Globale utfordringer for anstendig arbeid

LOs konferanse om anstendig arbeid og migrasjon i forbindelse med Den internasjonale dagen for anstendig arbeid, Oslo, 7. oktober 2009.

 

Sjekkes mot framføringen

 

Kjære venner,

 

Takk for invitasjonen – og gratulerer med dagen – ”Decent Work Day”! Og takk for at dere gjør politiske talerstoler tilgjengelige – rett etter et valg. Det vitner om LOs ambisjoner – som både inspirerer og motiverer.

 

Å stå opp for et anstendig arbeidsliv, handler om en nøkkelverdi i den norske modellen: Fra dag én har den rød-grønne regjeringen stått opp for å sikre arbeidstakernes rettigheter.

 

Det har vi gjort i fire år sammen med fagbevegelsen, som med Roar Flåthen i spissen, bidrar til å få dette opp på dagsordenen – og å holde det der, og fornye og fokusere – kampen for et anstendig arbeidsliv.  

 

Og siden vi er rett etter et valg, kan det være verdt å minne om hva som skjedde rett etter det forrige valget – da Stoltenberg overtok etter Bondevik: Vi reverserte endringene som partiene Høyre, Venstre og KrF, støttet av FrP, innførte i Arbeidsmiljøloven, som ga adgang til å øke arbeidstiden til 13 timer per dag. Det er liten tvil om hva som ellers ville ha skjedd med disse endringene.

 

Vi reverserte endringene i Arbeidsmiljøloven som ville økt adgangen til bruk av overtid.

 

Og vi reverserte endringene fra den borgerlige regjeringen som ville ha gitt svekket stillingsvern og økt mulighet for midlertidige ansettelser.

 

Vi fikk altså ikke fire år med de forslagene omsatt i praksis. Med andre ord: Valget spilte en rolle – slik valg bør.

 

Kampen for et anstendig arbeidsliv vil fortsette å stå sentralt i den rød-grønne regjeringens videre arbeid. Og det både hjemme og ute. Internasjonalt legger vi nå sammen med fagbevegelsen opp en strategi for å utvikle et mer anstendig arbeidsliv.

 

Vi vil at sysselsetting, sosial beskyttelse og kriterier for et anstendig arbeid løftes høyere opp i diskusjonene om tiltakene mot finanskrisen. Vi må sette dagsorden i ILO. Og vi må ta denne agendaen videre til neste runde av handelsforhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Da må arbeidstakernes rettigheter komme med fra start.

 

Forut for LO-kongressen i sommer, så var Roar og jeg enig om to hovedlinjer:

 

·         For det første. Vi vil arbeide, som sagt, for at kommende avtaler i WTO skal inkludere retten til å organisere seg og retten til å inngå kollektive avtaler. Målet må være at avtalene skal ha med forbud mot diskriminering, barnearbeid og tvangsarbeid. 

 

·         Og for det andre. Vi vil arbeide for å styrke nasjonale arbeidstilsyn i utviklingsland, spesielt der hvor norsk næringsliv er tungt til stede. Vi vil jobbe gjennom ILO for å bedre internasjonale arbeidsstandarder, sikre grunnleggende sosiale rettigheter og arbeide for økt samarbeid mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner. – Dette er ikke en modell som alle andre land skal følge – men andre kan la seg inspirere av vårt trepartssamarbeid.  

 

Vi må ha dette globale perspektivet og initiativet. For et av de sterkeste utviklingstrekkene i vår verden, tror jeg, er at folk flytter på seg, økt migrasjon – ja, økende. På flukt, på søken etter arbeid, på søken etter et bedre liv. Slik er vår ”mobile” verden. Denne trenden vil ikke snu. Den vil forsterkes.

 

Både de nasjonale og internasjonale grepene for å utvikle et anstendig arbeidsliv og styrke arbeidstakernes rettigheter, må derfor ha et klart fokus på de mange menneskene som flytter til andre land for å jobbe – ja, som er tittelen på denne konferansen – og som mange steder blir grovt utnyttet. Særlig ute – men la oss ikke glemme – dessverre også her hjemme.

 

Utfordringene med å etablere et anstendig arbeidsliv er en nasjonal, men kanskje i enda større grad en internasjonal utfordring.

 

Hjemme handler det om politisk vilje. Den viljen har vi. Og vi har en tradisjon for trepartssamarbeid og tett kontakt mellom partene – som vi skal spille videre på. Noen ganger tenker jeg – når jeg hører enkelte på høyresiden mene at kontakten er for tett – ja, da tenker jeg på kontrasten: Alle de landene der det knapt er noen kontakt, der partene ikke klarere å kombinere samarbeid om alt det vi er for – og kamp der det skal være kamp, slik vi klarer det i Norge. Da er det knapt noe problem at partene jobber tett i Norge – det er nemlig en av våre fremste ressurser, ja det er også et konkurransefortrinn for Norge. Og dette må vi ivareta.

 

Men ute strever vi, fordi bare vår vilje ikke er nok; vi trenger manges vilje og vi trenger fora der vi kan ta beslutninger som gjelder, beslutninger som teller og som blir respektert.

 

Og det er våre globale utfordringer som er mitt hovedfokus i dag. Utfordringer som er mange og komplekse, men som vi må ta fatt i, i felleskap.

 

Internasjonalt ser vi dette tydeligere enn hjemme: Den globale økonomiske krisen har satt prinsippene for anstendig arbeid under press.

 

Finanskrisen har synliggjort svakhetene i det internasjonale økonomiske systemet – ja, dette burde vært viet et foredrag for seg selv. Men så er det dette: En av veiene ut av krisen går gjennom agendaen for anstendig arbeid – noe ILO og LO har understreket. Uten dette fokuset blir de langsiktige konsekvensene av krisen langt mer dramatiske. Jeg vil forklare hvorfor.

 

Finanskrisen har sin syklus: Krisen oppsto først i finansøkonomien for ganske nøyaktig ett år siden, så slo den inn i realøkonomien og arbeidsmarkedet, og så kan det hele vokse til både en økonomisk, sosial og politisk krise – som på Island og i Latvia. Dette rammer kampen for et anstendig arbeidsliv.

 

Det har vært riktig av verdenssamfunnet å satse på en ekspansiv motkonjukturpolitkk. Nå ser vi tegn til at krisen ebber ut, og det er fornyet vekst og svak oppgang, slik det meldes fra Verdensbankens og IMFs møte i Istanbul denne uka. Det er grunn til å være forsiktig optimist.

 

Men: Vi skal følge nøye med, for trenden er skjør. Det kan komme brutale tilbakeslag. Ikke minst må vi være på vakt mot at kampen for anstendig arbeid ikke svekkes, og på vakt mot at viktige prinsipper ikke ofres under påskudd av at det er nødvendig for liksom ”å få hjulene i gang”.

 

Venner,

 

Som alltid i krisesituasjoner er det de mest sårbare som rammes hardest. En global, økonomisk krise øker faren for en nedadgående spiral med svekkede rettigheter, manglende sosial dialog og brudd på trepartssamarbeid.

 

Vi ser at gruppers behov og krav settes opp mot hverandre. Dette svekker solidaritet og konsistens i politikken, og det preger holdninger fra både politiske myndigheter og arbeidslivets parter.

 

Mange har mistet arbeidet, hjemmet sitt og grunnleggende rettigheter. Arbeidsmigranter, kvinner og barn, er særskilt utsatte grupper. Vi ser en økning i bruk av barnearbeid, i forsøk på sosial dumping og aller verst – en økning i menneskehandel.

 

ILOs årlige arbeidskonferanse i Genève i juni i år satte fokus på hele dette viktige, brede samfunnsfeltet.

 

Og jeg er glad for at årets konferanse hadde likestilling som eget tema: ”Gender equality at the heart of decent work” – likestilling i hjertet av anstendig arbeid. Det var på høy tid! Det var 24 år siden sist temaet hadde denne type fokus og blitt komitébehandlet i ILO.

 

Kvinners rettigheter og likestilling er et høyt prioritert saksfelt for regjeringen, og dette står også sentralt på hele agendaen for anstendig arbeid. Likestilling har i høyeste grad –

 ja, det vet vi – en økonomisk begrunnelse, og er en av pilarene i den norske samfunns- og velstandsutviklingen.

 

Dette handler om likelønn, innsats mot diskriminering, tilpasning mellom familieforpliktelser og arbeid, permisjonsrettigheter, lønn under permisjon, samt rett og mulighet til amming for arbeidende mødre. Praktiske og prinsipielle spørsmål.

 

Også migrasjon er preget av kjønnet arbeidsdeling og lønnsforskjeller som vi jo alle kjenner fra vår hjemlige debatt - med konsekvenser for ulike typer jobber, sårbarhet og pengeoverføringer til hjemlandet.

 

Jeg nevnte Genève og ILO rett for sommeren. Vi arrangerte et eget rundebordsforum under ILOs årskonferanse i juni – som hadde den engelske overskriften ”Decent work – tools to counter the crisis. Coherence and accountability forum” – og vi hadde er godt samarbeid og gode innspill her fra LO og FAFO. Vi arrangerte dette rundebordet sammen med ILO, Tyskland og Sør-Afrika – viktige partnere – og med deltakelse fra mange flere land, organisasjoner og arbeidslivets parter. Rapporten fra forumet foreligger nå – og den kan dere finne fram til – og den gir et godt bilde av mye av den nytenkningen som nå finner sted, og hvor Norge ligger i front.

 

ILO-konferansen ble avsluttet med et toppmøte om sysselsetting, hvor statsledere som presidentene Lula og Sarkozy deltok. De var alle opptatt av at det globale økonomiske systemet må endres, slik at det ikke belønner spekulasjon, men arbeid.

 

De politiske signalene er derfor tydelige. Internasjonalt samarbeid, med fokus på sysselsetting og en sunnere og bedre regulert globalisering og markedsøkonomi. Toppmøtet vedtok en såkalt ”Global jobs pact”, med forslag til tiltak og politikk for medlemslandene for å kunne takle krisen og bekjempe arbeidsledighet. Regjeringene tok dette med seg hjem til sine land. 

 

Så til et annet internasjonalt forum – i forrige måned. Det er positivt at G20-landene på møtet i Pittsburgh i USA i september la stor vekt på sysselsetting. Medlemmene i G20 har forpliktet seg til å iverksette tiltak som støtter opp om anstendig arbeid – og som er i tråd med ILOs prinsipper. Et viktig signal, på dette nivået.

 

Møtet i G20 erklærte at den nedadgående spiralen er stanset. Men igjen: Alle er klar over hvor skjørt dette byggverket nå er og hvor farlig det er å tro at krisen er over.

 

Det er den heller ikke i Norge. Det kreves fortsatt innsats mot arbeidsledighet, for økt sosial beskyttelse, for arbeidstakeres rettigheter og for målrettet innsats for verdiskapning – og et særlig fokus på verdiskaping av den grønne sorten.

 

Ett positivt trekk synes å avtegne seg nå når vi følger diskusjonene i sentrale land og internasjonale fora: Det er ganske stor enighet om diagnosen.

 

Men et annet spørsmål er behandlingen, handlingen, oppfølgningen. Det vil si: Hvor stor enighet kan vi mobilisere for nødvendige reformer av det internasjonale systemet?  

 

Vedtak skjer i formelle organer – fra Verdensbanken og IMF, som akkurat nå møtes i Istanbul – til regionale organer som EU. Jeg mener vi på norsk side må legge stor vekt på å nå frem med våre syn både i de uformelle fora, der ofte premissene legges, og samtidig i de formelle fora der vedtak fattes.

 

Her er det etter min mening et minus for oss – ja, dere kjenner jo min holdning her – at vi står utenfor EU. Det er ikke en ny situasjon for Norge. Men det vil være alvorlig om vi i tillegg skulle oppleve svekket nordisk nærvær og innflytelse i organer som Verdensbanken og IMF. Det må vi jobbe hardt for at ikke skal skje, og jeg har derfor tatt et initiativ her i den forbindelse. Vi trenger Nordens stemme der. I disse styrende organene.

 

Venner,

 

Så til noen konkrete deler av regjeringens strategi for anstendig arbeid og styrking av arbeidstakeres rettigheter globalt.

 

Vårt overordnede mål er dette: Å bidra til rettferdig globalisering. – Noe som innebærer at arbeidere i alle land blir sikret grunnleggende rettigheter og sin rettmessige andel av verdiskapningen.

 

I tillegg er regjeringen overbevist om at en bedre fordeling av globaliseringens fordeler og ulemper vil være avgjørende for at ytterligere åpning av verdenshandelen skal være politisk mulig. Vi trenger et åpent system. Og avgjørende for at denne åpningen skal forstås og sees som en mulighet og ikke som en trussel. Samarbeidet med fagbevegelsen og arbeidsgiversiden er avgjørende i dette arbeidet, både nasjonalt og internasjonalt, og vi vil trappe opp denne kontakten.

 

Når det gjelder handel og arbeidsstandarder er strategien klar: Norge skal være en pådriver for å fremme betydningen av anstendige arbeidsvilkår – altså ”decent work” – i handelspolitikken, herunder i bilaterale handelsavtaler og i avtaler mellom flere land og regioner. Det er strategien.

 

I handelspolitikken er som nevnt WTO vårt fremste globale instrument for å fremme økonomisk utvikling. Norge har i mer enn 15 år arbeidet for å få satt anstendig arbeid på dagsorden i GATT – og videre i WTO. Men det har til nå ikke lyktes. Mandatet for den forhandlingsrunden som nå pågår, som kalles Doha-runden, inneholder ikke en spesifikk referanse til anstendig arbeid.

 

Noen land – og vi kjenner til dem – frykter at slike krav kan være skjult proteksjonisme. Vi må vise at den type frykt er ubegrunnet.

 

La meg ta en parallell: For noen år siden ble miljøspørsmål inkludert i WTO. Flere utviklingsland hadde den samme frykten da – at dette ville bli ”brukt mot dem”. Men det har fungert etter hensikten, og disse erfaringene må vi ta med oss i arbeidet for vern av arbeidstakernes rettigheter.

 

ILOs erklæring ”Social justice for fair globalisation” går inn i akkurat denne problemstillingen – ved å si følgende – og dette er en veldig viktig setning, i to deler: Del 1: Brudd på grunnleggende arbeidsrettigheter kan ikke anvendes for å skape et konkurransefortrinn – og (del 2) standarder for anstendig arbeid kan heller ikke anvendes for proteksjonistiske handelshensyn. Dette er den ideale forståelsen. Også i denne diskusjonen har internasjonalt fagforeningssamarbeid en viktig og konstruktiv rolle å spille.

 

I forbindelse med WTOs ministermøte i Hong Kong for fire år siden understreket både Roar og jeg at arbeidstakeres rettigheter hører hjemme i WTO. Og generaldirektøren i WTO Pascal Lamy var enig i det.

 

Ved den neste forhandlingsrunden i WTO – altså etter Doha-runden – må dette inn. Det må bli bedre samsvar mellom ILOs og WTOs arbeid. ILO er viktig når det gjelder standarder og normer. Men det er WTO som har ”tennene som biter” og kan påse at reglene følges.

 

Hovedoppgaven er nå å arbeide for at Doha–runden avsluttes ved at det ferdigforhandles en ny WTO-avtale som både sikrer norske interesser og som gir utviklingslandene bedre adgang til verdenshandelen. I neste runde må forhandlingene også fokusere på klare mål for anstendig arbeid.

 

Så til et annet og medieaktuelt tema. Regjeringen har også lagt opp til en ambisiøs tilnærming når det gjelder å innarbeide arbeidstakerrettigheter i Norges frihandelsavtaler. Det er vår posisjon – og en omforent EFTA-posisjon – at det skal inkluderes referanser til arbeidstakeres grunnleggende rettigheter og til ILO-konvensjonene i innledningen til handelsavtalene. Det er våre klare ambisjon. Men: Vi ønsker å gå lenger. På norsk initiativ er det etablert en arbeidsgruppe i EFTA som skal komme med konkrete forslag på hvordan arbeidsstandarder i enda sterkere grad skal innarbeides i EFTA-handelsavtaler i framtiden. Og partene i arbeidslivet skal selvsagt involveres i denne prosessen. På mange måter er også dette ”engasjementspolitikk”.

 

I EØS-sammenheng er EFTA-landene i den avsluttende fase i forhandlinger med Europakommisjonen om nye bidrag til økonomisk og sosial utjevning i Europa – ja, det er en investering i europeiske sikkerhet – for perioden 2009-2014 – altså EØS-midlene. Disse forhandlingene ble startet opp høsten 2008, vi er nå nær målet, jeg regner med en løsning nå snart.

 

For disse nye EØS-ordningene har Norge foreslått at sosial dialog og trepartssamarbeid defineres som et innsatsområde, altså som forslag til et eget kapittel. For det er betydelige utfordringer innenfor denne sektoren i Sentral-Europa. Denne innsatsen vil således være en videreføring og oppskalering av de allerede pågående prosjekter i LO-regi i Romania og Bulgaria som vi finner under de nåværende ordningene. Det er for øvrig et interessant faktum at i og for seg er Polen det land av alle som mottar mest norsk ”bistand”.

 

Videre ut over Europa: Anstendig arbeid skal også løftes i utviklingspolitikken. Norge vil bruke den brede dialogen vi har – det være seg alene, eller i fellesskap med andre giverland - med de land som mottar utviklingshjelp til å fremme prinsippene for anstendig arbeid. Også dette arbeidet bør ta utgangspunkt i ILO-konvensjonene som disse landene allerede har forpliktet seg på.

 

Også bedrifter som opererer i utviklingsland er forpliktet til å følge disse prinsippene – som er en del av næringslivets samfunnsansvar, CSR. Det vil kunne rapporteres i årsmeldinger og på andre måter hvordan bedriftene oppfyller disse forpliktelsene.

 

Samtidig: Vi må ha realistiske forventninger til hvor gode lønns- og arbeidsvilkår særlig små- og mellomstore bedrifter i utviklingsland har mulighet til å tilby. Disse bedriftene har som regel lavere produktivitet, og de opererer under rammevilkår som er dårligere enn konkurrentene i industrialiserte land. Dette kan begrense både verdiskapningen og lønnsomheten. Standardene må ta utgangpunkt i internasjonale prinsipper – men de må tilpasses virkeligheten i de enkelte land. Her har fagbevegelsen en sentral rolle å spille gjennom sitt internasjonale engasjement, kompetanse og nettverk, tror jeg.

 

Når det gjelder CSR – altså næringslivets samfunnsansvar – la regjeringen for et halvt år siden fram en stortingsmelding. Det ble et viktig dokument, der arbeidslivets parter igjen medvirket aktivt. Vi hadde et godt samarbeid med LO om dette. Og det var et tema på stasjonssjefsmøtet vårt i august da Flåthen deltok på et eget tema om dette for de 109 stasjonssjefene som var hjemme i Oslo.

 

Fordi næringslivets ansvar er særlig viktig i land hvor myndighetene selv ikke påser at viktige rettigheter i arbeidslivet håndheves, vil samarbeidet mellom norsk næringsliv og norsk utenrikstjeneste rundt om i verden være avgjørende for at vi sammen skal spille den rollen vi ønsker på dette feltet. Dette minnet Roar alle de norske ambassadørene på da de i august var hjemme i Oslo på den årlige stasjonssjefssamlingen med ulike former for pep-talks om viktige politiske emner.

 

”Samfunnsansvar” er kanskje blitt et moteord i dag. Og samfunnsansvar er selvsagt ikke noe nytt. Fagbevegelsen, næringslivet og frivillige organisasjoner har arbeidet med dette i mange år. Dere har på mange måter ligget foran offentlig sektor i dette feltet.

 

Partnerskapet mellom offentlig og privat sektor og mellom næringsliv og fagbevegelse, er det grunnleggende element i vår tilnærming. Jeg har tro på den dialogen. Derfor har vi i denne stortingsmeldingen invitert til videre samarbeid – heller enn å ’nøye oss’ med offentlige pålegg og lovgivning.

 

Så må vi ta dette videre, og vi må ikke tro at alt som er norsk passer der ute, men la oss se om noen av våre erfaringer kan inspirere andre deler av verden. Vi ønsker å være pådriver i arbeidet for å få etablert internasjonalt aksepterte rammer for samfunnsansvar – noe som er nødvendig for å oppnå at næringslivet globalt viser samfunnsansvar.

 

Venner,

 

Jeg har sterk tro på at rettferdig globalisering er mulig. Men det krever at vi også på dette feltet bruker Arbeiderpartiets slagord fra valgkampen som utgangspunkt – Alle skal med. Det bringer meg, nå til slutt, igjen over til ett av vår tids store temaer, og der det skjer store endringer – både nasjonalt og internasjonalt – migrasjon. Mennesker i bevegelse, globalt: Det skaper muligheter, konflikter, spenninger. På nær sagt alle nivåer. Vi så dette ikke minst i den norske valgkampen. Derfor kaller det på ansvarlighet fra oss som sitter med ansvar, når vi både snakker og handler.

 

La oss ha det klart for oss – i disse grunnleggende diskusjonene som pågår nå: Migrasjon kjennetegner vår samtid. Mennesker på flukt, fra nød, krig, klimaendringer eller fra vanskelige leveforhold. Migranter er en sårbar gruppe, noe vi ser både her hjemme og internasjonalt – særlig nå som følge av den økonomiske krisen.

 

Vår holdning skal være positiv til lovlig arbeidsmigrasjon. FNs utviklingsfonds (UNDPs) Human Development Report ble lagt fram for to dager siden. Der scorer igjen Norge høyt på alle positive indikatorer. Poenget bør ikke være å fremheve at Norge er verdens beste land å bo i. Jeg føler meg trygg på at vår samfunnsmodell og politikk gjør at vi er blant de landene hvor levestandard, arbeidsstandard og livskvalitet er høyest. Så det er ikke ”tilfeldigheter” ute og går.

 

Men – og faren er denne: Vi må ikke glemme at dette ikke gjelder for alle som bor i Norge. Vi må ikke glemme at rapportens egentlig budskap dreier seg om de landene som scorer lavest, hvor konflikter og fattigdom fratar folk mulighetene til et verdig og godt liv.

 

Denne rapporten fra UNDP hadde også et annet og i denne sammenheng svært viktig fokus: Migrasjon og dens positive virkninger globalt, for samfunn og for enkeltpersoner. Dette er viktige perspektiver.

 

Men jeg vil understreke, som prinsipp, at arbeidsmigrasjon som positiv kraft forutsetter anstendig arbeid.

 

Noen fakta:

 

Kvinner utgjør omlag halvparten av verdens mer enn 200 millioner internasjonale migranter.

 

Arbeidsinnvandrere, med deres familier, tilsvarer omkring 90 prosent av all internasjonal migrasjon.

 

Migrasjon fra sør til nord utgjør en tredjedel av all internasjonal migrasjon.

 

Det betyr at hoveddelen foregår mellom land i sør, med migrasjon fra de fattigste landene som hovedregel til andre utviklingsland, altså til og fra fattige land. Dette er et annet bilde enn det noen tegner av en slags stor strøm fra sør til nord.

 

I tillegg er fattige land overrepresentert blant dem som har opplevd stor utflytting av høyt utdannede innbyggere. I forhold til folketallet er den frivillige migrasjonen størst i mellominntektsland som for eksempel Mexico, Marokko, Egypt, Filippinene og Tyrkia. Det sies jo at det er flere sykepleiere fra Malawi i Manchester enn i Malawi.

 

Som regel bidrar arbeidsmigrasjon til økonomisk vekst – og ikke motsatt. Arbeidsinnvandring har også positive ringvirkninger for opprinnelseslandene – altså der folk kommer fra – gjennom redusert fattigdom, redusert press på ressurser og tilbakeføring av kompetanse og penger. Ta de årlige private pengeoverføringene fra migranter: Summen utgjorde i 2008 mer enn 300 milliarder dollar! Dette er tre ganger så mye som all internasjonal bistand til sammen, og det finansierer helsetjenester, utdanning og næringsvirksomhet.

 

Derfor har mange utviklingsland migrasjon som del av sin utviklingsstrategi. I India har de i en årrekke utdannet langt flere IKT-ingenører enn de har behov for. Filippinene har også i mange år utdannet helsearbeidere i større antall enn det hjemlige arbeidsmarkedet etterspør. Det er det verdt å tenke igjennom.

 

Enten de drar fra sør mot den rike verden i nord, eller fra landsbygda til større bysamfunn, er de fleste drevet av et ønske om en bedre framtid.

 

Å forlate hjemland eller sin region kan i seg selv være stigmatiserende. Underveis lider mange under manglende beskyttelse og rettsikkerhet. I mottakerlandene må mange migranter akseptere uakseptable arbeidsforhold. Dårlig tilgang til helse- og sosialtjenester og utdanning, og de utsettes for ulike former for utnyttelse og misbruk. Kvinner som migrerer er i enda større grad utsatt for disse problemene enn menn.

 

Vår politikkutforming må ha dette store internasjonale bildet som bakteppe, både når vi utformer nasjonal politikk og når vi jobber internasjonalt.

 

Vi ønsker klarere internasjonale regler. Men vi i Norge bør ikke trenge pålegg utenfra for å holde vårt eget hus i orden. Vi skal gå foran i utvikling av en politikk for et anstendig arbeidsliv og god integrering.

 

Venner,

 

Som mitt siste punkt: Vi ser også at vi har utfordringer her hjemme.

 

De siste ukene har det vært to saker i media om sosial dumping. Dagsrevyen meldte 1. oktober om polske arbeidere som tjener 30 kroner timen på byggearbeid bestilt av Bergen kommune. Og vi husker saken om de bosniske arbeiderne som bygget for Choice-kjeden for 24 kroner timen – ja, nå meldes det om at kjeden og arbeiderne ikke har kommet til enighet til tross for løfter fra ledelsen.

 

Begge steder med to sett kontrakter: En norsk, og en polsk eller bosnisk. I det siste tilfellet ble også arbeiderne møtt med skattekrav med bakgrunn i lønnen som var i den ”falske” norske kontrakten, ikke den reelle på bosnisk.

 

Dette er tilfeller hentet fra byggebransjen, og de berører mannlige arbeidere fra Øst- og Sentral-Europa. Men hva skjer med kvinner og menn i servicenæringene, helsevesenet, i private hjem? Dette må vi også ha fokus på.

 

Eksemplene viser at vi sammen må øke trykket for å sikre et anstendig arbeidsliv i Norge. Innen alle sektorer og overfor alle mennesker som jobber og virker i landet vårt.

 

Det beste bidraget til integrering og utvikling er å sikre arbeidsinnvandrere anstendig arbeid. Når mennesker rettmessig er kommet hit, når de bidrar til fellesskapet gjennom arbeid, når de er en del av ”det nye norske vi”, da må de behandles med respekt og med rettigheter.

 

Det står til oss å bidra til at arbeidsinnvandring ikke fører til en oppblomstring av en underklasse for utenlandsk arbeidskraft med vesentlige dårligere vilkår og standarder enn det som gjelder i resten av arbeidslivet. Plikter og rettigheter – det er vårt politiske begrepspar som må gå igjen, også her. Å gi arbeidsinnvandrere samme plikter og rettigheter som norske arbeidstakere, er også en forutsetning for at vi skal kunne klare å konkurrere om å tiltrekke oss personer med relevant kompetanse fra utlandet. Vi trenger dette for å styrke innovasjon og verdiskapning, men også for å kunne håndtere den demografiske utviklingen de neste tiårene.

 

Dette er krevende, fordi sterke interesser skal brynes mot hverandre og forenes. Fagbevegelsen har en sentral rolle i ILO, og i internasjonalt samarbeid generelt. Her hjemme er vi avhengige av fagbevegelsen og trepartssamarbeidet for å komme videre med god integreringspolitikk og strategien for anstendig arbeid.

 

Derfor: Vi trenger fagbevegelsen i debatten om arbeidsinnvandring, vi trenger en klok fagbevegelse som kan tenke prinsipielt og praktisk. Med sitt verdigrunnlag har fagbevegelsen de beste forutsetninger for å skape ryddighet, ikke bare i arbeidsmarkedet, men også i den politiske debatten, nasjonalt og internasjonalt.

 

For dette er en av vår tids store debatter – hvordan vi skaper ”det nye norske vi” der balansen mellom plikter og rettigheter ligger i bunn. Det var slik for hundre år siden, under den tidens sosiale og politiske samfunnsforhold. Og det er slik nå – i vår egen globale samtid. Med andre ord: Kampen for anstendig arbeid er en viktig komponent også i integreringspolitikken.

 

Regjeringens engasjement for anstendig arbeid blir - som dere skjønner - ikke mindre i denne perioden, tvert i mot. Og nå – som før – skal det skje skulder ved skulder med fagbevegelsen!

 

 

*****

 

 

Mer informasjon om konferansen, de øvrige innlegg, m.v.:

Internasjonal-konferanse-om-anstendig-arbeidsliv/