Kamp mot klimaendringene ved hjelp av karbonfangst og -lagring

Les artikkelen på russisk (PDF).

Russland og Norge er Europas største leverandører av gass. Våre to største energiselskaper samarbeider godt, hvor utviklingen av gassfeltet Stockman i Barentshavet står helt sentralt. Samarbeid om teknologiutvikling vil være viktig for at prosjektet skal kunne gjennomføres i et klimamessig vanskelig og sårbart område. Fra norsk side satser vi mye på å få utviklet ny teknologi for miljøvennlig utnyttelse av gassressursene.

Klimaproblemene er knyttet til verdens forbruk av energi. Alle prognoser tilsier at forbruket vil øke og at andelen fra fossile brensler som kull, olje og gass vil være rundt 80 prosent også i 2030. Derfor må vi ikke bare lykkes med å utvikle fornybar energi og gjennomføre storstilt energi-effektivisering. Vi må også utvikle teknologi for å radikalt begrense utslippene av klimagasser fra fossilt brensel. Begge deler er mulig. Som to store produsenter av fossilt brennstoff, bør Russland og Norge være i fremste rekke både på teknologiutvikling og utslippskutt. Bare slik vil vi kunne fortsette å nyttiggjøre oss av disse energikildene.

Det ledende internasjonale organ for energianalyse (IEA) anslår at den globale energi-etterspørselen vil stige med 45 prosent innen 2030 hvis vi ikke endrer kursen i klima- og energi-politikken. IEA frykter at den globale gjennomsnittstemperaturen kan øke med hele 6 grader. Det vil være katastrofalt. Vi må lykkes med å kutte de globale utslippene av klimagasser med opp til 85 prosent innen 2050.

Fornybar energi og energieffektivisering er blant hovedstrategiene på veien mot et lavkarbonsamfunn. Jeg hilser derfor velkommen den økende vekt russiske myndigheter legger på energisparing og energieffektivisering. I energidialogen mellom Russland og Norge har man blitt enige om å styrke samarbeidet om energieffektivisering.  Nå som verdenssamfunnet er rammet av en dypere resesjon må vi dempe de negative effektene gjennom investeringer som både motvirker klimatrusselen og styrker satsningen på fremtidens energiløsninger samtidig. Økt bruk av fornybare energikilder betyr muligheter for besparelser, innovasjon, bærekraft, arbeidsplasser, et bedre miljø og større forsyningssikkerhet. Den russiske regjerings beslutning om økt fokus på utvikling av fornybare energikilder og mer miljøvennlig teknologi er i denne sammenheng positiv.

Men vi trenger også andre teknologiske satsinger for å stanse global oppvarming. Vi har ikke tid til å vente på at nye energikilder erstatter kull, olje og gass. Disse energikildene vil fortsatt dominere i mange tiår. Derfor er det så livsviktig at vi utvikler teknologier som kan redusere utslippene fra fossile brennstoff.

Karbonfangst og –lagring (CCS) har et potensial til å redusere utslippene fra kull- og gasskraftverk med 85-95 prosent. Det handler om å fange CO2 og lagre denne gassen på sikkert sted i geologiske strukturer. Fangst og lagring av CO2 er ikke en teknologi for å redde olje-industrien. Den skal bidra til å redde jorden fra global oppvarming. Visjonen må være at en slik teknologi kan videreutvikles og så bli installert på kullkraftverk verden over.

Norge har et naturlig fortrinn for å bidra i klimakampen gjennom videreutvikling av CCS. Siden 1996 har Norge årlig skilt ut en million tonn CO2 fra gassfeltet Sleipner og reinjisert denne i en geologisk formasjon 1000 meter under havbunnen i Nordsjøen. Flere EU-finansierte forskningsprosjekter har overvåket CO2 lagret ved Sleipner og fastslått at ingen lekkasjer har funnet sted. CO2-en har oppført seg nøyaktig som forventet.

På vestkysten av Norge investerer regjeringen store summer i teknologisenteret Mongstad for å nå målet om et fullskala anlegg der en fjerner 1,3 millioner tonn CO2 i året fra et kraftvarmeverk og ytterligere en million tonn fra raffineriet. Målet er et kraftverk som vil produsere elektrisitet av gass, uten utslipp av CO2.

IEA sier at CCS må utgjøre rundt 20 prosent av svaret på klimautfordringen globalt. For industrialiserte land må teknologien trolig utgjøre rundt halvparten av innsatsen for å få ned utslippene. I mange land pågår prosjekter for å gjøre teknologier for fangst av CO2 bedre og billigere. Industrilandene må gå foran i utviklingen av teknologier, men utviklingsland må følge med. Finansieringsmidler må stilles til rådighet i stadig større grad for å muliggjøre flere prosjekter både på CCS og ren energi i utviklingsland.

Mange slike pilotanlegg må til for at fangst og lagring av CO2 skal bli en kommersielt levedyktig teknologi. EUs ambisjon om etablering av opptil 12 pilotanlegg for CCS sender et klart politisk signal om potensialet til CCS.  Det gjør også Australias prisverdige initiativ om et globalt CCS-institutt. Alt dette vil bidra til realisering av G8-landenes mål om lansering av 20 storskala demonstrasjonsprosjekter innen 2010 og bred kommersiell deployering av CCS innen 2020. Norge støtter disse målene og initiativene som tas for å realisere dem. Den norske regjeringen vil derfor arrangere en høynivåkonferanse om CCS i Bergen, 27. – 28. mai for å styrke forståelsen av CCS-teknologiers potensielle bidrag i den globale klimakampen. Den russisk føderasjonens regjering er også invitert.

Kyotoprotokollen oppfordrer til bruk av CCS, og Norge har fått godkjent at lagret CO2 fra prosjektet på Sleipner trekkes fra i våre nasjonale utslippsregnskap de siste 12 årene. Det nye klimaregimet under Klimakonvensjonen må sørge for at det etableres incentiver slik at CCS-teknologi også spres til de store utslippslandene som i dag ikke har forpliktelser.

Klimaproblemet må angripes offensivt. USAs president Barack Obama gir verden sterke signaler om at investeringer i ren energi vil kunne bli et satsningsområde både for å gjenvinne veksttakten i økonomien og løse klimautfordringen. Enkelte europeiske land har allerede vist hvilke muligheter som ligger i en slik offensiv og framtidsrettet tilnærming. Den russiske føderasjonens bidrag vil være av stor betydning for framdriften i det videre arbeid.

Livsgrunnlaget til kommende generasjoner er truet av klimaendringene. Gjennom felles, men ulik innsats for teknologiske fremskritt, kan vi bekjempe problemet. Gjensidig støtte og entusiasme for hverandres innsats er både naturlig og nødvendig for å lykkes i vår felles kamp mot klimaendringene.