Innlegg og svar i Stortingets Europautvalg

Utvalgets leder (Ine Marie Eriksen Søreide, H):
Nå er det jo slik at Europautvalget i de siste årene etter hvert har utviklet seg til å bli et ganske godt organ. Det er også viktig, helt uavhengig av hvilket syn man måtte ha til EU-spørsmålet, at man holder en levende debatt om saker som påvirker Norge gjennom EØS-avtalen, at man holder en levende debatt om europapolitikken. Vi ønsker selvfølgelig også fra Stortingets side i enda større grad å påvirke de beslutningene Norge tar knyttet til EØS-avtalen og til de spørsmålene som reises der. Gitt Lisboa-traktaten er det jo også slik at den parlamentariske dimensjonen i EU-samarbeidet blir tydeligere. Det bør for så vidt også gjenspeiles i det Europautvalget gjør. Jeg gir ordet til utenriksministeren for å gjennomgå punkt 1 på dagsordenen. 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg setter selvfølgelig pris på at Europautvalget møter så tidlig i perioden. Vi legger vekt på nær kontakt med Stortinget. Vi skal gjøre vårt for å bidra til det.

Jeg vil understreke grunnholdningen i St.meld. nr. 23 i forrige periode om en aktiv europapolitikk, som inviterte til at vi på de områder der Norge er tjent med at vi opptrer samlet ute, gjør det vi kan for å få til det. EU er en krevende partner å påvirke, og vi har sett eksempler på at godt samarbeid mellom regjering og parlamentarikere er nyttig. Vi vil gjøre det vi kan for å medvirke til det, og vi tar gjerne imot innspill til hvordan vi kan gjøre det bedre.

Det er endringer i Stortingets forretningsorden som har betydning for Europautvalgets arbeid. Utvalget er ikke lenger et EØS-utvalg, men et europautvalg, med større bredde og involvering av fagkomiteene. Det hilser vi velkommen. Så vil jeg bare si at vi har referater her som i hovedregel offentliggjøres. Imidlertid er det forståelse for at de, dersom det er sensitive forhandlingstemaer som omtales, unntas offentlighet.

Jeg vil først si at europapolitikken videreføres på samme grunnlag som i Soria Moria I, med de presiseringer som er gitt i Soria Moria II, for å ivareta norske interesser. Grunnholdningen er jo at vi har EØS-avtalen og Schengen-medlemskapet, men vi er ikke medlem av EU.

Så vil regjeringen nedsette et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal foreta en grundig gjennomgang av erfaringene med EØS-avtalen etter 15 år. Dette har vært ønsket av samtlige i vårsesjonen, og vi følger opp det nå. Min ambisjon er at en slik gjennomgang skal bidra til å etablere et felles kunnskapsgrunnlag for den europapolitiske debatten og for vurderingen av den avtalen som har vært vårt viktigste anker til EU gjennom 15 år. Utenriksdepartementet vil meget raskt legge fram et forslag til hvordan dette kan gjøres fra regjeringen, og vi vil også konsultere med Stortinget om det. Dette var punkt 1.

Jeg vil kort nevne utviklingen på Island.

Vi har vært opptatt av å hjelpe Island i den vanskelige situasjonen landet er oppe i. Det er et betydelig tilsagn vi har gitt. Vi har vært pådrivere for tidlig og betydelig støtte. Det norske lånet utgjør 480 mill. euro av en samlet nordisk ramme på 1,8 milliarder euro. Vi legger også vekt på at de nordiske landene på denne måten går sammen om å støtte Island. Både Norge og Island er tjent med at det nordiske samarbeidet styrkes, og at støtten til Island skjer innenfor et internasjonalt samarbeid.

La meg bare si at det etter mitt skjønn er avgjørende for Island at de får et opplegg for å håndtere krisen som er internasjonalt forankret, IMF-forankret, og at flere land er med. Så tanken på at Norge skulle ta denne saken alene, er en dårlig idé ut fra flere perspektiver. Det opplegget som nå kan avtegne seg, er det minst dårlige opplegget i en veldig kritisk situasjon, for islendingene vil selvfølgelig se på alt dette som meget krevende for dem.

Den norske statsministeren sendte i begynnelsen av denne måneden et brev til sin islandske kollega der han bekreftet det norske lånetilbudet innenfor den nordiske rammen. Den islandske regjeringen undertegnet 19. oktober, forrige mandag, en tilleggsavtale til den tidligere framforhandlede avtalen med Storbritannia og Nederland om hvordan Island skal oppfylle sine forpliktelser overfor innskyterne i den fallerte nettbanken Icesave. Det er nå håp om at denne avtalen vil kunne bli vedtatt av Alltinget. Den ligger på Alltingets bord nå. Avtaleinngåelsen vil bane vei for utløsning av en IMF-gjennomgang og utbetaling av de nordiske lånene. Dette har, som alle vet, vært en vanskelig sak for Island, men det er som sagt avgjørende for den økonomiske gjenoppbyggingen i landet å få framdrift i IMF-prosessen.

Så leverte Island en EU-søknad i sommer etter at flertallet i Alltinget, 33 mot 28, stemte for søknaden. Utvidelseskommissær Olli Rehn var i Reykjavik 8.–9. september og overleverte da EUs «spørreskjema», som en kandidat må svare på. Island har besvart spørsmålene på rekordtid. Formell overlevering av svarene skjer i Brussel i dag og forbereder oppstart av forhandlingene, som man håper vil bli tidlig i 2010, da under spansk formannskap.

På grunn av EØS-avtalen vil mange av kapitlene i praksis være ferdigforhandlet. Det er imidlertid flere krevende områder som ikke omfattes av EØS-avtalen, som vi jo godt vet, der fiskeri, landbruk og finans kan bli de mest utfordrende. Det er også en utfordring for islendingene å håndtere dette gitt at deres administrative ressurser er begrenset i en tid med store oppgaver. Vi vil fortsatt følge denne utviklingen nøye. Vi vil også holde Island veldig klart ansvarlig for at de så lenge de forhandler og ikke er medlem av EU, altså er medlem av EØS. Vi har jo sett noen eksempler på at beslutningsprosessene i EØS har humpet litt fordi saker har blitt liggende i Island.

Så er det Lisboa-traktaten.

Den nye traktaten er kommet et stort skritt nærmere ikrafttredelse etter at det ble to tredjedels flertall i Irland 2. oktober. Nå gjenstår den endelige ratifiseringen i Tsjekkia før traktaten kan tre i kraft. EU håper på ikrafttredelse pr. 1. januar 2010. Dette spillet følger vi jo, med den tsjekkiske presidenten som ennå ikke har signert. Men det er grunn til å tro at det går i den retningen.

Lisboa-traktaten skisserer en mulighet for økt demokratisk legitimitet gjennom to forhold. For det første får Europaparlamentet større myndighet, både som lovgiver og ved behandlingen av EUs budsjett. For det andre gis de nasjonale parlamentene en økt rolle i EU-samarbeidet, bl.a. ved at de skal påse at nærhetsprinsippet blir lagt til grunn når EU-lovgivning skal vedtas.

Det nye i denne traktaten er først og fremst at man skal foreta endringer som skal få institusjonene til å fungere mer effektivt med det store antall medlemmer de har fått. Endringene av arbeidsformen i Ministerrådet kan bety at også tempoet i vår interne behandling av EØS- og Schengen-saker vil måtte økes tilsvarende, slik at vi har forutsetning for å medvirke i viktige prosesser. Detaljene i dette vil vi selvfølgelig komme tilbake til.

Vi har gjennomført en analyse av mulige virkninger for Norge av Lisboa-traktaten, spesielt med tanke på vår EØS- og Schengen-deltakelse. Det vesentlige her er at bortfallet av den såkalte søylestrukturen, som organiserte EUs saker, det indre marked og andre områder, vil bidra til gjøre EUs politikk mer helhetlig og sektorovergripende. Det kan man si er bra. Samtidig kan det gjøre det vanskeligere å fastslå om en EU-sak er EØS- eller Schengen-relevant. Det var mye enklere i den forrige modellen.

Jeg minner også om at jeg skal ha en europapolitisk redegjørelse om ikke så lenge, og jeg vil komme tilbake til dette i åpen sal.

Så er det finansielle tjenester – deltakelse i EUs tilsynsorganer.

I kjølvannet av finanskrisen har kommisjonen utarbeidet et nytt system for overvåkning av finansmarkedene. Det blir et system for overvåkning på mikronivå i form av byråer som skal følge de enkelte næringer og være bemyndiget til å treffe vedtak med bindende karakter for enkeltforetak. Det legges opp til at Norge vil få plass som observatør og med anledning til å være med i diskusjonen om enkeltforetak når det foreligger en interesse ved at vi er vertsland eller moderland for vedkommende selskap. Det blir altså ikke en ekstern myndighet som får myndighet i Norge på dette området. For overvåkningen på makronivå foreslår man å opprette et risikoråd. Her gjenstår det å avklare den norske medvirkningen.

***** 

(Svar på spørsmål)

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg tror jeg skal prøve å samle opp dette. Burde vi ha gitt mer moralsk støtte, vært mer til stede i debatten, høynet norske tilbud, aktivert oss på en annen måte? Det er et åpent spørsmål som man alltid kan diskutere i ettertid. Når det gjelder den moralske støtten, har vi gjennom veldig hyppige kontakter med utenriksminister, statsminister og finansminister forsøkt å holde tett og løpende kontakt med Island. Jeg oppfatter at det har blitt verdsatt. Men dilemmaet har vært noe av det Svein Roald Hansen er inne på – det har også vært en grad av fornektelse av hva realitetene har vært.

La meg si at regjeringens posisjon i dette har det aldri vært tvil om. Hva enkeltrepresentanter kan ha sagt og uttrykt, klokskapen i det, kan man stille klare spørsmålstegn ved, fordi det hele tiden fra Islands side har vært en søken etter om det finnes en annen vei. Og hadde det vært en annen vei som hadde ligget tilgjengelig, som vi kunne bidratt til, tror jeg vi hadde vært helt åpne for å vurdere det, i solidaritet med Island.

Men jeg er ganske sikker på at den situasjonen Island kom opp i, som Svein Roald Hansen sa, var ikke noen naturkatastrofe, det var en ubalanse i det islandske finansvesenet som var bygd opp år etter år i takt med en liberalisering og endring i lovverket, hvor de altså på bristepunktet hadde banker med gjeld tolv ganger BNP. Da har man altså utsatt seg selv for en risiko som er formidabel, og selv om bankene i og for seg respekterte tilsynsmyndighetenes krav, var sårbarheten like stor.

Så jeg mener at det vi fra norsk side har forsøkt på, med de nære båndene vi har, med å si at det er ingen annen vei enn å forankre dette i et bredt internasjonalt opplegg, gir også Island troverdighet. Det å gi illusjoner om at det finnes en slik annen vei, ville være å gi Island dårlig hjelp, mener jeg. Det har vært et av dilemmaene gjennom disse månedene.

Nå har denne regjeringen, og den har en finansminister fra De Venstre-Grønne, også kommet til den konklusjonen at det er en IMF-løsning de vil ha. Selv om det partiet i startfasen var veldig imot tanken på å gå inn i et IMF-spor, har de nå kjempet hardt for å få det på plass.

Så til Morten Høglund – besøk av islandske delegasjoner. Ja, det har vært mange av dem, og det har vært mange som har ytret ønsker i mange forskjellige retninger, og det må vi ha respekt for. Men jeg tror vi har stått oss på at vi har vært veldig konsistente og tydelige hele veien. Jeg har arbeidet overfor min britiske kollega med å gjøre ham oppmerksom på hvor dype disse sporene er, og det er ikke bra for Norge at to allierte i Atlanterhavet kommer i en konflikt som kanskje den ene store allierte nesten ikke ser konsekvensen av. Der har vi bidratt.

Men det er også slik at denne banken i Storbritannia hadde flere britiske innskytere enn det er islandske statsborgere, så den britiske statsminister hadde altså over 300 000 briter med tap å ta hensyn til, så det ligger nasjonale politiske virkeligheter til grunn i mange land.

Så er spørsmålet – til Høglund igjen: Kunne vi funnet andre fleksible løsninger? Vår vurdering var at de ikke fantes. Hvordan har IMF opptrådt?

Til det som ble sagt her, også av Høglund, om at andre land, bl.a. afrikanske, kom bak i køen: På møtet i Den trilaterale kommisjon her i Oslo i helgen var det en brasilianer som reiste seg og utfordret meg på det forhold at islendingene – fordi de hadde blå øyne og var lyse i huden – hadde fått spesialbehandling i IMFi forhold til andre land, som kom bak i køen, og at Island var blitt spesialbehandlet inn i et opplegg. Det er ikke IMF som har holdt igjen løsningen, det er IMFs styre som ikke har gitt grønt lys, fordi britene og hollenderne har brukt den makten dét gir dem, til ikke å gi grønt lys før dette er på plass. Vi kunne ikke da begynne å utbetale det norske lånet, som var en del av den internasjonale pakken, i forkant.

La meg si det slik:

Jeg har overfor Island vært tydelig på at når denne avtalen er på plass, vil det for Norge finnes ditto muligheter til å hjelpe Island på veien. Det kan være på forskjellige måter. Men at det fantes en annen vei uten den at Island fikk denne brede forankringen, tror jeg rett og slett ikke. Når Island nå har vektlagt at de ønsker en europeisk vei, er det helt klart at uten å komme til en forståelse med Holland og Storbritannia ville hele det løpet sett vanskelig ut.

Til Vedums spørsmål, om det blir flertall i Alltinget. Det er et spørsmål. Jeg forstår regjeringen dit hen at den kan få flertall, men de siste ukene har spørsmålet om nyvalg og forskjellige andre scenarioer versert.

For noen uker siden trodde man at Alltinget på en måte hadde sluttet seg til, men så ble det stilt nye krav og kriterier. Et av sluttspørsmålene med hensyn til Nederland og Storbritannia har gått på Islands ansvar for å betale, om det er noe igjen å betale etter 2024. Det sier jo litt om hvor stor denne utfordringen er. Det er 15 år fram i tid at de altså kan bli konfrontert med dette.

Jeg vil bare si – i parentes – at hvis man ser for seg det teoretiske bildet at Norge hadde gått inn og tatt dette, noe som har vært antydet, hadde det vært Norge som måtte ha vært tilsynsmyndighet med hensyn til at vår nabo Island gjorde de rette tiltakene for å kunne betale tilbake pengene. Også det er et eksempel på at det er bedre for Island å ha en internasjonal avtale for å kunne inndrive disse midlene, og at det er flere låntakere. Jeg tror det kunne ha vært en belastning på et bilateralt forhold – en belastning vi nesten ikke kan forestille oss.

Til Ivar Kristiansen: Etter det vi erfarer, er islendingene i dag ferdig med å fylle ut spørreskjemaet. Så skal kommisjonen utforme en såkalt avis – opinion, mening – om dette, for å vurdere om de er beredt til å gå inn i forhandlinger: Olli Rehn har sagt at han vil arbeide for å være rask med dette.

Det er helt opplagt at Sverige, et nordisk land med EU-formannskapet, vil være velvillig når det gjelder dette. Men det er også et komplisert utvidelsesbilde. Det gjelder Kroatia, den tyrkiske dimensjonen og Makedonia. Jeg hørte at Javier Solana har uttalt i Jerusalem i dag at Israel står nærmere EU enn det Kroatia gjør. Det tror jeg er en uttalelse kroatene vil reflektere over, for å si det slik. (Munterhet) Så Island er en del av et bredt bilde. Vi skal i og for seg ønske dem lykke til på veien.

Er så det islandsk-britiske problemet ryddet av veien? På én måte er det det. Men det er riktig som det er blitt sagt her, at sårene stikker dypt. Island og Storbritannia har vært i konflikt om ressurser før. Mitt inntrykk er likevel – ut fra det jeg har observert – at de to utenriksministrene nå har den samme forståelsen av hva det er de skal gjøre.

Så, til sist, til Nesvik og makrell.

Det er en veldig krevende situasjon – vi er fullt klar over det. Vi har på alle måter aktivisert oss. Representanten sier at dialogsporet nå er brukt opp. Vel, vi kan reflektere over hvilket annet spor det da er vi kan bruke – vi tenker på forskjellige alternativer. (Munterhet) Det første vi vil benytte, er det som fiskeriministeren skisserte i dag, at vi allerede på mandag møter Færøyene til kyststatsforhandlinger om makrell i 2010. Jeg husker personlig denne makrellavtalen, fordi den ble framforhandlet. Det var et stort tema i EØS og i våre medlemskapsforhandlinger og gikk på om du kunne fiske kvoten din innenfor eller utenfor egne eller andres soner. Vi mener at fartøyene har rett til å fortsette med å ta kvoter der de er. EU-siden bestrider dette. Dette må vi ta seriøst.

Hvor vidt vi kan finne koblingsmuligheter mot andre områder, er noe vi selvfølgelig må se på, men det er ikke slik at disse tilfellene ligger i kø. Det har heller ikke vært norsk tradisjon å eksponere seg på andre områder – områder som igjen kan gjøre oss sårbare. Vi må jobbe videre for å forsøke å få klarhet i hva avtalen faktisk betyr, og hva den gir oss av muligheter. Vi får anledning til å komme tilbake til Stortinget med denne saken, som vi er fullt klar over er kritisk og vanskelig for næringen. 

*****

For alle innleggene, se Stortingets nettsider.