Ytringsfrihet og rasisme

Begrepet ”norsk”. Vi må endre oppfatninger om begrepet ”norsk” for å lykkes i å skape et flerkulturelt inkluderende norsk samfunn uten rasisme, fremmedfrykt og diskriminering på bakgrunn av hudfarge, tro eller etnisk bakgrunn. Vi trenger en bredere definisjon av begrepet ”vi”, en definisjon som kan være virkelig representativ for folk i Norge i dag.

Vi har en god og bred debatt om rasisme gående nå, noe ikke minst innlegg i Aftenposten har vist. Det er viktig og positivt. Det er også positivt at mange nye røster etter hvert bidrar til bredde i denne debatten med nye perspektiver på vår ”norske” tilnærming.

Ytringsfrihet for alle
Denne debatten møter en annen viktig debatt; ordskiftet om ytringsfrihet som har fulgt etter karikaturstriden.

Vi formes og utvikles i møte med andre, gjennom samtale, handlinger, gjennom de positive og negative reaksjoner vi får på oss selv i ulike varianter. Det kan være et smil, et motargument i en debatt, det kan være et sårende ord eller avslag på en jobbsøknad. Det kan være drapstrusler. Våre erfaringer danner bakgrunn for våre reaksjoner, holdninger og oppfatninger.

Derfor er ytringsfrihet så avgjørende. I vår kultur er det en bærende verdi. For meg er ytringsfriheten noe vi bare kan være for. Samtidig kan det ikke være slik at det er en rett som trumfer alle andre rettigheter og verdier. Også ytringsfriheten må brukes med gjennomtanke og klokskap.

Samtidig; å fremme ytringsfriheten som verdi handler også om å sikre alles like rett til å komme til orde. Bare slik kan vi sikre rettferdighet og ta vare på enkeltmennesket i demokratiske samfunn.

Menneskers likeverd
Ytringsfrihet er en menneskerett som er begrunnet med alle menneskers likeverd. Dette gir oss også et moralsk ansvar: Dersom vi selv ønsker respekt som moralske individer, må vi også ta ansvar og respektere andre.

Vi må bidra til å sikre at alle kan benytte den samme retten, at de kommer til orde og at de blir hørt, særlig fordi vi vet at selv i vårt samfunn er det mange som ikke gjør det.

Opplevelsen av ikke å bli hørt er det første steget på veien mot opplevd eksklusjon og marginalisering. Ytringsfriheten er derfor også helt sentral for at alle som bor i Norge, enten de kommer fra Kabul eller Kabelvåg, kan delta i den store debatten om hva det vil si å være norsk.

Dersom våre ytringer kommer i konflikt med vårt moralske ansvar for å respektere andre, bør vi veie våre ord. Ekstreme ytringer som rasisme er forbudt ved lov. Men i det store og hele kan ikke dette handle om lov, det er et moralsk ansvar vi snakker om.

Blir alle hørt?
Derfor er jeg kritisk til en debatt om ytringsfrihet som ensidig fokuserer på at det er gjennom provoserende ytringer vi får testet ytringsfrihetens grenser, eller der tabloide todelinger som barrikadestorming versus dialog er fremtredende.

Jeg er ikke bekymret for min egen ytringsfrihet i norsk offentlighet. Det bør ikke Dag Solstad være heller, eller Lars Gule og andre markerte ”norske stemmer” for den saks skyld. Vi kommer greit til orde, og det er ingenting som hindrer oss i å ytre oss fritt eller sette hva vi vil på trykk.

Jeg er mer bekymret for den plassen vi tar. Tar vi plass fra noen andre, viktige stemmer som ikke blir hørt? Hvem har definisjonsmakten i debatten, blant annet om diskriminering, religionsfrihet og rasisme? Og i forlengelsen av det, fanger vår politikk opp de sentrale temaer - som for eksempel rasisme - på en god nok måte?

Rasistisk kategorisering
Siv Jensen skriver i en kronikk i Aftenposten 28. mai at rasisme er blitt et moteord i Norge. Greit nok. Jeg har alltid ment at man ikke skal harselere med menneskers frykt for andre mennesker. Frykt er som regel en veldig ekte opplevelse, selv om trusselen ikke skulle være reell. Eksempelet hun bruker om en ung kvinne som svinger unna en gruppe menn med fremmedkulturell bakgrunn er også greit nok.

Det er ikke rasisme å gjøre det. Det vil være meningsløst å tro at vi demper folks begrunnede eller ubegrunnede frykt ved å stemple den som rasistisk. Vi må trenge dypere.

Bygger ny frykt
Det unnlater Siv Jensen å gjøre. Hun bringer ikke debatten særlig videre, hun går ikke bakenfor frykten, men sjonglerer med den på en måte som snarere bygger ny frykt. Påstanden om at 70 prosent av alle voldtekter i Oslo begås av menn med innvandrerbakgrunn sier lite eller ingenting om hvorfor det er slik, og hva vi kan gjøre med det. Men det setter et tydelig stigma på alle menn med slik bakgrunn.

Hun skriver at når "Frp spør om hvorfor vi har latt disse personene komme til Norge, blir det påstått at de spiller på rasisme". Nettopp det. Skal vi unnlate å ta mennesker til Norge fordi de statistisk sett har samme bakgrunn som noen ganske få menn som er voldtektsforbrytere?

Underlig stigmatisering
Siv Jensen siterer Ayn Rand og mener at ”rasisme i sin form som idé at noen hudfarger, opprinnelser eller etnisiteter er bedre enn andre er avskyelig og farlig. Rasisme er den mest primitive formen for kollektivisme”. Det er jeg helt enig i, og det er talende at Jensen føler behov for å avklare at hun faktisk mener det.

Men når hun deretter mener at det er somaliske menn, som gruppe, som må forklare hvorfor det er så få somaliere i jobb i Norge, gjør hun det vi burde unngå. Hun mener at det er somaliere som gruppe som må forklare seg. En underlig stigmatisering av enkeltmennesket fra en erklært liberalistisk person med Ayn Rand som forbilde.

Kollektiv avstraffelse
Den samme logikken gjenfinnes i krav om at alle muslimer må ta aktiv avstand fra en kriminell handling - fra terrorangrep til kjønnslemlestelse - begått av en erklært muslim. Dette er ikke annet enn en moderne form for kollektiv avstraffelse og stigmatisering. For det overveldende store flertallet av muslimer i verden er slike handlinger uakseptable.

Men hvorfor blir de avkrevd å svare på dette hele tiden? Hvordan hadde det vært om jeg måtte svare på kriminelle handlinger begått av kristne fordi jeg deler denne religionen?

I møte med dem som har et erfaringsgrunnlag som skiller seg fra vårt og våre nærmeste er det grunn til å lytte varsomt, til å bruke tid på å forstå og å invitere til dialog. Her har vi en stor oppgave i det norske samfunnet, en av de største.

Og her må vi må i sterkere grad trekke på det sivile samfunns organisasjoner og alle de møteplassene hvor det blir tydeligere hva som forener enn som skiller mellom mennesker.