FN, menneskerettigheter og hiv

2. desember deltok jeg på høringen om Norges hjemlige menneskerettighetsarbeid i FNs menneskerettighetsråd – UPR-høringen.

På forhånd hadde vi invitert frivillige organisasjoner med i arbeidet med Norges rapport til høringen og besluttet å gå åpent inn på en rekke vanskelige spørsmål og områder der vi mener vi har utfordringer. Professor Stig Frøland viser i Dagbladet mandag til at det han omtaler som ”hiv-lovgivningen ” ikke ble tatt opp under høringen, og kritiserer meg for det – han mener han tar meg i ”eksamensjuks”.  

Temaene Frøland reiser er viktige. Jeg opplever at vi har en god dialog med  internasjonale partnere og med sivilt samfunn om  disse spørsmålene. Kanskje burde tematikken vært med i vår rapport. På den annen side: Situasjonen for hiv-smittede ble ikke tatt opp i FNs særskilte menneskerettighetsrapport om Norge, og kom heller ikke opp i den brede prosessen som ledet frem til Norges egen rapport, der organisasjoner i Norge var invitert til å komme med alle slags innspill.

En av de sentrale målsetningene med FNs UPR-prosess er å skape nasjonal debatt og interesse for menneskerettslige problemstillinger. Dette har vi nettopp ønsket å legge til rette for. Vi ønsker ikke å fortie utfordrende spørsmål. Prosessen så langt – og positive tilbakemeldinger vi har fått fra en rekke organisasjoner som var med i den – vitner om dette.

Jeg tror og håper derfor at omtalen av FN-høringen om menneskerettighetssituasjon i Norge har bidratt til økt interesse for menneskerettighetsspørsmålene. Tilbakemeldingene i Genève var at Norge har satt en standard for åpenhet. Det kan være ulike oppfatninger av om et tema burde vært eller ikke burde vært omtalt i Norges egen rapport eller under selve høringen. Men det sentrale er at viktige menneskerettighetsspørsmål blir diskutert åpent. Det bidrar både UPR-rapportene, høringen og Frølands innlegg til. Så må de konkrete spørsmålene han reiser tas videre i de myndighetsområder der de hører hjemme.