Hilsen til Kåre Willoch – 80 år – på vegne av Arbeiderpartiet

La meg først si dette som en personlig observasjon; det måtte til syvende og sist Kåre Willoch til for å få meg inn i Høyres Hus.

At det holdt på å gå slik for 20 år siden har blitt til en helt liten stor sak i det politiske Norge. Det får si noe om at vi ikke strever med så altfor alvorlige saker her hjemme.

Nå gratulerer vi Kåre Willoch med hans 80-årsdag. Og i dag vil jeg vil si at om en 27-åring spurte meg til råds om et tilbud om å jobbe som Willochs rådgiver – da ville jeg sagt – løp i vei, nøl ikke. Så får omverden avgjøre om det rådet sier mest om meg eller om Willoch.

Men nå står jeg altså her på vegne av Det norske Arbeiderpartiet for å ønske Kåre Willoch til lykke med dagen. Det kan være naturlig for oss – og for meg – å sitere sluttsatsen i Gro Harlem Brundtlands kronikk i dagens Aftenposten:

Med respekt og glede hyller vi deg på din 80-årsdag og uttrykker vår store beundring for fortsatt imponerende utholdenhet, engasjement og tankekraft.

Jeg ser at noe er som før, og jeg leser på nettet at Willoch gjerne ville ha diskutert sider av kronikken med Gro. Jeg går ut fra at det ikke er denne sluttsatsen.

For det er dette vi markerer i dag – samfunnsmennesket, debattanten, det engasjerte mennesket – personliggjøringen av livsnerver i demokratiet. Dette er ikke dagen for å minnes sakene, stridene og kompromissene. De memorerer vi på andre arenaer.

Men vi feirer det levende engasjerte samfunnsmennesket som brenner og brenner for det han brenner for gjennom hele livet. Her er Arbeiderpartiet samlet i sin hilsen og det kan vi trolig samle enstemmighet for i hele det politiske Norge.

Vi ser og hører Kåre Willoch i mange kanaler. Jeg misstenker ham for å si at han gjerne tar ansvaret for at det faktisk er flere kanaler – flere enn én i alle fall – den ene – den dere vet. Men det aner meg like fullt at han med sine kvalitetskrav vil mene at grensen må være nådd når det gjelder antall kanaler. Og i særdeleshet kvaliteten i dem.

Vi hører og leser ham. Og det viktigste kvalitetskravet ved det han sier og skriver er at vi alltid har nysgjerrighet når vi hører og leser.

Jeg ser Willoch stadig si at han ikke har forandret mening. Det minner meg om Charles de Gaulle nedover Champs Elysees på seiersdagen etter Andre Verdenskrigen som sa til sine medarbeidere som påtalte marsjtakten hans: Det er ikke jeg som går i utakt – det er de andre!

Ja, konservatisme forplikter. Men vi som hører og leser Willoch gjør nettopp det fordi det stadig er noe nytt, noe uventet – og nesten alltid noe interessant og tankevekkende. Og det aner meg at det kanskje smigrer Willochs intellekt og hjerte når mange av hans antatte meningsmotstandere nå nikker erkjennende til hans meninger.

Om Midtøsten. Om barnefamiliene. Om klima. Eller om Skjennungstua. Ja, akkurat der har jeg møtt Willoch jevnlig. Og ofte når jeg er der tenker jeg på at hadde det ikke vært for ham hadde kanskje ikke Skjennungstua vært der heller. Som vi sier i UD; husk, ingen sak er for liten. Ikke for Willoch heller. Men Skjennungstua var ikke noen liten sak -  verken Willoch eller meg – fordi den både handler om et sted vi og mange med oss verdsetter høyt – og fordi stua den gang – da noen ville tukle med dette serveringsstedet og pustehullet – støtet bort i Willochs verdier og prinsipper – og fikk med engasjementet hans å bestille.

Min far fylte 80 for tre år siden. Jeg spurte ham hvordan det føltes. - Ikke verst, sa han. Det er bedre enn alternativet. - Du høres ut som Willoch sa jeg.

Haakon Lie sa for sin del at alt frem til 90 var en opptur. Så til Willoch vil vi fra Arbeiderpartiet si; måtte oppturen din fortsette.

Gratulerer med dagen.