Hvordan skape ”det norske vi”?

Teksten er basert på utdrag fra en direkte avskrift (lydopptak) av innlegget

Først vil jeg takke for invitasjonen fra Muslimsk studentsamfunn og Islamsk råd. Det er veldig flott at dere tar initiativ og bruker den tiden valgkampen nå gir for å spille inn i de nasjonale debattene. Jeg pleier å si når jeg nå reiser rundt i forbindelse med valgkampen og snakker ved universiteter og høgskoler: Alle vet jo hvilket parti jeg kommer fra og hva jeg håper dere kommer til å stemme på – men viktigere for meg å si i dag er dette; det viktigste er at dere går og stemmer!

Og jeg tenker på mange av dere – med den bakgrunnen dere har – så kjenner dere til land rundt i verden hvor det å stemme er en fjern drøm, hvor mennesker risikerer livet for demokrati og for å få stemme. Og jeg pleier å si – om jeg er i Harstad eller i Stavanger – at vi ”skylder” dem i alle fall å bruke stemmeretten vår her.

Så – når dere nå bruker valgkampen til å sette en nasjonal agenda, så er det veldig bra, og jeg ville gjerne komme hit for å anerkjenne akkurat dette. Det norske demokratiet fungerer slik i valgkamp at vi kan ta opp saker og holde politikere ansvarlig.

Men jeg reagerer også litt på debatten vi har i samfunnet om at nå er liksom folk ”lei av valgkampen” og ”det er så mye i avisene og på tv”... Vel, det varer bare noen uker. Kvaliteten på debattene er ikke noe bedre eller dårligere enn noen annen debatt i samfunnet vårt, så vi må alle ta ansvar. Og dere tar ansvar når dere nå setter denne dagsorden.

Veldig kort: Hva er det jeg forsøker å gjøre med min introdusering av begrepet ”det norske vi”: Vel, det er også slik at når man går inn i disse debattene, så finner man ut hva de ulike begrepene betyr for ulike grupper. Hvis jeg sier noe og støtter meg på et begrep som jeg synes høres greit ut – men som kanskje har veldig mange betydninger for andre – så blir de usikre. Det er f.eks. noen som har veldig klare syn på hva et ”multikulturelt samfunn” betyr. Og hva er ”forankret i tradisjoner”? Ja, vi strever en del med begreper...                

Mitt poeng var et utgangspunkt i det dere har sett meg skrive om i andre sammenhenger; nemlig: Tillit til samfunnet – noe som er bygget opp av begrepet ”sosial kapital”. At vi har tillit oss i mellom, som er basert på en type forståelse og en type erkjennelse av at hvis jeg får problemer, så regner jeg med at de som kjenner meg vil være der for meg.

Men tilliten går lengre enn det. Jeg regner med at det også er et samfunn der for meg. Og akkurat den tilliten er viktig, for når man da snakker om ”vi”, så vet jeg at jeg er inkludert i dette ”vi”.

Og alle mennesker tror jeg har et veldig behov for at de er med i et ”vi”. I nærmeste forstand – selvfølgelig i familien. Hvis du kommer i en situasjon i familien og man snakker om ”vi i vår familie” og de ikke regner med meg, ja så er det en dramatisk situasjon for meg; jeg har mistet tilhørighet. Det finnes jo noen mennesker som kommer i den situasjonen, men nå bruker jeg det som inngang til neste tema: Hvis folk i nabolaget, eller i byen eller lokalmiljøet snakker om ”vi som bor i denne bydelen” og jeg ikke er en del av dette, så er også det en alvorlig situasjon.

Og hvis vi kommer til en situasjon i landet vårt at det finnes en gruppe eller mennesker som opplever at vi snakker om ”vi i Norge”, vi som bor her, og de føler at det ikke gjelder dem – ja, da mener jeg at også det er en farlig situasjon.

*****

Islamsk Råd var en dag på et møte på mitt kontor. Og vi snakket om hvordan en del unge menn, med muslimsk tro, som oppholder seg store deler av døgnet på internett og ser videobilder og klipp fra hele verden, og bygger opp en veldig sterk holdning til hva som skjer med mennesker med muslimsk tro rundt om i verden, enten det er i Gaza, i Irak, Afghanistan eller andre steder. Og de kan bygge opp en type opplevelse av at ”her” skjer det; og hva skal vi da si, om dette presset mot mennesker med muslimsk tro, opplevelsene av stor urettferdighet...

Her er det ulike meninger man må få lov til å ha og det mener jeg vi kan diskutere. Men poenget med denne diskusjonen, er at mennesker ikke blir sittende og oppleve at de er alene; at de ikke er med i debatten vi har i samfunnet vårt. Og så får man ta feil eller ikke – men den diskusjonen er der.

Så mitt anleggende var å si at dette samfunnet er veldig forskjellig fra da jeg vokste opp og var student – vel, nå studerte ikke jeg her på Blindern – men en forelesningssal oppe på fakultetet her ser helt annerledes ut nå enn på 1970/80-tallet.

Det første vi må gjøre er å si – om ”det norske vi” – at det ikke er noe vi kan være ”for” eller ”i mot”. Det er en realitet, dette er Norge, dette er Norges mulighet og dette er kvaliteten i det norske samfunnet.

Men det er et veldig viktig tema å si – når det gjelder dette ”norske vi” – ja, denne professoren jeg har sitert noen ganger, Robert Putnam, sosiolog – han snakker om ”sosial kapital”. Om et samfunn som jeg vil kalle ”flerkulturelt” heller enn ”multikulturelt” – vel, det er en smakssak, men for meg så passer det bedre. Det betyr at vi er alle nordmenn, men vi har ulike kulturelle forankringer og tradisjoner. Putnam sier at i en slik situasjon, over tid, må vi evne å utvide hva vi mener med ”vi”.

Og så til alle som da sier at her er vi ”relativister” i forhold til hva som er norske verdier: Mitt svar på det er nei. Jeg legger til grunn det som troende muslimer i Norge sier; at i Norge følger vi norsk lov. I det landet troende muslimer lever i, følger de nasjonal lov. Det grunnleggende for det norske ”vi” er, etter mitt skjønn, dette fine samspillet mellom rettigheter og plikter; for å få rettigheter – så har jeg plikter. Og mine plikter gjør også at jeg kan rettferdiggjøre mine rettigheter.

Og i bunn for dette ligger norsk lov, som gjelder alle, uavhengig av hvilken religion, kultur, eller annen tilhørighet man måtte ha. Men når det ligger i bunn, så må vi evne å åpne opp; slik at vi nordmenn som har bodd i Norge i generasjoner, kan ta til oss av nye uttrykk, nye verdier, nye evner, nye erfaringer.

Dette samfunnet vårt – og dette er ikke helt fremmed i vår debatt – ville jo ha stoppet helt opp og gått tilbake om vi ikke hadde hatt verdiskapningen og kunnskapen og kulturen fra dem vi nå kaller ”våre nye landsmenn”. ”Nye landsmenn” er et begrep som har gammel, gammel forankring i Norge, men da handler det ikke om mennesker som kommer med en annen kulturell bakgrunn.

Jeg mener vi må gå på jakt etter disse begrepene. Når jeg nå sier ”en annen kulturell bakgrunn”, så er det et fremmedgjørende begrep, for hvis vi går inn i religiøs dialog, som Islamsk Råd har vært aktive med i Norge – ja, som de fortjener ros for – så finner man ut hvor mange tråder og hvor stor lærdom som er felles, og mitt ”mantra” her er at i møtet med det som er annerledes, så lærer det menneskelige instinktet å se etter alt som er forskjellig: Vi blinker ut alle de forskjellige tingene, og vi søker en type bekreftelse og ”trygghet” i det som er forskjellig.

Men det som er realitetene i møtet med andre mennesker, det er å se at likhetene er langt flere.

Så jeg tror at dette er diskusjon som kommer til å gå over mange år. Begreper som ”det nye norske vi” kan kanskje hjelpe til med ”å ramme inn” debatten på et vis. Det er ikke åpenbart valgkampssaker vi her snakker om, fordi i valgkamp handler det om mer norskundervisning, hva gjør vi med arbeidsmarkedet, hva gjør vi i forhold til å sikre barnehagetilbud, hvordan bekjemper vi det ene eller det andre. Men i denne store debatten så trenger vi noen begreper og konsepter å lene oss mot. Derfor introduserte jeg dette ”vi”-begrepet og jeg ser at det er i bruk i artikler og debatter, blant annet her i dag.

*****

Om ”inkluderende og ekskluderende retorikk”, som i hijab-debatten: Her har alle et stort ansvar, men så tror jeg vi også må forstå at det skjer store endringer i det norske samfunnet, på veldig kort tid, som reiser veldig mange nye spørsmål som nettopp utfordrer dette som er ”fremmed”. Typiske norske eventyr begynner f.eks. med ”da en fremmed kom til byen...” Ja, ord er viktige.

Vi må erkjenne at dette skjer på kort tid og da kommer disse diskusjonene. Jeg mener det må være akseptert å ha en debatt om hijab som et nytt kulturelt fenomen i vårt samfunn. Det kan ikke være slik at det ikke er lov til å stille spørsmål ved det. Men så er det viktig at nordmenn lærer at ikke alt er noe som nødvendigvis står i Koranen, og at det er andre kilder.

Vi trenger mer kunnskap. Og vi må forstå at Arbeiderpartiet er et demokrati, at Kristelig Folkeparti er et demokrati, med tillitsvalgte og andre, hvor diskusjonen hele tiden går. Det er ikke slik at vi ”sitter bak dører” og blir enige om hva alle skal mene, og så gå ut med det. Det er slik det norske politiske systemet fungerer. Folk markerer seg med ulike standpunkter. Så da Karita Bekkemellem snakket om hijab og om omskjæring, så sa jeg at jeg var helt uenig. Jeg er helt uenig i denne sammenstillingen. Og så blir det i pressen til at ”Arbeiderpartiet taler med to tunger”, osv. Ja, en sånn debatt må man tåle. Og vi må være ansvarlig for det språket vi bruker.

*****

Om ”radikal islam” og trusselbildet: Vel, for det første så var det Janne Haaland Matlary (KrF) som snakket om ”snikislamifisering”. Jeg kalte det hele ”snikgeneralisering”. Det skaper et bilde i hodene våre som ikke nødvendigvis er forankret i noe som er reelt.

Og så til hva Martin Kolberg sa for en tid tilbake: Hvis man går tilbake og hører på hva han sa, nøyaktig, så kan jeg stille meg bak det. Han fikk et spørsmål om han anså at det man kaller ”radikal islam” var et problem. – Ja, hva er ”radikal islam”? Jeg tror den jevne nordmann, når man snakker om islamisme, radikal, politisk, etc.; ja, mange av dere vet hva begrepene betyr – men det er ikke alle som gjør det. Hvis man leser PSTs åpne trusselvurderinger, så skriver de helt innledningsvis at det finnes mennesker som tilhører ”radikal islamisme” – det er det begrepet PST bruker – som kan være fristet til å bruke vold for å få til samfunnsendringer. Det er ikke en stor gruppe, men det er noe de følger med på.

Da trekker jeg den konklusjonen at det er viktig å markere, på vegne av oss alle, på vegne av dere, at de som ønsker å forandre det norske samfunnet ved bruk av vold og terror – om de finnes – dette må bekjempes. Og det har Det norske arbeiderparti bekjempet i hundre år. For 80-90 år siden så var det en sterk fløy i partiet som ville ha revolusjon i Norge og som ikke var fremmed for også å bruke vold, slik som i den russiske revolusjon. Og så vant de kreftene fram som ville gå reformveien istedet.

Og i lys av det så kan jeg forstå at det som ble skapt rundt alt dette, ja det skaper usikkerhet blant troende muslimer i Norge. Men jeg vil jo si – nær sagt på vegne av alle de muslimene som studerer og jobber i Norge og som er en del av dette samfunnet – så burde de være veldig enig i en generell kommentar om at de som ønsker å endre dette samfunnet med bruk av vold og terror – ja, det kommer vi til å kjempe i mot. Og det kommer jeg til å fortsette å si, som politiker og som privatperson.

*****

Om arbeidsmarkedet og muslimske jenter som tar høyere utdannelse: Jeg er enig med det Janne Haaland Matlary sier her – men jeg vil bare legge til to ting: Når det gjelder den tiden vi lever i nå, så tror jeg faktisk det kan være vel så vanskelig om du er mann; fordi det mange arbeidsgivere vet – ja, de ser det samme som jeg ser nå – jeg ser hvor mange kvinner med minoritetsbakgrunn som tar høyere utdanning, og vi leser i avisene om hvor godt de gjør det på videregående skole og oppover – og de store problemene med frafallet i videregående er jo et problem for gutter med minoritetsbakgrunn. Ja, akkurat dette problemet med frafallet i videregående mener jeg er et av Norges største samfunnsutfordringer nå.

Men det er en annen diskusjon. Jeg tror det er viktig at vi i det offentlige går foran og viser med eksempler. I UD har vi aspirantopptak en gang i året og tar vi inn hvert år 10-15 nye aspiranter. Det at vi klarer å få inn 2-3 av disse med såkalt ”minoritetsbakgrunn” hvert år, slik at om 10-20 år så er det 20-30 personer i systemet – ja, det kommer til å synes.

Og så tror jeg rett og slett det at nå som det er vanskelig å få jobb – ja, så er akkurat det krevende i mange bransjer – men i Norge så kommer vi til å ha store utfordringer i årene som kommer med å fylle jobbene, og vi kommer til å være på intens jakt etter folk med kvalifikasjoner.

Da jeg var ute på valgkamp sist lørdag i Oslo sentrum, så møtte jeg en fransk jente som hadde bodd i Norge i 8 år, hadde en MBA fra BI, snakket glimrende norsk og fikk bare avslag. Og det er klart at man da vurderer å presentere seg som ”Eva Jensen”, ikke sant, for i alle fall å få innkalling til intervju. Men fordi hun har et fransk navn, så får hun ikke det...

Om avdiskriminering i staten: For det første, så må vi ha noen klare retningslinjer. Jeg har tidligere ment at det å bruke såkalt kvotering – det er jeg tvilende til her. Jeg tror det går an å gjøre det i forhold til likestilling mellom kjønn, men når det handler om minoritetsbakgrunn, så blir det – definisjonsmessig – nesten umulig.

Men jeg tror det kan settes noen klare målsettinger. Og når det gjelder de generelle målsettingene i staten, så har vi her – som alle andre steder – et lederansvar. Det betyr at vi – som politiske ledere – må ”måle” våre etatsledere, og så må vi måles av velgerne. Dette er lederansvar. Og jeg tror det er veien å gå; sette opp noen klare retningslinjer som må følges.

*****

Om ytringsfrihet: Mitt svar på det er å si at for meg – ytringsfriheten – det er noe jeg bare kan være for. Jeg mener – personlig – at dette er en tung ”bærer” i vår kultur og i vår utvikling. Jeg mener at ytringsfriheten er en forutsetning for religionsfrihet. Noe av de verste forfølgelser som skjer i verden i dag er jo undertrykking av muslimer, jøder, bahaier, osv.

Så er det også slik at ytringsfriheten skal sameksistere med andre fundamentale rettigheter. Og jeg er klar tilhenger av den ”status” vi har oppnådd nå, i debatten, at det finnes ingen begrensninger på ytringsfriheten, bortsett fra at vi har en ”hatparagraf” som sier at det å oppfordre til hatefulle ytringer, som kan føre til vold osv., det er forbudt.

Fundamentalt sett må vi se på oss selv, hva som skjer med og i oss selv. Vi har selv ansvaret, som vi må ta, for våre ytringer. I det daglige – i mediene – så er det redaktørene som tar ansvar for ytringsfriheten; som f.eks. bestemmer hva som skal trykkes. Og det var redaktørene som avgjorde om man skulle trykke ”Muhammed- karikaturene” eller ikke. Og de aller fleste redaktørene tok ansvar og ikke trykket dem; ja det var deres ansvar.

Og ellers så må jo jeg ta ansvar for hvordan jeg ytrer meg i møte med dere. Da er jeg opptatt av at det ligger et spørsmål om ”dannelse” – respekten for andre – i dette. Jeg mener at det ikke er en grense for diskusjoner vi kan ha omkring trosspørsmål uten at vi kan komme i en situasjon der vi krenker hverandre. Jeg reagerer personlig når folk kommer med ytringer som krenker andre, men jeg vil avvise totalt at det skulle være forbudt, for jeg tror at hvis vi begynner å lage et ”hierarki” av uttalelser som skulle være forbudt –- ja, da beveger vi samfunnet inn på en veldig farlig retning – og da mister man også ansvaret selv. Og det er viktig. Vi må ta ansvar for våre egne uttalelser. Straffeloven er tydelig på at hatefulle ytringer ikke er lov.

*****

Om ”det norske vi” og eksempler fra andre land: Jeg tror ikke på at vi kan ”ta” en modell fra andre land når det gjelder akkurat dette. Vi kan hente mange lærdommer, men en ”modell” om at vi bør gjøre som amerikanere eller som franskmenn – nei, til syvende og sist må vi gjøre som vi gjør det her i Norge. Det må vi ha i bunn.

De nordiske land er veldig tett på hverandre, men hvis vi reiser fra Stockholm, Helsingfors, København og til Oslo, så ser vi at det er store forskjeller i måten disse landene styres på, i måten de har ordnet styresettet – departementene, regjeringen, folkevalgte forsamlinger – det er mange forskjeller.

Og det gjør meg litt ydmyk i forhold til følgende; disse nasjonalstatene – som vi vet – er ganske maktesløse i møte med mange utfordringer i dag. Jeg har studert i Frankrike og der er de en del av en europeisk tradisjon som har ”vasket ut” religionen av politikken, i løpet av flere hundre år. Jeg tror det er en fransk formulering dette – ”vasket ut religionen av politikken”. Jeg er selv for dette skillet mellom religion og politikk. Men det er en type europeisk tradisjon og i Norge har vi en annen type europeisk tradisjon; jeg har selv med meg min kultur og overbevisning når jeg er politiker.

Jeg er personlig kanskje mer inspirert av Obamas flerkulturelle USA enn av Sarkozys flerkulturelle Frankrike og av Fogh-Rasmussens tanker om det flerkulturelle Danmark, der de tilsynelatende har valgt en streng linje. – Og kanskje også fått de problemene vi prøver å unngå, nemlig at grupper i samfunnet ”melder seg ut”.

Jeg vet at Statistisk Sentralbyrå (SSB) opererer med begrepet ”annen og tredje generasjons innvandrer”. Det er noe som jeg er veldig fremmed for. For jeg tenker: Statistisk sett så kan det bety noe for å forstå samfunnet vårt – men det er nå en gang slik, i det daglige, når det gjelder rettigheter og plikter, at i det øyeblikket du er norsk, har norsk pass, så forventes du å ha plikter, og det kan ikke her være noen forskjell på mine barn og dere? Nei, det kan ikke være det. 

Jeg er enig med Obama; jeg er veldig i mot at noen skal tvinge jenter til å gå med hijab, og jeg er veldig i mot at noen skal tvinge dem til å ikke gå med det. – Og derfor appellerer hans formuleringer i hans taler om dette til meg. Jeg tror vi skal være varsomme når det gjelder trosspørsmål, og vi skal være varsomme i debattene med å si at vi bør ”gjøre som” i USA, eller i Russland eller i Kina. Realitetene i dette flerkulturelle samfunnet vi lever i, er at vi må åpne øynene, løfte hodene vekk fra dataskjermene og se rundt oss. Vi har mye å lære fra andre land – noe som regjeringsdelegasjoner og stortingsdelegasjoner vet en del om – men så er det det at vi må finne løsninger som passer Norge.

Arbeiderpartiet har vært med på å bygge dette samfunnet gjennom hundre år, og Statsministeren snakker om slagordet ved valget – at ”alle skal med”. Det betyr at vår store oppgave for å lykkes i ulike saker, er at ingen faller utenfor; her kommer også ”det nye norske vi” inn – at alle grupper føler at de er en del av det norske samfunnsprosjektet, at de gjør sin plikt og at de kan kreve sin rett.

Det er en stor oppgave i samfunnet i dag å lykkes med dette målet fordi vi er mer forskjellige enn vi ha vært før. Vi må prøve å leve med dette mangfoldet og disse forskjellene.

Så mener jeg at Arbeiderpartiet har vist gjennom fire år at vi kan – som samlingsregjering med to andre partier – styre Norge trygt gjennom en økonomisk krise. Vi har nå tre prosent arbeidsledighet i Norge, og det er 12 i Sverige. Vi klarer oss bedre enn de fleste land og det skyldes blant annet at vi har gjennomført en vellykket politikk. Og i utenrikspolitikken er vi tydelige talsmenn for å arbeide for rettferdighet i vanskelige konflikter, og vi er blant annet i mot å flytte den norske ambassaden fra Tel Aviv og til Jerusalem. Vi er for at Norge fortsatt skal opprettholde en aktiv utenrikspolitikk; vi har mange fellespunkter med Kristelig Folkeparti, men også noen punkter der vi trekker i en annen retning. Derfor ber vi om støtte til Arbeiderpartiet for fire nye år.