To tanker i hodet

Finanskrisen har bidratt til diskusjon om hvor verden best kan løse store, globale økonomiske og finansielle spørsmål. Regjerings- og statsledermøtene i G20 er i dag den viktigste uformelle arenaen for globale økonomiske drøftinger - blant annet når det gjelder reformeringen av det Internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken i lys av finanskrisen, og en lang rekke andre spørsmål.

De nordiske land har en lang historie i å samordne sine syn på slike spørsmål og i gitte sammenhenger opptre samlet. Når verdens land nå har en grunnleggende samtale om båe organisering og innhold i internasjonalt samarbeid, må Norden følge dette nøye. Jeg har overfor mine nordiske kollegaer foreslått at Norden samler seg om å markere en klarere interesse for å påvirke den utviklingen som nå skjer. Samlet sett er Norden blant verdens ti største økonomier og vi er samlet sett den største giveren til Bretton Woods-institusjonene - FN-systemet, Verdensbanken og IMF.

I en kommentar i Dagbladet 22.09 mener Halvor Elvik at mitt ønske om et styrket Norden i G20 og andre uformelle sammenhenger må forstås som et brudd med 50 års norsk støtte til FN. Jeg kan klart bekrefte at den lesningen er feil. Støtten til FN er bunnplanken i norsk utenrikspolitikk.

Et hovedargument for en mer samlet nordisk stemme i de diskusjonene som nå pågår er vår felles interesse av et sterkere og mer relevant FN. Å ha to tanker i hodet på en og samme tid er ikke bare mulig. Det er nødvendig skal vi lykkes i vår målsetting om å styrke FN. USA viser her vei: Landet er til stede på de nye arenaene som nå utformer seg, men har under president Obama gjort en kraftfull retur til FN gjennom bidrag, slette av gjeld og aktiv opptreden i mange FN-fora.