Mange vil ha visum

Brå endringer legger vi lett merke til, også i utenrikspolitikken. Men noen endringer skjer over tid og får ikke den oppmerksomhet de fortjener. Migrasjon og økt trykk på å få visum til Norge er ett slik felt. Det forteller om en verden i endring.

Gradvis forandrer det også utenrikstjenesten: arbeidsmengden øker, stadig flere ressurser går med til å betjene visumsøknader og indirekte fortrenger denne oppgaven tid og ressurser vi kunne brukt på andre områder. Vi kan like eller ikke like det, men det er realiteten.

I fjor sa en erfaren ambassadør til meg: ”For 20 år siden lå ansvaret for visumsøknader hos ambassadørens sekretær og hele oppgaven lå langt nede i skuffen. I dag tar de nesten all min tid.”

Dette er veldig tydelig: Visumsøknader handler i dag om utenrikspolitikk, i mange land spiller behandlingen av dem en viktig rolle for Norges omdømme.

Jeg besøkte denne uken Murmansk. Generalkonsulatets arbeid med visumsøknader gir kanskje det beste eksempelet på hvordan en verden i endring forandrer utenrikstjenestens oppgaver.

De tørre tallene over antall visumsøknader forteller en livlig historie om mennesker på vandring og på reise. Dette er noe vi ønsker, det er en del av nordområdestrategien å få til mer menneskelig kontakt over landegrensene. Under den kalde krigen passerte et par tusen mennesker den norsk-russiske grensen ved Storskog. I 2007 reiste det totalt 108 708 personer over den samme grensen, mennesker på vei til samhandling om skole, arbeid, kultur, forskning, reiseliv, samferdsel og vennskap og familiære bånd.

På den russiske siden av grensen har den norske utenrikstjenesten nå 20 medarbeidere som arbeider med slike saker fordelt på tre utenriksstasjoner, ambassaden i Moskva og generalkonsulatene i Murmansk og St. Petersburg. De tre utenriksstasjonene behandlet henholdsvis 28 prosent, 35 prosent og 40 prosent flere visum i 2007 enn i 2006, og økningen fortsetter på samme måte i år.  Om lag 98 prosent av søknadene innvilges.

Norsk europapolitikk
I tillegg til å være med på å iverksette nordområdestrategien, jobber våre medarbeidere med norsk europapolitikk. De skal ivareta en vanskelig avveining mellom en åpen dørs politikk og kontroll på vegne av oss selv og våre samarbeidspartnere i det åpne europeiske Schengen-området.

Dette er bildet ved grensen til Russland. Flytter vi oss lenger ut i verden er inntrykket det samme; en kraftig økning i antallet søknader om visum og andre typer tillatelser til å reise til Norge. På ambassaden i New Dehli har de hatt en økning på 40 prosent i antallet søknader om arbeidstillatelse og dobling av antallet søknader om familieinnvandring. Vi ser økninger i Beijing, Islamabad, Ankara og Bangkok og mange andre steder i verden. Flere medarbeidere må bruke mer tid på flere søknader, der alle sakene krever individuell behandling, og de aller fleste krever undersøkelser og intervjuer av søkerne.

Globaliseringen har endret det generelle migrasjonsbildet. Turisme, arbeidsmigrasjon, forskning, utdanning, kultur og næringsvirksomhet fører også med seg en økning i familieetableringer over landegrenser og verdensdeler. Økningen i migrasjon over landegrensene er en av de aller mest åpenbare følgende av den tiltagende globaliseringen.

Det vi ser i nord er hvordan migrasjonspolitikken knyttes sammen med utenrikspolitikken, regionalpolitikk og naboskapspolitikk. En annen tydelig utvikling både i EU og globalt, er at migrasjonspolitikken knyttes opp til bistandspolitikken, og til helse - utdannings- og sysselsettingspolitikk.

Og nordmenn reiser i tusentall, til områder de ikke alltid kjenner godt fra før. I utenrikstjenesten opplever vi en kraftig økning i forbindelse med bistand til nordmenn i utlandet under små og store kriser. For eksempel viser vår statistikk fra 2007 at om lag 2300 nordmenn som ble syke i utlandet fikk bistand fra utenrikstjenesten, og at 17.000 pass ble utstedt ved våre utenriksstasjoner. Vi tar denne oppgaven alvorlig. Men jeg vil si tydelig i fra til alle reisende nordmenn at de ikke kan vente å finne en fullt operativ norsk velferdsstat langt der ute i verden. Ikke noe kan erstatte en fornuftig reiseforsikring. Folk må tenke selv!

Vi skal være der for de som reiser ut og vi skal møte de som vil reise inn. Det representerer ingen endring at utenrikstjenesten har disse oppgavene. Men vi opplever en betydelig endring i omfanget og kompleksiteten av disse oppgavene.

Norges omdømme
Utenriksstasjonene våre er svært ulike. Ved vår ambassade i Moskva ble det på den travleste dagen i fjor sommer behandlet 397 visumsaker. Ved andre stasjoner strever de med regelverket de 8–10 gangene de trenger det i året. Våre folk har ikke automatisk et fagmiljø å støtte seg på, de er ofte alene om å inneha denne kompetansen på en stasjon der de kanskje er en av to-tre utsendte. Og når du er på jobb i Manila, sover dine kolleger hjemme i Norge.

Utenrikstjenestens medarbeidere som behandler søknader er Norges ansikt utad. De sitter ytterst ute der søkerne først møter ”Norge” og en utlendingsforvaltning under sterkt press.

Behandlingen av en personlig søknad medfører et personlig møte. Utenrikstjenesten møter flere mennesker i arbeidet med utlendingsforvaltningen enn i noen andre roller vi utøver. Derfor er våre oppgaver på dette feltet viktige for Norges omdømme.

Utledningsforvaltningen er viktig for "de der ute", de som ønsker seg til Norge. Men i praksis er den minst like viktig for ”de her hjemme", det være seg næringsliv, turisme eller de mange nordmenn med innvandrerbakgrunn som får besøk av foreldre, slekt og venner. Norge har i dag 629 000 personer med innvandrerbakgrunn. Av disse har 47 % norsk statsborgerskap. Vi vet at denne delen av befolkningen vil øke. I tillegg er det mange norske borgere som ikke har innvandrerbakgrunn, men som er gift med en som har det.

I sum gir dette økende oppgaver til hele utledningsforvaltningen. Utenriksdepartementet utgjør en viktig del av denne tjenesten. Når strømmen til Norge vokser, øker trykket på oss, det er lite vi kan gjøre for å ”regulere” dette.  Vi vil bidra til en effektiv utlendingsforvaltning, vi tar denne oppgaven på alvor og vil arbeide for hvordan vi kan sikre våre brukere den service de har behov for.

Jeg vil gjennomgå arbeidsvilkårene for alle de dyktige tjenestemenn rundt om i verden, diplomater men ikke minst lokalansatte, som hver dag bidrar til å gjøre avstandene mindre i en globalisert verden. Samtidig må vi ha en diskusjon om ressursbruk. For dette er oppgaver som vokser, som vi ikke kan eller vil velge bort, men som kan fortrenge oppmerksomhet om andre prioriterte oppgaver.