Ghana tar ledertrøya igjen

I år skal tyve valg avholdes i Afrika. Etter en rekke skuffelser, gir Ghanas suksesshistorie håp for demokratiet på kontinentet.

Når jeg tirsdag besøker Ghana, er det et land som igjen har inntatt posisjonen som rollemodell for regionen. Da Ghana ble selvstendig i 1957, var det som første land i Afrika sør for Sahara. Det utløste håp og optimisme over hele kontinentet. Løsrivelsen skjedde fredelig. President Kwame Nkrumahs vektlegging av rettsvesen, utdanning og afrikansk enhet gjorde at mange så dette som innledningen til en ny tid for kontinentet.

Det ble det også, men ikke slik man hadde håpet og ønsket. Den kalde krigen var alt annet enn kald i Afrika. Sterkt ansporet av supermaktenes kamp om innflytelse, ble de neste årene preget av utallige kriger, konflikter og humanitære katastrofer. Inkompetente, kleptokratiske ledere kom og gikk. For Afrika ble det flere tapte tiår.

På ny ser vi fremgang og håp i Afrika. Ufattelige lidelser påføres fortsatt befolkningen i områder som det østlige Kongo og Darfur, men konfliktene er færre. Det gjennomføres stadig flere demokratiske valg og kontinentet har hatt betydelig økonomisk vekst, men preges fortsatt av mangelfullt utviklede demokratier. Som vi har sett i Zimbabwe, Nigeria og Kenya, er det ikke først og fremst det å gjennomføre valg som er problematisk. Utfordringen er å foreta maktskifter når velgerne har talt. Makthavernes tendens til å tviholde på makten, er et grunnleggende problem.

Men også her er det lyspunkter, og igjen leder Ghana an. Landet gjennomførte nylig sitt femte demokratiske valg siden 1992. I samme periode har Ghana hatt tre maktskifter mellom de to største partiene National Democratic Congress (NDC) og New Patriotic Party (NPP).

Når NDC, med president John Atta Mills, nå er tilbake ved makten etter åtte år i opposisjon, er det etter å ha vunnet andre runde av presidentvalget med en halv prosents overvekt. Dette er et utgangspunkt som så altfor mange ganger har kastet afrikanske land ut i kaos og lidelse. Avtroppende president John Kufuor var imidlertid raskt ute med å gratulere Mills som vinner, og Mills motkandidat, Nana Akufo-Addo, aksepterte nederlaget.

Det skal avholdes 20 valg på det afrikanske kontinent i løpet av 2009. Etter en rekke skuffelser de siste årene, trengte Afrika en slik suksesshistorie. I Nigeria er det en gryende debatt om hvorfor demokratiet fungerer så mye bedre i Ghana enn hos dem.

Så hva er forklaringen bak Ghanas suksess? Det kan være fristende å trekke fram at det multi-etniske landet, under innføringen av flerpartisystemet i 1992, nedfelte forbud mot partier bygget på en etnisk gruppe eller religion i den nye grunnloven. Bevisstheten rundt faren for nasjonal splittelse har ført til at Ghana i dag har to nokså jevnstore, fungerende politiske partier. De fører en politisk debatt på tvers av religion, etnisitet og regioner. I mange land i Afrika er politisk debatt nærmest fraværende.

Ghanas valgkommisjon opptrer uavhengig. Dens avgjørelser ble under presidentvalget kritisert fra flere hold, men ble respektert av begge parter. Dette står i motsetning til hva vi f.eks. så i Kenya i desember 2007. Valgkommisjonen gjennomførte dessuten en omfattende «vask» av velgerregisteret forut for valget.

Et aktivt sivilt samfunn og en relativt fri og uavhengig presse har også spilt avgjørende roller.

Også det internasjonale samfunns støtte har vært viktig. Aldri har det vært så mange valgobservatører i et ghanesisk valg som nå. Likevel trekker jeg den konklusjonen at Ghanas suksess i all hovedsak skyldes et modent og robust system, som fremmer frie og uavhengige valg. Desto mer imponerende når man legger til grunn at Ghana lå på 135. plass på levekårsindeksen for 2007/2008 fra FNs utviklingsprogram.

Vi skal heller ikke undervurdere betydningen av ghanesernes høye bevissthet om Ghanas renommé som et demokratisk og fredelig land i en urolig region.

Det er ikke bare politisk Ghana fremstår som en afrikansk suksesshistorie. Den økonomiske veksten var på nesten syv prosent i 2008. Det er særlig bergverk (gull, mangan, bauxitt), landbruk (kakao) og tjenestesektoren som har bidratt til det.

Befolkningsveksten og andelen fattige er avtagende. Over 90 prosent av alle barn i skolealder går på skole. Den forventede levealderen har steget og barnedødeligheten har falt. Menneskerettighetssituasjonen i Ghana er god etter afrikanske forhold.

Det er gjort flere betydelige oljefunn i ghanesiske farvann siden 2007. Funnene kan være de største enkeltfunn i Vest-Afrika. Det antydes nå en produksjon på omkring 100.000 fat per dag allerede i 2010, stigende til 250.000 fat i 2012. Ghanas oljeinntekter kan fort komme til å overstige den internasjonale bistanden til landet, som var på 1,2 milliarder dollar i 2007.

Mange afrikanske land har betydelige oljeforekomster, men få har maktet å forvalte rikdommen på en god måte. Uttrykket «ressursforbannelsen» er dessverre mer en realitet enn et munnhell.

Like etter at Ghana gjorde sine første oljefunn, ble jeg kontaktet av tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan. Annan var svært opptatt av at hans hjemland skulle unngå å bli nok en mislykket petroleumsstat. Han var kjent med vårt program Olje for Utvikling, og anmodet meg om å bistå Ghana. Vi fikk raskt etablert et samarbeid og programmet er nå i godt gjenge.

Norske eksperter har bidratt med fremleggelsen av en melding om oljepolitikken for det ghanesiske parlamentet, og til et forslag om tilpasning av petroleumslovgivningen. Ved hjelp av norsk faglig bistand utformes nå planer om feltutbygging, inkludert konsekvensutredninger.

Når jeg møter den nyvalgte president Mills, i Accra 17. februar, medbringer jeg et klart budskap om at Norge er rede til å støtte den positive politiske og økonomiske utviklingen. Videreføring av samarbeidet om oljeforvaltning vil stå sentralt.

På bakgrunn av stadig tettere forhold mellom våre land og i lys av økt interesse fra norsk næringsliv, styrker vi nå det diplomatiske nærværet i Accra. Nærværet vil også danne utgangspunkt for samarbeid med andre land i regionen som ønsker norsk bistand til petroleumsforvaltning. På denne måten håper vi at også andre land kan lære noe av Ghanas vilje til bærekraftig politisk, økonomisk og sosial utvikling.