Hvilken rolle kan Norge spille i utviklingen av et godt fungerende og rettferdig globalt arbeidsliv?

(Sjekk mot framføring)

Kom akkurat hjem fra Brasil. Sosial dialog-prosjekt. Skal komme tilbake til det, men noe Lula og Jens tok initiativ til i 2008. Poenget er dette: Vi har gjort mye de siste fire årene. Mye av det skal vi nå følge videre opp – og så skal vi i tillegg ta nye initiativ for å støtte opp om anstendig arbeid internasjonalt.

Soria Moria 2 er også tydelig på dette: Vi skal styrke innsatsen for anstendig arbeidsliv globalt, også i samarbeidet mellom Norge og andre land, og også på det komplekse handelsområdet. SM2 slår blant annet fast at vi skal for at nye runder i WTO løfter spørsmålet om anstendig arbeid. Det er en ambisiøs og krevende målsetting. Det blir ikke lett. Jeg skal komme tilbake til det.

Men – jeg tror det er viktig å erkjenne at kampen for anstendig arbeid –som virker så naturlig for oss er mangslungent og krevende. Det påkaller politisk engasjement og innsats fra oss alle.

Vi har tatt det på alvor i perioden vi har bak oss. Vi har vært med på å sette en ny dagsorden i utenrikspolitikken. Vi har brukt de arenaene som byr seg og skapt noen nye.

Men som dere vet – jobben er langt fra gjort. Kampen for et anstendig arbeidsliv møter på store utfordringer globalt. Bare tenk hvor lang tid det har tatt i Norge – og vi er heller ikke i mål. Situasjonen der ute – i de aller fleste land –er helt annerledes.

Men nettopp derfor skal vi stå på. Å stå opp for et anstendig arbeidsliv handler om en nøkkelverdi i den norske modellen og det norske samfunnet.  Og vårt internasjonale engasjement på dette feltet er et uttrykk for vår tro på at Norge har viktig erfaringer og bidrag til utviklingen av et mer rettferdig globalt arbeidsliv. Dette er noe Norge er gode på.

- Det som skal styre oss i utenrikspolitikken. Norske interesser. Der vi kan gjøre en forskjell. Dette er en sak som både er en norsk kjerneinteresse – og en sak der vi kan gjøre en forskjell

Det er av de feltene hvor Norge kan ”punch above it’s weight”, nettopp fordi vi har tradisjoner og resultater å vise til.

Før jeg går videre, og snakker mer om hva vi gjør, la meg knytte noen kommentarer til det internasjonale bakbildet vi står i akkurat nå – bildet som vi skal operere vår innsats i.

Den globale økonomiske krisen har satt prinsippene for anstendig arbeid under press. Derfor er det spesielt viktig at vi setter økt fokus på dette nå. For oss er det åpenbart at en av veiene ut av krisen går gjennom agendaen for anstendig arbeid. Uten dette fokuset blir de langsiktige konsekvensene av krisen dramatiske. Hvorfor?

Fordi finanskrisen ikke bare dreier seg om finansøkonomien, selv om den oppsto først i finansøkonomien. Den slo seg raskt videre inn i realøkonomien og arbeidsmarkedet, og ble til økonomisk, sosial og politisk krise. Det rammer innsatsen og prinsippene for anstendig arbeid.

Den globale økonomiske krisen, som den vi gjennomlever nå øker faren for en nedadgående spiral med svekkede rettigheter, manglende sosial dialog og trepartssamarbeid.

Nå ser vi tegn til at krisen flater ut og det er fornyet vekst og svak oppgang. Det er grunn til å være forsiktig optimistisk. Men når alt settes inn på å få hjulene i gang, så er vi fra norsk side opptatt av at det ikke blir et påskudd for å ofre viktige prinsipper eller svekke innsatsene for anstendig arbeid.

Vi tror ikke på noen motsetning mellom å få hjulene i gang og prinsippene for anstendig arbeid. Tvert i mot. Men la oss være ærlige: Ikke alle ser det slik. Og så vet vi i tillegg dette: Som alltid i krisesituasjoner er det de mest sårbare som rammes hardest.

Vi ser at gruppers behov og krav settes opp mot hverandre. Arbeidsmigranter, kvinner og barn er utsatte grupper. Vi ser økning i bruk av barnearbeid, forsøk på sosial dumping og menneskehandel.

Vi må bidra til at fokus holdes på de som betaler den høyeste prisen for krisen, også når verdensøkonomien er i ferd med å, i hvert fall midlertidig, friskmeldes. Nettopp fordi vi vet at de svakeste rammes i krisetider, er det så viktig at vi har en rettighetsbasert tilnærming til anstendig arbeid.

– Ikke det at vi ikke skal ha en rettighetsbasert tilnærming hele tiden – det har vi – men det er i krisetider vi klarest ser at folk er villige til å skli på dette. Det må vi aldri akseptere.

Men bildet er ikke helsvart.

ILOs årlige arbeidskonferanse i Genève i juni satt fokus på krisen og hele dette brede samfunnsfeltet med sysselsetting som utgangspunkt. Konferansen hadde også likestilling som eget tema: ”Gender equality at the heart of decent work”.

Det var på høy tid! Det var da 24 år siden sist temaet hadde vært komitébehandlet i ILO. Dette er et av feltene hvor jeg mener Norges rolle er avgjørende, både i ILO og i vårt internasjonale engasjement generelt.

Derfor har vi også øremerket deler av vår bevilgning til ILO – med det formål at det skal bidra til å styrke likestillingsarbeidet.

Kvinners rettigheter og likestilling er et høyt prioritert saksfelt for den norske regjeringen, og står sentralt i agendaen for anstendig arbeid. Likestilling er en av pilarene i den norske samfunns- og velstandsutvikling.

Det handler i praktisk politikk om likelønn, innsats mot diskriminering, tilpasning mellom familieforpliktelser og arbeid, permisjonsrettigheter, lønn under permisjon samt rett og mulighet til amming for arbeidende mødre.

Men det er viktig å minne om at kjønns- og likestillingsperspektiver er sentrale i alle de store spørsmålene i vår tid. Det gjelder krig og konfliktløsning, rettferdig fordeling, bærekraftig utvikling, miljø, og migrasjon.

Fra vårt ståsted er det ikke mulig med å komme ut av den globale krisen, sikre sysselsetting, skape varig økonomisk framgang eller anstendig arbeidsliv hvis ikke kvinners rettigheter og likestiling står høyt på agendaen.

Men tilbake til ILOs arbeidskonferanse. Den ble avsluttet med et toppmøte om sysselsetting hvor statsledere som president Lula og president Sarkozy deltok.

De var alle opptatt av at det globale økonomiske systemet må endres, slik at det ikke belønner spekulasjon, men arbeid. De som ikke har lest Sarkozy sitt innlegg på konferansen bør gjøre det.

Det var ikke stor forskjell på innleggene til Lula – fagforeningsmannen som ble Brasils president, og Sarkozy – som definitivt ikke kan sies å ha den samme bakgrunn. Interessant i seg selv.

De politiske signalene er tydelige. Internasjonalt samarbeid, med fokus på sysselsetting og en sunnere, og bedre regulert globalisering og markedsøkonomi.

Toppmøtet vedtok en ”Global jobs pact” som gir forslag til tiltak og politikk for medlemslandene for å takle krisen og bekjempe arbeidsledighet. Vi kommer til å bidra konkret inn i dette arbeidet, også i enkeltland.

Et annet positivt utviklingstrekk er at G20-landene på møtet i Pittsburgh i september la stor vekt på sysselsetting, og at ILO var invitert med på møtet.

Medlemmene av G20 har forpliktet seg til å iverksette tiltak som støtter opp om anstendig arbeid og som er i tråd med ILOs prinsipper om rettigheter i arbeidslivet. Det er bra at G20 kom med dette selv uten at Norden var til stede.

La meg knytte en liten kommentar til det. For noen av dere har kanskje fått med dere debatten knyttet til at vi har tatt opp debatten om at Norden burde være representert i G20. Vi mener det er verdt å være urolig for at Nordens stemme ikke er til stede når de store økonomiske spørsmålene diskuteres i nye fora.

Jeg mener både G20 og ILO-møtet har vist oss følgende: Det synes å avtegne seg ett klart trekk når vi ser på diskusjonene i sentrale land og internasjonale fora: Det er ikke så stor uenighet om diagnosen om at finanskrisen har avdekket et internasjonalt økonomisk system med store utfordringer.

Dette var litt om krisen og hvordan vi ser på den internasjonale utviklingen og debatten rundt den. Men vi må ikke glemme at de utfordringene vi stod overfor før finanskrisen når det gjelder anstendig arbeid, fortsatt er der.

Økende forskjeller mellom land og befolkningsgrupper, handel og arbeidsstandarder, miljø og likestilling. Krisen har gitt oss mulighet til å løfte disse spørsmålene hjemme og ute, fordi det ikke lenger er mulig å komme utenom politisk handling og ansvar når markedet har bevist sin utilstrekkelighet. 

Hvordan skal vi så jobbe for vårt overordna mål om å bidra til rettferdig globalisering, der arbeidstakere i alle land blir sikret grunnleggende rettigheter? Et enkelt svar er: På alle områder, og i alle fora.

La meg utdype litt hva jeg mener med det, som kan høres veldig selvsagt ut, men som egentlig ikke er det.

Jeg tror en av våre største utfordringer – og nøkkelen når det gjelder agendaen for anstendig arbeid er å gå foran i å utvikle en helhetlig politikk! Større samstemthet i og mellom relevante nasjonale og internasjonal institusjoner både når det gjelder innhold og vektlegging.

Da må vi gjøre hjemmeleksa selv også. Vi skal derfor jobbe for større samstemthet i norsk politikk og bidra til det samme internasjonalt. Vi skal snakke med en stemme uansett om det er i ILO, WTO, Efta eller andre sammenhenger.

Det er lettere sagt en gjort. For her er det sterke interesser skal brynes mot hverandre og forenes.

Hva har vi så gjort i forhold til dette?

Vi har tatt initiativet til to internasjonale møter om anstendig arbeid og større samstemthet i det internasjonale systemet; begge anledninger med internasjonal deltakelse på høyt nivå fra stater og internasjonale organisasjoner, og samarbeid og deltakelse fra partene i norsk arbeidsliv.

Den første var Oslo-konferansen i september 08 med utgangspunkt i ILOs erklæring om ”Social justice for fair globalisation”.

Norge arrangerte så et eget rundebordsforum under ILOs arbeidskonferanse nå i år. Vi kalte det ”Decent work – tools to counter the crisis. Coherence and accountability forum” og hadde ILO, Tyskland og Sør-Afrika som med-arrangører.

Rapporten fra forumet foreligger nå, den gir et godt bilde på mye av den nytenkningen som nå finner sted. Dere kan lese rapporten selv. Den finner dere på hjemmesidene til UD.

Vi vil fortsette å ta initiativer for å komme videre i denne diskusjonen og nærmere en felles forståelse mellom land og organisasjoner.

Vi jobber blant annet tett på amerikanske tenketanker knyttet til dette. Det er viktig å få amerikanerne med på dette arbeidet.

Så til noen konkrete deler av regjeringens strategi for anstendig arbeid og styrking av arbeidstakeres rettigheter globalt.

For oss er ILO er en nøkkelarena. Vår prioritet i arbeidet opp mot ILO er agendaen for anstendig arbeid, styrking av arbeidstakeres rettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, trepartssamarbeid, og, kamp mot barnearbeid.

ILO er en stor organisasjon som vi mener har viktige budskap og en unik rolle politisk. Jeg trenger vel ikke argumentere for ILO i dette forumet, men la meg likevel si nor om hva jeg mener er ILOs styrke.

1.  ILO har gjort prinsippene for anstendig arbeid sentrale internasjonalt og bidratt til styrket dialog mellom de internasjonale institusjonene og FNs reform-arbeid.
2.  ILO driver også utstrakt prosjektarbeid sentralt og på land-nivå.

Vi ønsker å styrke samarbeidet med ILO, og bidra til å styrke ILOs posisjon og rolle i det internasjonale systemet. Det er uttrykt gjennom vår støtte til ILOs arbeid og en egen programavtale mellom Norge og ILO hvor det er bevilget 130 millioner kroner over de siste to årene.

Men når det er sagt, så må vi hele tiden også bidra til å gjøre ILO bedre, ved å stille klare krav til hva vi forventer av organisasjonen.

Vi mener ILO har noen utfordringer. Både når det gjelder å bevege seg mellom sin politiske, normative rolle og praktiske rolle på prosjekt og land-nivå, og når det gjelder å gjøre informasjon lettere tilgjengelig, det gjelder å synliggjøre resultater, vise betydningen av ILOs arbeid også på land-nivå og være en relevant premissleverandør.

Det er også sånn at det kan være vanskelig å raskt få en oversikt over hvordan ILO jobber langs sine hovedspor som er uttrykt gjennom Decent Work Agenda, Global Jobs Pact og andre politiske dokumenter, og hvordan ILO bruker ressursene i forhold til de politiske målene.

Dette er ikke unikt for ILO. Det er en utfordring de deler i større og mindre grad med andre FN-organisasjoner.

Som aktiv støttespiller mener vi at ILO må bli mer kortfattet, tydelige, konkrete og strategiske i planlegging, utføring, kommunikasjon og rapportering for å kunne spile den rolle vi mener ILO skal på den internasjonale scene.

Det gjelder her, som i norsk FN-politikk generelt. Vi som er sterke støttespillere av ILO, må også være de som hele tiden jobber for at ILO skal bli bedre, sammen med andre støttespillere, og ILO selv.

La meg gå inn på et område der jeg tror vi har en annen stor utfordring – og som også er trukket frem i regjeringens strategi for anstendig arbeid og i Soria Moria 2, og som jeg også nevnte helt innledningsvis. Anstendig arbeid og handel.

WTO er vårt fremste globale instrument for å fremme økonomisk utvikling. Norge har i mer enn 15 år arbeidet for å få anstendig arbeid på dagsorden i Gatt/WTO. Det har hittil ikke lykkes.

Mandatet for denne forhandlingsrunden (Doha-runden) inneholder ikke en spesifikk referanse til anstendig arbeid. Vi kjenner motargumentene – de kommer i første rekke fra mange utviklingslands frykt for at denne agendaen skal brukes som skalkeskjul for proteksjonisme.

Vi har en jobb å gjøre, med andre ord. Det er helt klart ikke Norges intensjon å bidra til proteksjonisme. Men vi må ta holdningen på alvor og møte den med saklig argumentasjon.

ILOs erklæring ”Social justice for fair globalisation” går inn i denne problemstillingen, og jeg siterer: “The violation of fundamental principles and rights at work cannot be invoked or otherwise used as a legitimate comparative advantage and that labour standards should not be used for protectionist trade purposes.”

Eller på godt norsk: Brudd på grunnleggende arbeidsrettigheter kan ikke anvendes for å skape et konkurransefortrinn – og standarder for anstendig arbeid kan heller ikke anvendes for proteksjonistiske handelshensyn.

Også i denne diskusjonen har partene i arbeidslivet en viktig konstruktiv rolle å spille internasjonalt.

I forbindelse med WTOs ministermøte i Hong Kong i desember 2005 understreket både Roar Flåthen og utenriksminister Støre at arbeidstakeres rettigheter hører hjemme i WTO-sammenheng.

Ambisjonen vår er klar: Ved den neste forhandlingsrunden i WTO – etter Doha – må dette feltet inn i WTO. Det må bli bedre samsvar mellom ILOs og WTOs arbeid. ILO er viktig når det gjelder normer. Men det er WTO som har tennene til å påse at reglene følges.

Vår hovedoppgave nå er å arbeide for at Doha–runden avsluttes ved at det ferdigforhandles en ny WTO-avtale som sikrer norske interesser og gir utviklingslandene bedre adgang til verdenshandelen.

Men i den neste WTO-runde må forhandlingene også fokusere på klare mål for anstendig arbeid. Det blir ingen enkel oppgave, men vi skal fremme vårt syn i alle relevante sammenhenger og søke dialog og samarbeid både med partene og andre lands myndigheter i denne prosessen. Vi har startet dette arbeidet – og jeg tok det blant annet opp i Brasil.

Men, vi må også arbeide med spørsmålet om handel og arbeidstakeres rettigheter også på andre områder, blant annet i Norges frihandelsavtaler. Dette ligger ikke under UDs ansvarsområde, men som en del av tilnærmingen knyttet til at det må være samsvar om norske posisjoner i alle fora, er det også viktig at vi har blikk på dette også her.

Regjeringen har en ambisiøs tilnærming til innarbeiding av arbeidstakerrettigheter i Norges frihandelsavtaler. Det er dagen norske posisjon, og omforent Efta-posisjon, er at det skal inkluderes referanser til arbeidstakeres grunnleggende rettigheter og ILO-konvensjonene i innledningen til handelsavtalene.

Men vi ønsker å gå lenger.  Det er ikke uproblematisk som dere kjenner til, det er ulike interesser i EftaA, og skepsis i land vi forhandler med. Derfor må vi ha et langsiktig perspektiv også på dette.

På norsk initiativ er det nå etablert en arbeidsgruppe i Efta som skal komme med konkrete forslag på hvordan arbeidsstandarder i enda sterkere grad skal innarbeides i framtidige Efta-handelsavtaler. Vi kommer til å involvere partene i arbeidslivet i denne prosessen.

Det var litt om hvordan vi arbeider med anstendig arbeid i forhold til handel, men som jeg har sagt tidligere: Vi arbeider med dette på et bredt felt. La meg derfor prøve å gi noen eksempler på måten vi arbeider med dette – og som kan gi et bildet på det jeg har sagt om tilnærmingen som handler om ”over alt, og i alle fora.”

1. EØS.

Som dere vet er EØS/Efta-landene i forhandlinger med Europakommisjonen om nye bidrag til økonomisk og sosial utjevning i Europa for perioden 2009-2014. Det som er kjent som EØS-finansieringsordningene.

Forhandlingene ble startet opp høsten 2008. Vi er nær målet nå og regner med en snarlig løsning. I de nye ordningene har Norge foreslått at sosial dialog og trepartssamarbeid defineres som et innsatsområde. Det er blant annet noe vi har hatt tett kontakt med LO om.

Grunnen til det er at det er betydelige utfordringer innenfor denne sektoren i Sentral-Europa. Denne innsatsen vil således være en videreføring og oppskalering av allerede pågående prosjekter i LO-regi i Romania og Bulgaria under de nåværende ordningene.

Det er for tidlig å si om vi kommer til å klare å lande dette i forhandlingene, for ingenting er klart før alt er klart. Men, hvis vi får det til, så betyr det en styrking av muligheten for gode sosial dialog-prosjekter i disse landene. Det vil være viktig.

2. I utviklingspolitikken

Anstendig arbeid er sentralt og skal også styrkes i vår utviklingspolitikk.

Vi vil bruke den brede dialogen vi har - alene eller i fellesskap med andre giverland - med land som mottar utviklingshjelp, til bl.a. å fremme prinsippene for anstendig arbeid.

Dette arbeidet tar utgangspunkt i ILO-konvensjonene som landene allerede har forpliktet seg på. Også bedrifter som opererer i utviklingsland er forpliktet til å følge disse prinsippene, som del av næringslivets samfunnsansvar.

3. Næringslivets samfunnsansvar.

Som dere vet la regjeringen i vår frem en stortingsmelding om dette. Det ble en viktig melding der arbeidslivets parter igjen medvirket aktivt. Meldingen var banebrytende. Vi var den første regjering noen sinne som la frem en stortingsmelding om dette.

Næringslivets ansvar er spesielt viktig i land hvor myndighetene ikke påser at viktige rettigheter i arbeidslivet håndheves. Derfor er vi opptatt av å ha et godt samarbeid mellom norsk næringsliv og norsk utenrikstjeneste verden. Det er avgjørende for at Norge skal spille den rollen vi ønsker på dette feltet.

Vi ønsker å være pådriver i arbeidet for å få etablert internasjonalt aksepterte rammer for samfunnsansvar, som er nødvendig for å oppnå at næringslivet globalt viser samfunnsansvar.

Vi skal forvente at både Norge og norske bedrifter spille en rolle i dette arbeidet utenfor landet vårt. I økende grad etablerer norsk næringsliv seg i områder fjernt fra Norge, med svært forskjellige kulturer og samfunnsforhold. 

Derfor møtte jeg også norsk næringsliv som er etablert i Rio under besøket mitt til Brasil, og snakket med dem blant annet om dette.

Samfunnsansvar er selvsagt ikke noe nytt. Fagbevegelsen, næringslivet og frivillige organisasjoner har arbeidet med det i mange år. Dere har på mange måter ligget foran offentlig sektor på dette området.

Partnerskapet mellom offentlig og privat sektor og mellom næringsliv og fagbevegelse et grunnleggende element i vår tilnærming. Derfor har vi i stortingsmeldingen invitert til videre samarbeid. Derfor er også SM2 tydelig på at vi skal fortsette med å prioritere dette arbeidet.

4. I vår bilaterale kontakt med land.

Anstendig arbeid er allerede på agendaene i samarbeidet med en rekke land. Jeg kan nevne blant annet landene på Balkan, Kina, India, Brasil, Vietnam og Sør-Afrika.

Samarbeidet er forskjellig, men det er blant annet en del av Norges menneskerettighetsdialoger. I tillegg er det enkelte steder ulike samarbeidsprosjekter mellom de norske partene og deres samarbeidsorganisasjoner, og det er faglig samarbeid mellom myndighetene og i prosjekter knyttet til arbeidstilsyn, likestilling, sosial dialog osv i enkelte land i samarbeid med ILO.

Vi har også tett nordisk samarbeid om anstendig arbeid og kontakt med andre europeiske land og viktige miljøer i USA om dette.

Eksempel. Brasil.

• ikke enkelt. Ingen tillitt mellom partene. Dette vil ta tid.
• ikke eksportere den norske tre-parts modellen, men mye av den som kan brukes.
• Nå: Felles delegasjonsreise. Støtte til noen konkrete prosjekter.

Jeg håper jeg har klart å gi dere et vist overblikk over hvordan vi nå jobber med dette i utenrikspolitikken. Vi gjør mye, men vi skal også gjøre mer – og da er jeg tilbake der jeg startet –på det internasjonale bakteppet.

For det er ikke bare sånn at vi merker mer internasjonalt fokus på dette i de store internasjonale organisasjonene. Vi merker det også her i Norge.

Vi opplever at flere og flere land ønsker kontakt, og vil lære mer om den norske modellen. Gjennom hele nitti-tallet opplevde vi at folk stilte spørsmål ved den norske modellen. Fagforeningene for sterke. For mye reguleringer. For høye lønninger. Nå pipa fått en annen låt. Folk sett at vi er de som klarer oss best, både i oppgangstider, og i nedgangstider.

Det momentumet må vi utnytte, og det skal vi. –Og vi skal gjøre det på den måten som kjennetegner oss: I samarbeid med partene i arbeidslivet.

Takk for oppmerksomheten.