Om hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk

Sak 1: Debatt om innstilling fra utenrikskomiteen om interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk (Innst. S. nr. 306 (2008-2009), jf. St.meld. nr. 15 (2008-2009)).
Utdrag fra debatten.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil få takke komiteen og saksordføreren. Jeg vil også få takke de to representantene som har vært med i utenrikskomiteen hele veien – og som nå har sin siste debatt, som de sier – for godt samarbeid gjennom fire år.

Som utenriksminister og på vegne av regjeringen er det en tilfredsstillelse å lese denne innstillingen og kunne konstatere at vi har en bred plattform for utførelsen av norsk utenrikspolitikk. Det er regjeringens såkalte prerogativ å føre utenrikspolitikken, men den skal være godt forankret i Stortinget. I den moderne virkeligheten, med parlamentarisk deltakelse i mange sammenhenger, er denne forankringen dobbelt viktig, fordi vi alle – på sett og vis – er aktører for Norge. Jeg mener, slik sett, at denne innstillingen må leses sammen med meldingen. Jeg er selvfølgelig veldig fornøyd med meldingen, men jeg mener også at det politiske systemet kan stå seg godt på innstillingen.

Dette med prioritering har vært et sentralt tema. Det er enighet, tror jeg, om begrepet «med vekt på norske interesser». Jeg har forsøkt å framstille de to begrepene «Hva er i Norges interesse?» og «Hvor kan vi gjøre en forskjell?» som ledende redskap for å vurdere vår innsats.

Det er selvfølgelig aller viktigst for Norge å satse på de områdene hvor vi har interesser, og hvor vi kan gjøre en forskjell. Det vil gjelde våre nærområder og der hvor vi er direkte engasjert. Det kan være områder hvor vi ikke har interesser, og hvor vi heller ikke kan gjøre en forskjell. Da bør vi åpenbart ikke bruke mye krefter på å engasjere oss.

Så kan det – som representanten Høybråten var litt inne på – være områder hvor vi ikke har direkte nasjonale interesser, men hvor vi har mulighet til å gjøre en stor forskjell. Da skal vi vurdere å engasjere oss.

At en i debatten kritiserer meldingen en smule, og snakker om at vi ikke prioriterer, kan jeg – som salen vil forstå – ikke slutte meg til. Oppgaven i en slik melding er ikke å velge ut enkeltsaker og detaljer og si at dette skal være viktig framover. Det er det å skape et rammeverk med verdier og prioriteringer med hensyn til hva som er viktig for Norge, og hvilke ressurser Norge har som setter oss i stand til å prioritere, som må være oppgaven i en stortingsmelding av dette slag, som kommer på slutten av en periode. Så er det regjeringserklæringen, utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelser og det som skjer fra dag til dag, som avgjør den enkelte saks prioritering.

Det er seks interessekapitler i denne meldingen, som omhandler sikkerhet, engasjement, økonomi, energi, miljø og global organisering. Jeg mener det gir et veldig godt rammeverk for hva Norge fokuserer mest på.

Så er det slik at ingen kunne forutse 11. september den 10. september. Og ingen kunne forutse dagen for et fugleinfluensautbrudd i Asia eller at et svineinfluensautbrudd i Mexico skulle bli en stor, omfattende sak. I begge tilfeller måtte vi være rustet for å møte disse utfordringene. Vi kunne heller ikke forutse krigen i Libanon, som medførte en stor uttransportering av norske borgere sommeren 2006, osv. Så diskusjonen om prioritering blir ofte en diskusjon om reell politisk uenighet, og det er jo bra.

Selv om jeg vil vektlegge at det er bred enighet om hovedlinjene, merker jeg meg at det – som representanten Haga sa – er Fremskrittspartiet som stiller seg på siden i disse hovedanalysene. Det er en ærlig sak – selv om jeg også må si at Fremskrittspartiet her inntar posisjoner som vi ikke alltid hører i ulike innlegg.

Det er fra Fremskrittspartiets side en omtale av det positive med migrasjon over landegrensene og av alvoret i de globale klimaendringene – som er menneskeskapte, og som må møtes. Vi gjenkjenner ikke fremskrittspartiformannens postulater om at FN er en trussel mot verdensfreden. Det hilser jeg velkommen. Det tror jeg er et framskritt både for norsk sivilisasjon og for annen sivilisasjon.

Når det gjelder menneskerettighetene, er disse høyt prioritert i norsk utenrikspolitikk. Det er bra at det er debatt om det. Vi har hatt både interpellasjoner og generelle utenrikspolitiske debatter om menneskerettighetene, noe som er viktig. Nå går vi inn i FNs menneskerettighetsråd, og der skal Norge fra 19. juni delta så det synes.

Jeg vil slå tilbake når det gjelder dem som hevder at Norge har en uklar profil i menneskerettighetsarbeidet. Jeg er tilhenger av at vi blir holdt under oppsikt, og at vi blir oppmuntret og presset til å innta modige posisjoner i menneskerettighetsspørsmål – hvilket vi også gjør.

Det er en kvalitet ved vår utenrikspolitiske debatt at det er mye fokusering på menneskerettigheter. Jeg tror ikke det er slik at vi i utlandet er kjent for å være uklare eller på noen måte passive i disse spørsmålene. Tvert imot, vi deltar aktivt i de etablerte kanalene, og vi støtter opp om veldig mye av det arbeidet som skjer utenfor de etablerte kanalene, noe som er nødvendig når man skal fremme menneskerettigheter – særlig i land som ikke deltar i eller respekterer etablerte konvensjoner og prinsipper.

Saken om at vi ikke skal ha støttet EUs protest mot dødsstraff i Kina, blir paradoksal. Norge er mot dødsstraff – alltid og alle steder – og vi protesterer i en lang rekke saker. Det er jo et lite paradoks at de som meget aktivt framholder at Norge ikke automatisk må slutte seg til EU i alle saker, har heftet seg ved en sak der Norge ikke på noen timers varsel sluttet seg til protest mot en henrettelse i Kina. Henretting skjer tusenvis – altfor mange – i det landet, og Kina må konfronteres prinsipielt og i enkeltsaker, noe Norge gjør. Jeg synes dette er en avsporing av det som er Norges linje.

Ellers vil jeg bare kort si at det er veldig god støtte til nordområdepolitikken. Det er viktig for Norge, jeg setter pris på at det er med.

Så vil jeg hilse velkommen de to henstillingene som vi har fått, om å foreta en utredning av EØS-avtalen – hvilket jeg synes er naturlig skjer i neste periode. Så får samfunnsdebatten avgjøre om det også er tiden for å vurdere alternativer. Stortinget må diskutere om det er rom for å vurdere alternativer til det som har vært Norges tilknytning i 15 år. Jeg mener det er regjeringens ansvar – og nå oppfordret til av Stortinget – å gå igjennom en omfattende avtales virkemåte etter 15 år. Hvis den analysen leder til at noen får den innsikt at man burde velge annerledes, vil det i norsk politisk liv være en helt åpen og ærlig debatt om å utrede alternativer eller vurdere andre veier. Det vi fra regjeringens side vil prioritere, er å foreta en grundig gjennomgang av EØS-avtalens virkemåte. Det bør gjøres på en slik måte at det har troverdighet, og slik at det kan være interessant med hensyn til både politikk og det sivile samfunn.

Så er det også bedt om en utredning av konsekvensene av skipstrafikken i Polhavet. Det er et godt forslag. Jeg tror det er én av flere utredninger vi må gjøre om konsekvensene av det som skjer i nord.

Så vil jeg si til sist: Utenrikspolitikkens felt utvider seg. Jeg mener denne meldingen bidrar til å tegne et bilde av hvordan utenriks- og innenrikspolitikk henger sammen, hvordan globaliseringen virke på vår politiske handlefrihet.

Det var egentlig symptomatisk det programmet jeg som utenriksminister hadde i Genève i går, som begynte med en samtale med sjefen for Det internasjonale Røde Kors om den internasjonale humanitærretten – dens utsatte stilling etter krigene i Gaza, krigen i Sri Lanka, Afghanistan og Pakistan. Hva gjør vi for å respektere disse prinsippene? I denne sammenheng planlegger Norge, Det internasjonale Røde Kors og en del andre land å ha et sidearrangement under FNs generalforsamling som skal fokusere på humanitærrettens stilling: Kan vi leve med at den krenkes? Hva gjør vi med det?

Videre hadde jeg et møte med WTOs generaldirektør om arbeidet med en ny WTO-avtale, som har fulgt meg gjennom alle disse fire årene. Det er et viktig tema.

Vi hadde etter norsk initiativ en svært interessant rundebordskonferanse i margen av ILO-konferansen om anstendig arbeid. Det møtet bekrefter for meg at dersom det skulle det være tvil om at dette er utenrikspolitikk i den moderne verden, så ble den feid til side. I dag blir millioner av mennesker arbeidsledige. Finanskrisen er blitt en økonomisk krise, en sosial krise og en politisk krise. Og voksende arbeidsledighet, uten sosiale sikkerhetsnett, er en direkte trussel mot lands stabilitet – derfor også mot nabolands stabilitet. Syndebukker pekes ut, og dette er en farlig internasjonal situasjon. Derfor er ILOs arbeid med anstendig arbeid, med fokus på arbeidsplasser, et viktig felt å fokusere på, og det er en sentral del av norsk utenrikspolitikk.

Jeg kan også ta med at jeg tidligere i uken var i Reykjavik på Nordisk utenriksministermøte, som gav den første vurderingen av Stoltenberg-rapporten. Det går forover med en del viktige initiativer som den rapporten foreslår, og tegner et bilde av et nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid som nå finner sted innenfor rammen av at noen er i EU, og noen er i Nato, men det er nordiske fellesnevnere som gjør det både naturlig og mulig for oss å forfølge det.

Til sist om utenrikstjenesten: Jeg setter pris på det engasjementet som er vist i innstillingen og den tilliten utenrikstjenesten der er vist. Jeg ser av innlegget at Fremskrittspartiets Morten Høglund er meget ambisiøs. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet har forlatt fjorårets forslag om å kutte driftsbudsjettet til UD med 100 mill. kr. Det hadde ikke blitt mye tæl i utenrikspolitikken hvis det hadde blitt resultatet.

Så vil jeg betrygge alle i salen med at Refleksprosjektet ikke er over som metode og tilnærming. Åpenheten er kommet for å bli. Det har vært fantastisk inspirerende og givende for oss som arbeider med utenrikspolitikk, og for alle som har deltatt. Refleks var knyttet til denne stortingsmeldingen, men det er et godt navn. Jeg vil ikke utelukke at det kan bli et slags navn på denne måten å arbeide med utenrikspolitikk på i tiden framover. Det kommer ikke i tillegg og på utsiden av det parlamentariske, men jeg tror det beriker hele debatten om utenrikspolitikken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte. 

Morten Høglund (Frp):
Vi har også tidligere i denne perioden tatt opp at vi synes det er behov for å gå igjennom Norges fredsengasjement. Vi tar opp et nytt forslag her i dag, men det får antakeligvis ikke veldig bred støtte.

I kjølvannet av krigen på Sri Lanka har det vært reist en del spørsmål. I en kronikk i Dagbladet 5. juni snakkes det om Norges svekkede troverdighet. Jeg skal ikke stille meg bak det, men det er ganske alvorlige påstander. Vil utenriksministeren bekrefte at man nå, med den kunnskapen man har om krigen på Sri Lanka, og Norges rolle i den, går grundig igjennom dette og tar med seg lærdommen, for det påstås i hvert fall – utenriksministeren får velge om han vil kommentere det – at Norge gikk uforberedt inn i denne konflikten? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Først: Jeg og Erik Solheim oppfattet at Morten Høglund var en støttespiller til det engasjementet vi hadde da vi var aktive i Sri Lanka. Det setter jeg pris på. Han sa i sitt innlegg tidligere i dag at Norge ikke kunne være i førersetet alle steder, og det er vi på ingen måte.

Den måten vi prioriterer på, som meldingen trekker opp, peker nettopp på at vi skal engasjere oss hvis vi kan gjøre en forskjell. Jeg kan bekrefte at det er en lang, lang rekke henvendelser til Utenriksdepartementet om at Norge skal engasjere seg i konflikter og vanskelige situasjoner, som vi avviser fordi vi ikke kan gjøre en forskjell.

Men det er ikke risikofritt, og det skulle bare mangle, når man går inn og prøver å gjøre en forskjell der hvor det handler om krig og fred. Jeg er for øvrig helt enig i representanten Hagas vektlegging at vi ikke skal være en hellig fredsnasjon som skiller oss fra alle andre. Men vi har altså muligheter til å gjøre en forskjell.

Jeg mener at engasjementet på Sri Lanka står seg meget godt i et historisk lys. Det er partene som må ta ansvaret for oppturene, og det er partene som må betale prisen for nedturene. En tredje part som forsøker å legge til rette, kan bare bidra i den grad partene selv ønsker det og er i stand til å gjennomføre freden. 

Finn Martin Vallersnes (H):
Når regjeringen i meldingen slår fast at EØS-avtalen står overfor en rekke utfordringer i tiden som kommer, er vel det ikke minst på grunn av den utviklingen som har skjedd i EU – til å bli aktiv på flere områder enn det den var for 15 år siden. Som flere har vært inne på, har komiteen enstemmig sagt at det er naturlig å lage en utredning om hvorledes EØS-avtalen har fungert de første 15 årene, og hvordan en vil møte de utfordringene avtalen står overfor.

Jeg er enig med utenriksministeren i at en slik utredning ikke skal løse det politiske problemet. Den politiske debatten får komme etterpå i riktige fora. Men hvis utredningen skal bli et godt grunnlag, som blir generelt akseptert som grunnlag for den politiske debatten, vil det kreve stor saklighet å bli oppfattet med objektivitet. Jeg har merket meg stikkord fra flere av talerne – som faglighet og økt kunnskap. Men jeg vil spørre utenriksministeren om han ser for seg hvordan en vil legge an det arbeidet for at det skal bli det redskapet og bli oppfattet som objektivt. 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg har ikke tenkt igjennom det i detalj. Jeg tror det må bli et arbeid vi går løs på etter valget til høsten. Men jeg ser for meg, og jeg deler representantens syn på at det må være preget av faglighet og relevans, at det må gjøres av folk som kan innby til tillit og troverdighet.

Jeg ser at noen har foreslått at vi bør sette hele utredningen ut av landet. Det synes jeg er manglende tro på egne krefter. Men jeg vil ikke utelukke at det å få andres syn på denne avtalen og måten den fungerer på, også utenfor Norges grenser, kan være et interessant tillegg, uten at jeg vil slutte meg til det.

Jeg tror vi må ta utgangspunkt i hva EØS-avtalen var ment å løse, og se på om den fortsatt gjør det. Det handler om økonomi, arbeidsplasser og marked.   

Det handler om en rekke andre samfunnsområder, og det handler om demokrati – ivaretar den sentrale verdier i forhold til demokrati? Og så må vi se på de andre områdene som vi samarbeider med EU om, fra Schengen til forsvar og en lang rekke områder som ikke er i EØS, men som henger sammen i det samme nettverket av samarbeid vi har.

Det kan bli en spennende debatt og en viktig gjennomgang, som vi kan få gode debatter om også her i salen. 

Dagfinn Høybråten (KrF):
Dagens valg i Iran setter søkelyset på et regime som har gjort seg skyldig i grove overtramp mot menneskerettighetene. Det gjelder ytringsfrihet, det gjelder religionsfrihet, det gjelder kvinners rettigheter, osv.

Et av de områdene som er mest alvorlig, er omfanget av henrettelser av barn. Iran er et av de få land i verden som gjør dette i praksis, og i fjor ble det, etter menneskerettighetsorganisasjonenes opplysninger, henrettet ni barn – tre hittil i år.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er om Norge som et ledd i sin engasjementspolitikk på dette viktige området kan tenke seg å ta initiativ til å skape en bred internasjonal allianse mot henrettelser av barn i ett av de få landene som faktisk gjør dette. 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
For det første slutter jeg meg til en klar fordømmelse av henrettelser av barn. Ni er ni for mange, og det er utålelig og uakseptabelt. Dette er i fokus i Iran, men det er grunn til å tro at dette også foregår andre steder i verden, og er, slik sett, et menneskerettighetsbrudd som er så alvorlig at det burde påtales alle steder det skjer.

Hvorvidt et eget internasjonalt initiativ mot dødsstraff mot barn i Iran er en viktig måte å bruke krefter på, vil jeg ikke utelukke, men jeg vil mene at det som er viktig, er en bred internasjonal opinion og et bredt internasjonalt initiativ mot dødsstraff.

Situasjonen i dag i henhold til den sentrale folkeretten er at regjeringer kan si at dødsstraff er en del av deres straffelov som utlandet ikke har noen rett til å se inn i. Her er det mulig å bygge en opinion, og det er klart at de helt outrerte eksemplene på henrettelser av barn og mindreårige, psykisk utviklingshemmede, er veldig viktige fokussaker. Jeg er veldig opptatt av dette globalt, og jeg tror ikke på å knytte det bare til ett enkelt land. 

Anne Margrethe Larsen (V):
I St.meld. nr. 15 framgår det at det ikke er noe alternativ til FN, og det er vi nok alle enige om. Men regjeringens egen politikk byr også på noen eksempler som kan virke som det motsatte. Satsingen på vaksineprogrammet GAVI, ledet av Microsoft-gründer Bill Gates, er et slikt eksempel. Det samme gjelder støtte til andre globale fond, som Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria og William J. Clinton Foundation.

Norsk støtte til disse aktørene er solid. Fram til 2015 har Norge f.eks. forpliktet seg til å bidra med i overkant av 6,5 milliarder kr til den globale vaksinealliansen GAVI, noe som også er positivt. Disse fondene opererer utenfor og ofte overlappende med FN-systemet, og de får stadig mer oppmerksomhet og støtte.

Jeg er ikke i tvil om at utenriksministerens støtte til FN er oppriktig, men har likevel lyst til å spørre ham om ikke norsk utenrikspolitikk noen ganger sender noe blandede signaler til FN. 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Dette spørsmålet er meget sentralt og relevant. Ideelt sett ville det beste vært, mener jeg, om disse fondene var opprettet på innsiden av FN, at de var en del av den styringsstrukturen som FN gir, slik at alle land opplever at de er med på å gi signaler om hvordan pengene brukes.

Det man registrerte på 1990-tallet, var at det ikke var mulig. Tilliten til FN til å levere disse tjenestene var ikke stor nok til at FN alene fikk oppdraget. Derfor kom GAVI, det globale fondet, og en rekke andre initiativ.

Vår oppgave har her vært å sikre at ikke FN helt taper disse organisasjonene av syne. Derfor har Norge vært en talsmann i GAVI for at både UNICEF og Verdens helseorganisasjon skal stå sentralt som normgivende organisasjoner.

Og det er ikke riktig at GAVI ledes av Bill Gates; GAVI ledes like mye av Jens Stoltenberg, av Norge, og har Dagfinn Høybråten i styret – altså politisk styring fra land som er medlem av FN. Så Norge vil alltid være en talsperson for at disse uavhengige fondene skal ha en klar forankring i det fellesutsynet som bare FN kan gi.

Øyvind Vaksdal (Frp):
I stortingsmeldingen slås det fast at våre energiressurser ikke skal politiseres eller brukes som geopolitisk virkemiddel. Og dette er bra. Utviklingen internasjonalt kan tyde på at ikke alle aktører er av samme oppfatning. Jeg tenker her på gasskonflikten mellom Russland og Ukraina, og vi ser at Hugo Chávez bruker energiressurser aktivt for å få innflytelse, bl.a. gjennom et planlagt gassrør over store deler av det søramerikanske kontinent. Tror utenriksministeren det vi nå ser, er signaler om at energiressurser i sterkere grad kan forventes å bli brukt som et politisk maktmiddel? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Energi er makt, og energi er politikk. Derfor vil dette alltid bli brukt i slike sammenhenger. Det som er ulykkelig for befolkningene, som jo er eiere av nasjonenes energiressurser, er jo at de får mindre igjen for disse ressursene når man velger å føre den type politikk – ledere som henter kontanter ut av pengestrømmen fra energisalg og deler ut på gater og torg, slik vi har sett i enkelte land vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Jeg tror det er slik med internasjonal politikk og maktpolitikk at det fortsatt kommer til å være land som forfølger den politikken som representanten Vaksdal viser til, men jeg tror kanskje at det over tid også vil vise seg at det er en dårlig strategi og en sårbar strategi.

Det som i øyeblikket kan se ut som et betydelig maktpotensial når man bruker energien for å oppnå en ressurs, kan slå tilbake i neste omgang, når konjunkturer og priser endrer seg. Slik sett tror jeg Norge, ikke bare på grunn av vår størrelse, men på grunn av vår gjennomtenkte politikk, står seg godt i de ulike konjunkturene ved å ha valgt denne linjen, som er robust mot skiftende tider. 

*****

Inge Lønning (H):
Utenrikskomiteens leder skrøt i sitt innlegg uhemmet av den utenrikspolitiske enighet og handlekraft som denne regjering har vist. Han sa at det viser at de skremmebildene som ble fremført i valgkampen sist, var uten grunnlag.

Nå vet ikke jeg hvilke skremmebilder det siktes til, men i hvert fall var det som ble påpekt i valgkampen sist, at det ville medføre noen problemer hvis den etablerte utenriks- og sikkerhetspolitiske opposisjon i Stortinget gjennom alle år flyttet over i regjeringskvartalet. Det er først gang i norsk historie at man har en koalisjon hvor de deltakende partier er grunnleggende uenige på det området som er Kongens, det vil si regjeringens, eneansvar, nemlig utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Det begynte ved inngangen til denne stortingsperiode ved at en stor del av SVs stortingsgruppe flyttet ut av stortingssalen og ut på plenen utenfor. Det ble med rette påpekt at det skapte noen problemer. I en debatt tidligere denne uken erklærte SVs parlamentariske leder i en helt annen sak at i denne, som i alle andre saker, stiller SV seg bak regjeringen. Man har i løpet av fire år forflyttet seg fra å stå foran Stortinget, til å bli plassert bak regjeringen!

Dette medfører for norsk utenrikspolitisk debatt et demokratisk underskudd av ganske stort omfang. Det betyr nemlig at i den utstrekning det fremdeles er en utenriks- og sikkerhetspolitisk opposisjon, er den ikke synlig og hørbar i det offentlige rom, og i hvert fall ikke der hvor den hører hjemme, i stortingssalen. Den er i stedet bare til stede i bakrommene, bak lukkede dører i regjeringen. Det er etter mitt skjønn ikke noe fremskritt. Det representerer et betydelig demokratisk underskudd. At det også må representere betydelige problemer for de partier som har låst seg sammen til å late som om de er enige nok til å ha ansvaret for utenriks- og sikkerhetspolitikken, er ikke en hodepine for oss andre, men det demokratiske underskudd, nemlig at vi ikke lenger har noen synlig og hørbar utenrikspolitisk opposisjon i Norge, er en betydelig omkostning. De som på andre områder er veldig opptatt av demokratiske underskudd når det forekommer andre steder i verden, burde kanskje interessere seg litt for det når det så iøynefallende også forekommer i Norge.

Det tales nå som om den utenrikspolitiske enigheten har karakter av et vegg–til–vegg-teppe, som er likeomfattende som gulvteppet her i stortingssalen. Alle vet at det ikke er tilfellet. 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Det må jeg si var en underlig innføring i demokrati! At det folket har bestemt i valg, og at tre partier som sier seg rede til å danne regjering, danner regjering og styrer i fire år, at det er et demokratisk og utenrikspolitisk underskudd – underlig!

Det er klart at når det er tre partier, er det ikke ett parti. Det er ikke enighet i alle saker, og man diskuterer seg fram til enighet. I den forrige regjeringen var det ett parti som var sterk tilhenger av EU-medlemskap, to var det ikke. De fant en vei i europapolitikken – et sentralt område for Norge.

Vi har også funnet gode veier i denne regjeringen. Jeg er helt enig i den analysen som sier at vi står oss meget godt når vi ser tilbake på regnskapet. Norsk utenrikspolitikk er godt forankret i en lang tradisjon, samtidig med vilje og evne til å ta nye initiativer og føre til forandringer. Jeg vil mene at vi gjerne skulle hatt ansvar og flertall alene, som alle partier skulle ønske. Men det har vært en berikelse at det har vært flere partier, og nettopp positivt at det nå er slik at alle norske partier, med et hederlig og velkomment unntak, har hatt regjeringsansvar.

Vi har en utenrikspolitisk opposisjon i Norge i dag som er meget tydelig, og det er Fremskrittspartiet, som her, som på andre områder, har andre holdninger, andre tilnærminger og andre vurderinger av hvordan Norge skal fremme sine interesser.

Til representanten Dørum vil jeg si: Ja, det er et godt og viktig poeng å evaluere erfaringer. Jeg kan bare forsikre om at vi selvfølgelig kommer til å evaluere erfaringer også med Sri Lanka-engasjementet. Det har skjedd en betydelig metodisk opprustning i Utenriksdepartementet om hvordan vi vurderer den typen engasjementer. Problemet/muligheten her er jo at saken ikke er over. Det er nesten 300 000 mennesker som lever i leire, sterkt utsatte, så jeg vil jo mene at Norge her skal følge utviklingen nøye, og også være bevisst på at vi fortsatt har en spesiell posisjon i forhold til konflikten på denne øya, og kan vi bidra til framgang, skal vi i hvert fall ikke avvise det i utgangspunket.

Så vil jeg si til Heikki Holmås at det er helt riktig – jeg er helt enig i den analysen – at det er et rom på atomområdet. Det Obama og andre har sagt, da de kom til makten, er ting som denne regjeringen har jobbet for i fire år. En visjon for en verden uten atomvåpen har Norge gjennom sjulandsinitiativet jobbet for, og vi har fått internasjonal oppmerksomhet for det.

Så vil jeg si, for da jeg som utenriksminister takket dem som nå går ut av utenrikskomiteen, var det flere jeg ikke nevnte. Det er en utfordring for dette stortinget at erfarne utenrikspolitikere ikke kommer til å være her i neste periode, og det gjelder selvfølgelig representantene Akselsen, Haga, Valle, i tillegg til Vallersnes og Vidar Bjørnstad. Og som jeg tidligere har sagt, og som jeg gjentar her, det er ingen god debatt uten Inge Lønning, så vi kan se frem til kommende debatter med begrenset begeistring og kommer til å savne ham her også i utenriksdebattene.

Inge Lønning (H):
Jeg bad om ordet for å stille savnet i hvert fall for et øyeblikk. Utenriksministeren ble åpenbart overrasket over min bruk av begrepet «demokratisk underskudd». Det var det vel for så vidt også hensikten at han skulle bli. Det jeg forsøkte å peke på, som en motforestilling til den fremstilling talere fra regjeringspartiene har gjort av det nærmest perfekte i den nåværende regjeringskonstellasjonen for å ivareta norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Jeg forsøkte bare å peke på at alt i denne verden har en omkostning, og det å flytte den etablerte utenrikspolitiske opposisjon fra parlamentet og inn i regjeringskvartalene, etterlater med nødvendighet et tomrom i den offentlige debatt om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Og det etterlater i hvert fall et vakuum i Stortinget.

Jeg tror ikke det er riktig å si som utenriksministeren at Fremskrittspartiet dekker det vakuumet, fordi de særstandpunktene Fremskrittspartiet har, som også fremkommer i denne innstillingen, er av helt marginal karakter sammenliknet med det fundamentale skillet som går mellom partier som er tilhengere av den alliansetilknytningen Norge har hatt i 60 år, og partier som er motstandere, og hele tiden har profilert seg og faktisk skylder sin eksistens det forhold at de er motstandere nettopp av alliansepolitikken og Nato-medlemskapet og alt det som følger med. Det har vært det fundamentale skillet faktisk i norsk utenrikspolitisk debatt gjennom 60 år, og det at det skillet ikke lenger kommer til ordet i parlamentet, når man diskuterer en stortingsmelding om norsk utenrikspolitikk, var det det jeg siktet til med bruken av uttrykket «demokratisk underskudd». Man kan selvfølgelig, hvis man vil være veldig nøyaktig, i stedet kalle det et «parlamentarisk underskudd», men det er faktisk omkostningen ved at den utenrikspolitiske opposisjon flytter inn i regjeringskvartalene, og dermed ikke lenger kommer til ordet i det offentlige rom. Omkostningene som partiene, som deltar i dette, må betale, er, som sagt, andre uvedkommende, men den omkostning at det som fantes av klare skillelinjer når det gjelder Norges hovedorientering i alliansepolitikken ikke lenger er til stede i hørbar og synlig form, er et problem. Trøsten må være at etter valget til høsten kommer den helt sikkert tilbake igjen, og da kommer den til å ha akkurat samme karakter som før.

Statsråd Jonas Gahr Støre:
Det må være konservatismens kjerne ikke å ville gi slipp på skiller, og det som har vært i 60, er det vondt å se at kanskje ikke eksisterer lenger. Jeg er ikke i tvil om at man kan lese både SVs program og Senterpartiets program og finne vurderinger som avviker fra det som er retningen i innstillingen vi har debattert her i dag, og jeg vil si, selv om det nesten er uærbødig å si det til representanten Lønning, at han får lese innstillingen. Partiene stiller seg bak det som står der. Det er det som teller i parlamentarisk sammenheng.

Så er det også slik at man har vurdert de uenighetene man kan ha over de ideelle mulighetene i verden som håndterbare i forhold til det man kan få til ved å gå sammen. Men hvis det skulle gå slik som representanten Lønning håper – og som det ikke kommer til å gå – nemlig at det blir endringer på dette ved valget, er jo hans parti rede til å flytte inn i regjeringskontorene med Fremskrittspartiet, som man mener står for helt marginale forskjeller fra Høyre.

Det synes jo jeg er ganske overraskende for et parti som ønsker å halvere Norges innsats for solidaritet i verden, som har en partileder som mener at FN er en trussel mot verdensfreden, og som var for deltakelse i krigen i Irak. Er dette marginale problemstillinger? Et fremskrittsparti som er dobbelt så stort som Høyre, kommer nok til å veie i den sammenheng, og da får vi se hvordan det vil bli vurdert om det kommer slike debatter. Men de debattene tror jeg mer vil bli i mediene og ikke i salen, for det kommer ikke til å bli virkelighet.

*****

For alle de øvrige innlegg se Stortingets netsider.

Se også Refleksprosjektets nettsider.