Behandlingen av St.meld. nr. 40 (2008-2009) – norsk humanitær politikk

Stortinget 12. juni 2009 (sak 2):

 
Jeg er enig med representanten Nybakk i at det er bra at disse meldingene og innstillingen er sett i sammenheng, og jeg gleder meg over at vi her har en helt enstemmig innstilling på dette viktige området for Norge. Jeg skal begrense meg til noen observasjoner.

Først vil jeg takke komiteen for at det var mulig å få dette i havn, for det ble dårlig tid. Men det er veldig bra at de to er kommet samtidig og ender i Stortinget samtidig. Det gir en fin fasong på en utenrikspolitisk debatt og slutten på denne sesjonen.

Konflikten i Gaza og på Sri Lanka har gitt oss en leksjon i hvor effektivt nasjonale myndigheter kan legge hindringer i veien for nødvendig hjelp. Det er en stor dagsorden vi må reise, jeg var inne på det i mitt tidligere innlegg. Det er altså ikke slik at vi kan ta humanitære prinsipper for gitt. Vi må jobbe hardere for at humanitærretten og prinsipper som humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet skal bli respektert. Dette er avgjørende for å sikre at nødlidende skal få hjelp raskt.

Nye grupper av nødlidende vil trolig komme til å stå i sentrum i årene framover. Det er slumboere, et økende antall eldre mennesker, kvinner – ikke en ny gruppe, men deres utsatthet er kjent, og vi får ny kunnskap om dem – og, som komiteen har tatt opp, vi har utfordringer fra klima. Når det gjelder komiteens ønske om å få en folkerettslig vurdering av den saken, deler jeg den holdningen. Vi har diskutert det tidligere, men «klimaflyktninger» er et vanskelig og til dels omstridt begrep. Det finnes lite forskning og kunnskap om dette temaet.

I Utenriksdepartementet har vi støttet Flyktninghjelpens utredningsarbeid på området, og temaet diskuteres også under klimaforhandlingene i Bonn, som finner sted i disse dager. Jeg tror at disse forhandlingene vil teste ut både selve begrepet og de utfordringene det reiser. Deretter må vi se nærmere på hvor og hvordan vi kan følge opp debatten i andre fora, bl.a. med Flyktninghjelpen og FNs høykommisær for flyktninger er det naturlig å diskutere dette.

Over 20 millioner mennesker ble i 2008 fordrevet på grunn av klimarelaterte naturkatastrofer – flom, tørke, ekstremvær. I tillegg regner vi med at 16 millioner ble fordrevet på grunn av naturkatastrofer som ikke skyldes klimaendringer, som jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. Det sier noe om hvor stor utfordringen er.
Jeg mener vi med denne meldingen har formulert klare prioriteringer for norsk humanitær bistand, norsk humanitært diplomati, norsk humanitær assistanse og vår innsats for en mer bærekraftig og motstandsdyktig sosial utvikling i de landene vi samarbeider.

Vi trenger et fornyet humanitært diplomati om tilgang til nødlidende, sikkerhet for humanitært hjelpepersonell og større nasjonal innsats på forebyggings- og tilpasningssiden, og vi trenger flere giverland rundt bordet. Jeg mener det er viktig at særlig G20-landene, som nå konstituerer seg – verdens mektigste klubb blir det – øker sine bidrag til multilateral innsats betydelig i årene som kommer. Mange av dem grenser opp til verdens konfliktområder, og vi blir direkte eller indirekte berørt av dem. Noen av dem, som Kina, India og Japan, opplever selv ofte omfattende naturkatastrofer.

Til sist har Regjeringen styrket forvaltningen av den humanitære bistanden, slik at den nå i større grad skal komme fram til menneskene som den er ment å hjelpe, raskt og effektivt. Vi følger opp Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon, som nylig har vært behandlet av Stortinget. Vi skal bli bedre til å se drift og investeringer i sammenheng, for å bruke et slikt uttrykk. Vi kan ikke forvalte norske bistandsmidler på en fullgod måte uten at det avsettes tilstrekkelige ressurser til forvaltning og oppfølging.

Vi styrker også samarbeidet med de frivillige organisasjonene. Med forbehold om Stortingets samtykke går vi et skritt videre i utviklingen av den norske tradisjonen med samarbeid med organisasjonene, ved å legge til rette for en klarere profil i samarbeidet med de enkelte organisasjonene og ikke minst med mer langsiktighet i de avtalene vi inngår, noe som skaper bedre forutsigbarhet for organisasjonene. Samtidig vil vi følge opp tildelingene på evalueringssiden på en mer systematisk måte enn før, i samarbeid med bl.a. NORAD.