Tale til årsmøtet i Hordaland Arbeiderparti

Punkter og stikkord som Støre bygde sin tale på (sjekkes mot framføringen)

Innledning

• Takk for invitasjonen til å komme til Hordaland og Bergen. Fint å være her. Tre grunner til det: Jeg er en av dem som mener ruskevær er det beste været. Fra deres rekker kommer Anne Grete som jeg jobber sammen med i regjering – som har sagt ’Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe’. Og: Hordaland AP har alltid preget debattene i AP; et spennende fylkesparti, land og by, sterke kunnskapsmiljøer, alltid vært opptatt av det internasjonale, fordi alltid har hatt blikket utover. 

Den politiske situasjonen

• Vi møtes i en urolig tid. Finanskrisen som tungt bakteppe. Mange mennesker opplever nå utrygghet. Mange har fått beskjed om at de er permittert. Også her i fylket.

• Arbeidsledighet rammer samfunnets verdiskapning. Men først og fremst: Tapt arbeid en stor personlig belasting, økonomisk, men også gjennom tap av den tryggheten en arbeidsplass gir – det sosiale fellesskapet. Derfor er det å bekjempe arbeidsledighet vår viktigste jobb akkurat nå.

• Og vi var godt i gang. De siste årene har 300 000 flere personer kommet i arbeid i Norge. Arbeidsledigheten har falt til det laveste nivået på over 20 år. Antallet arbeidsløse er halvert siden 2005. Men nå er dette bildet i ferd med å endre seg.

• Vi vil fortsatt ha lav ledighet sammenlignet med andre land, men for de enkeltpersoner og lokalmiljøer som rammes av økende ledighet, er det en mager trøst at den gjennomsnittlige ledigheten i Norge er lav, sammenlignet med våre naboland. Derfor skal vi gjøre det vi kan for å bekjempe arbeidsledighet.

• Derfor skal vi gjøre alt vi kan for å motvirke krisen. Og vi har allerede gjort mye for å møte krisen:
• Først la vi i oktober 2008 fram et ekspansivt budsjett. Det kunne vi gjøre fordi vi ”holdt tilbake” i oppgangstider, slik at vi kan bruke mer i nedgangstider. Deretter innførte vi en bytteordning for inntil 350 mrd. kroner for å bedre bankenes tilgang på langsiktig finansiering. Så økte vi egenkapitalen i kommunalbanken med 300 mill. kroner. Så økte vi den alminnelige garantiordningen i GIEK med 60 mrd. kroner, ordningen med byggelånsgaranti for skip ble øket med 3 mrd. kroner og Innovasjon Norges låneramme økte med 1 mrd. kroner. Statlig lån til Eksportfinans ble så økt (50 mrd. kroner i 2009 og 2010). Så kom tiltakspakken for arbeid. Der satser vi på å ruste opp velferden og infrastrukturen for å skaffe arbeid. Til slutt har vi opprettet to nye fond med en samlet kapital på 100 mrd kroner; de to fondene skal gjøre det lettere for bedrifter og husholdninger å få tilgang til lån og bidra til å stabilisere finansmarkedet.
• Alt dette er gjort for å møte krisen. La det ikke være noen tvil: Vi kommer til å sette inn alle de tiltakene som trengs også fremover, vi kommer til ”å snu hver eneste stein”, men det vil bli tøft. Vi kan ikke redde alle bedrifter. Når det ikke er etterspørsel, klarer vi ikke å erstatte alt.
• Derfor må vi også i denne krisen ha fokus på omstilling, og fokus på nye arbeidsplasser og ikke minst på hvordan vi kan skape mer klimavennlig produksjon. For la oss ikke glemme: Selv om det er finanskrisen som preger overskriftene, så er fortsatt klimautfordringen den største utfordringen hele verdenssamfunnet står overfor. Derfor skal vi ha fokus både på økonomi og økologi.
Hva skal vi vinne valget på?

• Meningsmålingene går opp og ned. Nå har vi denne uken fått målinger der AP går noe ned, men ikke glem at vi fortsatt holder oss over 30 %. Det er ikke lenge siden var nede på 25 % Vi har klart å stabilisere oss på et høyere nivå – og vi skal enda høyere. Det skal vi klare. Vi skal klare det ved å fokusere på to ting: A) Resultater. B) Saker og verdier.

Resultater

• En objektiv vurdering: Ingen annen regjering har innfridd så mange løfter.

• Ingen annen regjering har satt seg så ambisiøse mål. Vi er kommet langt med å innfri Soria Moria. Noe gjenstår. Derfor jobber vi hver dag med å gjennomføre det vi lovte velgerne.

• Det er blitt flere ”varme hender” i omsorgssektoren. Vi lovet 10 000 nye årsverk. Vi er foran skjema.

• Kulturløftet fylles opp, krone for krone.

• Sykehusene har fått mer penger, og behandler flere.

• Aldri før er det satset så mye på samferdsel. I går la vi fram Nasjonal Transportplan. Planen gir en kraftig satsing på vei i hele landet og på kollektivtransport i de folketette områdene. Vi ”binder landet sammen”.

• Her i Hordaland starter blant annet utbyggingen av E39 til firefelt vei på sterkningen Svegatjørn–Rådal. Det ligger inne 400 mill. kroner til nytt Sotra-samband. Det er sikret penger i planperioden til oppstart av utbygging av Ringeriksbanen. I tillegg ligger det inne 1 mrd kroner til dobbeltspor gjennom Ulriken.

• Vi er nær full barnehagedekning. De fleste kommuner har innfridd målet.

• Kommunene har fått mer penger – mye mer penger. Så vet vi at det fortsatt er mange uløste oppgaver. Mange kommuner trenger mer penger – og det kommer de til å få.

• Alt dette kan vi gjøre fordi vi prioriterer fellesskapet – og ikke skattelette. Totalt i løpet av stortingsperioden kan vi bruke nesten 50 mrd kroner mer til fellesskapet fordi vi har satt en stopper for høyresidens skattelettepolitikk. Det er et av de største og viktigste resultater av regjeringsskiftet.

• Det er viktig at vi alle står opp for det vi har levert. Vi har gjort det vi sa. Men vi skal videre. For det er fortsatt uløste oppgaver. Det skal vi gjøre noe med. Nå skal vi stake ut den nye politikken. Det skal vi gjøre på landsmøtet i april der vi skal vedta nytt program. For husk dette: Vi kan tape valg på å ikke innfri de løftene vi ga – men vi vinner ikke valg på det vi har gjort. Vi vinner valg på det vi vil gjøre.

Saker og verdier

• Hva var det som gjorde at vi vant valget i 2005 – og fikk en ny regjering og en ny kurs? Vi vant kampen om samfunnsutviklingen.

• Mens de tidligere regjeringspartiene drev valgkamp på at Norge ”går så det suser”, var vårt budskap at samfunnsutviklingen går i feil retning.

• Jens Stoltenberg pleier å bruke bildet om to båter som legger ut fra en havn – på samme tidspunkt – men med ulik kurs. Fra en dag til en annen kan man kanskje ikke se de store forskjellene, men over tid blir avstanden stor.

• Vi er opptatt av: Alle skal med. Det er mer enn et valgkampslagord. Det er essensen av hva vi står for. Vår ideologi har alltid handlet om å få alle med. At alle skal med er den sosialdemokratiske grunnholdningen. Det handler om å tenke sammen og løse oppgaver sammen i de store og de små fellesskapene.

• For 10-15 år siden var jeg med Gro Harlem Brundtland på internasjonale møter. Da sa høyrepolitikere vi møtte at den sosialdemokratiske modellen ville bukke under i den nye globale økonomien. For staten var for stor. Skattene var for høye. Fagforeningene var for sterke. Det var for vanskelig å si opp folk. Omstillingene gikk for sakte. Vi manglet enere.

• I dag har pipa fått en annen låt. For folk har øyne og ører. De ser at de nordiske landene er blant dem som klarer seg best. Der ledighetene er lavest og veksten høyest. Derfor har ikke denne debatten vært så dominerende de siste årene. Partiene til høyre har ikke ivret for den.

• Jeg tror de leser velgerne slik at folk ikke frykter en tydelig stat, de ser en aktiv offentlig sektor som en forutsetning for gode velferdstjenester, at skattelette ikke er et folkekrav, og at flertallet ikke ivrer etter privatisering. Befolkningen har rett. Folk flest vet hva det handler om.

• Men vi bør ikke la oss lure. Siv Jensen: Om Frp får styre, har hun sagt til Finansavisen, så blir det markedstenkning på alle nivåer. Og det nye prinsipprogrammet gjentar med tydelighet at Frp er et liberalistisk parti – og, ja, det er en ærlig sak: Statens rolle er i vårt idealsamfunn begrenset, sier partiet. De ønsker en helt annen modell enn oss og utfordrer selve grunnpilaren i vår velferdsstat; det at vi tar ansvar sammen. La meg nevne et eksempel:

• FrP går inn for å samle all støtte til barnehager i barnetrygden. Ingen støtte til den barnehagen som gjør det mulig å holde lav pris og høy kvalitet – men penger rett i lomma til hver enkelt, en sjekk som du kan bruke som du vil. Det kan høres flott ut. Den umiddelbare konsekvensen av dette forslaget er at foreldre må betale 10 000 kroner i måneden for en barnehageplass – det er FrPs barnehageregning til småbarnsforeldre. FrPs barnehageregning er tre ganger så ille som kontantstøtten. Mange av de barna som trenger barnehagetilbudet mest, vil bli holdt hjemme. For mange lavtlønte kvinner vil det lønne seg å være hjemme i stedet for å stå i jobben.

• Dette enkle grepet ville i seg selv være det største tilbakeskrittet for barneomsorg, likestilling og integrering noensinne i norsk historie.

• Så bak denne fasaden av å akseptere en ”statlig nødhavn i krisetid” og ikke snakke så mye om hvilken samfunnsmodell de ønsker, så ligger høyresidens ambisjon om mindre stat, mindre offentlig sektor, lavere skatter, dype kutt i skattene til dem som har mest fra før, og mer marked.

• I Oslo er Michael Tetzschner – Høyres 3. kandidat i byen – gjenkjennelig når han gir Høyre profil ved å ville avskaffe formueskatten, kutt i arveskatt og toppskatt. Uten å fortelle om hvor det offentlige skal kutte.

• Det er dette valget handler om. Det er kampen om samfunnsutviklingen som det fortsatt handler om. Forslaget til nytt partiprogram viser vei og retning. Nå skal vi diskutere dette forslaget. Forslaget er nå et godt – og etter at partiorganisasjonen nå får diskutert og kommet med flere forslag – så er jeg sikker på at det blir enda bedre.

La meg trekke frem tre områder jeg mener det er viktig at vi har fokus på fremover.

• For det første: Vi må bygge ut velferden og forsvare, forsterke og fornye den norske modellen. Små forskjeller kjennetegner den norske modellen. Utjevning av forskjeller er både et resultat av og en forutsetning for den norske modellen. Derfor må vi rope varsku når ulikhetene øker, eller når noen grupper blir systematisk hengende etter i utviklingen.

• For selv om den norske velstanden er høy, så er det fordelingsutfordringer. Noen henger etter i velstandsutviklingen. Spesielt sårbare er ikke-vestlige innvandrere, unge aleneboende med og uten barn, langtidsledige, langtidssyke og unge som ikke kommer gjennom utdanningssystemet.

• Da vi innførte Reform 94, så lovfestet vi retten til videregående skole for alle. Og jeg husker at vi på den tiden snakket om at 1 av 10 ikke fikk begynne på videregående. Nå dropper 1 av 3 ut! Dette er ikke bare den viktigste skolepolitiske utfordringen å ta tak i nå. Det er en tikkende fordelingsutfordring. Derfor må det å droppe ut av videregående skole være høyt oppe på vår agenda.

• Og så er det slik: I flere år har vi pekt på at i motsetning til før – da flertallet skulle løftes inn i velstand – så er vår tids utfordring nå å løfte et mindretall inn i det velstandssamfunnet de aller fleste av oss nyter godt av.

• Det utfordrer oss på en helt annen måte – ikke minst utfordrer det vår evne til fortsatt å vise solidaritet.

• Har flertallet av oss vilje til å fordele mer til ”bunnen”? Er vi villige til å ta det ansvaret, og er vi villige til å betale for det? Her ligger noen av de viktigste politiske debattene i årene som kommer.

• Det rekker ikke som svar at vi skattlegger de rike hardere. De rikeste kan bidra mer, de skal bidra mer og de bidrar nå med mer, slik de skattepolitiske tiltakene vi har gjennomført siden 2005, har ført til.

• Men moderne omfordeling i Norge kan ikke begrense seg til en versjon av å ta fra de rikeste og gi til de fattigste. Det som virkelig monner er når det store flertallet av oss bidrar. Klarer vi å sikre oppslutning om det – særlig nå når mange vil bli sårbare som følge av ledighet – og/eller marginalisering? Vil det store flertallet, som trolig kommer seg greit gjennom krisen, være rede til å stille opp, til å betale en pris? Er viljen til dugnad til stede?

• Det er mange likhetstrekk mellom dem som falt utenfor før og de som faller utenfor nå. Men det er ett skille: De som står utenfor i dag har oftere enn tidligere en annen hudfarge enn dem som er inkludert.

• For det andre: Integrering og involvering. Hvordan vi velger å møte inkluderingsutfordringen i Norge, er vår tids største politiske utfordring.

• For vi velger. Det er vårt valg om vi har tenkt til å gå inn i en prosess der vi alle – både majoriteten og minoriteten – skal tilpasse oss ”det nye norske vi” sammen, eller om vi skal velge å stå i to leire med mistenksomme blikk mot hverandre. Det er ikke opplagt hva vi velger.

• Siv Jensen er opprørt over at muslimer i Norge fremmer det hun kaller særkrav. På partiets hjemmesider ligger eksempler på slike særkrav: Om muslimen fra Høyre som ville ha egen eldreomsorg for muslimer, om muslimen fra SV som ville ha offentlige muslimske høytider, om muslimen fra Ap som ville ha halal-mat i fengsler, om den somaliske drosjeforeningen som ville ha eget bønnerom. De fleste av forslagene Frp refererer til, er blitt avvist av den myndigheten som hadde ansvar. Men det er ikke poenget.

• Poenget er at mennesker i Norge faktisk fremmer krav – kall det gjerne særkrav. Vi politikere driver jo mye med det – vurderer en lang rekke særkrav – fra alle deler av samfunnet. Nå også fra mennesker som har muslimsk tro.

• Da vil jeg si: Det er bra at muslimer i Norge fremmer krav til myndighetene. Det er bra at de engasjerer seg i partier og foreninger. Det er bra at de velger åpne kanaler inn. Det er det motsatte av å ”snike”. Det er å melde seg på.

• Det er bra at de oppfatter at det finnes demokratiske og åpne samfunnskanaler der også de – som alle andre nordmenn – kan fremme ønsker og krav. Da opplever de også – som andre nordmenn – at noen krav vinner frem og andre ikke.

• Åpen demokratisk debatt er et botemiddel mot ”parallellsamfunn”. Mot parallellsamfunn hvor det utvikler seg en egen justis – på siden av det norske samfunnet og på siden av norske lover og regler. Det er den type samfunn vi skal bekjempe.

• Hver gang vi møter FrP skal vi være tydelige på den ”snik-generaliseringen” de driver med. Men vi må ta initiativet i denne debatten – og da må vi også stå opp for de jentene som ikke kommer ut, for de som ikke har en stemme og for de som tvinges eller holdes nede. Vi skal stå opp for de unge menneskene som opplever at de ikke får lov til å gifte seg med hvem de vil. Det er ikke akseptabelt at det i Norge i 2009 er jenter som utsettes for kjønnslemlestelse. Det er kriminelt. Og vi skal gå etter de som begår kriminelle handlinger.

• Lover er viktige – fordi de setter en norm og fordi vi kan håndheve dem. Men i tillegg er det viktig å ha fokus på det som er utenfor loven; de ”kodene” og de verdiene som holder folk nede.

• I vårt samfunn skal vi aldri godta at mennesker lever i ufrihet. For det er vårt samfunn. Det er ikke et kristent-, muslimsk-, jødisk- eller buddistisk samfunn. Det er vårt samfunn. Ikke et parallell-samfunn. Men vårt samfunn. Våre jenter. Våre gutter.

• Vi kan klare å møte inkluderingsutfordringen – men da trenger vi mobilisering fra hele det sivile samfunn. Det bringer meg til den siste politiske utfordringen jeg vil trekke frem.

• For det tredje: Det sivile samfunn og frivilligheten.
• Marginalisering er en utfordring i moderne samfunn, enten det rammer unge fra minoritetsmiljøene, de som dropper ut av videregående, eller folk uten arbeid. Å forebygge marginalisering krever mer enn det stat og marked kan få til – det krever aktiv medvirkning fra hele bredden av det sivile samfunn – frivillige organisasjoner, idrett og kulturliv, foruten nærmiljøene – de små fellesskapene som er tettest på oss.
• Og skal vi lykkes, så må vi ta vare på vårt samfunns store styrke: vår sosiale kapital.
• Her har det sivile samfunn en nøkkelrolle. De nordiske landene har ikke bare de minste forskjellene mellom folk – vi scorer også høyest på sosial kapital. Dette har sammenheng med hverandre. Det er en selvforsterkende sammenheng mellom høy sosial kapital, høy grad av sosial stabilitet og evne til økonomisk og teknologisk fornyelse og effektivitet.
• Styrken i det norske samfunnet har vært at det er høy tillit og kontakt mellom folk. Selv om vi ikke har nærkontakt eller kjenner hverandre, så har vi tillit og respekt for hverandre likevel. Samfunnsforskeren Robert Putnam kaller dette evnen til bridging – evnen til å bygge bro mellom oss.
• Vi har mer å hente ut fra samarbeidet mellom det offentlige og de frivillige organisasjoner. I AP har vi historisk sett kanskje hatt et anstrengt forhold til den sivile sektoren. Den har representert private løsninger – på siden av det offentlige. Vi må ta et oppgjør med gamle holdninger. Jeg tror vi har mye å tjene på å samarbeide mer. Det Bjarne Håkon Hansen nå gjør i forhold til å se på hvordan vi kan samordne bedre innenfor norsk helsesektor, er viktig og riktig. Og kan bli en milepæl for å tenke nytt rundt dette. Det er riktig vei å gå.
Alle skal med – også internasjonalt

• Arbeiderbevegelsens første pionerer, modige kvinner og menn, de som sto midt oppe i en hard historisk kamp for rettigheter, menneskeverd og demokrati: De var de første til å si at denne kampen ikke kunne begrenses til Norge. De løftet blikket.

• Vi i Arbeiderpartiet kan aldri slå oss til ro med bare hvordan vi selv har det her i Norge. Få har det bedre enn vi. Derfor er vårt ansvar for andre også større. For meg er dette kjernen i vårt verdigrunnlag.

• I går la vi fram en stortingsmelding om hovedlinjer i utenrikspolitikken. Der redefinerer vi interesse-begrepet i norsk utenrikspolitikk. Norske interesser i en moderne utenrikspolitikk handler ikke bare om å ha fokus på det som skjer i våre nærområder. Vi må rette blikket lenger. Verdikjeden i utenrikspolitikken.

• Norge kan gjøre en forskjell. For eksempel: Klaseammunisjonssaken.

• I stortingsmeldingen fokuserer vi på dette: Hvor kan Norge gjøre en forskjell? Hvordan setter vi oss i stand til å gjøre en forskjell? Hva gjør Norge ”interessant”?

• Vi vil bruke hele verdikjeden i utenrikspolitikken og alle virkemidler. Vi avviser ikke det militære virkemiddelet, men engasjementspolitikk handler om å bruke de andre virkemidlene. Det er meldingen tydelig på.

• De siste månedene er det spesielt en sak som vi i vårt parti har vært spesielt opptatt av: Midtøsten. Norges AHLC-formannskap. Viktigheten av forsoning på palestinsk side. Okkupasjonen er en grobunn. Både palestinere og israelere ønsker fred. Derfor skal vi ikke gi opp arbeidet for en tostatsløsning.

• Fordi vi har et sterkt internasjonalt engasjement er også FrP vår hoved”fiende”. FrP vil kutte bistanden til Afrika med 85 %, til Asia med 85 %, til Midtøsten 85 %, til Latin-Amerika 85 %. Det er noe med FrP og ”85 %”? I tillegg: Kutt til FN på 60 %. Dette ville gi et annet bilde av Norge. La oss sørge for at det ikke er FrP som skal styre norsk utenrikspolitikk de neste årene.

Avslutning

• Kjære venner. Vi har store utfordringer, både ute og hjemme. Vi er en bevegelse som evner å ta tak i de utfordringene vi ser. Skritt for skritt. Sosialdemokratiets varemerke. Det imponerende med sosialdemokratiet er ikke at vi har vunnet valg, men at vi har blitt gjenvalgt. Det er oppgaven vår de neste månedene.