Derfor gjør boikott vondt verre

Kutt kontakten med Hamas! Ikke snakk med Israel! Hold dere unna Burma!

Det siste året har oppfordringene om å bryte kontakten med regimer vi ikke liker kommet fra mange kanter. Tidligere israelsk hærsjef, forsvars- og utenriksminister Moshe Dayan var nok mer en hauk enn ei due. Like fullt kan det være grunn til å minne om hans tanker rundt dette: ”Hvis du vil skape fred, ikke snakk med dine venner. Snakk med dine fiender”.

Altfor mange synes å være av den motsatte oppfatning; De vi ikke liker, skal vi heller ikke snakke med. Men få synes å ha en realistisk vurdering av om det virker å bryte kontakten eller hva slags type regime det kan virke på. Det siste tiåret har vist at isolasjon sjelden er vellykket. Dialog har derimot vist seg å være langt mer effektivt.

Dialog er ikke er et mål i seg selv.  Målet er å bidra til å dempe konflikt, og spare liv.  Vi må alltid være tydelige når det gjelder våre grunnverdier, respekt for den enkelte, menneskerettigheter og demokrati.  I dialog med parter i konflikt er vi tydelige på våre synspunkter.  Men når vi befinner oss i en slik situasjon, der vi forteller partene hva vi mener, ansikt til ansikt, er det noen ganger verken nødvendig eller hensiktsmessig å samtidig ta diskusjonen gjennom media.

I over 20 år har jeg vært Burma-aktivist, og ventet på positive endringer. Flere ganger har jeg trodd at store omveltninger er rett rundt hjørnet. Gang på gang har jeg blitt skuffet. I slutten av januar var jeg i Burma og så med egne øyne at landet på mange områder har stått stille de siste tiårene. Vestens respons på manglende demokrati har vært isolasjon. Så langt har vi ikke maktet å påvirke militærregimet til å gjennomføre de nødvendige politiske og økonomiske reformene. Det er på tide å ta vår tilnærming opp til ny vurdering.

Isolasjon fører veldig sjelden til noe godt i et land, men veldig ofte til større problemer for menneskene som lever der. Demokratisk utvikling har vist seg å henge tett og nært sammen med framveksten av en middelklasse. Det er middelklassen som har drivkraft til å engasjere seg politisk for blant annet ytringsfrihet. De er de som har overskudd til å være samfunnsengasjerte, ikke de fattige som har nok med å sørge for å gi barna mat så de kan spise seg mette. Sammen med framveksten av en middelklasse, er det frivillige organisasjoner og fagforeninger som fremmer ytringsfrihet. Dersom land blir helt isolert fra resten av verden blir det ingen middelklasse. Da blir det mye vanskeligere å få til en demokratisk utvikling. Øst-Timors president José Ramos-Horta har sagt at Indonesia fortsatt ville vært et diktatur, og Øst-Timor ikke fritt, om Indonesia hadde vært isolert på samme måte som Burma. Også i Thailand, Sør-Korea og nesten hele Øst-Asia har demokratiet vært nært knyttet til framveksten av middelklassen.

Å kutte kontakten med et land bidrar til å hindre framveksten av den middelklassen som nesten alltid er bærer av endring. Isolasjon gjør at færre burmesere får impulser fra omverdenen, og dermed at langt færre vet hvor langt bak Burma ligger i forhold til naboer som Thailand og Kina, både økonomisk og teknologisk. Hvis Burmas militære ledere i større grad får mulighet til å reise til utlandet, øker sannsynligheten for at noen av dem en gang skal si som Gorbatsjov, at «slik kan vi ikke lenger leve».

Jeg er stolt over at det i dag er et særtegn ved Norge at vi nesten alltid snakker med alle. Det har gitt oss en spesiell rolle i en rekke konflikter. At vi har kunnet snakke med Hamas og dermed var blant de første som opprettet kontakt med den palestinske samlingsregjeringen, har gitt oss en spesiell tilgang i forhandlingene i Midtøsten-konflikten. På Sri Lanka har vi vært blant de få som har hatt kontakt både med de tamilske tigrene og myndighetene. Vi møtte de nepalske maoistene før noen andre. Nå er maoistene valgt inn i nasjonalforsamlingen og har statsministeren i landet. Vi snakker med kommunistgeriljaer på Filippinene, og har kontakt med opprørsgrupper i Burundi og Sudan. Ved å snakke med noen betyr ikke det at vi er enige i alt. Vi bruker anledningen til å fremføre vårt budskap. Man lager ikke fred med sine venner, men med sine fiender.

Et av hovedproblemene med tidligere president Bush’ holdning til verden, var ideen om å lage lister over organisasjoner og land USA ikke skulle snakke med. Det var et grunnleggende brudd med USAs tradisjon. Selv under den kalde krigen hadde amerikanerne et vell av kontakter med russere på forskjellige nivåer. Nå er det all mulig grunn til å tenke gjennom dagens svartelister på nytt. Kontakt med regimer og væpnede grupper betyr jo ikke at vi aksepterer deres standpunkter. Det betyr at vi har en mulighet for dialog. Slik kan vi unngå misforståelser og fremme alternative ideer.

Utvikling av demokrati er en historisk prosess, ikke noe som vokser fram fra den ene dagen til den andre. Et godt eksempel er da diktaturet i Indonesia tok slutt i 1998. Da valgte sjefen for den indonesiske hæren, general Wiranto, ikke å skyte studenter og andre demonstranter. I alle tilsvarende situasjoner har de burmesiske lederne valgt å bruke brutal militærmakt, enten det har vært mot munker, studenter eller andre som har sagt dem i mot. I Indonesia hadde landet allerede fått en middelklasse. Å skyte på disse ville være det samme som å skyte på naboer, venner og kjente. I tillegg hadde Indonesia alt å tape på å bruke militærmakt. Verken regionale eller globale stormakter ønsket et ustabilt land i et så strategisk viktig område. Burma har derimot lite å tape, fordi de har isolert seg selv og blitt isolert av verden.

I fjor ble Burma truffet av den voldsomme syklonen Nargis. Nødhjelpen som kom inn i landet etterpå viste at det er mulig å nå folk i Burma med verdifull bistand. FN og frivillige organisasjoner gjør en flott jobb. Også de norske. Deltakerne i hjelpearbeidet etter syklonen beskriver situasjonen som et «humanitært rom». Sammen med mange andre vestlige og asiatiske land har Norge bidratt til å fylle dette rommet som åpnet seg etter at FNs generalsekretær og regimet snakket sammen. I dette tilfellet virket dialogen. Det er nå livsviktig at vi bidrar til at det humanitære rommet opprettholdes, og at det etter hvert utvides til resten av landet.

Burma står overfor store utfordringer som følge av finanskrisen. Militærregimet planlegger valg som helt sikkert ikke blir frie og rettferdige. Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi holdes i streng husarrest. Dessverre er det lite håp om demokratisk omveltning i nærmeste framtid. Vi må legge an et lengre, historisk perspektiv. På sikt virker åpenhet og dialog nesten sikkert mer effektivt enn isolasjon.