En urovekkende debatt

Debatten om å tillate hijab i politiet lover ikke godt for hvordan vi skal klare å snakke sammen om vanskelige spørsmål i dette samfunnet. Jeg har ikke problemer med at forslaget nå er trukket. Det måtte bli sånn. Men jeg er urolig for hvordan debatten fikk utvikle seg. Den viste hvordan mange i møte med religion og livssyn bevisst eller ubevisst tillegger andre meninger og holdninger. Som påstanden om at det å bære hijab kan sidestilles med kjønnslemlestelse, som er en grov kriminell handling, forbudt ved lov.

Eller når Carl I. Hagen viser sin klo ved å snakke om norske muslimer og si at hvis du gir fanden lillefingeren, så tar han hele hånden. Eller hans politiske datter, formann Siv Jensen, som har hatt en oppvisning i kynisk spredning av fordommer, frykt, mistanker og gruppetenking når hun messer om faren for «snikislamisering». Eksemplene som skulle underbygge dette fenomenet viste seg å være syltynne. Det tragiske i hennes utspill, er at det tar fokus bort fra de viktige diskusjonene vi må ta om inkludering og om lover, regler og normer for det mangfoldige Norge. Om utfordringene og behovet for å sette klare grenser. Om hvordan vi bygger broer inn til fellesskapsarenaene for dem som oppfatter seg som minoriteter.

Siv Jensens er opprørt over at muslimer i Norge fremmer det hun kaller særkrav. På partiets hjemmesider ligger eksempler på slike særkrav. Om muslimen fra Høyre som ville ha egen eldreomsorg for muslimer, om muslimen fra SV som ville ha offentlige muslimske høytider, om muslimen fra Ap som ville ha halalmat i fengsler, om den somaliske drosjeforeningen som ville ha eget bønnerom. De fleste av forslagene Frp refererer til, er blitt avvist av den myndigheten som hadde ansvar. Men det er ikke poenget. Poenget er at mennesker i Norge faktisk fremmer krav – kall det gjerne særkrav. Vi politikere driver jo mye med det – vurderer en lang rekke særkrav – fra alle deler av samfunnet. Nå også fra mennesker som har muslimsk tro.

Da vil jeg si: Det er bra at muslimer i Norge fremmer krav til myndighetene. Det er bra at de engasjerer seg i partier og foreninger. Det er bra at de velger åpne kanaler inn. Det er det motsatte av å «snike». Det er å melde seg på.

Det er bra at de oppfatter at det finnes demokratiske og åpne samfunnskanaler der også de – som alle andre nordmenn – kan fremme ønsker og krav. Da opplever de også – som andre nordmenn – at noen krav vinner frem og andre ikke. Åpen demokratisk debatt er et botemiddel mot «parallellsamfunn». Den virkelige utfordringen er de lukkede miljøer, der det utvikles en egen justis – utenfor fellesskapets rammer. Det må vi være på vakt mot. Verre er gruppetenkingen. For alle som hørte Siv Jensen for noen dager siden satt med det etterlatte inntrykk – noe som er Frp’s metode – at dette gjaldt muslimer som gruppe i Norge.

En stor politisk utfordring for Norge er å motvirke trangen til å gi mennesker én og samme gruppeidentitet, trangen til forenkling, trangen til polarisering. Kristne, jøder eller muslimer er som grupper av mennesker like forskjellige som de er like. Alle mennesker har flere identiteter. Derfor må vi se enkeltindividene.

*****

Denne teksten er et utdrag av en tale utenriksminister Støre holdt på Fafos konferanse 26. februar. Emnet for talen var den norske modellen og det nye, bredere "vi" i Norge.