Debatt om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi (Stortingsmelding nr 10 (2008-2009)

Utdrag fra debatten

Utenriksminister Jonas Gahr Støres innlegg:
Jeg vil først få berømme komiteen og saksordføreren spesielt for en grundig innstilling, kloke og gode vurderinger og viktige signaler for oppfølgingen.

La meg først si at vi hadde en grundig diskusjon i Utenriksdepartementet om vi skulle lage en slik melding. Hva er verdien av en melding, som i seg selv ikke ender opp med en lang rekke beslutninger som enten skal veksles om i lover eller regler? Det var en interessant diskusjon, fordi den tydeliggjorde hva som former samfunn, hva som setter kriterier og normer i utvikling som kan få betydning for samfunnsutvikling uten at det nødvendigvis ender i en lov.

Jeg leser komiteens vurdering av denne meldingen i den retning at den har bidratt til det: oppdatere forståelsen av hva som er sosialt samfunnsansvar, hvilke internasjonale trender som gjelder, hvordan dette berører oss og hvordan vi kan tilpasse oss.

Jeg legger vekt på at det er en melding med stor grad av enighet, men jeg merker meg at også her har Fremskrittspartiet en annen tilnærming til hva som former samfunn, og at på områder hvor tydelighet i verdier og forventninger som ikke nødvendigvis har en lov knyttet til seg, er Fremskrittspartiet også mot det.

Jeg synes betraktningene om hva som kan bidra til utvikling i sør, er særlig interessant å lese i denne sammenheng. Det er ikke slik at vi foreslår i meldingen eller i internasjonale organer at det skal være detaljregulering av bedrifters utvikling og opptreden i sør. Det som gjelder, er normer og etiske retningslinjer, og det er viktig å ha internasjonale apparater som ILO og FN, som kan bidra til respekt for menneskerettigheter og menneskers arbeid.

Så vil også jeg berømme dem i det sivile samfunn som har bidratt med innspill til denne prosessen. Den har mobilisert i mange forskjellige leire, og det er positivt. Jeg vil også særlig her trekke fram de bedriftene som internt har utviklet egen kompetanse på området, og som egentlig har ligget i front og stilt krav til at også myndighetene skal følge opp. Representanten Valle nevnte Storebrand som et eksempel. Jeg har tidligere hatt gleden av å være til stede ved flere av de arrangementene de har hatt om dette, hvor vi faktisk har sett at en bedrift også kan sette press på – og ha forventninger til – myndighetene for å utvikle regelverk, normer og forståelse i tråd med hva de opplever.

Når vi slår fast i meldingen at Norge skal være en pådriver i internasjonale prosesser som omhandler samfunnsansvar, vil jeg si at det gjelder myndigheter, men det gjelder også bedrifter. Vi mener at bindende retningslinjer for bedrifters oppførsel skapes best innenfor etablerte globale organer som FN.

Det er positivt, synes jeg, at komiteen deler dette synet. Det er positivt at det gjøres en særlig referanse til FNs generalsekretærs spesialrepresentant for menneskerettigheter og næringsliv. Det er en viktig funksjon. Denne representanten har også vist seg å være en aktiv person som kan sette viktige dagsordener. Vi kommer til å fortsette å støtte ham i det arbeidet han gjør.

Så vil jeg trekke fram det arbeidet som henger sammen med stortingsmeldingen, nemlig ambisjonene om å bidra til anstendig arbeidsliv. Vi hadde denne Decent Work-konferansen i fjor. Vi følger opp nå med LO og NHO. Jeg har til hensikt å delta på ILOs viktige møter om dette i juni for å ta den dagsordenen videre. Vi bidrar til ILO med 100 mill. kr over to år, som skal gå til bl.a. å fremme likestilling og kvinners rettigheter på arbeidsplassen og arbeid mot tvangsarbeid og menneskehandel. Igjen, ved at en slik organisasjon setter normer og retter søkelyset mot dette, kan det bidra til å forandre en utvikling som er nedverdigende for en lang rekke mennesker.

Et annet viktig tema i meldingen, og internasjonalt, er å styrke tilgangen til effektive klagemekanismer. Dette er en av stolpene i arbeidet til FNs generalsekretærs spesialrepresentant. Han vurderer hvordan man kan bedre ofrenes muligheter til å påklage menneskerettighetsbrudd globalt, nasjonalt og på bedriftsnivå.

Så varsler meldingen en utredning av en ordning som skal etablere faktagrunnlag i tilfelle bedrifter beskyldes for grove brudd på miljøpraksis. Her har, med støtte fra Norge, fagfolk fra OECD og FN kommet sammen med bedrifter, organisasjoner og forskere for å drøfte mulighetene for dette.

En samlet komité har bedt Regjeringen vurdere hvorvidt det kan være hensiktsmessig å opprette en ombudsfunksjon for bedrifters samfunnsansvar. Vi vil selvfølgelig følge opp dette. Jeg tror det er klokt å gå fram på den måten at vi nå har fått komiteens vurdering, en tilbakemelding til Regjeringen, og at vi så foretar en grundig vurdering av det. Vi skal være varsomme med å påføre ordninger og regler og byråkrati for reglene og byråkratiets skyld. Det må være grundig gjennomvurdert og diskutert med dem det gjelder. Jeg tror at vi i den brede tilnærming og konsensus som her gjelder, skal få til det på en måte som de berørte bedriftene vil kjenne seg igjen i.

Det viktigste instrumentet vi har for oppfølging av næringslivets samfunnsansvar i utlandet i dag, er det nasjonale kontaktpunktet for OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Komiteen står samlet om behovet for styrking av dette kontaktpunktet. Det er jeg glad for. Vi har nylig avholdt et møte om dette i KOMpakt, som er Regjeringen konsultasjonsorgan. Vi har som intensjon å styrke prosedyrer, vurdere en ny sammensetning og øke ressursene i dette kontaktpunktet. Vi har, som flere av representantene har oppfordret til, hatt møter med Nederland og Storbritannia for å lære av erfaringene disse landene har med organisering av sine nasjonale kontaktpunkter.

Vi vil ha et seminar om disse temaene der ulike modeller skisseres. Som lovet i meldingen, vil dette munne ut i en høring som forelegges berørte parter før sommeren.

Så vil jeg bruke litt tid på et tema som får god oppmerksomhet i komiteens innstilling, og som vi tar opp i meldingen, nemlig rapportering av samfunnsansvar:
Det er positivt at komiteens flertall støtter forslaget om rapporteringsplikt. Jeg tror ikke det skal oppfattes som unødig byråkrati. Dette har bedriftene rutiner for, og det tror jeg kommer til å gå veldig greit. Målet med å utvide rapporteringsplikten er å bidra til økt bevissthet og framgang i arbeidet med samfunnsansvar i bedriftene.

Vi legger opp til rapportering som verktøy for samfunnsansvar, ikke som et tomt ritual, slik flertallet av komiteen også påpeker.

Så mener flertallet at Regjeringen må gjøre mer enn å be bedrifter rapportere om etiske retningslinjer og hvordan disse følges opp. Flertallet mener at Regjeringen bør vurdere den danske og britiske modellen i arbeidet med krav til rapportering. Dette vil vi gjøre.

Den norske regnskapsloven omfatter allerede opplysningskrav om miljø, ansatte og likestilling i den grad dette er nødvendig for å forstå selskapets utvikling, stilling eller resultat. Eksisterende norske krav på dette området går betydelig lengre enn f.eks. den britiske Companies Act.

Så vil jeg til slutt kommentere et utfordrende tema, som komiteen har notert i høringen, nemlig bedrifters ansvar i konfliktområder:

Det er bedrifter som opererer i områder med væpnet og annen konflikt. De har et særlig ansvar for ikke å medvirke til brudd på humanitærretten, slik komiteen peker på. Både reglene om eksportkontroll og internasjonale sertifiserings- og overvåkningsmekanismer har som formål å forebygge brudd på humanitærretten som ledd i væpnet konflikt.

I tillegg er dette viktig for å spre kunnskap om humanitærretten, slik at vi kan sikre at bedrifter som opererer i konfliktområder, kan reglene og har høy bevissthet omkring sitt ansvar og sin rolle.

Videre støtter Norge frivillig initiativ som kan redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd i konfliktområder. Bruk av sikkerhetsvakter i olje-, gass- og gruveindustrien er utbredt, og deres oppførsel og selskapenes ansvar er fokus for såkalte Voluntary Principles on Security and Human Rights. Der er Norge – StatoilHydro og Norsk Hydro – med. Vi har oppfordret andre selskaper til å se på disse prinsippene og anvende relevante deler i sin virksomhet.

Så vil jeg helt til slutt si, som det har blitt sagt av flere her, bl.a. av representanten Haga, som i sin tid medvirket til at vi begynte arbeidet med denne meldingen: Dette er ikke sluttstreken. Arbeidet med samfunnsansvar krever vedvarende innsats. Jeg tror det var tid for å komme med en melding – og den grundige prosessen den gir oss anledning til å gjennomføre.

Innstillingen fra komiteen viser at vi har viktige oppgaver som ligger foran oss, og vi vil holde nær kontakt med både Stortinget og berørte miljøer i det videre arbeidet.

Presidenten:
Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP):
Regjeringen definerer i meldingen samfunnsansvar som det bedriftene gjør på frivillig basis utover å overholde lover og regler i de land de opererer i. Til tross for dette tar Regjeringen likevel til orde for utvidet opplysningsplikt om etiske retningslinjer og samfunnsansvar i regnskapsloven, noe som vil medføre mer arbeid for bedriftene og helt klart vil være konkurransevridende. Er dette en glipp av Regjeringen? Kan utenriksministeren forklare hvordan disse åpenbare selvmotsigelsene henger sammen?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Det er nok ingen glipp. Det er en oppfølging av meldingens ambisjon om å treffe riktig med mål og midler.

Når vi understreker frivilligheten, er det fordi vi tror at en bedrift som har høy bevissthet om sosiale sider ved arbeid, kommer lenger med å fremme de sosiale sidene. Det er jo en lang rekke lover og regler om miljø, helse og sikkerhet som bidrar til et godt arbeidsmiljø, og som bedriftene er pålagt å følge, men bedriftenes samfunnsansvar skal være noe som er en del av de innarbeidede holdningene og etikken i bedriftene – derfor har vi lagt vekt på frivilligheten. Men, som sagt, bedriftenes virke er jo i en rettsstat hvor det er lover og regler, hvor vi vil ha oversikt, og hvor vi også vil sette standardkrav.

Derfor er rapportering en måte å bidra til bevissthet om dette. Rapporteringen i seg selv kan jo ikke garantere at bedriftene lever opp til både egne og internasjonale krav, men det bidrar til å holde et fokus og skape rutiner i bedriftene for hvordan de etterfølger det som er av regler, og det er som er av etiske normer.

For referat fra alle innleggene, se www.stortinget.no