Åpningstale til utstillingen ”Snøhetta, arkitektur – landskap – interiør”

Sjekkes mot framføringen

Kjære venner,

Jeg har nettopp fått en ny nabo. Det skjer ikke så ofte nederst i Henrik Ibsens gate på 7. juni plassen. Nå møter jeg hver morgen utstillingslokalet, kontorene og møtestedet til Oslo 2011 Ski VM. I spenstig V-stil, solid i nedslaget, med store treflater og vinduer med utsyn over halve byen, tett inntil Haakon VII, vår første skikonge. En ny nabo, tegnet av Snøhetta. Fascinerende!

Ski, snø. Gode assosiasjoner. Snøhetta er jo en genistrek av et navn. Et fjell. Noe opphøyd. Naturens egen form. Snødekt og solid – Norges tak. Dovre faller jo aldri.

Og nå er jo Snøhetta like godt kjent ute som hjemme, kanskje bedre noen steder – og da er det dette med navnet – og det jeg deler med Snøhetta – nemlig bokstaven ø. I en lang periode var Norge i England mest kjent for Solskjær, Røyksopp og Snøhetta. Nesten umulig å uttale. Ubegripelige lyder. Men starten på gode fortellinger. Og Norges fremste ambassadører.

Jeg trodde lenge at navnet hadde svært dype, økologiske, filosofiske, mytologiske beveggrunner.

Men så fikk jeg vite at dette fjelltopp-navnet ble valgt fordi arkitektenes første kontorlokaler lå over Dovrehallen i Oslo, ølhallen. Den som tvilte på at arkitektur er et kreativt fag ...  

Så har Snøhetta foretatt sin klassereise; fra Dovrehallen og helt opp til dagens adresse – Skur 39 på brygga.

Jeg har tre stikkord for hva jeg – helt kort – vil si om dere i Snøhetta, om denne utstillingen og om norsk arkitektur – sett fra der jeg sitter – Utenriksdepartementet – Victoria Terrasse.

Det første stikkordet er: Internasjonal.

For mange begynte historien om Snøhetta da dere klatret til toppen av en uhyre betydningsfull internasjonal arkitektkonkurranse. Konkurransen om det nye biblioteket i Alexandria i Egypt ble vunnet av en østerriker, en amerikaner og tre nordmenn. Fra første dag var staben hos Snøhetta flernasjonal – og selve Snøhetta er merkbart internasjonalt, en merkevare internasjonalt – men umisskjennelig norsk likevel.

I dag består kontoret av over 100 medarbeidere, fra et stort antall nasjoner, med kontorer i Oslo og New York. Og bygninger prosjekteres og oppføres på flere kontinenter.

Internasjonal oppmerksomhet, anerkjennelse og priser er tildelt Snøhetta. I forrige uke vant dere European Union Prize for Contemporary Architecture – Mies van der Rohe Award 2009 for Den Norske Opera & Ballett.

Mens noen nordmenn sies å ha ”gjort det stort” i utlandet, men kanskje mest på Peer Gynts vis og på hans premisser, så har andre igjen valgt å bygge utlandet større, vakrere og mer spennende, og tatt med en bit hit også. Brakt hit tiltrengte internasjonale impulser. For Snøhetta gjelder det, i høyeste grad.

I Utenriksdepartementet er vi glad for senere å kunne sende en del av denne utstillingen videre og ut på en internasjonal vandring. La meg være personlig, og si det slik: Jeg er stolt av det. Det er et norsk fotavtrykk vi gjerne lar omverden assosiere med det moderne Norge.

Det er få ganger at uttrykket døråpner passer så godt og bokstavelig som nå. Snøhetta har i mange år fått et internasjonalt publikum til å se mot Norge, norsk kultur og norske kreative næringer. Snøhetta har gått opp – og går opp – sporene for andre. Lager nye spor. Kjennemerke: Internasjonal.

Det neste stikkordet er natur. Eller natur – lig.

Stein, tre, glass. Luft, lys. Vann. Kanskje er det her fjellet, berget, isbreen, Dovre, kommer inn.

Ved Snøhettas bygg ser vi sjelden tynne fasadeplater – men heller en forkjærlighet for stein og steinbrudd, skikkelig tung stein, som i Alexandria, Berlin og Bjørvika. Byggverk reist som skulpturer. Som isfjell. Monumenter.

Det gir oss nordmenn en både kjent og ny kontakt med vår identitet. Jeg vet ikke om dere liker det, men jeg liker å kunne si; at dette er ekte norsk og ekte internasjonalt på samme tid – og at det er slik jeg ønsker at det norske skal virke i vår verden.

Det tredje stikkordet handler om formidling. Fortellingene.

Snøhetta er historiefortellere. Tradisjonsbærere – og samtidig budbærere av de siste strømninger. Snøhetta-arkitektene har fått oss alle til å snakke om arkitektur. Betrakte, tenke over, debattere bygninger, interiører, landskaper; våre omgivelser. Mene noe om ting vi kanskje ikke turte å si så mye om tidligere. Senket tersklene.

Og de har klart å få oss til å gå søndagstur i – eller oppe på – bygninger. Ikke for å måke hyttetak. Men styrket vår bevissthet. Stilt spørsmålene. Hvordan ser det ut rundt omkring oss? Hvilke materialer er gode å gå på, ta på, hvile øynene på? Hvilke rom trives vi i?

For arkitekturen former møter og samvær mellom oss mennesker. Rommene våre. Minnene våre.

Vi er i kveld også med på å hedre Sverre Fehns minne. Hans høyst levende arkitektur. Som her. Fehn har selv sagt om paviljongen, som altså rommer utstillingen, at ”dette må da være et av de vakreste rom jeg har tegnet”.

Jeg er helt enig. Det er et helt spesielt rom. Jeg tror Sverre Fehn hadde likt godt å se hvordan paviljongen tas i bruk nettopp til denne utstillingen. Rommets grenser sprenges, med deler av utstillingen som liksom tar sats – og ut, gjennom glassveggene. På denne måten viderefører Snøhetta også Sverre Fehn enestående evne til å fortelle, til å formidle.

Jeg ønsker Snøhetta lykke til, i det som nå er krevende tider for alle som vil bygge – men nettopp da er det at selve tegneren, designeren og byggeren står frem med kreativitet og skaperkraft. Vi trenger et arkitektkontor av dette slaget.

På vegne av regjeringen er det derfor en glede for meg å kunne åpne denne utstillingen. Gratulerer – til Snøhetta og til Arkitekturmuseet – og derfor også til Nasjonalmuseets nye leder og nye styreformann – og til de mange samarbeidspartnere og støttespillere rundt oss her i kveld som har vært med på å bygge denne utstillingen, på den ene eller andre måten.