FN-reform i krisenes tid – hvor kan Norge gjøre en forskjell

(engelsk versjon)
Utenriksministerens redegjørelse var basert på følgende momenter

Introduksjon

• Velkommen til årlig møte om FN-spørsmål. I den senere tid: Veldig fokus på FN, overskrifter – personfokusering. Idag: Anledning til å stoppe opp, trekke opp noen større linjer. For FN er viktigere enn noen gang. For utvikling, menneskerettigheter, sikkerhet og en bedre organisert verden.

Soria Moria

• Vår regjering gikk til valg på fornyet engasjement i FN. I Soria Moria-erklæringen står det følgende: ”Regjeringen vil legge særlig vekt på å styrke FNs rolle i verdenssamfunnet”. Og: ”Det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden og ikke en situasjon der nasjoner tar seg til rette på egenhånd. Regjeringen vil arbeide for et kraftig styrket FN. Som medlemsland vil Norge støtte aktivt opp om reformprosessen og søke samarbeid med nærstående land for å arbeide for en moderne og mer effektiv verdensorganisasjon.”
• Dette følger vi opp i ord og handling. Ved FN-hovedkvarterene i New York, Geneve, Paris, Roma, Wien og Nairobi arbeider vi for en sterkere og mer effektiv verdensorganisasjon. Målsettingen fra Soria Moria gjennomsyrer også de to stortingsmeldingene om norske interesser i utenrikspolitikken og om utviklingspolitikken, stortingsmelding 13 og 15. Meldingene gir en grundig drøfting av FN-systemets betydning, posisjon og muligheter, og hva vi konkret kan og bør gjøre fra norsk side.
• Hvorfor satte vi oss disse målsetningene? Hvorfor er FN så viktig for oss?

FN som møteplass og globalt verdifelleskap

• Svarene er mange, og i det siste har det vært en del kritikk av FN fra ulikt hold. Kritikken er viktig og deles på noen områder av regjeringen. Men av og til kan man få inntrykk av at debatten om FN kan bli litt perspektivløs. la meg derfor først bruke denne anledningen til å ta ett skritt tilbake, og minne om det verdigrunnlaget som FN er bygget på og som FN igjen er med på å opprettholde.
• FN er mer enn sekretariatet i New York, mer enn Generalforsamlingen, Menneskerettighetsrådet eller Sikkerhetsrådet. Og mer enn generalsekretæren.
• FN er en pakt, en enighet og et løfte.  Mens blodtåka ennå lå tykt over Europa, og menneskene hadde forbrutt seg mot hverandre i en grusommere omfang en verden noensinne hadde sett, opprettet FNs grunnleggere en verdensorganisasjon for å – sitat -  ikke å bringe oss til himmelen, men redde oss fra helvete.
• Global møteplass: Om tre uker vil mer enn 100 stats- og regjeringssjefer møtes i New York - i spissen for ledere fra 192 land - for å snakke sammen og søke felles løsninger på internasjonale problemer. Dette er den største samling av politiske ledere på årevis.  Barack Obama kommer for første gang, det samme gjør Kinas president Hu Jintao.  Lula, Sarkozy, Merkel og Brown er alle veteraner, sammen med statsminister Jens Stoltenberg.  De kommer sammen til verdens eneste virkelig globale politiske arena:  FNs generalforsamling.
• Etterhvert som globaliseringen tiltar og vi samhandler og påvirker hverandre mer og mer, blir også vårt skjebnefelleskap knyttet tettere sammen. Og med det øker behovet for en global møteplass. I dag, mer enn noe annen gang i historien, står vi overfor globale utfordringer som byr på både større muligheter og større farer enn noen gang i menneskenes i historie.
• Vi kan ikke stikke hodet i sanden. Klima, nedrustning, og global fattigdom og internasjonal terrorisme er noe som angår hvert eneste menneske på denne jorden. Effektene merkes lokalt. Samtidig: Fellesnevneren for de siste årenes kriser – finanskrise, matvarekrise, energikrise, klimakrise og når sist svineinfluensakrisen – er at de må takles på globalt nivå.
• Normer og visjoner: FN er et global møtepunkt der vi diskuterer visjoner og idealer og hvordan vi kan gjøre disse til virkelighet. Naturligvis kan vi være uenige om hva disse visjonene skal bestå i, og hvordan de kan virkeliggjøres. Men FNs verdi består i at det utgjør en møteplass der uenigheter må begrunnes, et sted der vi møter hverandre og anerkjenner våre meningsmotstanderes rett til en forklaring. FN er sted der debatten ikke kortsluttes. Nettopp ved å diskutere ulikehetene i våre idealer og visjoner, tillegger vi nettopp det at vi har globale idealer og visjoner enorm verdi.
• Blant de første virkelig store gjennombrudden i FN, var vedtaket av Verdenserklæringen om Menneskerettighetene:
  ”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. (...)
  Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring (...)”
  Det høres kanskje selvsagt ut i dag, men dette var – og er mange steder fremdeles - revolusjonært tankegods, intet mindre. I denne verdenserklæringen slår FNs medlemsland fast at det er en og bare en menneskehet, ikke en menneskehet for overmennesker og en for undermennesker, ikke en hvit menneskehet og en svart menneskehet, ikke en kvinnelig og en mannlig menneskehet, ikke en kristen menneskehet og en muslimsk menneskehet, - men én menneskehet, der alle mennesker hører hjemme. FN og bare FN er stedet hvor representanter for alle lands folk kan møtes og gi hverandre løfter av denne sort.
• Møteplass også for uenigheter: Vi må også være ærlige på at FN er et sted der vi også opplever å ikke oppnå enighet om våre visjoner. Å forholde seg til land man er alvorlig uenig med er krevende, fordi det er både frustrerende og slitsomt. Og til tider oppleves det resultatløst. Men i internasjonale relasjoner i dag er det ikke noe ansvarlig valg å bryte kontakten med dine meningsmotstandere.
• Vi kan ikke velge å ikke forholde oss til land som er uengie med oss når det kommer klima, nedrusting, menneskerettigheter og ytringsfrihet [Som den amerikanske forfatteren Thomas Friedman sa hvis vi ikke oppsøker tvilsomme nabolag, vil de komme og oppsøke oss” ]. FN er stedet vi samles for å se den ubehagelige virkeligheten i øynene. For å takle den verden vi har fått utdelt.
• Det er i norsk interesse at FN lykkes. For mye av det FN står for, som en internasjonal rettsorden, er avgjørende for en stat som Norge.
• Et konkret eksempel: Havretten er avgjørende for kystlandet Norge som har ansvar for seks ganger mer hav og havbunn enn land over havet. Det er FN som godkjenner de norske krav om å fastsette yttergrensene for vår kontinentalsokkel. Det er i kraft av FN at vi har rett til forsvarlig å forvalte matfatet og ressursene utenfor kysten vår.

Fra ord til handling

• FN er naturligvis mer en avtaler, enigheter og uenigheter  - eller opphetede og visjonære diskusjoner. FN er også – kanskje særlig - konkret handling i felt. Når jeg er i utlandet, slår det meg hvor synlig FN er på landnivå, utenfor TV-kameraenes fokus; de mange særorganisasjonene, alle fondene og programmene i hele FN-familien, som UNDP, UNICEF, UNHCR, OCHA, WHO – og med WTO og ILO som del av den utvidede familien – alt i alt over 60 ulike organer.
• Når mikrofonene slås av, er det medarbeiderne i alle disse organisasjonene som er tilbake for å støtte de mest sårbare.
• FN betyr matvarehjelp, vann, helsepersonell, vaksiner, malarianett og mange andre former for innsats som redder millioner av barn fra å dø hvert år. FN betyr telt, brensel, skoler og lærere der jordskjelv og sykloner har lagt land øde. Det er helt avgjørende for de hundrevis av millioner som lever i fattigdom og nød. Men dette er også god sikkerhetspolitikk, for alt dette er tiltak som skaper en tryggere verden for oss alle.
• Jeg vil her også nevne tusenårsmålene. Ja - utviklingen går for sent, og vi vil ikke nå alle målene vi satte oss. Men det går framover! Flere går på skole, , flere har tilgang til rent drikkevann, barne og mødredødeligheten synker. Eksempel på område der Norge og FN sammen har satt sentrale utviklingsspørsmål på agendaen er nettopp gjennom arbeidet med tusenårsmål 4 og 5 om barne- og mødrehelse, som er et av de feltene der framgangen de siste årene har vært alt for langsom. Norge er tredje største giver til det globale vaksinasjonsprogrammet, et program  WHO til sammen siden 2000 har bidratt til å forhindre 3.4 millioner dødsfall, ved at 50.9 millioner ekstra barn har fått trippelvaksine mot difteri, stivkrampe og kikhoste, 192.2 millioner mot hepatitt B, 41.7 millioner mot Hib, og 35.6 millioner mot gulfeber.  Norge ønsker å være en pådriver for et fokus på de 27 millioner barn i hvert nye årskull som fremdeles ikke har tilgang til vaksiner.

Forutsetninger for et velfungerende FN

• Det er lett å skylde på FN når verden opplever økende konfliktnivå. Men FN fungerer ikke uavhengig av verdens konfliktnivå for øvrig. For å sette det på spissen: geopolitikken påvirker FN mer enn FN påvirker geopolitikken. Etter 90-tallets geopolitiske tøvær, har vi på 2000-tallet sett økende pluralisme der verdens stormakter igjen har anlagt en til tider mer konfronterende tone.  Det er naturligvis ikke tilfeldig at dette sammenfalt med en periode der man i økende grad så mot FN, i alt fra demorkatiseringsarbeid til fredsoperasjoner, til gradvis vanskeligere samarbeidsklima i FN utover 2000-tallet.
• Mest kjent er kanskje debatten i Sikkerhetsrådet under opptakten til USAs invasjonen av Irak. Var dette et eksempel på at FN ikke fungerer? Etter min mening: nei. Det finnes ingen organisasjon som kunne stoppet USA. Sikkerhetsrådet fungerte som det skulle, det nektet å gi Bush den legitimiteten han søkte for sin i militære operasjon.
• I dag hører vi imidlertid andre toner, fra den nye amerikanske administrasjonen. I en tale til New York University slo USAs FN ambassadør Susan Rice fast at FN var viktig for USAs utenriks- og ikke minst sikkerhetspolitikk. ”If there ever were a time for effective multilateral cooperation in pursuit of US interests and a shared future og freater peace and prosperity, it is now”. En åpen invitasjon vi bør svare resolutt ja på.
• Man kan godt kritisere stormaktenes bruk av, eller andre ganger manglende bruk av FN. Og det ofte med god grunn. Men man må samtidig passe seg for ikke fjerne seg for langt fra politikkens realiteter – og glemme de forutsetningene vi faktisk jobber under.   
• For at FN skal fungere må det derfor være et forum som er interessant også for verdens stormakter, der de føler det er verdt å satse politisk kapital. Et fungerende FN må balansere mellom realpolitikk og idealpolitikk, realpolitisk nok til å speile maktforhold tilstrekkelig til at stormakter er interessert til å delta, og idealpolitisk nok til å ha visjoner og potensial til å endre denne virkeligheten.
• Hvis ikke FN i framtiden greier å reflektere Indias og Kinas voksende makt, vil det ikke bare være et problem for India og Kina, men et problem for FN. Og verdens land.
• Samtidig: Flere land som er morgendagens stormakter bidrar lite til FN både finansielt og substansielt. En del av vår rolle som god, men kritisk FN venn er å ha en dialog om multilaterale spørsmål og FN med disse landene, og søke å engasjere dem.
• Vi har nå et ”mulighetenes vindu” med den nye amerikanske administrasjonen. Som president Obama har sagt det: ”FN er ikke i ett og alt en perfekt virksomhet – likefullt er FN et uunnværlig redskap. Ingen kan erstatte FNs legitimitet.”
• Jeg er enig. Derfor vil vi ha et best mulig FN. Derfor må vi også arbeide for å gjøre verdensorganisasjonen til et enda bedre instrument.

Norges utgangspunkt

• Vi skal ta vare på FN som en møteplass, investere tid og krefter i diskusjoner også med de vi er svært uenige med. Som jeg sa på FNs tilsynskonferanse mot rasisme i Genève 20. april 2009 - etter at Ahmadinejads innlegg hadde fått mange delegasjoner til å forlate konferansen i protest: Vi vil ikke overlate de forente nasjoner til ekstremister!
• Vi er skeptiske til initiativ til alternativer til FN som baserer seg på mer selektiv medlemsmasse, som G20, G8 og G2. For å erstatte FN med en arena for likesinnede demokratier er på en grunnleggende måte å gi opp troen på global dialog. FN er G192. Derfor investerer vi store mengder politisk og økonomiske og menneskelige ressurser i FN. (eks toppnivåuka, hvor Norge er svært tungt politisk representert).
• En av Norges sentrale roller i gjennom tidene i FN har nettopp vært rollen som brobygger. At vi har kunnet spille denne rollen bygger på grunnleggende tillitt. Vi er kjent som støttespillere av FN med en konsistent (og forutsigbar) politikk. At vi er et land som bevilger betydelige ressurser til FN og ikke har noen fortid som kolonimakt bidrar til at vi i mindre grad blir mistenkt for å ha skjulte agendaer og dermed kan fremme mer kontroversielle spørsmål slik som f.eks MR-saker, ofte sammen med våre nordiske venner.
• Vi har tradisjon for å bygge broer mellom utviklingslandene i sør og giverne i nord. Vi skal fortsette å bygge allianser og partnerskap som går på tvers av tradisjonelle skillelinjer.
• At vår FN-ambassadør Morten Wetland nå skal lede arbeidsgruppen i FN som skal følge opp finanskrisemøtet i juni er et synlig bevis på at Norge er en betydelig aktør andre lytter til.

Modernisering og styrking av FN

• Nettopp fordi FN er så viktig som jeg har beskrevet, ønsker vi et best mulig FN. Det er en kontinuerlig prosess, ikke en engangsforeteelse, som Kofi Annan uttrykte det. Det er ingen kunst å se at FN har sine klare svakheter – at FN-systemet har blitt for komplisert, fragmentert og vanskelig å styre. Det speiler også hva medlemslandene vil ha og har vokst i takt med våre krav. Vi må ta vår del av ansvaret for at systemet er som det er i dag. Det er på tide å se også kritisk på egen rolle og tendensen til at hver nye utfordring møtes med en ny mekanisme/et nytt fond eller initiativ.
• Samtidig krever vi økt samordning og strømlinjeforming. Dette er et dilemma som vi må være bevisst på. Norsk FN-politikk skal også være å se kritisk på oss selv og vår rolle.
• Litt om sikkerhetsrådsreform: Manglende reform av Sikkerhetsrådet fungerer ofte som lynavleder for all misnøye med FN-reform og globale ulikheter generelt ,  og brukes som ”unnskyldning” for å blokkere andre prosesser. Samtidig er det viktig at organisasjonen kan holde på nye stormakters interesse også når disse blir betydelig sterkere enn de var da FN ble dannet.
• Vi deltar aktivt i debatten om reform av Sikkerhetsrådets arbeidsmetoder, både selvstendig og innenfor en nordisk ramme. Vi mener Sikkerhetsrådet må bli mer åpent og konsultasjonsmekanismer med ikke-medlemmer av Sikkerhetsrådet må bli bedre. Vi legger også vekt på at en utvidelse skal styrke Sikkerhetsrådets representantivitet og legitimitet, men uten at effektiviteten svekkes.
• Den norske posisjonen står omtalt i ”Aktuelle FN-spørsmål” som dere finner bak i salen. Men la meg skyte inn at reform av Sikkerhetsrådet er viktig, men dette er ikke en prosess der Norge kan spille en avgjørende rolle.

Område der vi spesielt har engasjert oss: Reform av FNs utviklingsarbeid

• Der vi har særlig engasjert oss er på det området der vi har størst innflytelse – FNs utviklingsarbeid. I 2007 var Norge rangert som 3. største giver av frivillige bidrag til FNs arbeid med utvikling og humanitære spørsmål etter USA og Storbritannia. Da hviler det et ansvar på oss å påse at disse midlene brukes så godt som mulig.
• På utviklingsområdet er vi en av hovedaktørene globalt. Statsminister Stoltenberg engasjerte seg personlig gjennom Høynivåpanelet for FN-reform (System-Wide Coherence) som han ledet sammen med sine kollegaer fra Mosambik og Pakistan i 2006. Deres rapport ”Delivering as One”, har allerede to og et halvt år senere startet omfattende endringer i måten FN-systemet arbeider på landnivå.
• Visjonen om ”Ett FN” kan bli en realitet om medlemslandene og FN sammen holder fokus på målet og presset oppe. Vi samarbeider på tvers med både sentrale givere (UK, Nederland, Spania, nordiske) og mottakerland (Malawi, Tanzania, Mosambik, Rwanda)  for å realisere høynivåpanelets visjoner.
• Norge tar lederskap: På landnivå følger ambassadene aktivt opp. Norge har blant annet ledet givergruppen i Vietnam og Tanzania (nå også i Etiopia).
• Forslaget om ”Ett FN på landnivå” med én leder, ett program, ett budsjett og ett hus, har blitt prøvd ut i 8 pilotland. Det er for tidlig å konkludere hva dette har hatt å si for utviklingsresultatene, men vi ser en rekke positive tendenser.
• Tilbakemeldingene fra pilotlandene er positive – FN oppleves som mer relevant, enklere å forholde seg til og mer effektiv. I stedet for 20 forskjellige representanter kan myndigheter og givere nå forholde seg til 1. FNs arbeid er mer koordinert og helhetlig. F.eks må tiltak rettet mot å redusere barne- og mødredødelighet sees i sammenheng for å være mest mulig effektivt.
• Mottakerlandene opplever at de har fått større eierskap over FNs virksomhet i landet og at FNs arbeid i større grad støtter opp om deres nasjonale prioriteringer. Samtidig er det rapporter om positive ”bieffekter” som at ”Ett FN” har hjulpet landene selv å koordinere sin politikk bedre, f.eks når det gjelder sammenhengen mellom klima, miljø og utvikling. Prosessen har også økt kontakten mellom FN og myndighetene og åpnet mulighetene for en bredere dialog, også om vanskelige spørsmål. Dette styrker FNs viktige normative rolle på landnivå.
• Mye gjenstår, særlig når det gjelder reformer og samordning på hovedkvartersnivå, selv om FN-organisasjonene er lang mer positive til reformprosessen nå enn i begynnelsen. Vi må også overbevise skeptiske land om at dette ikke er en giverstyrt prosess og et forsøk på kutte i FNs utviklingsarbeid.
• FN må ta fatt i problemene som høynivåpanelet og andre har pekt på – for å fortsette å være relevant. Det vil alltid være behov for å modernisere og effektivere FN blant annet for å holde tritt med utviklingen i verden. Men vi må være realistiske. Dette er kompliserte prosesser som det vil ta tid å endre. Prosessen er startet, nå må ord følges opp med handling og der hviler det et ansvar på både FNs medlemsland og FN-organisasjonene selv, ikke minst generalsekretæren. Dette har vi også diskutert med ham i dag.
  

Seks andre områder der Norge kan gjøre en betydelig forskjell: Likestilling, beskyttelse av sivile/kamp mot seksualisert vold, menneskerettighetene, fredsbevarende arbeid, humanitær nedrustning og klima:

1. Likestilling

• FNs medlemsland har bestemt at likestilling skal være integrert i all FNs virksomhet. Dette kommer til syne i alt fra viktige resolusjoner som Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet som blant annet skal sikre kvinners deltakelse i fredsprosesser til de ulike FN-organisasjonenes programmer på landnivå.
• Problemet er at innsatsen er altfor fragmentert. Det ingen enkelt enhet som skal passer på at medlemslandenes vedtak blir fulgt opp og som også kan bistå i å gjennomføre vedtakene i praksis. Derfor foreslo høynivåpanelet for FN-reform å samle fire eksisterende enheter til én  - ledet av visegeneralsekretær direkte underlagt Generalsekretæren -  som kan sikre at kvinners rettigheter og likestillingsperspektivtet er del av alt FNs arbeid – både som vakthund og i praksis på landnivå.
• Norge og de øvrige nordiske landene har stått i spissen for kravet om en enhetlig og styrket likestillingsenhet i FN. Det er nå gode grunner til å tro at dette kan bli en realitet i nær framtid og vi arbeider for at det skal gjøres et prinsippvedtak om opprettelse allerede før neste generalforsamling åpner i slutten av september. Den nye enheten vil ha nok å gjøre.
  

2. Beskyttelse av sivile og kampen mot seksualisert vold

• Norge har i samarbeid med andre land og ikke minst relevante FN-aktører bidratt til å løfte seksualisert vold i væpnet konflikt høyere opp på den internasjonale sikkerhetspolitiske agendaen. Sikkerhetsrådsresolusjon 1820 er viktig fordi den blant annet definerer seksualisert vold som en krigsforbrytelse under gitte forhold. Den understreker at seksualisert vold er en av vår tids viktigste sikkerhetspolitiske spørsmål.
• Under generalforsamlingen er USAs utenriksminister Hillary Clinton og jeg enige om å rette søkelyset mot seksualisert vold. Vi arbeider også med et felles initiativ i DR Kongo.
• FN har selv tatt grep, med vår støtte. Norge er en av hovedbidragsyterne til ”UN Action Against  Sexual Violence in Conflict”, som forener 12 FN-organisasjoners innsats for å bekjempe seksualisert vold i konflikt. Denne gruppen har for eks. nylig bistått i å få på plass en helhetlig strategi for arbeidet mot seksualisert vold i DR Kongo. UN-Action er et eksempel på hvordan FN-organisasjonene får mer slagkraft og relevans så lenge de står sammen. På den andre siden har FN fortsatt en del ugjort i sitt arbeid for effektivt å forebygge og reagere når FN-personell selv beskyldes for overgrep.
• Den 4. august vedtok Sikkerhetsrådet en ny resolusjon om barn og væpnet konflikt (1882). Resolusjonen er banebrytende og vil styrke kampen mot seksuell vold i konflikt. Denne resolusjonen gir FN mulighet til å ”name and shame” land og eller militære styrker/grupperinger gjennom overvåknings- og rapproteringsmekanismer. Norge vil sammen med FN og andre medlemsland fortsette vårt engasjement for å få på plass de nødvendige tiltak slik at vi ser konkrete resultater i felt.
• Beskyttelsen av sivile er sentralt for Norges engasjement i flere FN fora – fra folkeretten til humanitær innsats på landnivå. I fjor arrangerte vi for første gang ”Trygve Lie symposiet” under åpningen av FNs generalforsamling for å rette søkelyset mot beskyttelsesmandatet. I år vil det fokusere på beskyttelsen av sivile i væpnet konflikt og øke respekten for internasjonal humanitærrett. 
• Arbeidet med kvinners rettigheter og likestilling, seksualisert vold og den større agendaen for beskyttelse av sivile er illustrerer hvorfor og hvordan FN er viktig som normbygger og standardsetter.

3. Menneskerettighetene

• Norge ble i vår valgt inn i FNs Menneskerettighetsråd for de neste tre årene. Medlemskapet vil by på utfordringer. Rådet er det første FN-organet som er sammensatt på en måte som speiler verden av i dag. Det vil si at blant annet afrikanske og asiatiske land til sammen er i flertall, og når disse har koordinert seg har rådet tidvis framstått som en arena for omkamp om prinsipper som står sentralt i vårt eget og andre liberale rettsstaters verdigrunnlag.
• Dette er ikke et argument for å stå utenfor! Tvert om. Vi skal ikke overlate arenaen til dem vi er uenige med. Vi skal -  gjennom åpenhet og tverrgående allianser - bygge broer og sikre bredoppslutning om universelle prinsipper. I rådet skal vi gå foran i arbeidet for kvinner, barn og minoriteters rettigheter og arbeid mot diskriminering generelt. Det er også talende at en av de tidligere sterkeste kritikerne av Menneskerettighetsrådet, USA, har valgt å reengasjere seg og ble valgt inn som medlem samtidig med oss.
• Norge nyter stor tillit på dette området – av de landene som stilte til valg fikk vi flest stemmer. Det er også et tegn på tillit at vi er bedt om å lede forhandlingene om vanskelige resolusjonene om menneskerettighetsforkjempere og internt fordrevne.
• Det er også viktig å understreke at Menneskerettighetsrådet har blitt bedre. Rådets nye mekanisme Universal Periodic Review (universell periodisk gjennomgang) har så langt har vært en suksess. Alle FNs medlemsland må hvert fjerde år gjennom denne prosessen som i sin tid ble foreslått av land i sør. Så langt har disse gjennomgangene ført til økt ratifisering av MR-konvensjoner, flere invitasjoner til FNs spesialrapportører og bedret samarbeid med sivilt samfunn i utarbeidelsen av rapportene. Norge ferdigstiller i disse dager vår rapport som skal gjennomgås i Genève i desember. Det er en grundig gjennomgang av alt Norge gjør på MR-feltet.

4. FNs fredsbevarende arbeid

• FN har nå 100.000 personell i felt i 16 operasjoner. Mange av dem store med komplekse mandater som favner fra ivaretakelse av sikkerhet til overvåkning av menneskerettighetsovergrep og avvikling av valg.
• Regjeringen har prioritert økt norsk sivil og militær deltakelse i FN-ledet innsats, i tråd med Soria Moria-erklæringen, særlig gjennom deltakelsen med det norske feltsykehuset i Tsjad. Dette er høyt verdsatt fra FNs side. Bidraget tillegges stor vekt også av andre vestlige land, som ønsker best mulig medisinsk beredskap for sitt personell og styrker vår troverdighet i forhold til FN, og ikke minst i forhold til de store troppebidragsytende landene, som stadig etterlyser vestlig deltakelse.
• Det faktum at USA nå er beredt til å engasjere seg på dette området vil være av stor betydning for å sikre konkrete resultater av det siste store initiativet til reform av FNs fredsoperasjoner. Norge vil bidra aktivt til denne prosessen, slik vi gjorde det med regjeringens prosjekt om integrerte og flerdimensjonale fredsoperasjoner. Mange av anbefalingene derfra vil være viktige innspill til reformprosessen.
• Men, en fredsbevarende operasjon og styrker på bakken er ikke i seg selv nok til å vinne freden.
• FN kan ikke lykkes alene med fredsbygging. Koordinert og helhetlig innsats må til, og bedre finansiering. FN,  bilaterale givere og Verdensbanken må samarbeide  for at synlige bevis på¨at fred ”lønner seg” blir virkelighet.
• Samtidig: Mye av det FN gjør kan bare FN gjøre. Hvem andre enn FN er det som kunne hjulpet med å arrangere et valg i Afghanistan med tilsvarende (om enn skjøre) legitimitet? Ingen. Det er for tidlig å evaluere de afghanske valgene, men ett forhold tør være uomstridt: Valgene i Afghanistan er et godt eksempel på et FN som nettopp virker effektivt i felt og som bidrar til politisk stabilitet i et land preget av skjøre institusjoner, kulturelle motsetninger og betydelig fragmentering. Derfor har Norge bidratt med betydelig finansiell støtte til FNs tilstedeværelse i Afghanistan. 

5. Humanitær nedrustning

• Arbeidet med minekonvensjonen og klasevåpenkonvensjonen var eksempler på at enkelte ganger er det mer vellykket å gå utenom FN for å få fortgang i prosesser og skape enighet blant flest mulig. Men FN var en sentral samarbeidspartner. FN – med UNDP ute i felten – bisto oss overfor nasjonale myndigheter, med praktisk tilrettelegging og med legitimitet.
• Som en videreføring av vår innsats innen humanitær nedrustning tar vi nå et initiativ om ”væpnet vold” agendaen (samlebegrep for bruk av håndvåpen, eksplosiver, miner, klaseammunisjon og andre konvensjonelle våpen). I følge UNDP dør eller lemlestes mer enn to millioner mennesker hvert år på grunn av væpnet vold. Håndvåpen kalles ofte Afrikas masseødeleggelsesvåpen. Vi diskuterer nå hvordan vi skal ta denne saken videre i samarbeid med FN ved UNDP.
• På det humanitære området: her er FN mest operativ  - som talsmann, nødhjelpsaktør og koordinator. Dette takket være målrettet innsats over lengre tid for å styrke FNs innsats og ressurser. Nødhjelpsfondet (Central Emergency Revolving Fund – CERF) sikrer at midler er raskt tilgjengelig når krisen oppstår og at også de krisene som kameraene ikke dekker blir håndtert. Norge er en av de største bidragsyterne til CERF.
• Samtidig er det rom for forbedring. FNs humanitære arbeid må bli bedre på klimatilpasning, forebygging og beredskap, og likestilling må tas på alvor. Norge er en viktig samarbeidspartner for FNs humanitære organisasjoner, også utover det finansielle, og vi vil fortsette å bidra konstruktivt i tråd med Stortingsmelding 40 om norsk humanitær politikk.

6. Miljø og klima

• Generalsekretærens besøk til Norge: Klima – vår tids største utfordring - i hovedfokus.
• Om noen måneder vil verdens øyne være rettet mot FN-møtet i København. Det forventes at de som møtes der vil ta viktige steg for å sikre verdens felles framtid. Her må alle bidra og FN har en viktig rolle igjen både som global møteplass og som aktør i egen rett:
• FN og klimapanelet har en viktig rolle som sekretariat for forhandlingene, men også FN og generalsekretæren har også et spesielt ansvar for å sikre at fattige lands stemmer blir hørt. Denne rollen spilte Ban Ki-moon under møtet på Bali og den 22. september samler han verdens ledere for å diskutere klimasaken i et omfang vi ikke tidligere har sett. FN bistår også fattige land i egne forberedelser til København. København er ikke endepunktet. Vi skal jobbe sammen med andre for å komme med forslag til hvordan man kan samle og styrke arbeidet med miljø og klima og gjøre det mer slagkraftig, bla. i form av håndhevelsesmekanismer.
• Vi vil bidra konstruktivt i forhandlingene og gjennom vårt samarbeid med de ulike FN-organisasjonene. Vi gjør allerede vårt for å samle FNs innsats gjennom skogsatsningsprosjektet ”UN-REDD” der FAO, UNEP og UNDP og Verdensbanken samarbeider om å bevare regnskogen i prioriterte områder.

Oppsummering

• Norge kan oppnå mye gjennom FN og vil fortsette å bidra til å styrke organisasjonen. Vil ikke overlate arenaen og talerstolen til de som ikke vil FN vel.
• Vi er kritiske der vi mener det er nødvendig fordi vi vil ha et godt FN. Som jeg sa innledningsvis: Aldri har FN vært viktigere.
• Vi kan og skal spille en betydelig rolle! Særlig på utviklingsområdet – men også på en rekke andre, som jeg har vært inne på.
• Nytt forhandlingsklima i FN mulig med USAs reengasjement. Må benytte muligheten - ikke bare til å få fortgang i sentrale prosesser som klima og nedrustning - men sikre enighet om nødvendige reformer. For et best mulig FN. Det er i vår og alle de forente nasjoners interesse.