Mulighetenes samfunn

Frp vil rive ned fellesskapet, øke privatiseringen og spre pengene ut i skattekutt til dem som har mest fra før. Det er ikke bare usosialt. Det er umoderne og uklokt.

Valgkampen står for døren. I tillegg til alle enkeltsakene vil dette valget også handle om valg av samfunnsmodell. Det gjør valgkampen både viktigere og mer spennende.

Dette er min første valgkamp der jeg selv står på valg, i dobbelt forstand: Som kandidat for Arbeiderpartiet i Oslo, og som medlem av en regjering som søker gjenvalg. Jeg gleder meg, og jeg er spent.

Regjeringen har lagt fram et politisk regnskap som vi kan stå godt oppreist på. Men vi vinner ikke valg bare i lys av hva vi har gjort. Valget i september vil handle om hva vi vil gjøre i nye fire år, om verdivalg og valg av samfunnsretning. Det siste er viktig.

Ved dette valget tegnes det to ulike samfunnsretninger. Frp, som det dominerende partiet på høyresiden, er ærlig på at de ønsker et markedsliberalistisk samfunn. Siv Jensen ønsker «en borgerlig regjering med Frp i spissen og markedstenkning på alle nivåer». Jensen sier videre at Frps «politiske løsninger er så annerledes i forhold til hvordan Norge styres i dag at det vil kreve en total endring av dagens situasjon».

Klar tale, det vil altså handle om valg av samfunnsmodell; et valg om hvordan vi fordeler og bruker de store samfunnsressursene. Den debatten er vi godt rustet til. Sosialdemokratiets verdier om likhet og rettferdighet ligger fast. Men i politikken er vi en bevegelse for forandring. Programmet vårt presenterer en katalog av små og store saker. Men over sakene skal vi tegne en høyere himmel og være tydelige på forutsetningene for vår politikk.

I sommer har jeg tatt meg god tid til å lese internasjonale aviser og magasiner. I mange sammenhenger har jeg sett at de nordiske landene trekkes fram som moderne samfunnsmodeller. I forrige uke omtalte The Financial Times den nordiske modellen som en global vinner. Vinnermiksen er ifølge avisen åpenhet til den internasjonale økonomien, solide sosiale velferdsordninger og sterke likhetstradisjoner.

Poenget med å trekke fram dette er ikke at noen kan slå seg på brystet. Poenget er at dersom denne modellen gir så gode resultater, så er det dårlig politikk å jobbe for «en total endring av dagens situasjon» med privatisering, skatte og velferdskutt og «markedstenkning på alle nivåer».

Vi skal møte og mestre formidable utfordringer i årene som kommer: Klimaendringer, fattigdom, arbeid til alle, investering i kunnskap, velferd, omsorg og integrering, for å nevne noen. Jeg vet at det blir veldig krevende, men vi har et unikt utgangspunkt til å møte dem. Bunnplanken er sterke fellesskapsløsninger og små forskjeller.

Vi har en sunn balanse i å skape og dele. I korthet, modellen et testet, godt utrustet og moderne.

De siste fire årene har fellesskapsressursene blitt styrket og fokusert. Det gir trygghet for velferd, skole, omsorg og alderdom, og kraftfulle offentlige virkemidler mot arbeidsledighet og finanskrise. I tillegg peker altså den internasjonale finanspressen på at modellen gir Norge et konkurransefortrinn.

Å bygge dette ned, privatisere, ta penger fra fellesskapsløsninger og spre det ut i skattekutt til dem som har mest fra før, er ikke bare usosialt. Det er umoderne og uklokt.

I valgkampen vil alle partier veksle mellom å fremme egen politikk og å kritisere andres. Mange utspill fremmes i fryktens tegn. Men forandring og framtidstro drevet av frykt er aldri så kraftfull som forandring drevet av håp og visjoner om en bedre framtid. Det var den kraften presidentvalget i USA utløste i fjor etter åtte år med fryktretorikk og fiendebilder.

Vårt budskap om at «Alle skal med» handler nettopp om optimisme og framtidstro. Å lykkes med å trekke alle med, er selve forutsetningen for å sikre at Norge fortsetter som mulighetenes samfunn.

Derfor vil valgkampen handle om valg av samfunnsmodell. En politikk for økt ulikhet er det mest effektive virkemidlet til å svekke den norske modellen slik vi kjenner den. For oss er likhet en ressurs og ikke en begrensning. Ulikhet underminerer sosiale bånd, svekker tilliten mellom mennesker og grupper, en tillit som er selve limet i samfunnet vårt. Slikt tærer på den mobiliseringskraften vi vil trenge i møte med utfordringene foran oss, ikke minst for å mobilisere endringsvilje og nye løsninger i kampen mot klimaendringene. Og evnen til mobilisering er selve styrken i den norske modellen vi ønsker å styrke og bygge videre.