Nasjonalt Europaforum - Gjennomgang av EØS-avtalen

(Transkripsjon basert på opptak av utenriksministerens innlegg)

 

La meg få gå rett på sak og ønske velkommen til Nasjonalt Europaforum for 2009.  Dette var et forum som jeg tok initiativet til å etablere i 2006 fordi det kunne være nyttig å ha en videre krets - et rundebord - av representanter fra ulike deler av det norske samfunn som kunne diskutere europapolitikk – bryne seg, meningsutveksling, kunnskap, sette dagsordener. Vi møtes som sagt årlig, på ulike steder i Norge og med ulike temaer på dagsorden. Og jeg mener det i alle fall for min del har vært nyttig, dette er fjerde gangen vi samles – vi har vært i Oslo, Bergen, Tromsø og tilbake igjen i Oslo, denne gangen i UD.

Det er jo EØS-avtalen som på mange måter er navet om jeg så kan si i forbindelsesleddet til EU i dag. Og vi har i denne stortingsperioden, som dere vet, besluttet å foreta en gjennomgang av erfaringer med EØS-avtalen. Men la meg si to ting om det. Det var noe Stortinget samlet sluttet seg til i forrige sesjon, altså vårsesjonen, og det står også i regjeringspartienes plattform, hvor vi snakker om et forskningsbasert bredt sammensatt utvalg som skal foreta en grundig og bredest mulig gjennomgang av avtalen og konsekvensene av avtalen på samfunnsområder.

Vi jobber nå, fra UDs side med å legge fram et forslag til hvordan vi kan levere på det oppdraget og vi håper å kunne komme i gang ved årsskiftet.

Men dette møtet idag blir altså på mange måter et oppspill til det, fordi dagsorden her er satt til å handle om EØS-avtalen. Så derfor tror jeg dette blir en start på den prosessen. Den blir uformell – her er det ikke slik at folk er bundet til det de sier i diskusjon, men vi kommer sikkert til å få et perspektiv på hva også den oppgaven vil handle om gjennom diskusjonen her.

Jeg var med på å forhandle fram EØS-avtalen tidlig på 90-tallet, i en annen posisjon. Det var en viktig prosess og det slo oss allerede da, som nå, at EØS-avtalen er den mest omfattende internasjonale avtalen Norge noen gang har inngått. Og som vi minnet oss på i Stockholm i forrige uke under Nordisk råd, det er også den viktigste nordiske samarbeidsavtalen som noensinne er inngått. For det var faktisk med EØS-avtalen at vi fikk det som de nordiske pionerene på 50-tallet drømte om, nemlig et nordisk fellesmarked. Og det er verdt å merke seg at mange av de store nordiske visjonene på slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet – om man skulle få en valutaunion, en forsvarsunion et marked, det lot seg ikke gjøre alene i nordisk sammenheng. De temaene ble skjøvet oppover til europeiske og atlantiske sammenhenger. Til gjengjeld så klarte Norden noe som ikke det øvrige Europa klarte før lenge etter, nemlig veldig mange banebrytende samfunnssamarbeids-ordninger, for å si det slik. Vi fikk felles pass på tidlig 50-tallet, noe som EU måtte bruke mange tiår på, mye på kultur, mye på sosial velferd osv.

Når vi undertegnet avtalen i 1992, inneholdt den rundt 1500 rettsakter. Per 3. november 2009, altså i dag, så omfatter EØS-avtalen i følge EFTA-sekretariatet, 7 708 rettsarter. Vi har altså tatt inn over 5200 rettakter på de ulike områdene som omfatter avtalen. Nå har vi heldigvis ikke tatt på oss å skrive ut alt dette, til illustrasjon. Det hadde blitt mye papir, for det er mye lovgivning det handler om. Og det ligger da i dette at EØS-avtalen er en såkalt dynamisk avtale, med aktiv harmonisering og kontinuerlig oppdatering av nasjonal lovgivning.

Og det ligger også i det at EØS-avtalen klart har passert sin spede barndom, og når man er i 15-års alderen så er jo det tiden for konfirmasjon for noen, så får vi se om gjennomgangen resulterer i det - en konfirmasjon for EØS-avtalen.

Den berører de aller fleste områder av samfunnet, betydningen for kommuner, for bedrifter, for arbeidstakere og studenter, ja – kanskje aller mest for fylkeskommuner og kommuner fordi implementeringen av nedslagsfeltet er lokalt. Og det er verdt å vite når vi sitter i Stortinget og i regjeringen, at det er der ute det skjer.

Med andre ord, EØS-avtalen er langt mer enn en handelsavtale. Og det er et viktig poeng fra min side, fordi man snakker ofte om å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale. Jeg respekterer det synspunktet, men EØS-avtalen er altså mye mer. Og den er også navet i mye mye mer. For mange av de løsningene vi har kommet fram til med EU – justis, utenriks, grensepasseringer osv, er inspirert av løsningsmodellen som EØS-avtalen har i bunn. Og det er slik i hvert fall jeg har opplevd det gjennom 15 år, at EØS-avtalen på mange måter blir utgangspunktet og inspirasjonen til å finne løsninger på andre områder.

Jeg sa at avtalen er over sin spede barndom, vårt samfunn har forandret seg – og EU har gått fra 12 til 27 medlemsland på disse årene, og samarbeidet omfatter da justis, utenriks og sikkerhetspolitikk. Vi har utfordringer, med Europaparlamentet som i dag er lovgivingsmyndighet overfor medlemslandene for en rekke områder, noe som ikke var tilfellet da EØS-avtalen ble inngått. I dag har Europaparlamentet, særlig med Lisboa-traktaten, en helt annen rolle å spille. Det er en viktigere og mer krevende partner for et land som står på utsiden. Og det er også slik at med Lisboa-traktaten så vil jo dette såkalte søylesystemet som var veldig enkelt i sin tid, der vi kunne lett forstå hvor EØS-avtalen hørte hjemme, nå faller bort og EØS-relevansen av bestemmelser blir mer komplisert å vurdere. EU fatter sine beslutninger nå mer ut av sektorovergripende planer, hvor direktivene følger under, men de har ikke en sektortilhørighet nødvendigvis.

Disse utfordringene som har oppstått i løpet av disse årene har jo de gjenværende på EFTA-siden funnet pragmatiske løsninger med EU på. Hvordan, hvorvidt og på hvilken måte det kommer til å fortsette, det er også et interessant diskusjonstema.

Så har da også EØS-avtalen, som mange rundt bordet her vet - jeg ser kjente ansikter - vært gjenstand for evalueringer, utredninger og stortingsmeldinger tidligere. Og det er mye viktig forskning på EU og EØS, og hva jeg vil kalle frontorganisasjonene på ja- og nei- siden har også klare meninger om EØS- avtalen og gir den til kjenne. De nærmer seg, slik jeg ser det, både med fundamentale ulike vurderinger men også en stor grad av felles vurderinger. Som også er en interessant del av den norske samfunnsdebatten. De ønsker begge et annet alternativ enn EØS-avtalen, men de er helt forskjellige

Jeg har, for å si det slik, ingen illusjon om at vi kan utrede oss frem til en nasjonal konsensus om EØS, eller i og for seg Norges forhold til EU. Det reiser mange viktige verdispørsmål, gir næring interesse­konflikter og ulike prinsipielle syn, som seg hør og bør i demokratiet. Så sånn sett så er fortsatt EØS-avtalen også kilden til europadebatt i vårt land, fordi avtalen i seg selv må diskuteres, virkemåten som vi nå skal gjøres, men også alternativene.

Så var det noen som ønsket at det som nå kommer skulle være en utredning både av EØS-avtalen og alternativene, men det ble ikke konklusjonen på Soria Moria. Grunnen til det er at vi anså at det kom til å bli en ganske uhåndterlig stor problemstilling, både en grundig gjennomgang av EØS-avtalen og så en vurdering av alternativene til denne avtalen.

For det å begynne å utrede alternativer til en avtale som man har et stort stortingsflertall bak kan også anses å være en litt uryddig fremgangsmåte, og skape tvil om den avtalen. Det politiske Norge, Storting osv, må jo når denne utredningen foreligger gjøre seg opp en oppfatning om det da er tid for å se på alternativer, enten det ene eller det andre, eller om det blir, hva skal jeg si, en konfirmasjon av EØS-avtalen.

Så vil jeg bare si for min egen del, at jeg som utenriksminister vil - helt inn til det blir et annet mandat - stå opp for og forsvare denne avtalen, dens virkemåte, dens videreutvikling, behov for fornyelse, behov for tilpasning – med det overordnede mål om å ha dette som navet i vår tilhørighet til Europa inntil vi eventuelt skulle ha en annen tilknytning.

Det nytter ikke å være halvveis engasjert i hovedtilknytningen til EU, inntil det eventuelt er avklart at vi har en annen tilknytning. Det skaper usikkerhet, og jeg mener EØS-avtalens nøkkelord er å finne i de innledende tekstene, nemlig forutsigbarhet. Forutsigbarhet for bedrifter, for forskere, for studenter, organisasjoner, offentlig sektor, hele bredden av det norske samfunnsliv om at det gjelder ensartede regler og at det er tilsynsmyndigheter som kan påse om de reglene følges eller ikke følges. Så der flagger jeg i hvert fall sånn sett hvordan jeg ser det. Og med det ønsker jeg en god debatt!