Etter stortingsvalget: Om utenrikspolitiske hovedprioriteringer og 14 hovedområder

Teksten er basert på avskrift fra et lydopptak.

Det ble samtidig vist 10-15 slides (bilder og kart).

 

Jeg skal snakke om utenrikspolitikken for de neste fire årene. Jeg kan begynne med å si at det ligger forankret i ”Soria Moria I”, det ligger i de stortingsmeldingene vi har lagt fram og behandlet og vedtatt i Stortinget, og det ligger i ”Soria Moria II”.

For meg er Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009) (”Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk”) det viktigste dokumentet, for det er den første helhetlige gjennomgangen av utenrikspolitikken siden 1989.

Den har fått bred tilslutning i Stortinget. Det er en moderne melding, mener jeg, som ”tar pulsen” på det internasjonale samfunnet vi lever i og som staker ut en kurs for Norge. Nå handler det om å følge videre ut fra den plattformen, i tillegg til de områdene vi har definert i den nye regjeringsplattformen.

 

*****

I det arbeidet – i Stortingsmelding 15 – så har vi vektlagt dette ”kryssparet” eller ”krysset” mellom norske interesser på den ene siden, og der vi kan gjøre en forskjell på den andre siden. Altså: Vi skal bli dyktigere til å si: Hva er viktig for Norge? Hva er Norges interesser?

Dette er politiske spørsmål. Noen vil si at det spørsmålet stopper ved norskegrensen. Andre vil mene at Norge har interesser utover det, utover oss selv. Men diskusjonen – hva er norske interesser? – det er viktig for utenrikspolitikken. Og så må vi stille spørsmålene: Hvor kan vi gjøre en forskjell? Hvor kan vi gjennom politisk arbeid, ressursbruk, allianser, forsvar, alt det vi har av ressurser, faktisk gjøre noe som betyr noe?

Når vi ser disse to størrelsene, så blir dette for dem som har studert statsvitenskap – ja, jeg er i blant dem, men ikke den amerikanske skolen – det blir som en ”firefeltstabell”, med ”norske interesser” på den ene siden, og ”muligheter til å gjøre en forskjell” på den andre siden.

Det oppstår fire ruter: Én rute er de områdene hvor Norge har interesser og kan gjøre en forskjell. Slike saksområder er der det er åpenbart at vi har interesser og der vi kan gjøre en forskjell – ja, der er det klokt å fokusere vår oppmerksomhet på.

Så har vi to ”mellomkategorier”, der den ene er at vi har interesser, men kan vanskelig gjøre en forskjell. Da er det utenrikspolitikkens oppgave å skaffe oss muligheter til å gjøre en forskjell. Og her er det ofte politiske debatter. Som for eksempel da noen mente at i Europa har vi store interesser – men uten EU-medlemskap kan vi ikke gjøre en forskjell. Jeg er enig i at vi kunne ha gjort et større forskjell med et EU-medlemskap, men det er en annen debatt. Men dette er altså en type tematikk; hvordan kan vi skaffe oss mulighetene til å gjøre en forskjell.

Så er det de områdene hvor vi ikke har interesser, men hvor vi kan gjøre en forskjell. Ja, da er det en politisk diskusjon om vi skal satse der. Og jeg mener, at i overordnet forstand – som et eksempel – så er det i norske interesser å redde barns liv gjennom å satse på vaksiner slik at barn ikke dør av sykdom.    

Du kunne kanskje, rent tradisjonelt, ha sagt at det ikke er en norsk interesse. Men det er en global, menneskelig interesse. Og vi kan faktisk gjøre en stor forskjell der, fordi vi er gode på internasjonalt helsearbeid, vi er gode på å bruke bistanden strategisk. Da blir det et politisk spørsmål; skal vi satse? Det har vi gjort, og vi vil fortsette å gjøre det.

Så er det den siste kategorien, nemlig der vi ikke har interesse, og der vi ikke kan gjøre en forskjell. – Ja, for å si det sånn, hvis vi er ”tungt” inne i slike områder, så er det grunn til å spørre oss selv om det er riktig.

Så dette begrepsparet og ”firefeltstabellen” fra Stortingsmelding nr. 15 gir oss gode retningslinjer for å prioritere i det daglige i utenrikspolitikken.

Men jeg tror også jeg kan bekrefte at folk i UD har blitt litt ”lei” av meg og fått litt ”nok” noen ganger, når jeg så ofte sier (som et slags ”mantra”): Er dette i våre interesser, og kan vi gjøre en forskjell?

Men dette er viktige ting vi tar med oss. I ”Soria Moria II” så gjentar vi det vi mener er vårt politiske grunnsyn; nemlig at Norge har interesser utover oss selv. Det går politiske skillelinjer her. Vi så det tydelig i debatten i Stortinget – Fremskrittspartiet valgte å ikke slutte seg til merknadene i Stortingsmelding nr. 15 om at Norge er tjent med en FN-ledet verdensorden.

Men jeg mener, som jeg har sagt veldig mange ganger, Norge er en politisk og økonomisk en overskuddsnasjon; vi er privilegerte og vi har et ansvar utover oss selv. Det må også ligge til grunn.

 

*****

Hovedlinjene i utenrikspolitikken ligger fast – FN, folkeretten, NATO, EØS og det forhold at vi ikke er medlem av EU. Det er ingen overraskelse i det. Høyre lot som om de var overrasket over dette en stund i valgkampen, helt til de fant ut at denne regjeringen ikke kommer til å søke om medlemskap i EU. Norge kommer ikke til å gjøre det. Det er ikke så overraskende, fordi det står i plattformen at vi ikke kommer til å gjøre det. Så dette ligger i bunn.

Og så vil jeg si, før jeg går inn i de andre områdene: Vi hadde et viktig formål i forrige periode – det å ”åpne opp” i utenrikspolitikken, skape engasjement, debatt, stadig forbedre kommunikasjonen utad, hente inn syn og kritiske merknader. Vi kalte det ”Refleksprosjektet” i forrige periode. Involvere en rekke interesserte, forskere og andre, holde seminarer, foredrag, landet rundt, særlig på høgskoler og universiteter. Det resulterte i boken ”Norske interesser” og i den nevnte Stortingsmelding 15, og delvis også i min egen bok ”Å gjøre en forskjell”.

Dette prosjektet kommer vi til å fortsette med. Vi skal se etter nye måter, særlig inn mot yngre mennesker, mot lærestedene. Tarjei Skirbekk og jeg var rundt om på nesten alle høgskoler og universiteter i hele landet de siste par tre månedene, møtte 15-20.000 mennesker. Det har vært stappfullt alle steder og stor interesse. Det er helt utrolig å se responsen på universiteter og høyskoler; stor interesse for norsk utenrikspolitikk og internasjonale spørsmål rundt om i det norske samfunnet.

Men noen sier at unge mennesker ikke er opptatt av utenrikspolitikk. De tar feil. De tror at utenrikspolitikk bare handler om ”de store anledningene” – en tid hvor EU-medlemskap, Vietnam-krig, osv. dominerte. Sånn er det ikke. I dag handler det om at unge mennesker har mye kunnskap, de har reist mye, de er engasjert og de utfordrer oss på myndighetssiden, og det er veldig, veldig bra. Og dette skal vi bli enda dyktigere på – dette som kalles å rekke ut til (”outreach”) vår kontakter i Norge og i det internasjonale samfunnet.

 

*****

La meg nå gå gjennom våre satsingsområder. Og jeg minner om det jeg nettopp sa, at det kan være ting som ikke står på denne listen – men som kommer til å oppta oss framover. Prioriteringene er todelt; det er å ta vare på norske interesser og å gjøre en forskjell. Dette er fagområder som jeg ser krever vår oppmerksomhet og som vi kommer til å jobbe videre med.  

1.

Det første er nordområdene. Dette sto i ”Soria Moria I” og det står i ”Soria Moria II”. Nordområdene er Norges strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Jeg var i Murmansk i forrige uke, og der driver de med alt fra folkedrakter til verdiskapning og utenrikspolitikk. Arktis og nordområdene står fremst; dette kartet [se kartet på bildet] er ikke vårt strategiske ”bakland” – men mer vår ”strategiske veranda”.

Og ”driverne” her er klimaendringene, det er ressursene i nord og det er Russland; dette er de tre store og tunge ”drivere”.

Stikkord er klimaendringene, som vi tydelig ser i nord, en stadig påminnelse, isen som smelter. Det påvirker transportrutene i nord, de åpnes. Og de av dere i salen som har militær bakgrunn, som er strategiske tenkere, vet at når vi snakker om transportruter, ressurser og ressursknapphet, så har vi en ”miks” som alltid har opptatt oss mennesker, for å si det forsiktig.

Isen smelter, nye områder, sårbare områder, og verden står og ”veier” om det er økonomisk forsvarlig, om det er miljømessig forsvarlig, hele det internasjonale gassmarkedet, klimaendringene i et stort omfang, som skjer utenfor hos oss.

Hele gassmarkedet internasjonalt avgjør jo muligheten for å utvikle gass i disse områdene. Så når vi leser i avisene om rekordfunn av gass i USA. som Statoil for øvrig er inne i – ja, et omfang som kanskje betyr at USA er selvforsynt med gass, så har det dype konsekvenser for analysene av hva som også skjer hos oss.

Veldig kort: Vi har en nordområdestrategi og vi la i mars fram dokumentet ”Nye byggesteiner i nord”, som er et bredt program i nord, til havs og på land. For folk lever sine liv på land; det handler om verdiskapning, velferd, kultur og selvfølgelig om forsvar og om samarbeid med Russland og andre naboland – ja, samarbeidet i nord.

Det kommer til å kreve mye av oss, og vi må fortsette å være ”best” på de tre dimensjonene – kunnskap, aktivitet og nærvær. Vi må kunne mest om det som skjer i nord, innenfor ressurser, strategi, transportruter.

Vi må ha nærvær der hvor Norge har ansvar. Vi har seks ganger så mye hav enn land. Og vi kommer til – i løpet av noen par år – å ha Europas mest moderne marine. Vi må kunne seile og være til stede, ikke fordi vi skal ”slå ned” en ”trussel”, men fordi vi skal være til stede i områder der vi har ansvar. Og vi skal være ledende der det er muligheter for aktivitet, for ny aktivitet, innenfor rammene av det som er miljømessig forsvarlig.

Så dette er et område som kommer til å oppta oss, på tvers av alle departementer, og hvor virkemidlene er mange. Det gjelder Kunnskapsdepartementet, Forsvardepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet – ja, nesten alle, og selvfølgelig også Utenriksdepartementet som særlig gjennom ”Barents 2020”; kunnskaper og investeringer vil spille en rolle, pluss aktivt nordområdediplomati.

For å si det slik: I forrige uke – og dette er interessant – så var jeg for fjerde gang med min svenske kollega i en nordnorsk by. Carl Bildt og jeg har reist til Bodø, Tromsø, Alta og Kirkenes sammen. Og det er fordi det er nytt svensk fokus nå på deres interesser i nord, på hva som skjer i havområdene i nord. Sverige har en egen ”nordområdestrategi” eller arktisk strategi og tilsvarende finner vi i Brussel (EU), Helsingfors, Moskva, Washington, i Beijing – og andre steder.

Vi kan komme tilbake til dette etterpå, i spørsmålsrunden, fordi det feltet er interessant og spennende. Dette er vårt hovedsatsingsområde, som vi ofte må drøfte, og vi må være med og forme dagsordenen.

La meg også nevne: Polhavet.

Vi har ”oppdaget”, i realiteten, et ”nytt” hav. På et sted der det nå bare er is, blir det i økende grad hav.  Men så sier noen ”dette er noe nytt – vi må lage et nytt regime for dette havet”. Her sier Norge ”nei – vi har allerede havretten”. For det er ikke noe forskjell på et hav med is på og et hav uten is – havretten gjelder.

Men det som kommer til å bli nytt, er hvordan vi skal klare å holde kontroll og orden i så store områder, langt fra havner. Stikkord er: Søk og redning, overvåking på havet, kontroll med skipstrafikken, og så videre. Det er en stor agenda.

Og da er jeg opptatt av at Russland kommer til å være hovedkomponent i hvordan vi tilnærmer oss alt dette; hvordan vi forstår Russland, samholdet vårt med Russland.

Alt dette er interessant, og jeg er den første til å understreke hvor dyptgående det strategiske bildet har endret seg i nord de siste 20 år. Samtidig er jeg opptatt av å framheve at det norske NATO-medlemskapet er akkurat like relevant i dag som for f.eks. 30 år siden – men med andre begrunnelser, andre argumenter. Vi må fortsatt ha en god politisk forankring i NATO, det er fundamentalt, vi må samarbeide tett med andre NATO-alliertes ledere, vi må dele våre analyser av våre nærområder.

Også våre militære ledere ser annerledes på nordområdene enn før, de nye generasjoner setter sammen et mer sammensatt bilde enn ”det gamle bildet” av en massiv militær trussel. Trusselbildet i dag er annerledes. Vi står overfor en rekke ulike risikofaktorer, der f.eks. Forsvaret ikke ”eier” noen av dem, eller der Norge ikke eier noen av dem alene, men det er en sammensetning av mange forhold.

2.

Klima. Jeg sier dette – helt kort. Klima er blitt en viktig prioritet for norsk utenrikspolitikk. Her jobber Erik og jeg sammen og nå – fra i dag – har vi også en minister med ansvar for klimaforhandlingene – Hanne Bjurstrøm. Hun skal være både minister og forhandler fram til København er over og så vil hun bli arbeidsminister. Hun er i dag leder for de norske klimaforhandlingene.

Men også i utenrikspolitikken er klima viktig. Både på klima og energi bygger vi opp kompetanse i Utenriksdepartementet. Både for å støtte opp om forhandlingene, hvor hovedansvaret ligger i et annet departement, men også fordi klima er en del av Norges ”foravtrykk” der ute – fordi utenrikspolitikk har mye med klima å gjøre. Og vi skal være til stede i debattene om klima i alle fora, og klima ligger tungt inne på dagsorden for nordområdene. Dette handler om å bygge opp kapasitet i departementet og å kunne jobbe strategisk.  

3.

Europa og EØS – ja, det sier seg selv. All statistikk, all norsk handel med EU-land, viser vår avhengighet av det europeiske markedet. Og det handler om mye mer enn handel og økonomi, om forskningsmiljøene våre, studentene våre, vårt organisasjonsliv. Det er knapt noe land i Europa som er så integrert i EU som Norge; vi har f.eks. mer handel med EU enn de fleste EU-land.

Og jeg har dette som ambisjon – og jeg sier det; alle vet hvor jeg står – ja, jeg er for norsk medlemskap i EU – men jeg erkjenner at jeg er med i en regjering som ikke er for norsk EU-medlemskap. Jeg opplever nå at det er min oppgave, hver dag jeg går på jobben, å ta vare på Norges bånd til Europa på en slik måte at alle dere andre i Norge som jobber, forsker, studerer og reiser – at dere kan våkne hver morgen og tenke at for meg gjelder de samme rettigheter og plikter som for de andre i EU.

Jeg behøver ikke lure på at dersom jeg skal eksportere til Lisboa eller til Warszawa, så er det noe spesielt ved det. Jeg kan regne med at hvis noen andre bryter reglene mot meg, så vil dette bli rettsforfulgt, og hvis jeg bryter reglene, så må jeg regne med at de vil gå etter meg. For disse reglene gjelder for alle. Dette anser jeg på en måte å være min oppgave, slik som situasjonen er nå.

Vi har Stortingsmelding nr. 23 fra forrige periode, og vi har også lagt grunnlaget for en aktiv europapolitikk, med den situasjonen vi er i nå. Og så sluttet Stortinget seg til, nå før sommeren, en henstilling til Regjeringen, om å utrede konsekvensene av EØS-avtalen etter 15 år.

Det synes jeg er en god idé; dette er Norges mest omfattende internasjonale avtale noen gang, det er en veldig uvanlig type avtale, og den har selvfølgelig store utfordringer i sin karakter – og det er naturlig at vi utreder erfaringene og konsekvensene.

La meg bare si at vi kommer til å gå i gang med dette med en gang nå i UD, ved å levere frem et forslag til Regjeringen om hvordan vi kan gjøre det. Jeg merker meg at både ja-siden og nei-siden er veldig enige i dette prosjektet, men at de mest ”ihuga” på begge sider har høyst ulike motiver for denne enigheten.

Det er en enighet og en holdning på ja-siden som går ut på at la oss nå vise hvordan EØS-avtalen er ”utålelig” fra et demokratisk perspektiv sett med de norske interesser som vil ha fullt EU-medlemskap. Mens den mest ”ihuga” nei-siden sier; la oss vise hvordan denne avtalen fratar oss selvråderett og setter grenser for oss.

Min holdning har vært – ja, dette står det om i Soria Moria II – at først så skal vi ta en gjennomgang av avtalen og av konsekvensene, og når den så er der, så får det politiske Norge si; ”ja, på dette grunnlaget er det grunn til å forlate den”. Skal vi utrede alternativer? Dette alternativet, og dette alternativet, og så videre? Jeg var selv med å forhandle EØS-avtalen og jeg kommer til å gi mitt siste bidrag til den ved å gjøre alt jeg kan for å forsvare den. Jeg mener det er helt ansvarsløst å sette denne avtalen på spill. Jeg tror ikke helt vi tar inn over oss hvor viktig den avtalen er – ja, fra vi går gjennom passkontrollen – til vi får godtatt alle mulige ting, ofte stort sett veldig tekniske ting, som næringslivet vårt er veldig avhengig av.

4.

Vi skal være ledende på humanitært engasjement. Erik Solheim og jeg har hatt et utmerket samarbeid i fire år og vi ville kunne ha det i fire nye år, et samarbeid mellom utvikling og det jeg selv har på utviklingsrelaterte områder – og her er det humanitære engasjementet, som er mitt ansvar, og på den måten har jeg ansvaret for det som er 30 prosent av bistandsbudsjettet.

Norge er en betydelig aktør i humanitære sammenhenger, for eksempel i Swatdalen i Pakistan er Norge den fjerde største giver av humanitær bistand.

Vi har hatt viktige stortingsmeldinger på det humanitære arbeidet i forrige periode, og i den ligger det moderne, oppdaterte retningslinjer, som skal følge oss videre. Dette handler også om forebygging av humanitære katastrofer, som blir viktig i lys av klimaendringene.

5.

FN og internasjonal rett. Det står i ”Soria Moria II” at Norge skal styrke FN og internasjonal rett. Det er i Norges interesse å ta vare på FNs verdenserklæring. Det betyr også at vi skal være det jeg vil kalle en ”vennlig innstilt kritiker”, og med det mener jeg vi skal kritisere og gå FN etter i sømmene, nettopp fordi vi ønsker mer av FN og et bedre FN, og vi skal ikke være i den ”ligaen” av kritikerne som går etter FN og kritiserer og sier at det er mye FN.

Det vi opplever nå er at vi har fått en formidabel medspiller, nemlig Obama og USA, som vender tilbake til FN. USA har gått inn i FNs menneskerettighetsråd sammen med Norge, og Obama har selv ledet et møte i FNs sikkerhetsrådet. Og vi må lytte til hans taler hvor han omtaler FNs rolle.

Internasjonal rett er også som en livline for norske interesser. Det er få land som kan dokumentere at de har hatt større nytte og glede av internasjonal rett som det Norge har hatt. Og havretten er da selvfølgelig helt sentral for Norge. God havrettskunnskap er avgjørende. Med Norges størrelse og beliggenhet må vi ambisjoner om å ivareta havretten.

Det pågår nå en av de mest omfattende diskusjonene om ”den internasjonale arkitektur” som vi har hatt siden Den annen verdenskrig. I løpet av kort tid har vi fått det som heter G20 – men som ikke er G20 – men ”G22”. Det er bra. Men vi har samtidig fått en diskusjon om G20s beslutninger ikke har den legitimiteten som internasjonale beslutninger bør ha. G20 erstatter ikke ”G192”, altså alle landene i FNs generalforsamling. Både i Verdensbanken, IMF og FN går nå denne debatten om hvordan man kan fatte beslutninger. Jeg tror det er viktig for Norge å være til stede i disse debattene om hvor beslutningene internasjonalt skal tas.

6.

Som jeg tidligere har sagt, NATO er en ”livline” for de transatlantiske forbindelsene. Det er det ”modemet” som de nordamerikanske, europeiske forbindelsene må igjennom. Og det å holde NATO relevant, både for amerikanere og canadiere, og også for europeere, det er en viktig oppgave, og det må vi bidra til.

Nå pågår det en diskusjon om nytt strategisk konsept i NATO. Sist det skjedde var i 1999, og nå kommer et nytt i 2010/2011. Norge deltar aktivt i disse diskusjonene. Vi roper ikke ”alarm” og peker på nordområdene. For vi har ikke identifisert at det er militære trusler i nord. Men jeg tror samtidig at vi skal være veldig nøkterne og ikke ha noen illusjoner om hvilket Russland vi står overfor – men heller ikke bruke ”kald krigs tankegang” og tenke at Russland har en lang rekke militære mål de ønsker å nå i nord.

De aller fleste målene Russland har i nord vil være ikke-militære og kan ikke nås via militære virkemidler. Men Russland er en nabo i en veldig utvikling, og som vi ennå ikke vet hvor langt eller hvordan utvikler seg, og derfor er denne NATO-forankringen viktig.  

7.

Afghanistan. Det sier seg jo selv; når vi har sendt 5-700 kvinner og menn i uniform, og bruker 7-800 millioner kroner i året på utvikling, så er dette en prioritet for Norge. Jeg opplever det veldig sterkt; at det å ta ansvar for å sende soldater ut, det er noe av det mest spesielle du gjør når du sitter i regjering. Det er krevende og vanskelig.

Og selv om Norge er en liten aktør, hvis man sammenlikner med USA med tusenvis av soldater og Storbritannia med sine, så er det fortsatt slik at det er relevant å telle etter folketall, og dermed så er Norge en ganske formidabel bidragsyter. Og kvaliteten på de norske bidragene er også sånn – får jeg høre fra mine kolleger ute – at vi blir lagt merke til. Og den agendaen man nå diskuter; nemlig at opprørsbekjempelse blir aldri bedre enn kvaliteten på den (afghanske) regjering du støtter. Nettopp det er en viktig setning. 

Og det er den Obama nå gjentar når han sier at han ikke vil bestemme seg for å sende flere soldater før det er en legitim afghansk regjering der. Vi løser altså ikke en regjerings legitimitet, og problemet med korrupsjon, ved å sende flere soldater. Vi må tilbake til konseptet om at vi backer opp det som er afghansk kontroll over afghansk territorium. Jeg sier ikke mer om dette tema nå, men akkurat i dag tror jeg det går i retning av nytt valg i Afghanistan. Valget var en ”nedtur” – men beslutningen om at det var fusk var en ”opptur” – fordi det viser at det i alle fall har vært institusjoner som har påpekt dette, og det er noe som Afghanistan har bestemt seg for å respektere.

8.

Menneskerettigheter – helt åpenbart et prioritert område for Norge. Vi er medlem av FNs menneskerettighetsråd. Dette [bildet dere ser på skjermen] er fra salen i Genève under FNs konferanse mot rasisme nå i april, under den iranske presidentens innlegg, hvor det er demonstranter som går ut, hvis jeg ikke husker helt feil.

I FNs menneskerettighetsråd må man hver uke i sesjonen være ”sharp” for å arbeide for de individuelle menneskerettighetene; forsvare menneskerettighetsforsvarere, ytringsfriheten, stå opp mot dødsstraff, og så videre. Være gjenkjennelige og tydelige på alt dette. Det er en helt klar prioritet.

9.

Helse og utenrikspolitikk er et ”lite”, men interessant kapittel i Utenriksdepartementet. Jeg er veldig opptatt av dette og jeg tok det med meg da jeg ble utenriksminister med min bakgrunn fra Verdens helseorganisasjon (WHO) hvor jeg så at mye av internasjonal helse har sikkerhetspolitiske føringer.

Se bare i disse dager – svineinfluensaen. Land har blitt tvunget til å stenge grensene seg imellom, hvor virus flyttes over landegrensene, det berører oss alle. Et tema som heter virusdeling betyr at hvis et land finner et virus, eller en bakterie; hvem ”eier” det viruset når det gjelder produsering av vaksiner og medisiner, osv.? Det er et stort og et fryktelig krevende tema.

Når Indonesia sier at de er villig til å dele ”sitt virus”, men hvis dette viruset gir adgang til at legemiddelindustrien kan tjene seg store penger – ja, så skal de få igjen for det. Virus er faktisk en ”naturressurs”, om vi skal se det på den måten. En del av en stor, kompleks virkelighet.

Jeg har brukt helse og utenrikspolitikk også som et virkemiddel for å knytte nye bånd og allianser med land det er viktig for oss å samarbeide nært med. I dette initiativet inngår utenriksministere fra Frankrike, Thailand, Indonesia, Sør-Afrika, Brasil og Senegal; land på ulike kontinenter som vi må bli bedre til å samarbeide med, over en bred fjøl, for å gå videre på mange (andre) områder.

10.

Ja, her skifter bildene og temaene. Nå: Nordisk samarbeid. Norden står foran en ”renessanse”, hvis vi kan si det slik, hvis vi vil. Hindringene for nordisk samarbeid (på noen områder) har vi mange av – ja, det vet dere som sitter her, som er veteraner i utenrikspolitikken, dere vet hva jeg snakker om. Vi ville ha en nordisk forsvarunion, men det fikk vi ikke. Vi ville ha et nordisk indre marked, men det fikk vi ikke. Det måtte EU til, for å få det.

EØS-avtalen er jo faktisk den nordiske samarbeidsavtalen som mange drømte om på 1950-tallet. Det var EØS-avtalen som ga oss et felles nordisk marked. En del spørsmål fant man ut at var for store for Norden å håndtere. Sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk, valuta og økonomi. Men det er også på en måte å fortrenge det unike som vi har. Tenk dere det vi nå har i Schengen – vi reiser uten pass i Europa – ja, det en stor bedrift for en stor gruppe land.

Og nå har vi hatt det ”jordskjelvet” på 1990-tallet hvor to nye land gikk inn i EU og ble veldig opptatt av lojaliteten som fulgte med det. Men nå ”senker skuldrene seg” og vi ser at vi kan gjøre mye, selv om noen er i NATO og noen er i EU. Og da er Norden en ”herlig miks”: Sverige og Finland i EU, ikke NATO. Sverige utenfor euro, Finland i euro. Danmark i både NATO og EU, men utenfor euro. Norge utenfor EU, men med i NATO og med i det integrerte forsvarssamarbeid i EU, som Danmark er ute av. Island i NATO og EØS og søker EU-medlemskap, men har et stort flertall mot dette.

Ja, dette er ikke alt – men det kommer vi til å måtte håndtere og sortere ut på ulike vis – og det åpner seg en del nye rom. Se igjen på kartet over nordområdene, som sier noe at det forandrer seg rundt oss. Og noe av det som forandrer seg, ”støtes” ikke bort av lojalitet i den ene eller den andre retningen. Vi kan gjøre mer sammen i Norden uten at det går på tvers av EU- lojalitet eller NATO-lojalitet.

Det er dette Thorvald Stoltenberg – rapporten dokumenterer og som vi nå begynner å arbeide med. Jeg kan si dette til dere – det er ”motbakke” å gjennomføre det. Og langt inn i systemet er det en viss motstand, men det er det som er politikkens spennende vesen. Så nordisk samarbeid er noe vi kommer til å ha på dagsorden. Mellom alle fem landene – men også mellom to, tre eller fire av de fem. Norge, Sverige og Finland har f.eks. interesse av å samarbeide om nord i Skandinavia.

11.

Vi definerer nedrustning som et prioritert satsingsområde. Det er en tidslinje for nedrusting; i spennet mellom kjernefysisk nedrusting, som de to landene som har 95 prosent av arsenalet har hovedansvar for, og til en bredere dagsorden for nedrustning som vi kaller ”humanitær nedrustning”. Og det ligger i krysspunktet mellom humanitære innsats, arbeidet mot antipersonellminer, arbeidet mot klasevåpen – hvor Norge førte an.

Nå har vi saker som håndvåpen, handel med våpen, merking av ammunisjon – ja, kompleks dagsorden, og den kommer vi til å forfølge. I New York under FN i september ble jeg invitert på en middag hvor tema var nedrustning, og det var 15-20 til stede, og der var Kissinger, Nunn, Perry, Shultz – ja, alle disse ”gamle gutta” som har satt i gang nedrustningsdebatten i USA ved å si at vi må over på visjonen om en verden uten kjernevåpen – og for å få i gang debatten så håper jeg at alle er enig om at den norske utenriksministeren får ordet først, sa de – og da hadde vi ikke kommet til forretten en gang, og jeg tenkte at dette her kunne bli krevende.

Men grunnen til det er: I forrige periode i USA under Bush-regjeringen, som ikke var opptatt av dette, så brukte vi en del ressurser på å finansiere amerikanske fagmiljøer, folk ved forskningsinstitusjonene ved universitetene som i dag sitter i regjeringskontorene. Mange av dem har kunnet jobbe på våre stipendier, ressurser og forskningsprogrammer.

Vi hadde en konferanse i denne salen i Oslo i februar 2008, hvor vi hadde George Shultz, som var Reagans utenriksminister, og Sam Nunn, den demokratiske senatoren, og hele fagmiljøet. Vi har bygget et avgjørende bilde av kjernefysisk nedrustning, som de som har våpnene må ta innover seg.

Men la oss ikke glemme at vi har Tilsynskonferanse neste år for NPT, og NPT var ”den ene tingen” Bush var opptatt av, ikke-spredning, som er fryktelig viktig, men NPT handler om tre ting; ikke-spredning, nedrustning og sivilt bruk. Alt dette henger sammen. Og det som gjorde ikke-spredningsagendaen til Bush svak, var at de som ikke hadde atomvåpen og som hele tiden bevisst jobbet for ikke-spredning – de sa tilbake; gjør dere deres del av jobben, ruster dere ned? Og budskapet om at vi skal forhindre spredning, noe som er helt avgjørende å klare – ja, det blir svakere hvis ikke de som har de store arsenalene gjør sin jobb. Og der er jo det i og for seg helt riktig, som Nobelkomiteen påpeker, at bare det å snu den retorikken, snu dynamikken, det er et vesentlig bidrag til fred og utvikling. Hvis utviklingen snur, så er det positivt.

Så dette er en stor dagsorden, hvor jeg tror at små land som Norge kan spille en rolle, ikke minst i NPT, ikke fordi vi ikke har atomvåpen, for vi har jo ingen. Men vi må ta opp debatten om NATOs syn på atomvåpen, og vi må kunne være en brobygger også i det store NPT-miljøet også til Tilsynskonferansen i 2010 – ja, det gikk jo galt i 2005 og vi tåler ikke et slikt nederlag igjen.

12.

Så er det engasjementspolitikken. Vi har hatt mange forsøk i UD på om ikke vi kan finne et annet ord enn ”engasjementpolitikk”, men jeg synes engasjementpolitikk er bra. Det handler om å engasjere seg, for å forsøke å få til en positiv utvikling. Fred- og forsoningspolitikken er underteksten i dette.

Den er utsatt for mye diskusjon og tidvis kritikk, og det synes jeg er veldig bra. Fordi mye av dette her er ”prøve- og feilearbeid”. Og det interessante er at debatten om det er viktig å engasjere seg i freds- og forsoningspolitikk gjennom engasjement, den er jo vunnet der ute.

Internasjonalt mener jeg at vi har vunnet. – Igjen så er den nye amerikanske administrasjonens tilnærming til diplomatiet – blant annet, ja den peker i den retning – ja, et land har rett til å forsvar seg – ja, til avansert diplomati som også har maktkomponenten – men også forståelse av at hvis man ønsker forandring, så må det et bredere engasjement til. Hør Obamas taler, hvor han snakker om kompliserte forhandlinger, bygge allianser med andre land, og så videre.

Vi kommer til å ha et kritisk blikk på de prosessene som Norge er engasjert i. Vi må være rede til å si nei hvis vi føler det blir for ressurskrevende. Men det å engasjere seg i disse sammenhengene, det handler også om å ha tålmodighet. Og styrken i Norge til nå har vært at vekslende regjeringer har gått inn for engasjementspolitikken.

Så til Midtøsten. Ledergruppen i giverlandsgruppen for palestinerne (AHLC), hvor vi nå jobber tett med amerikanere og andre og forsøker å bidra med å komme i gang med forhandlinger i denne prosessen. Men mange av våre investeringer skjer i det humanitære arbeidet – la meg bare si det overordnet – det har som mål å lette mulighetene for de store prosessene. Norge har kommet med i dette for vi kjenner en del grasrotmiljøer og religiøse miljøer som er viktige.

13.

Så skal vi – på samme måte som folkeretten er viktig for oss – så er det viktig for Norge å få til en internasjonal handelsavtale.  Vi har vunnet fram i alle forhandlingene siden andre verdenskrig – i GATT og WTO – fordeler for Norge. Nå står vi midt oppe i en runde, hvis formål primært ikke er å hjelpe land som Norge, men de fattige landene.

Det er krevende, for det går rett på de rike landenes interesser. Vi står og ”stamper”, og noe av det første jeg gjorde som utenriksminister var å gå inn i dette arbeidet med å ”sluttforhandle” den avtalen. Men den er ennå ikke kommet i mål. Og hvis vi kommer i gang nå så er vi tydelige i forhold til WTO at vi kommer til å gjøre det vi kan for å bidra. Det kommer til å kreve noen utfordringer for oss, særlig for landbrukssektoren, men det er vi rustet til å møte – og vi kommer til å bidra aktivt, for det er i norsk interesse.

14.

Mitt siste punkt handler om vårt ”fotavtrykk” og det konsulære arbeidet. Dette er to forskjellige ting, og la meg oppsummere på denne måten. ”Fotavtrykk” – det er viktig når vi tenker utenrikspolitikk. Hva er Norges fotavtrykk der ute? Det jeg mener med det er; tar vi inn over oss at vi har verdens største pensjonsfond? At Norge som land i dag eier 1-3 prosent av verdens aksjer? Jeg tror at man der ute på myndighetssiden i europeiske land er mer oppmerksom på dette enn mange nordmenn er. Og jeg har sagt det før; når jeg kommer til et land så spør jeg alltid; hvor mye har pensjonsfondet investert i dette landet? Det handler altså om millioner på millioner.

Norge er også ”store” på energi og vi har de viktige klimaforhandlingene.  Og når jeg holder foredrag på universiteter og høgskoler, så pleier jeg å spørre; er Norge et lite land? For det avhenger av hva vi egentlig mener. Antall innbyggere? – Ja, et lite land. Flate/areal? Vi er nummer 75 i verden. Tar vi med landareal og hav og kontinentalsokkel, så er vi det 15. største landet. Men vi har verdens største pensjonsfond, vi er verdens nest største eksportør av gass, den femte største eksportøren av olje, Europas største produsent av fornybar energi, og så videre, på ulike områder.

Jeg mener at vi må være oss bevisste på dette. For det finnes to norske fallgruver: Den ene er at vi ikke tror at vi betyr noen ting, at vi ikke kan gjøre noe. Og den andre er det jeg kaller; å tro at vi kan gjøre alt. Begge er feil.

Og til sist – det konsulære. Hva betyr ”konsulært”? Veldig mange mennesker er fremmed for det ordet. Vel, jeg kan love dere, vi har altså 80 000 ”konsulære saker” i året, fra fangene i Kongo til helt andre typer saker. Nordmenn er et reisende folk. Men vi må være realistiske på hva vi kan gjøre. Kjøp reiseforsikring! det er i alle fall noe som er viktig. Folk som bosetter seg i Thailand og Sør-Amerika osv., og som har en idé om at det norske velferdssystemet skal komme dit, og når det da ikke kommer dit, så er det jeg som får svi... Ja, dette må vi bli mer bestemt på.

Takk for meg.