gjennom arbeidet mitt i Røde Kors – og i Verdens helseorganisasjon (WHO) – og nå som utenriksminister, hvor avgjørende enkeltmenneskers innsats er. Hvert – enkelt – menneskets – engasjement.

Beskyttelse av modige enkeltmennesker, som står opp og fram for menneskerettighetene, er en effektiv innsats mot undertrykkende regimer.

*****

Innsats for menneskerettighetsforkjemperes arbeidsvilkår skal fortsatt være en norsk merkesak. Disse forkjemperne er uvurderlige der statene svikter. Og problemet er at stater svikter.

For det er statene som har det grunnleggende ansvaret for at menneskerettighetene følges og respekteres. Det er statene som har undertegnet, vedtatt og ratifisert konvensjonene.

Hva betyr dette – for staten Norge? Og for mitt ansvar – som utenriksminister?

For det første: Norge har forpliktet seg til å respektere menneskerettighetene gjennom en rekke internasjonale avtaler. Det er mitt ansvar som utenriksminister å bidra til oppfølging av Norges traktatrettslige forpliktelser. Det er Regjeringens og Stortingets rolle å påse at vi tar ansvaret på alvor.

For det andre: Menneskerettighetene utgjør et sentralt verdigrunnlag for oss. Og det er verdigrunnlaget som gir politikken mening. Derfor skal vår utenrikspolitikk også ha fokus på de utsatte, de undertrykte, de svakeste i samfunnet. Og vår utenrikspolitikk skal bidra til å sikre respekt for individets ukrenkelighet.

For det tredje: Menneskerettighetene er en viktig utenrikspolitisk interesse. Bare land som respekterer grunnleggende menneskerettigheter kan over tid danne den stabile internasjonale rettsorden som Norge er tjent med. Disse tingene henger sammen. Respekten for det enkelte menneske og arbeidet for fred og en rettferdig verdensorden.

Det er dette jeg vil snakke om. – I utgangspunktet ikke så mye ”å diskutere” kanskje, for de fleste av oss vil være enige, om de ideelle målene og de grunnleggende verdiene.

Men i virkelighetens verden møter vi dilemmaer og avveininger. Jeg vil dele med dere noen tanker rundt dette. – Avveiningene, når strategier utformes, og valgene tas.

*****

2008. Det er ikke hvilket som helst år. Vi feirer at Verdenserklæringen for menneskerettighetene er 60 år.

Denne dagen, 11. november, er heller ikke hvilken som helst dato. Det var dagen da Den første verdenskrig tok slutt, da Tyskland undertegnet kapitulasjonserklæringen i en jernbanevogn ved Compiègne – kl. 11:00. Verden over mintes man i dag, kl 11:00, de falne fra Den første verdenskrigen og de falne fra krigene som fulgte.

Men så tenker jeg mest på at natten mellom 9. og 10. november var 70 år siden Krystallnatten, med knuste synagoger og jødiske butikker, en mørk natt i Europa. SOS Rasisme ledet an i markeringen her i Bergen. Men mens folk i byen markerte Krystallnatten 70 år, nede ved Den blå steinen, så tagget noen ned Fyllingsdalen kirke, Løvås skole og en blokk i Nebbestølen med nazisymboler. I seg selv en påminnelse.

Kampen for menneskets verdighet må vi holde fast ved.

Dokumentasjonen av overgrepene som ble begått av nazistene skapte et helt spesielt internasjonalt klima, for noe mer enn refleksjon; et momentum for handling.

En følelse av ”Aldri igjen!”. Verden kan ikke tillate at noe slikt skal kunne skje igjen. En overbevisning om at verdens stater sammen skal kunne hindre det.

FN ble opprettet og FNs charter ble nedfelt. Det uttrykte en tro på at alle mennesker er bærere av rettigheter som staten ikke kan krenke; at det er statens ansvar å sikre disse rettighetene.

Men FNs charter var ganske taust om selve innholdet i rettighetene. Derfor opprettet FNs generalforsamling en arbeidsgruppe for å lage en internasjonal erklæring om menneskerettighetene.

I gruppen satt blant annet en iraner, en inder, en russer, en egypter, og så videre. En sammensetning vi kan reflektere over i dag.

Etter harde diskusjoner og møter dag og natt klarte disse å samle seg om en erklæring. 11. desember 1948 vedtok FNs generalforsamling Menneskerettighetserklæringen. 60 år siden.

Menneskets verdighet, ikke-diskriminering, likhet, rettferdighet. Kjerneverdier for alle mennesker. Alle steder og alltid. Dette var radikalt for to generasjoner siden. Det er radikalt i dag, fordi vi fortsatt trenger forandring for å komme nærmere målene.

Tidsperspektivet er kort, og la oss ikke glemme at framskrittene er store: I dag har vi en vev av normer og et vell av institusjoner som binder verdens stater. Med felles utspring i Menneskerettighetserklæringen.

162 land har hittil sluttet seg til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Bare to land har unnlatt å slutte seg til konvensjonen om barns rettigheter.

Prinsippene om at individet er bærer av rettigheter, og at legitim statlig maktutøvelse hviler på respekt for disse rettighetene, er dermed ganske allment akseptert, selv om det noen ganger kan være vanskelig å tro.

Desto viktigere er det å minne om: Dette var og er ikke ”vestlige” verdier. Det er universelle verdier. 162 land er ikke ”Vesten”. 162 land er nesten hele verden.

*****

Men virkeligheten har igjen vist – at dette ”Aldri mer!” ikke gir noen garanti.

For det verste kan skje – igjen.

[FILMKLIPP. SREBRENICA.]

Vi har sett scener fra Srebrenica – Bosnia, Europa. En ny krig i Europa.

Dere som er studenter husker det som skjedde. Og ikke skjedde. Og at vi tilsynelatende sto maktesløse.

Og dette er ikke det eneste. Tilbakeslagene for menneskerettighetene har vært mange siden Verdenserklæringen fra 1948.

Filmklippet ga ett eksempel. Rwanda og Darfur er andre. Den demokratiske republikken Kongo i disse dager må også telles med. Tenk igjen på at de store tallene – 5 millioner drepte, 1,5 million eller flere på flukt som internt fordrevne – det er en endeløs rekke av enkeltmennesker – 5 og 1,5 millioner enkeltkrenkelser.

I flertallet av verdens stater skjer det alvorlige brudd på menneskerettighetene. Utfordringene er store. Dessuten er det globale maktbildet endret.

Land som Kina, India og Russland har økt sin makt og innflytelse. Kampen mot terrorisme i røyken etter ”11. september” har svekket vestlige lands lederskap på feltet menneskerettigheter. – Ikke bare fordi de kan komme i politisk mindretall, men også fordi bildene fra Guantánamo-basen på Cuba og Abu Ghraib-fengselet i Irak markspiser evnen til å vise lederskap.

Vi har fått inntrykket av ”Vesten mot resten”, ”Vesten mot islam”. Religionene har fått større betydning som markører av forskjeller.

I arbeidet for menneskerettighetene må vi våge å være prinsipielle. Men vi må også våge å forholde oss til en ny, realpolitisk virkelighet.

Målet, menneskerettighetene, ligger fast. Det den nye situasjonen krever av oss, er at vi greier å være åpne for å tilpasse oss andre måter å arbeide på. For å nå de samme målene – beskyttelse av enkeltmennesket.

*****

Ett spørsmål stilles jevnlig: Skal Norge protestere sterkt og klart, alene eller i allianse med såkalte likesinnede land? Skal vi bygge allianser og gå inn i dialog for å sikre menneskerettighetene?

Dette er ikke spørsmål som kan besvares med et greit ”ja” eller ”nei”. Svarene vil variere. Men vi må våge å ta diskusjonen før vi velger strategi.

Vi stilles overfor store dilemmaer og ett av disse er dette: Hvordan beskytter vi våre borgere mot terrorisme og samtidig ivaretar våre menneskerettighetsforpliktelser? Helliger målet midlene?

[FILMKLIPP: ABU GHRAIB. GUANTANAMO]

Spørsmålet som utfordrer normer og grenser for handlinger, er dette:
Er alt tillatt, bare trusselen er stor nok?

Svaret er nei.

Det bærer helt galt av sted å tenke og handle slik. Er det for eksempel noe som heter ”litt tortur”? Eller er det tillatt å drepe sivile i krig om man ”nøyer seg med” 10-12 stykker?

Svaret er nei.

Mange internasjonale traktater, konvensjoner og avtaler setter grenser.

Tortur er en slik absolutt grense. Å rette angrep mot sivilbefolkning og ikke mot militære mål, er en annen. Det finnes grenser også i krig.

Men la oss være enige om noe annet her: Alle stater er forpliktet til å beskytte sine borgere mot terrorisme. Også Norge. Dette følger av våre folkerettslige forpliktelser.

Ja, jeg vil si det så klart: Den viktigste oppgaven til enhver regjering, er å gi egne borgere sikkerhet. Å beskytte mot terrorhandlinger, er i seg selv en innsats for menneskerettighetene.

Vi må reagere på trusler, effektivt og robust. Men også rettferdig.

Rettssikkerhetsgarantier er ikke bare rettigheter for det enkelte menneske. De er også en norm som sier mye om hvilke verdier vi prioriterer og forvalter som samfunn.

Og da blir nettopp dette så viktig: I kampen mot terrorisme er ikke menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper en slags ”hindring”. Tvert imot. De er våre viktigste virkemidler. Det hjelper ingen, verken mennesker eller stater, om noen ser seg hevet over loven eller plasseres utenfor den.

Utenfor. Soldatene fra Abu Ghraib-fengselet i Irak forteller om døren som ble åpnet til mørket idet de gikk over grensen. Der nede ble alt endeløst.

Vi vil aldri kunne bekjempe terrorisme med hemmelige fengsler, tortur og inhuman behandling. Vi vil heller ikke klare å bekjempe terrorisme ved å frata folk rettssikkerhetsgarantier – som er selve grunnlaget for vårt demokrati og vår rettsstat.

Hvis vi setter til side menneskerettighetene og rettsstatsprinsippene i kampen mot terrorisme, så visker vi vekk skillet mellom oss selv og terroristene. Da gir vi de som førte flyene inn i World Trade Centre og de som plasserte bombene på tog og busser i Madrid og London en ekstra gevinst.

*****

Men så er det dette: Vi må heller ikke tro at fengselet Abu Ghraib aldri kunne skje hos oss.

Grusomhet og råskap følger ikke nasjonalitet, etnisitet, religion, kjønn eller alder.

”Serberleirene” i Nord-Norge under Den annen verdenskrig minner oss om dette. Der var fangevokterne norske. Mennesker ble ydmyket og torturert. Dødstallene var blant de høyeste for fangeleire i Norge.

Det var nazistene som beordret at norske jøder skulle deporteres og sendes til konsentrasjonsleire. Men det var nordmenn som førte listene, kjørte bilene og beslagla eiendelene etter alle dem som ble deportert og som aldri kom tilbake.

Det kan skje hos oss. Ja, det har skjedd hos oss.

En føderal domstol i USA besluttet nylig at fanger holdt på Guantánamo har rett til å få saken prøvet for de sivile domstolene, for som dommeren sa det; (sitat) ”Lovene og grunnloven er utformet for å overleve (…) i perioder med ekstraordinære tilstander. Frihet og sikkerhet er forenlig” (sitat slutt).

Jeg bet meg merke i dette poenget: Menneskerettighetene skal tåle ”ekstraordinære tilstander”. Det er på behandlingen av de verste og de svakeste – og i de vanskeligste tider – at et samfunn skal kjennes.

Barack Obama sa i sin seierstale i Chicago i forrige uke: ”I kveld har vi nok en gang bevist at vår nasjons virkelige styrke ikke springer ut av vår våpenmakt eller hvor rike vi er, men den vedvarende makten som våre ideer utgjør: demokrati, frihet, muligheter og et urokkelig håp”, sa den nyvalgte presidenten.

La oss håpe han har rett. At det ikke var USA som nasjon, men noen få maktpersoner som i løpet av de siste syv årene har beveget dette mektige landet til å benytte tortur, til å sette til side fundamentale menneskerettigheter, og til å erklære alle oss andre som ikke mener at ”11. september” berettiger alt dette, som motstandere.

Og la oss legge til – denne styrken ved USA: Vanskelige og vonde saker kommer til debatt. Tenk på all den undertrykkingen og alle overgrepene som skjer i autoritære regimer som ikke har gravende journalister, folkevalgte og et sivilt samfunn som rett og slett slår alarm.

*****

Så – kjære venner – møter vi, her i Norge og som norske myndigheter, et annet type dilemma som jeg vil løfte fram:

Det er et spørsmål som kan oppstå i skjæringspunktet mellom innsats for menneskerettighetene og norske økonomiske interesser.

Vi må forvente at våre bedrifter respekterer internasjonale normer og holdninger som vi tar med oss ut, og som gir føringer uansett hvor vi driver vår virksomhet. Vi ønsker en tydeligere norsk politikk for næringslivets samfunnsansvar. Det er en klar sammenheng mellom norsk næringslivs virksomhet og atferd i utlandet og Norges omdømme, vår anseelse.

Derfor legger Regjeringen fram en melding om samfunnsansvar for Stortinget om noen uker. Norge leder arbeidet i FN med å klargjøre næringslivets menneskerettighetsansvar. Dette er nybrottsarbeid.

I hele Norges historie har utenrikstjenesten fulgt med nordmenn ut, sjøfolk, misjonærer og petroleumsingeniører. Det skal vi fortsette med. Vi skal bidra til å knytte kontakter mellom norsk næringsliv og statlige aktører på stedet. Da er vi avhengig av gode, brede kontaktflater, og vi må ha klarsyn til å skape nye: I 2007 åpnet vi ambassade i Algerie. I 2009 åpner vi en ambassade i Kasakhstan.

Men vi må også spørre oss selv: Kan slik nærkontakt komme i strid med vårt engasjement for menneskerettighetene?

Jeg besøkte Saudi-Arabia i april. Jeg traff landets ledere og representanter for norsk næringsliv. Men som en del av programmet traff jeg også noen modige mennesker som jobber for menneskerettighetene.

Etter reisene til Midtøsten og Kaukasus har jeg grunnet over disse dilemmaene som vi nå møter i norsk utenrikspolitikk.

Energispørsmålene påvirker forholdene mellom land – land som Algerie, Kasakhstan, Angola, Aserbajdsjan, Nigeria, Iran og Gulf-statene som norske industriaktører går til, når de satser internasjonalt etter å ha bygget opp kompetanse gjennom tiår på norsk sokkel.

Mange av disse landene er også kjent for politisk undertrykkende og sosialt urettferdige regimer. Det hevdes at prisen på olje og respekten for menneskerettigheter er omvendt proporsjonale størrelser.

Min holdning er: Det er bare ytterst sjelden at det tjener noen å holde seg borte.

Jeg mener vi må følge en linje der vi får til en politisk dialog som gjør det mulig å si tydelig i fra og ta opp spørsmål. Også om det er ubehagelig. Også om brudd på menneskerettighetene.

Slik klar tale kan provosere enkelte land. Men min erfaring er at det lar seg gjøre, ikke minst fordi nesten alle land har underskrevet og sluttet seg til de universelle menneskerettighetene.

Derfor prioriterer vi denne siden av vårt forhold når vi nå utvikler samarbeidet med land som Algerie og Saudi-Arabia. Med miljøer fra Algerie arrangerte vi et seminar om rettsstatsprinsipper i Oslo. Det fikk pressedekning også i Alger og Paris. Og vi tar opp sakene til mennesker på Amnesty International’s lister.

Ja, det er små skritt. Men det slår fast at menneskerettigheter er en del av helheten når vi utvikler forbindelser til andre land. Og det kan gi støtte til de modige som kjemper for disse verdiene.

*****

Et annet dilemma: Hvordan si i fra? Hvordan reagere?

Valget av utenrikspolitisk virkemiddel må avstemmes i forhold til hva slags menneskerettighetsbrudd det er, hva som er den konkrete situasjonen, hva som har effekt i den enkelte situasjon.

Høylydt protest mot pågående overgrep kan redde liv. Støtte til enkeltmennesker kan være viktig symbolsk og ha signaleffekt.

Derfor protesterer Norge på prinsipielt grunnlag mot land som praktiserer dødsstraff overfor mindreårige, gravide og psykisk syke. Vi protesterer når mennesker henrettes på spesielt bestialske måter – som ved pisking eller steining.

Det har vi gjort mange ganger. Og best er det om vi kan gjøre det sammen med andre, for å få større vekt. – Selv om norsk næringsliv har store investeringer i det aktuelle landet.

Men vi skal ha fokus på målet: I noen sammenhenger kan høylydte protester virke mot sin hensikt. Det kan stenge kommunikasjonskanaler og sette liv i fare. Derfor må vi i tillegg bruke et bredt spekter av utenrikspolitiske virkemidler.

*****

[FILMKLIPP: KONGO]

Igjen preger nyheter om uhyrlige overgrep i Den demokratiske republikken Kongo mediene. Inntrykkene kan nesten ikke begripes. Kongo er i følge FN det verste sted i verden for barn å vokse opp. Husk tallene: Fem millioner drepte og halvannen million på flukt.

Systematiske massevoldtekter. Krenkelser av menneskerettighetene i hele bredden. De humanitære følgene er katastrofale. 

For fem år siden – i Røde Kors – jobbet jeg med å samle familier som var blitt spredt under flukt da krigen raste der tidligere. Sterke inntrykk. Foreldre og barn som kom bort fra hverandre, midt på natten, og endte opp hundrevis av kilometer fra hverandre. Noen familier fant hverandre igjen. Andre gjorde det ikke.

Nå ser vi at mennesker i fortvilelse over FNs manglende evne til å gi beskyttelse har gått løs på FNs hovedkvarter i Goma. FN ber om mer ressurser og flere soldater. Afrikas stater møtes for å presse fram politiske løsninger.

Utenriksdepartementet gir i år 135 millioner kroner til støtte for humanitært arbeid i Kongo. For en uke siden bevilget vi nye 15 millioner kroner til akutt hjelp. Vi vurderer løpende å bidra med mer.

Også her må vi finne fram til de enkeltstående kreftene som kan gi en spire til håp om at en annen utvikling er mulig. Derfor var det på sin plass at Raftoprisen i år gikk til pastor Bulambo Lembelembe Josué fra Kongo – og dere var sikkert mange som møtte ham her i Bergen nylig.

Norge har i flere år støttet hans prosjekter for å hjelpe tidligere barnesoldater, voldtatte kvinner og bidra til forsoning. Bulambo er bekymret for at det han har bygget opp etter tidligere krigshandlinger, blant annet med støtte fra Norge, er i ferd med å ødelegges igjen. Jenter blir voldtatt på vei hjem fra sykehus.

For å bekjempe voldtekt, må straffefrihet bekjempes, sier en kvinne i filmklippet vi nettopp så. Overgriperne må stilles til ansvar.
 
Det viser hvor sterkt arbeidet for menneskerettighetene er knyttet til målet om en internasjonal rettsorden.

Gjenoppbygging må skje på et solid fundament. Basert på respekt for loven og menneskerettighetene. Manglende rettsforfølgning gir signaler om at slike overgrep blir tolerert. Da vil de skje igjen.

Norge har gjennom flere år aktivt støttet det globale arbeidet for å hindre at ansvarlige for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser går fri. Norge sto sentralt i arbeidet for vedtakelsen av Den internasjonale straffedomstol (ICC) i 1998, som ble opprettet i 2002.
 
Domstolen har allerede markert seg ved en rekke viktige initiativer. I Kongo, Uganda, Sudan og i Den sentralafrikanske republikk.

Men her møter vi nok et dilemma: Kan faren for å ende for retten gjøre at krigsherrer og andre ikke ser noe annet alternativ enn å forlenge krigen?
 
I Uganda har Joseph Kony, selvutnevnt profet og leder av ”Herrens motstandshær” (LRA) truet med nye overgrep for å få arrestordren opphevet.

I sommer anmodet ICC hovedanklager om arrestordre på Sudans president al-Bashir for folkemord. Dersom han tiltales, vil dette være første gang en sittende statsleder risikerer å bli dømt for folkemord.
 
Sakene mot Kony og al-Bashir taler sitt tydelige språk: I dag kan ikke lenger en fredsmekler bruke uforbeholdent amnesti som et slags ”ess i ermet” for å holde partene ved forhandlingsbordet. Folkeretten setter klare grenser. Amnesti kan ikke gis for de mest alvorlige internasjonale forbrytelser.

På den annen side kan altså freden bli brukt som gissel for å trygge seg mot internasjonal straffeforfølgelse. Og selv om partene skulle klare å komme fram til en fredsavtale, er det mange andre utfordringer – og dilemmaer – spørsmål uten enkle svar.

Men det understreker hvor viktig det er å jobbe videre med rett og rettferdighet i overgangen fra krig og strid – og til fred og utvikling. Hvordan freden kan forankres. Hvordan forsoningen kan legitimeres.

I Sør-Afrika lyser historien om Sannhets- og forsoningskommisjonen. Der kunne de som hadde stått for ugjerninger få amnesti ved å erkjenne sine overgrep. Det var en ordnet prosess for å komme videre etter apartheid. Men vi kan bare forestille oss hvor krevende det må ha vært – og fortsatt er – å se overgripere gå fri, etter bare å ha gjort rede for egne handlinger.

Afghanistan er et eksempel på en annen historie. Fredsavtalen fra 2001 var taus om ansvaret for grove menneskerettighetsbrudd gjennom mer enn 20 års konflikt, okkupasjon og borgerkrig.

I 2007 vedtok det afghanske parlamentet en lov som gir amnesti for alle krigsforbrytelser. I parlamentet sitter en rekke av krigsherrene med anklagene hengende over seg. De har altså vedtatt straffrihet for seg selv. Uten noen prosess for forsoning.

Og hva gjør afghanerne dersom Taliban bringes til forhandlingsbordet?

Fredsforhandlingenes paradoks, er at det er de stridende selv som skal bringe fram freden. Meglere kan gjøre mye. Men til sist er det partene som eier ”oppturene” og ”nedturene” ved en fredsforhandling. Dette er en realitet vi må forholde oss til.

*****

Jeg har nevnt noen av de tydeligste dilemmaer vi står overfor i arbeidet for menneskerettighetene:

Forholdet til næringslivsinteresser, sikkerhetshensyn, kampen mot terrorisme, arbeidet for fred og forsoning. Reelle dilemmaer – men ikke uoverstigelige.

Men hva betyr dette for vår menneskerettighetspolitikk?

Det sentrale mål for Regjeringen er å bidra til å lukke gapet mellom normene på den ene siden, og gjennomføringen av menneskerettighetene i det virkelige liv.

Jeg mener at Norge har et handlingsrom – et mulighetsrom.

Vi – Norge – er i dagens verden en overskuddsnasjon, politisk og økonomisk. Vi kan gjøre en forskjell, og jeg mener at vi har et ansvar for å gjøre det. Fordi det er riktig i lys av de verdier vi legger til grunn. Men også fordi det er i vår interesse.

Den viktigste arenaen for Norge er FN, og vårt arbeid tar i all hovedsak utgangspunkt i vedtak og resolusjoner i FN.

Et sted vi ønsker å engasjere oss er i FNs Menneskerettighetsråd. Her har vi sagt fra om at vi er kandidat for perioden 2009 til 2012.

FNs Menneskerettighetsråd ble opprettet for to år siden og er etterfølgeren til Menneskerettighetskommisjonen, som ble anklaget for å være lite effektiv og preget av forutsigbar strid.

Menneskerettighetsrådet representerer flere forbedringer – men også noen klare utfordringer. Rådets sammensetning speiler verden av i dag og afrikanske og asiatiske land er i flertall.

Dette har gitt oss noen krevende påminnelser. Blant annet har det bidratt til en omkamp om prinsipper vi trodde lå fast.

Det mest grunnleggende spørsmål er om det er bedre å holde seg utenfor dette selskapet. USA har hittil valgt den linjen.

Jeg er ikke overbevist. FN er verken mer eller mindre enn det statene gjør organisasjonen til. Det er vårt ansvar å heve vår stemme. Å tie er ikke en løsning. Det blir lett som å gi opp.

*****

Samtidig må vi tenke grunnleggende nytt omkring hvordan vi arbeider innenfor FN.

Ett eksempel: Norge har i flere år hatt ansvaret for en resolusjon om arbeidet for å beskytte menneskerettighetsforkjempere over hele verden. En viktig resolusjon, som handler om liv og død for aktivister i hele verden. Mareilos’ historie fra Guatemala – filmklippet i starten – taler til oss. Som Rafto-prisvinneren fra Kongo.

Under forhandlingene om den siste resolusjonen valgte vi vekk den tradisjonelle strategien – nemlig den å først sikre oss støtte fra de aller nærmeste, altså fra likesinnede land, de som tenker som oss. I stedet tok vi tre grep:

For det første valgte vi å føre brede konsultasjoner med alle land. En åpen kommunikasjon med alle, også med de landene som vi visste av erfaring vil kunne skape størst problemer. Gjennom en god dialog med disse unngikk vi at noen låste sine posisjoner.

For det andre identifiserte vi noen utvalgte, strategiske samarbeidspartnere. Vi valgte land fra de ulike regionale gruppene, for å sikre oss en base i land fra alle regioner, eierskap til ideene.

Og for det tredje gikk vi inn i et strategisk samarbeid med organisasjonene fra det sivile samfunn, i en prosess der de hele tiden spilte inn mulige kompromissforslag og hjalp til med å identifisere handlingsrom.

Resolusjonen om fornyelse av mandatet for FNs spesialrapportør for ytringsfrihet – en resolusjon som har vært mye omtalt – led en annen skjebne. Spesialrapportøren ble nemlig også pålagt å rapportere om såkalt ”misbruk av ytringsfriheten”.

I denne prosessen valgte landet med ledertrøya å jobbe tradisjonelt; å forhandle fram en sterk tekst, i en lukket krets av likesinnede, og deretter legge denne fram i plenum.

Men en slik strategi er ikke enkel når den tradisjonelle gruppe av likesinnede er i mindretall. Sterke innvendinger fra land som følte seg ekskludert fra prosessen, førte til endringer som aldri burde vært vedtatt.

Norge trakk seg som medforslagsstiller til resolusjonen. Dersom vi hadde vært medlemmer av Menneskerettighetsrådet, så ville vi ha stemt mot den. Vi mener at mandatendringen strider mot fastlagte prinsipper.

*****

Hva gjør Norge nå for å hindre nye tilbakeskritt i FN for ytringsfriheten?

Sammen med de latinamerikanske landene har vi jobbet hardt for å få på plass en Spesialrapportør med stor kompetanse og høy integritet. Det fikk vi til. Men hans oppgave er ikke lett. Han vil trenge støtte og oppmerksomhet.

Nå har vi fokus på Menneskerettighetsrådets neste behandling av ytringsfrihetsresolusjonen – sannsynligvis blir det våren 2009. Her må vi gjøre alt som står i vår makt – med klokskap og fasthet – for å hindre en gjentakelse av årets prosess. Én viktig lærdom er at vi ikke har råd til å stivne i kun én måte å arbeide på, med bare en gruppe av samarbeidspartnere.

I arbeidet for menneskerettighetene – både i FN og på alle andre arenaer – må vi arbeide for å skape nye handlingsrom. Finne nye samarbeidspartnere i tillegg til de tradisjonelle. Se etter prosesser for dialog som kan hjelpe oss til å forstå hvordan andre tenker. Til å nå fram med våre posisjoner i en sammenheng der den andre er innstilt på å lytte.

Ytringsfriheten er en avgjørende verdi å kjempe for i vår tid. Uten den er det meste av arbeidet for menneskerettighetene umulig. – For å sikre at demokratiet fungerer i sitt mangfold. – Og for å sikre diversitet i stadig mer flerkulturelle, mangfoldige samfunn. Som i Norge, som i det stadig større ”norske vi”.

Derfor trenger vi mer ytringsfrihet, ikke mindre ytringsfrihet.

Men ytringsfriheten skal hevdes i en sammenheng der det finnes andre fundamentale rettigheter også. Min holdning er at ytringsfriheten ikke kan eller skal avgrenses. Men det finnes noe som heter hensyn – som er en verdi av stor betydning i vår tett oppkoblete verden.

I møte med dem som har et erfaringsgrunnlag som skiller seg fra vårt, er det grunn til å lytte – og å lytte varsomt. Og bruke tid på å søke å forstå – det bedrer muligheten for å bli hørt.

Noen ganger kan vi i ordskiftet her hjemme konkludere med at den beste markeringen av våre verdier er å begrense kontakt med land og mennesker som er dyptgående forskjellige fra oss. – Altså begrense kontakten.

Jeg vil ikke være kategorisk, men jeg vil spørre og utfordre denne holdningen, både hjemme og ute.

Som sagt: Politisk arbeid for å sikre respekt for universelle menneskerettigheter, som demokrati, religionsfrihet og kampen mot dødsstraff, handler ikke om vestlige verdier, selv om autoritære ledere ofte framstiller det slik.

Den beste oppskriften for å fremme disse verdiene, er bredere kontaktflater. Mer utveksling. Flere arenaer – for klarere tale.

*****

Menneskerettighetsdialogene Norge har med Kina, Indonesia og Vietnam er eksempel på slike arenaer. Disse møtene dekker et bredt spekter problemstillinger på hele menneskerettighetsfeltet.

For et par uker siden ble det ellevte rundebordsmøtet avholdt i Kina – det første etter De olympiske leker. Norske og kinesiske eksperter var med. Fangers rettigheter, etniske minoriteter og arbeidstakeres rettigheter ble tatt opp. Lister over personer som vi er bekymret over, ble overlevert i forkant av møtet av vår ambassade i Beijing. Statssekretær Raymond Johansen i Utenriksdepartementet fikk reise inn i Tibet, hvor han hadde politiske samtaler om etterlevelse av menneskerettighetene.

Like sentralt som å møte statsledere er det å møte, diskutere – og samarbeide med – representanter for det sivile samfunn. Det gjør vi i dialogprosjektene våre. Det gjør jeg når jeg på besøk til andre land. Og her hjemme. Studenter og studentersamfunn – representanter for frivillige organisasjoner, politiske partier – FN-sambandet – Raftostiftelsen – Christian Michelsen Institutt – Menneskerettighetsforkjempere – journalister – og mange andre.

*****

Det er en møysommelig vei. Men den er nødvendig å gå.

Vi vinner ikke fram med ideene om vi ikke kan vise at de virker, at de ikke har betydning i praksis.

Og vi vinner ikke fram med ideene våre om vi bare roper dem ut i fordømmelse av andres.

Hvem har så hovedansvaret for å bringe menneskerettighetene videre?

Vi skal ta vår del av ansvaret som regjering – og jeg skal ta min del av ansvaret, som utenriksminister, som samfunnsengasjert. Men ansvaret går lenger.

[KAMERA: OVER TIL ET BILDE AV PUBLIKUM. ]

Dette angår alle. Dere. Det er jo ideen til menneskerettighetene, at de angår alle, hver enkelt – linjen av enkeltmennesker – alle dere – de fleste av dere midt i studiene, formende år, noen av de viktigste årene i livet. Slik er ringen er sluttet – fra Marielos i Guatemala og til dere.

At dere er her og har satt av tid til å høre på meg, vitner i seg selv om et engasjement. Jeg vet også at det sitter nestorer innen menneskerettighetsfeltet i salen. Engasjerte, kunnskapsrike, med stort internasjonalt kontaktnett.

Ikke alle kan se at egne hender redder liv, slik menneskerettighetsforkjemperne i Kongo opplever. Ikke alle arbeider med livet som innsats, som Marielos fra Guatemala.

Hva skal resten av oss gjøre? Vi som ikke jobber for store anerkjente menneskerettighetsinstitutter? Vi som ikke har studert menneskerettigheter som fag?

Lederen for arbeidsgruppen for Verdenserklæringen i 1948, Eleanor Roosevelt, sa det slik – og jeg siterer henne nå til slutt:

”Hvor starter egentlig de universelle menneskerettighetene? De starter lokalt, på små steder. Like ved ditt hjem. Så nært og så lite at det ikke er synlig på noe kart i verden. Likevel utgjør disse stedene verden for det enkelte menneske. Nærområdet der personen bor. Skolen han går på. Fabrikken, gårdsbruket eller kontoret der han jobber. Dette er stedene hvor den enkelte mann, den enkelte kvinne eller det enkelte barn søker lik rettferdighet. Like muligheter. Lik verdighet uten diskriminering. Dersom disse rettighetene ikke har noen mening der, vil de ha liten mening noe annet sted. Dersom borgerne ikke står sammen for å opprettholde disse rettighetene i sitt nærområde, vil vi forgjeves måtte vente på framskritt i en større verden.”

De universelle rettighetene, like ved ditt hjem, her i ditt lokalmiljø. Godt sagt.   

Takk for oppmerksomheten.