Lansering av Flyktninghjelpens rapport “Climate changed; people displaced”

Sjekkes mot fremføring

Først vil jeg takke for invitasjonen. Klima er på alles lepper i dag, nå som toppmøtet i København har startet. De menneskeskapte klimaendringene utgjør en enorm global utfordring. Norge har selv satt seg ambisiøse mål mht egne klimagassutslipp og vil i København arbeide for at man får en best mulig inter­nasjonal respons på de utfordringene man står overfor. Målet har som kjent vært å enes om tiltak som kan begrense økningen i den globale gjennom­snittlige temperaturstigningen til 2 grader.

Men selv om man skulle bli enige om slike tiltak – og det er dessverre et stort spørsmålstegn i øyeblikket - så vil man være vitne til dramatiske endringer som vi i dag ikke fullt ut kjenner konsekvensene av.  Rapporten vi får lagt frem for oss idag tar opp noen av de vanskeligste utfordringene vi står overfor – når klimaendringene truer, og ødelegger, menneskers livsgrunnlag.

Vi vet at hyppigheten av klima­relaterte naturkatastrofer har tiltatt dramatisk bare de siste tiårene. Selv om man justerer for endringer i rapporteringssystemene er det åpenbart at man er vitne til en trend. Antall orkaner, tørkekatastrofer, voldsomme regnperioder og oversvømmelser stiger. I Bangladesh utsettes befolkningen i deltaområdet for oversvømmelser av et omfang som tidligere knapt var tenkelig. Og det skjer før smeltingen av snø og is i Himalaya for alvor har tatt til.

At klimaendringene er menneske­skapte er det nå en bred vitenskapelig konsensus om. Vi kan her lene oss på mange års solid forskning og uttalelser fra FNs klimapanel. Hva klimaendringene i neste omgang betyr for oss er mindre utforsket. Flyktninghjelpens klimarapport forteller en del om dette.

Mennesker som utsettes for trusler har tre valg. De kan bli, de kan slåss eller de kan flykte: ”stay, fight, flee”. Overført til truslene fra endringene i det globale klima betyr dette at man kan forholde seg passiv og håpe at det ikke skjer noe eller at det går over, man kan forberede seg, være rustet til å møte truslene, finne lokale tilpasninger som gjør en motstandsdyktig, eller man kan flykte.

Flukt kan skje frivillig og planlagt. Da sier vi vanligvis at vi flytter. Men det kan også skje tvunget og plutselig. Det er denne siste kategorien som er dagens tema. Jeg sier dette for å understreke at migrasjon ikke er et problem i seg selv.

Folk har flyttet til alle tider. Sivilisasjoner har oppstått på den måten. Og folk vil komme til å flytte på seg i fremtiden, i langt større grad enn tidligere. Det er en positiv ting. Her taler demografien for seg selv. Europa eldes. Vi trenger sårt arbeidskraft. Det er ikke vanskelig å spå at denne vil komme fra land som i dag er overbefolket. Asia vil være en stor netto eksportør av mennesker i fremtiden.

Men den gruppen vi her snakker om, og som av noen blir kalt klimaflyktninger, er i en særstilling. Vi snakker om mennesker som for kort eller lang tid, kanskje for alltid må forlate sitt bosted, og det som er deres livsgrunnlag. De aller fleste vil være internt fordrevne, en liten del vil komme til å krysse en grense. Ingen vil i dag oppfylle kriteriene for å kalles flyktninger.

Flyktningkonvensjonen, som ble fremforhandlet i 1951 og opprinnelig bare gjaldt for Europa, har ingen bestemmelser om klimaflukt. Den gjelder personer som er forfulgt pga politiske oppfatninger, religion, rase eller tilhørighet til spesielle sosiale grupper. 

Spørsmålet har derfor vært reist om man skal lage et eget rettsvern for de som flykter på grunn av dramatiske konsekvenser av klimaendringene. Jeg har stor forståelse for at dette spørsmålet stilles, men ser samtidig noen åpenbare utfordringer. Her behøver vi mer kunnskap, mer forskning.

Det største problemet er begrepet selv: Hvem er en ”klimaflyktning”? Er det en kvegbonde i Karamoja, Uganda, som gir opp fordi tørken har ødelagt nok en sesong og han ikke lenger kan fø seg selv og sin familie? Er det en fisker i Nildeltaet i Egypt, som mister livsgrunnlaget når saltvannet trenger enda lenger inn i landet? Er det landsbybeboerne i Bangladesh som flyktet i det flommen drev av gårde med alt de eide. Er man klimaflyktning når man har evakuert og ventet i tre uker på at oversvømmelsen skal gå over? Eller må den øya man bor på bokstavelig være sunket i havet?

Disse spørsmålene er ikke retorisk ment. De er ment å illustrere hvor komplekst og sammensatt fenomenet klimabetinget flukt er. Og da har jeg ennå ikke berørt de indirekte sammenhengene, som for eksempel når forflytninger fører til sammenstøt med andre grupper, konflikter og usikkerhet om tilgang til land. Eller når en gruppe må flykte fordi det er blitt drevet vekk av en annen som også har blitt tvunget på flukt. Sammenhengene mellom klima, konflikt og migrasjon er komplekse og gjør det nærmest umulig å skille klimaflyktninger fra andre migranter.

Når det er sagt skal, det heller ikke underslås at vi står overfor reelle beskyttelsesbehov, som det internasjonale samfunnet må finne gode svar på. Hvis man ikke kan vende tilbake der man kom fra, så må man likevel ha visse rettigheter. Jo større grad av tvang, jo større er behovet for et rettsvern. For de som krysser en grense bør dette rettsvernet være forankret i en eller annen form for internasjonalt akseptert norm. For de andre har man faktisk i dag et sett av normer som gjelder, nemlig retningslinjene for internt fordrevne.

For litt over et år siden holdt Flyktninghjelpen en stor internasjonal konferanse for å markere at det var gått 10 år siden disse retningslinjene var vedtatt. Konferansen viste at det er stor oppslutning om disse retningslinjene og at utfordringen nå kanskje primært er å få landene til å innarbeide dem i egen lovgivning.

Jeg sa den gang at vi bør åpne for å gi FNs høykommissær for flyktninger et mandat til å gi beskyttelse og assistanse til internt fordrevne i naturkatastrofer. I dag har UNHCR kun mandat for de som er fordrevet fra konflikt. I mellomtiden er dette tema diskutert i UNHCRs eksekutivkomite, hvor også Norge deltar. Vi ser i dag ut til å være kommet flere skritt nærmere en slik modell, ikke minst fordi høykommissæren selv synes å være åpen for dette.

I Stortingsproposisjon 1 sier regjeringen at den vil arbeide for at de humanitære konsekvensene av klimaendringene, herunder nye migrasjons­strømmer, blir nærmere utredet og at de utfordringer dette representerer blir drøftet i FN og andre multilaterale fora. Eksemplet med UNHCR illustrerer dette. Det samme gjør arbeidet som gjøres i forberedelsene til klimatoppmøtet i København. For noe av det viktigste vi kan gjøre for å forhindre fremtidig klimarelatert flukt er å få en så god avtale som mulig i København – sørge for at utslipp reduseres og at vi når 2-gradersmålet.

Norge arbeider for at fordrivelse av mennesker anerkjennes som en alvorlig konsekvens av klimaendringene, og at Københavnavtalen inkluderer omtale av dette. Videre støtter vi utvikling av internasjonale retningslinjer som adresserer behovene til folkegrupper som må flykte på grunn av klimaendringene. Hvis klimatoppmøtet blir vellykket, vil FNs Klimakonvensjon bli sentral i dette arbeidet.

Den normative responsen på spørsmålet om klimarelatert flukt vil nødvendigvis ta tid. Her er snakker vi om tunge internasjonale prosesser. Like viktig, om ikke viktigere, er det arbeidet som gjøres for å forhindre de krisene som leder til flukt. Vi snakker her om forebygging eller tilpasninger til de klimaendringene som allerede er i gang og som vi neppe kan forhindre. Vi vet at mye kan gjøres lokalt for å bygge motstandskraft. Regjeringen vedtok i 2008 en stortings­melding om forebygging av humanitære katastrofer og fulgte i år opp med en stortingsmelding om norsk humanitær politikk. Begge må sees i sammenheng med stortingsmeldingen om klima, konflikt og kapital.

Det vil føre for langt å omtale de relevante forslagene til tiltak i disse stortingsmeldingene her. Når jeg nevner dem er det for å fremheve behovet for en samlet og helhetlig tilnærming. Utvikling er også forebygging. Landenes evne til å håndtere store katastrofer er avhengig av generelt velstandsnivå, hvor godt organisert de er, hvor god beredskap de har, kunnskapsnivået i befolkningen, helsevesenets evne til å ta hånd om epidemier og så videre. Derfor er norsk bistand til utviklingslandenes en viktig brikke i arbeidet for å motvirke store ufrivillige migrasjonsstrømmer i fremtiden.

Avslutningsvis vil jeg si at det er mye vi fortsatt ikke vet. En viktig grunn til at UD har støttet Flyktninghjelpens arbeid med klimarelatert flukt er at vi ikke vet nok. Med ”vi” mener jeg her ikke bare Norge, men det internasjonale samfunnet. At rapporten fyller et reelt kunnskapsbehov er jeg ikke i tvil om.

Flyktninghjelpen nyter stor respekt og anseelse internasjonalt og blir lyttet til av viktige FN-organisasjoner som UNHCR og OCHA. Vi har likevel ikke kommet til veis ende. Det er behov for videre forskning, både om de faktiske sammen­hengene, og de humanitære og konsekvensene av klimaendringene, som vil være lokalt betinget, om hva slags tiltak som skal til får å bygge motstandskraft og lokale tilpasninger og hva slags rettsvern vi bør tilstrebe.

Norge vil fortsatt være en viktig samarbeidspartner i arbeidet med å finne gode svar på disse spørsmålene. Norge støtter sentrale forskningsinstitusjoner og NGOer, og er en pådriver for at FN skal bli i stand til å svare på utfordringene. Flyktninghjelpen var tidlig ute med å se dette behovet og har respondert raskt. Det står det respekt av. Og derfor vil jeg benytte anledningen til å takke, ikke bare for denne invitasjonen, men for den jobben dere gjør.

Takk for oppmerksomheten.