Europa – hva nå?

Denne teksten er basert på direkte avskrift
fra et lydopptak av foredraget.

Jeg vil først takke for invitasjonen og gi honnør til Arena – fordi Arena er et ”utholdende” prosjekt. Jeg husker tidlig på 1990-tallet da det fant sin form og jeg husker også at jeg spurte rektor om ikke også Arena har vært ”utsatt”; alle suksesser har jo vært utsatt for press, ikke sant. – Det kunne han ikke vite om fra sin tid i alle fall – og det er jo bra. For jeg synes det er veldig viktig at vi har et levende, akademisk europamiljø som har godt inngrep med institusjoner – i Europa og ellers internasjonalt.

Og derfor synes jeg det er hyggelig å komme hit. Jeg skal nå ikke holde et foredrag om ”Europa – hva nå?” – men jeg har tenkt til å reflektere rundt dette, og så håper jeg det kan stimulere til diskusjon også hos dere.

Og min første refleksjon – det er å si:

Da jeg fikk velge den tittelen – dette spørsmålet; det er jo egentlig et ”varig” spørsmål i Europa. Europeere har stilt spørsmålet ”Europa – hva nå?” lenge og jeg mener at akkurat det er en stor kvalitet ved Europa. Det handler om identitet, kultur, vår historie – ja, hvor europeere i – la oss si – i alle fall ett tusen år har stilt spørsmålet ”hva nå?” Hvor går grensene for Europa? Hva er verdisettet i Europa? Hvordan organiserer vi Europa? Og om hvordan vi beskytter mennesker og hvordan vi setter grensene mellom mennesker, i Europa.

Dypest sett så mener jeg at det tilligger demokratiet å stille det spørsmålet – og i denne globaliserte verden, som ble presentert innledningsvis, så funderer vi jo alltid – vi mennesker – på hva som skjer, hva nå, hva ligger foran oss?

I Europa så mener jeg det tilligger vårt demokrati at vi spør – men utfordringen ligger jo også i evnen til å kunne svare. Og at det finnes mot til å svare på de spørsmålene vi stiller. En fare for Europa er – ja, nå snakker jeg om Europa i stort, slik jeg ser det – det er at vi kanskje driver det til å bli veldig gode til å spørre – men at det blir krevende å finne svar. Ser vi på historien – den nære historien vår – så mener jeg at det er mange eksempler på at Europa har vært veldig modig til å finne svar; veldig modig til å gå nye veier og finne nye løsninger.

*****

La meg også først si – nå når jeg skal reflektere – for det blir alltid et spørsmål om å avgrense: Hva mener vi når vi snakker om Europa?

Det er lett å gå inn i diskusjonen med ”EU – hva nå?” Vi har akkurat hatt et Nato-toppmøte som jo omfatter store deler av Europa – og et ”Nato – hva nå?” Det viktigste og interessante her er jo at vi i dag har en vev av organisasjoner i Europa.

Jeg skal ikke gå gjennom det hele, men Europa har jo som følge av spørsmålet ”Europa – hva nå?” kommet opp med løsninger, moderne samarbeidsløsninger for land, noe som i en global sammenheng er noe helt unikt. Og jeg mener at vi skal – som europeere – holde fast ved at dette er en unik bedrift. Vi har OSSE som et svar på alle europeiske utfordringer – KSSE som har blitt OSSE – og som omfatter 50-60 land fra Canada og USA og til langt inn i Sentral-Asia. Vi har Europarådet, og vi har EU, og vi har de regionale ordningene.

Også som svar på ”Norden – hva nå?” og ”Arktis – hva nå?” – ja, vi har både Arktisk råd og Barentsrådet – denne evnen til å skape ordninger. Og Europa er jo langt på vei det ”stedet” hvor nasjonalstaten og den statlige politikken ble utviklet – dette som i dag er normgivende og førende i hele det internasjonale systemet. Og det er kanskje da ikke så rart at det er her – i Europa – at det er ordninger hvor disse statene inngår samarbeid, inngår kompromisser når det gjelder eksklusive rettigheter, avgir suverenitet for å få noe igjen, osv. – ja, at dette faktisk skjer her i Europa.

Og grunnen til at vi altså har denne veven av organisasjoner, er demokratiets og europeernes kulturelle tilnærming til samtiden – til å spørre ”hva nå?” ”Hva gjør vi med det?”

Og der er det slik – mener jeg – at det er et stort sivilisasjonsfremskritt at vi har etablert disse organisasjonene. EU er den førende blant dem og det mest avanserte internasjonale samarbeidet verden har i dag.

*****

Jeg husker fra EU-medlemskapsforhandlingene i 1993-94, da jeg var i en forhandlingssammenheng med Jan Henry T. Olsen, hvor han var fiskeriminister og det var de første internasjonale forhandlingene han deltok i. Og jeg husker at han var så utrolig rolig, fattet – og han sto midt oppe i en internasjonal krevende forhandling og fisk var jo noe av det vanskeligste. Og så spurte jeg ham i en kaffepause – ”Jan Henry, hvordan opplever du dette?” – og han var ganske tilbakelent og sa det at – ”nei, dette her var ikke særlig annerledes enn det er på et årsmøte i Fiskarlaget”. Det var stor uenighet og sene netter – men slik var det. Og så hadde man den gang – ja, det er fortalt av ham og det ble lagt merke til – hvor Jan Henry snudde fra nei til ja på de ukene – og det vi forhandlet om her var jo det vi gikk til krig mot for noen tiår siden. Krig om ressurser, krig om grenser – og hvor det nå skal samarbeides.

Det gjorde inntrykk på meg å se at denne mannen, som helt opplagt var en ”nei-mann” da han ble minister, bli en ”ja-mann” gjennom den øvelsen. Det er også et europeisk bilde.

Så er det slik at disse organisasjonene – la meg si at de er sårbare – fordi det er fortsatt på den nasjonalstatlige arena at vi hevder oss og uttrykker vår misnøye, og de blir ofte skyteskiver og syndebukker for alt det som ikke fungerer. Og vi snakker om at de ”krangler” i disse organisasjonene.

Jeg mener vi skal prise oss over denne evnen til ”krangel”, for dette er det samme som da Jan Henry sa at det var som å være på årsmøte i en norsk organisasjon. Det grunnleggende ved disse organisasjonene er at de er ”konsensusorganisasjoner”. Så selv om de kan ha kvalifiserte flertallsmekanismer, så har de en dynamikk mot konsensus, mot å finne løsninger. Det er også noe dypt ideologisk i dette, vil jeg si, historisk, en erkjennelse i Europa at man arbeider seg mot konsensus. Og egentlig; jo, mer ”krangel” organisasjonene har, desto viktigere er de. Det betyr at avgjørelsene betyr noe. De er av betydning.

Det er ingen som rapporterer om diskusjonene rundt ny generalsekretær i OSSE, som er en viktig organisasjon – men som ikke er så viktig. Men det er en stor diskusjon om hvem som skal bli generalsekretær i Nato eller bekle de nye ledervervene i EU, mange ulike strukturer. Sånn er det og sånn bør etter mitt skjønn også være.

*****

Så hva nå? Har vi evnen til å skape løsninger for vår tid? Har vi evnen til å fortsette ”krangelen”, diskusjonen, tautrekkingen hen imot konsensus? Og har vi evnen til å balansere forholdet mellom stat og fellesskap i Europa?

Innledningsvis vil jeg si at det første ”hva nå?” som jeg vil stille spørsmål ved, er hvordan skal Europa posisjonere seg i den globale debatten omring verdier, demokrati og menneskerettigheter.

For det naturlige i spørsmålet ”Europa – hva nå?” vil være å si finanskrise, klimakrise og Europas stilling, og jeg kommer til det. Men før det, så ligger den store debatten – som jeg mener er tydelig, spennende og viktig – nemlig i verdiene knyttet til demokrati og menneskerettigheter – universelle rettigheter. – De er utviklet i Europa – men har blitt universelle gjennom tiår med enorme fremskritt på menneskerettighetsområdet. FNs rolle, normer, konvensjoner – alt dette som gjør at vi i dag skal si; selv om utspringet kanskje var i det europeiske og i det vestlige, så er de universelle verdier.

Hvordan skal Europa posisjonere seg i den store debatten om dette? Debatten pågår som følge av globaliseringen, USAs relativt sett svekkede rolle, en sterkere rolle ved nye makter som ikke har fremmet det verdigrunnlaget som vi kaller for universelt – Kina, India, afrikanske land, søramerikanske land – ja, hvor stiller Europa seg i forhold til det?

Jeg opplever dette som en av de mest spennende diskusjonene på det globale nivået som vi nå går inn i. Hvordan gjør vi disse universelle verdiene relevante – og fortsatt forpliktende?

Ytringsfrihet er en av dem. Demokratiet, menneskerettigheter i det hele, er utsatt for diskusjon, og det jeg frykter i en slik situasjon, det er at Europa i møte med FN vender seg ”inn i seg selv” og vender ryggen til de globale arenaene som nå kommer opp.

Vi har et konkret eksempel akkurat i disse dager. FNs store konferanse om rasisme – som er en viktig konferanse fordi rasisme er et globalt og viktig tema. Men der hvor det også melder seg på land fra andre kulturkretser enn den europeiske, med ulike syn på hvordan verdiene knyttet til demokrati og menneskerettigheter skal reflekteres. Denne diskusjonen må Europa ha en ambisjon om å vinne. Og selv om dette er verdier som noen peker på at er ”vestlige verdier”, så må vi argumentere for at de er universelle. Jeg opplever at i samtaler og engasjementer i forhold til land som f.eks. Indonesia, Brasil, Sør-Afrika og en rekke afrikanske land, så er de like interessert i å søke seg den veien som den ”skrekkpropagandaen” vi får nå, om at de heller søker seg mot en egen islamsk konferanses ønske om å undertrykke de verdiene.

Så i Europa – ja, for meg i bunn og grunn – i dette ”Europa – hva nå?” – så er det en idépolitisk og menneskerettighetspolitisk kjerne som må være tilstede og tydelig i disse globale debattene – og ikke bøye seg tilbake. Norge er kandidat til FNs menneskerettighetsråd, som i følge VG er en ”vits” – ja, det er jeg uenig i. Men jeg er uenig i mye av det Menneskerettighetsrådet vedtar, men jeg vil mene at det ville være en oppsiktsvekkende konklusjon for Norges lesning av verden, dersom vi sa at det organet der vil vi ikke være med i fordi vi risikerer å ikke få flertall der med dem som mener det samme som oss.

Og det er interessant at noe av den første tydelige endringen i amerikansk utenrikspolitikk, er at også USA vil inn. Og nå er det tre kandidater til de vestlige setene i FNs menneskerettighetsråd – USA, Belgia og Norge – og jeg hadde lang samtale med Clinton om dette i forrige uke, og det er enighet om at dette er et område hvor Norge og USA må samarbeide tett sammen. – Nettopp for å gå inn og ta disse debattene, og her bør Europa og USA stå sammen – ikke i en lukket front mot andre – men ved å trekke andre med.

*****

Det er krisetid. Kjennetegn ved krisen er at den er transnasjonal. Alle berøres. Vi får denne bevegelsen fra en finanskrise – som så slår over i økonomisk krise – og den får sosiale konsekvenser – og politiske.

Jeg la fram stortingsmeldingen om utenrikspolitikk for noen uker siden og jeg gjorde en referanse til den forrige helhetlige stortingsmeldingen om utenrikspolitikk i 1989-90, som er en meget god melding, men som ble ufortjent omtalt som det var den meldingen som ikke fikk med seg Berlinmurens fall... – Fordi den faktisk ble lagt fram akkurat rett før Berlinmurens fall.

Og jeg stiller derfor spørsmålet: Hva blir denne meldingens ”berlinmur”? En stortingsmelding kan ikke forutse hva som ligger bak neste sving. Og skal jeg gjette, så er det konsekvensene av denne krisen som har gått fra finans- til økonomi-, til sosial- og inn i politikk. Og dette kommer til å få politiske konsekvenser tett inn i våre nærområder. – Spør Island, spør Latvia, spør Ungarn, spør Ukraina – ja, spør kanskje etter hvert også Russland. Hva blir konsekvensene av krisene? Der tror jeg de store spørsmålene ligger.

Og da utfordres noe av det som er Europas oppnådde gevinster de siste årene – felles regelverk, avgivelse av nasjonal suverenitet for å nå mål innenfor en lang rekke områder som ikke bare er marked – men som er miljø, sikkerhetspolitikk, og så videre. Det blir et stort spørsmål om hvordan vi skal klare å mestre dette.

Og da stiller man jo også spørsmålet: Hvordan har Europa mestret slike kriser før? Det vanlige har vært å peke på at de europeiske samarbeidsordningene vi har i dag, er født av lærdommen fra Den andre verdenskrig. Og det er jo, historisk sett, riktig fordi ordningene kom på rekke og rad fra slutten av 1940-tallet og inn på 1950-tallet.

Her i salen sitter det flere skarpskodde historikere enn meg, men jeg synes den interessante refleksjonen er at dypest sett er det erfaringene fra Den første verdenskrig som legger de avgjørende føringene for de konklusjonene som ble trukket etter Den andre verdenskrigen. Og de som var ”arkitekter” for løsningene som vi så etter Den andre verdenskrigen, hadde jo trukket vel så tunge erfaringer fra første verdenskrig som etter den neste. Og husk situasjonen før første verdenskrig; noen kjennetegn var at verden hadde vært gjennom en omfattende globaliseringsprosess, og historikere vil kanskje peke på omfanget og at man ikke kan sammenlikne slike størrelser – men det er veldig mange likhetstrekk til den situasjon man har sett de senere årene. – Man kunne reise uten pass i Europa, handelsbarrierer var det lite av – før det hele trakk seg opp og krigen kom.

Og som Nansen påpekte; en av grunnene til at det kom krig var det hemmelige diplomatiet og manglende åpenhet. Så lærdommen fra hvordan man etter Den første verdenskrig ikke klarte å svare på disse spørsmålene, er like viktig som hvordan Den andre verdenskrig var. Slik ser jeg det, som bakgrunn for at institusjonene ble laget. Å unngå krig, binde opp økonomiene og lage ordninger for politisk styring.

Lærdommen fra dette er at det nytter, det tar tid, det krever politisk mot og det krever etter hvert rettslig samarbeid. Og jeg tenker på – ja, dette er parentes – i den norske debatten, så har det vært – nå etter Maktutredningen – et slags kritisk spørsmål omkring ”rettsliggjøring” fordi den underforståtte holdningen er at rettsliggjøring fratar politikk makt. Men jeg er uenig i den analysen – ja, som et utgangspunkt, fordi jeg mener at rettsliggjøringen er ”villet” politisk utvikling. Den er kommet som resultat av politiske beslutninger. Og så kan man selvfølgelig diskutere; har noen gått for langt? Da er det min holdning at det tilligger politikken å snu tilbake igjen. Det er ikke irreversible prosesser når de er politisk vedtatt. Men rettsliggjøringen er i den vestlige europeiske tradisjonen, etter mitt skjønn, det å sikre rettigheter, sikre uvilkårlighet og sikre likebehandling.

*****

Etter verdiutfordringen i den globale sammenhengen, som jeg reflekterte over, så er utfordring nummer to – det er det nye øst/vest i Europa. – Delingen og skillene. Det er ikke det gamle øst/vest som var under den kalde krigen – men det er alt nye. Jeg skal reflektere over noe av dette, men jeg skal ikke bruke opp tiden på det.

Én dimensjon er ”Russland og vi andre”. Hvordan skal Russland og vi andre i Europa finne ut av det og leve sammen?

Dette handler delvis om, etter mitt skjønn, å oppdatere våre mentale kart og bytte ut gamle skremmebilder fra den kalde krigen – men samtidig: Å ikke glemme hvorfor vi hadde dem. Det er ikke slik at en ”ny kald krig” kommer og erstatter den gamle. Slik tror jeg ikke historien er. Det er ikke en ”lettelse” å si det, fordi det som kan komme i stedet kan bli minst like ille og krevende, men jeg tror vi går oss vill om vi snur oss og går tilbake og sier at; slik det trakk seg opp sist – slik vil det også trekke seg til nå. Og vi som lever side om side med Russland har en særlig rolle i å være i front når det gjelder å utvikle dette forholdet.

Men det har gjennom Europas historie alltid vært en krevende øvelse å trekke opp grensen mellom Russland og resten av Europa. Det går på Russlands identitet. Som Petter Normann Waage sier – at Russland er ”et annet sted” – og det tror jeg russerne kan være enig i; det russiske statssymbolet med ørnen som ser begge veier – det illustrerer noe av den spenningen. Så en stor utfordring for ”Europa – hva nå?”, det er hvordan vi skal forholde oss i mellom Russland og resten av Europa.

En annen dimensjon er øst/vest i Europa innen EU.

De nye medlemslandene – fra det ”gamle, sentrale Øst-Europa” – er nå innenfor unionen – med samme spilleregler, samme institusjoner – ja, det er et stort historisk framskritt i Europa. Samtidig ser vi nå under krisen hvordan dette utfordres. Alle landene treffes av krisen, men vi ser veldig tydelige forskjeller mellom de land som har robuste politiske systemer, og de som har mindre robuste politiske systemer. – Mellom de som har veletablerte velferds- og sosiale ordninger i møte med krisen, og de som ikke har det. Se forskjellen på krisen i Frankrike, som opplever problemer i bilindustrien, og en del sektorindustrier i en del av de sentrale østeuropeiske landene som opplever finansbobler på linje med det man har sett på Island – ja, som plutselig kollapser – og det er vanskelig å se hva de store, totale effektene er. Og noen av dem sier ”we are living on batteries”, og alle vet hvordan det er; det er helt okay inntil det ikke er mer igjen på batteriet – da blir det verre.

Den utfordringen for EU, det å klare å vise internt i unionen fasthet, felles regler – men også fleksibilitet fordi landene treffes alle – men måten de treffes på er forskjellig. Hvordan møter man dette? Hvordan balanserer man dette også opp mot de sosiale trygghetsnettene? Og jeg tror vi har erfart at uten de sosiale sikkerhetsnettene og velferdsordningene så blir den sosiale krisen som følge av den økonomiske, mye større og mye farligere. Les avisene – Moldova, Ungarn – voldeligheten i dette. Det er farlige saker og det er noe vi må følge nøye med på.

*****

For øvrig vil jeg si – i dette spørsmålet om ”Russland og vi andre” – det er et argument jeg fremfører når jeg møter russere når vi er i litt ”løsere lag” – når det er rom for ”dra opp stemningen” litt – det er å si hvordan utvidelsen av Nato og av EU fundamentalt sett har tjent russiske interesser. – Da blir det gjerne debatt... Men det jeg mener å si, er at uten den utvidelsen, uten EU med felles regler, rammeverk, institusjoner – og Nato – så ville Russland få langs sin grense mot Europa en lang rad med ustabile stater. – En rad med utestengte politiske systemer, nasjonalistiske bevegelser – altså en type mellomkrigstidssituasjon som også ville ha vært en betydelig utfordring for Russland. – I tillegg til at disse landene gjennom sin vekst har gitt Russland mange markeder og muligheter.

Russland og vi andre, øst/vest i EU, en tredje dimensjon, Europas østgrense, ”Europa – hva nå?” Hvor strekker vi oss? Tyrkia, eller ikke Tyrkia? Kort fortalt:

OSSE strekker seg langt inn i Sentral-Asia. Jeg argumenterer ikke for det perspektivet i et EU-perspektiv, men vi ser på mange måter – tror jeg – effekten av at EU har sendt så utvetydige signaler til Tyrkia om at her er det ingen enkel vei inn – ja, det skjer en endring i tyrkisk mentalitet og i holdningen til hva Tyrkia virkelig er. – Dette må være et interessant studie forøvrig å gå nærmere inn på dette.

Vi ser en vekkelse av en slags ny-ottomansk identitet i det mindre definerte område som i dag er Tyrkia – og med en klar oppfattelse av deres regionale rolle i forhold til Kaukasus, Midtøsten, Sentral-Asia. – Og i møte med en klar oppfatning av at veien til Europa er krevende, og de toneangivende sier nei.

*****

Så igjen, Russland og vi andre, øst/vest i EU, Europas østgrense og Europas sørgrense, Europas forhold til Afrika, til Middelhavet – ”hva nå”? – Middelhavsunionen som er etablert, skal finne sin form. Vi – som er opptatt av nordområdene – og ordningene rundt Østersjøen og helt opp til Barentsregionen – vi bruker mye tid på det, men det er jo en fabelaktig interessant studie å se på Middelhavsunionens dynamikk, hvor de mest folkerike områdene er, og hvor de store utfordringene er, rett over sjøen.

Migrasjon: Jeg husker tidlig på 1980-tallet da jeg studerte i Frankrike, så var det et program som Yves Montand ledet som het ”Vivre la crise”, og det skulle være en illustrasjon på hvilke kriser vi kommer til å stå overfor i framtiden. Det var et scenario – ja, det var jo et Frankrike i kriser, 1982-83-84, økonomisk krise. Og en av dem var migrasjonsutfordringen. At de unge generasjonene på andre siden av Middelhavet ikke kom til å holde seg der, men kom til å bevege seg. De bildene han tegnet opp var langt mer omfattende og apokalyptiske – men det er jo heller ikke slik at det er langt unna – til øyer utenfor Hellas, Spania, Italia, Kanariøyene – ja, utfordringene ligger der.

*****

Og en siste dimensjon på dette – nordområdene – og Europas grenser.

Nå har vi bidratt godt med å kartlegge våre grenser, under havet riktignok, men det som jo er min største ”bekjennelse” etter å ha vært utenriksminister i snart fire år – ja, før vi går løs på periode nummer to! – det er hvordan Arktis er ”på vei opp” på dagsorden.

Nordområdene får vi mye gehør for – og stor interesse for. Statsministeren og jeg sammenliknet hva vi som oftest blir spurt om når vi er i utlandet og møter kolleger, og da er det tre ting: Det er om energi, Russland og den finansielle situasjonen.

Dette er de tre spørsmålene vi får hele tiden, for der har Norge noe som er unikt. Summen av de tre dimensjonene er nordområdene. Issmeltingen, de nye sjørutene og Arktis åpner opp Europa mot nord på en måte vi ikke har sett tidligere. Seilingstiden fra Japan til Rotterdam, eller omvendt, kan gi om lag 40 prosents reduksjon. (Og et annet argument; der er det færre pirater, må vi anta...).

I alle fall, dette er en region i betydelig utvikling, og som vekker interesse og oppmerksomhet, og som jeg tror i årene som kommer vil få mye fokus – så dette må få høy prioritet i utenrikspolitikken for en hvilken som helst norsk regjering.

Debatten gikk jo for noen år siden, husker jeg: Er det klokt å sette nordområdene på dagsordenen? Er ikke det å vekke sovende hunder, nemlig å tiltrekke seg oppmerksomhet som kan bli problematisk for oss? Jeg lurte selv litt på dette da vi begynte å arbeide med dette. I dag er jeg 100 prosent sikker på at det er riktig for Norge å være i front i disse geografiske områdene som er nær oss. For om det er interesse for dette, så kommer andre til å oppdage det likevel.

*****

Så, en tredje utfordring, hva skjer med det finansielle markedet? Holder det? Klarer Europa å motstå proteksjonismen? Nå snakker vi om det indre marked pluss EØS. Jeg har tro på at den testen vil EU/EØS-landene bestå. Men det kommer selvfølgelig ikke til å skje uten store utfordringer.

The Economist har gjennomgått G20-landene og kommet til at 17 av dem har innført tiltak som kan kalles proteksjonistiske. Men WTO – som er bedt om å følge med på hvordan medlemslandene følger sine forpliktelser – har ennå ikke trukket i alarmen. Det i seg selv mener jeg er et godt tegn. Det har ennå ikke blitt noen ny WTO-avtale, men vi har heller ikke den krisen hvor vi gjentar de store feilene fra tidligere i historien – når det gjelder økt proteksjonisme. Så her kan jo EU absolutt være en avgjørende garantist – eller i alle fall den mekanismen vi har for å hindre at proteksjonismen utløser de negative kreftene som vi tidligere har sett i historien.

Men en utfordring kommer til å bli – som jeg sa innledningsvis – og det er å få – ja, Jacques Delors sa det slik; ”det er få som elsker det indre marked”. Hvem stiller opp og forsvarer disse felles institusjonene? Jeg er vel så bekymret for proteksjonismen. Se hvordan det er rundt hvert valg i Europa nå; det er blitt opportunt å anklage kommisjonen og fellesinstitusjonene for å være ansvarlige for alt. Det samme har vi i Norge; at det er ESA – disse tre bokstavene vi driver folkeopplysning om – altså overvåkningsorganet som påser at man overholder reglene – at ESA har skylden for det ene eller det andre.

Men det er jo igjen Europas unike oppfinnelse – felles regler og overvåking – og derfor er det troverdighet i at reglene følges. Holder det indre markedet? Jeg mener at det er et helt avgjørende spørsmål, og at vi må håpe at i alle fall – i det store og hele – at det gjør det. Det er jo ingen tvil om at land i sine vedtak av tiltakspakker, også vi, har egen økonomi, egne arbeidsplasser og egen velferd for øye. Men hvis dette skjer innenfor etablerte statsstøtteregler, innenfor etablerte regler for det indre marked, så vil alle egentlig kunne tjene på det.

*****

Så – en siste utfordring. Klarer Europa å spille en rolle i de globale reformene som er nødvendige?

De institusjonene vi her snakker om – selv om de er blitt betydelig utviklet – stammer fra tiden etter Den andre verdenskrig. Ser vi på EU, så har jo EU gått igjennom en så fundamental utvikling at det vi dag har av en union med flere og tyvetalls medlemmer, ikke kan sammenliknes med de seks som begynte det hele midt på 1950-tallet.

Og EU beskrives ofte som en ”sykkel” – ”hva nå Europa?” – jo, nå med sykkelen som står stille – jo, den velter. EU må være i utvikling, som jeg sa innledningsvis, det er et kjennetegn. Man spør ”hva nå?” – og vi svarer; utviklingen i Europa. Men hva klarer Europa å markere i de globale diskusjonene? I reformene av FN, i reformene av Verdensbanken, IMF, hele Bretton Woods-systemet, i arbeidet for nye ordninger som trekker med utviklingsland og gir dem nye roller? Hva klarer Europa å gjøre ut av G20? Hvordan klarer Europa å spille en rolle i G8?

Og vi har i løpet av bare en liten generasjon gått fra en bipolar verden – USA og Sovjetunionen – via en kort periode med ”the only remaining superpower”, USA – til nå, en multipolar periode – hvor USAs relative makt går ned. Og vi skal huske på at da de store FN-organisasjonene ble etablert etter Den andre verdenskrig, så sto USA for over 50 prosent av verdensøkonomien, og det var konsensus i Washington om alt som skulle gjøres og etableres.

Og det slo meg, da jeg var i USA i forrige uke og snakket med forskjellige, hvor man sa at ”jo, Barack Obama har et sterkt demokratisk mandat, og en populær oppslutning, men han har en ’tøff’ kongress!”. Han foreslo at USA skulle ratifisere Prøvestansavtalen – som er et veldig viktig forslag på nedrustningssiden – og ønsket velkommen i veldig mange kretser – også av oss – og så ble det talt opp at dette hadde han 45 stemmer for i Senatet... Og han trengte 67. Så konsensusen i USA for de store grep er mer krevende å oppnå enn det var tidligere. Da kan vi jo spørre oss selv – Europa som har vært i front på å utvikle retts- og fellesskapsinstitusjoner – dette er vanskeligere nå enn før i denne multipolare ordenen.

Om havretten, som vi i går kunne demonstrere at Norge igjen kan anvende for å definere hva som er Norge: Vi har forhandlet i mange år og i 1982 avsluttet forhandlingene. Ville det vært mulig å framforhandle FNs havrettskommisjon i dag? Det er kanskje et uinteressant spørsmål siden den altså er framforhandlet, men mange lærde ville si at det skulle mye til. Og det skulle mye til – å få enighet, konsensus om det.

Eller et enda et mer fundamentalt spørsmål – hadde det vært mulig å framforhandle FNs menneskerettighetserklæring i dag? Det er sånn at man nesten vegrer seg for å stille spørsmålet. For også den er vedtatt. Men det sier noe om den tiden vi lever i og for Europa å gjøre seg relevant i disse sammenhengene – det blir viktig – og derfor blir det etter mitt skjønn viktig å håpe – at selv om ikke vi er med på det – at Europa klarer å ha en sterk politisk stemme, i tillegg til den økonomiske formidable makten den er.

*****

Så noen refleksjoner til sist om Norge. Jeg har sagt det før og jeg kan godt si det igjen – at én grunn vi har for å sove trygt om natten er at flertallet i Europa ikke har gjort som Norge – nemlig å stå utenfor. Og i det ligger det at det kommer til å være innenfor at alle de store diskusjonene om veivalg, strategi og svarene på alle de utfordringene jeg har listet opp, kommer til å stå.

Norge er en utrolig kombinasjon av kanskje den sterkeste avhengigheten som noe annet land, av den europeiske rettsordenen, av det europeiske markedet og de europeiske politiske løsningene. Vi kunne nok ha sammenliknet oss med en del land, men jeg tror det måtte være et spennende Arena-prosjekt å se på – etter en del kriterier: Er det noe land som er mer avhengig, gjennom sin eksport, regelverk og respekt for regelverk? Vi kommer i alle fall å komme på en olympisk poengplass, om det fantes noe slikt. – Og dette kombinert med en – tilsynelatende – oppfatning om at vi klarer oss godt utenfor. Ja, det er ikke mulig å si at Norge ikke klarer seg godt. For Norge klarer seg godt, og mange misunner livet i Norge, og det kan vi ta med oss som et stort privilegium. Men der ligger altså Norge – i balansen av alt dette.

Og vi har EØS-avtalen. Og jeg vil fastholde å si dette – selv om ikke jeg legger skjul på at jeg har stemt ja til norsk medlemskap i EU – og jeg ville ha gjort det igjen dersom medlemskapsdebatten kom opp igjen – så er EØS-avtalen avgjørende for Norge, for den sikrer i alle fall oss det som er utgangspunktet for stabilitet i dagens Europa: Vår samlede økonomi, felles regler, samt sikkerhet for at disse følges av alle. – Slik at studenter og bedrifter og alle andre som har samhandling med resten av Europa kan reise og handle og så videre uten at noen stiller spørsmål ved om du er utenfor – men at du er innenfor. Det er avgjørende å ta vare på dette.

Vi har lagt fram en stortingsmelding om norsk utenrikspolitikk, der den europeiske rettsordenen, der ”europeiseringen” går igjen. Da meldingen kom ble den – ikke overraskende – kritisert fra ja-hold for at vi ikke inkluderer medlemskapsspørsmålet. Men da mener jeg at man må ha lest innholdsfortegnelsen dårlig, for dette er ikke en melding om norsk medlemskap i EU. Og regjeringen, slik den forrige, har ikke medlemskap på dagsordenen denne gang, og kommer ikke til å fremme dette som sin politikk. Men meldingen er en analyse av hvordan vi berøres, hvordan avhengigheten er og hva som er i norsk interesse å følge videre.

Og det som da må være norsk politikk i forhold til ”Europa- hva nå?” – det må jo, på den ene siden, være at vi har denne debatten ”hva nå?” – som for vår del gjerne må innebefatte spørsmålet; er vi riktig organisert i forhold til Europa? Gjerne et ja eller et nei til medlemskap, men vi må være en del av det europeiske ordskiftet. – Selv om jeg mener at vi har hatt godt av de siste årene, politisk sett, at ikke alle spørsmålene kan besvares ja eller nei til medlemskap, og så ”detter” vi ned i den gamle debatten.

Men hvis Europa er evnen til diskusjon og å stille de viktige spørsmålene – så må dette være hos oss. – Utover det, for oss som er politikere, så må jo politikk handle om å oppsøke de arenaene der vi kan påvirke det som er viktig for oss. Og det er det ikke umulig å gjøre det selv om vi altså har frasagt oss stemmeretten i EU. – Og på de områdene – i tillegg til Russland, energi og finans som mange, som nevnt, spør oss om – så er det en lang rekke områder hvor Norges kompetanse og erfaringer etterspørres, og det skal vi også ta sikte på å utvikle og bruke – enten det er maritim politikk, ulike internasjonale prosesser utenfor Europa, Midtøsten, Afghanistan, og så videre – der skal vi spille tett på lag med EU, og også på klima- og miljøområdet, som innenfor ressursutvikling, fiskerier, og så videre.

Men det vi forsøker med stortingsmeldningen er å ”rehabilitere” diskusjonen om hva som er i norske interesser, og det som er helt sikkert, er at det er i norsk interesse at Europa lykkes i å stille spørsmålet ”hva nå?” – men også lykkes i å komme opp med svar som ivaretar det beste ved vår kultur og for våre verdier. – Takk for oppmerksomheten.

***

Forelesningen ble vist i forbindelse med et program på Kunnskapskanalen NRK2 lørdag 19. september 2009 kl. 16:30 – ”Europa – hva nå?”, se NRKs nettsider eller Universitetets nettsider.