Hundre historiske dager

Spranget fra Bush til Obama er trolig det største mellom to presidenter i USAs historie.

For et par uker siden var jeg på EUs miljøvernministermøte i Praha. Det var morsomt å se at en ny frykt sakte krøp inn i forsamlingen; frykten for at EU ikke lenger skal være den ledende kraften i verden på miljø. Som en europeisk minister sa: Det velsignede med Bush var jo at ingen var bekymret for at EU skulle miste lederskapet i kampen mot klimaendringer. Nå er det flere som «fryktet» at USA kommer med nye, dristige initiativer på miljø. Europas befolkning vil ikke forstå hva som skjer hvis vi plutselig henger etter amerikanerne i klimakampen, ble det sagt. Jeg tror aldri det har vært et større skifte fra én president til en annen i USAs 200 år lange historie. Det er noen harde konkurrenter. Andrew Jackson kom inn i 1829 med «dårlige sørstatsmanerer», etter at alle de seks tidligere presidentene hadde vært overklassemenn fra østkysten, fra Virginia eller New England. Det sendte sjokkbølger gjennom Washington. Det var også noe helt nytt da Abraham Lincoln tok på alvor at slaveriet ikke kunne spre seg til stadig nye stater i unionen. I nyere tid var hamskiftet gigantisk i 1933 fra Herbert Hoovers rigide onkel Skrue-politikk til Roosevelts New Deal. Interessant nok følger jo nå Barack Obama i Roosevelts fotspor.

Obama overtok som president med tre retter på menyen: finanskrise, klimakrise og regionale kriger og konflikter. Etter 100 dager på jobb er dommen at han har fått gjort mer enn noen kunne vente. Ett personlig opplevd eksempel: Da verdens miljøvernministere møttes i Kenyas hovedstad Nairobi i februar, hadde Obama vært president i bare én måned. Kloke hoder sa det var livsfarlig å ta opp internasjonalt forbud mot miljøgiften kvikksølv. Norge var aleine om å ta opp dette i 2001. Etter hvert fikk vi med andre nordiske land, EU og Afrika. Ingen trodde at noe kunne skje i år, for alt var avhengig av USA. Plutselig får de amerikanske forhandlerne nye instrukser. USA er ikke lenger mot avtalen. Smilet til de amerikanske forhandlerne gikk 360 grader rundt hodet. De landene som hadde gjemt seg bak USA, endret straks syn. Alle var enige om behovet for en internasjonal kvikksølvavtale.

Også når det gjelder de mange farlige regionale konfliktene er det forfriskende hva Obama allerede har gjort. Han har tatt store skritt mot det vi kan kalle «en norsk linje». Det er nesten alltid best å snakke med motstandere og fiender. Han har uttrykkelig skrinlagt Bush sin idé om at hvis det er en regjering eller en gruppe man ikke liker, er det best å ikke snakke med dem. Obama har åpnet opp for dialog i mange retninger. Han reiste til Latin-Amerika med nye signaler om Cuba og med vilje til å snakke med Hugo Chavez. Han har åpnet døra for samtaler med Iran og han har også sendt signaler om at han er beredt til dialog med Sudan for å få fredsprosessen der på beina igjen. I Afghanistan er ambisjonene for hva vi kan oppnå senket, noe som etter hvert vil gjøre det lettere å trekke seg ut. Vi må være forberedt på at alt dette blir vanskelig. USA er en utålmodig nasjon. Men det er en god start!

Obama har totalt lagt til side ideen om at USA aleine kan styre verden, til fordel for reell internasjonalisme – USA skal lede sammen med resten av verden. Det var veldig positivt at Hillary Clinton satte en god tone i forhold til kinesiske ledere på sin første reise. Forholdet mellom USA og Kina er det viktigste topartsforholdet i verden. Clinton fokuserte på finanskrise og klimakrise ovenfor Kina. Det er de to største utfordringene vi har. Jeg har sett at noen forståsegpåere fortsatt mener at Obama ikke vil medføre annet enn kosmetiske endringer. Enkelte hevder at USA er imperialistisk og at politikk ikke kan endre det. På høyresida finner vi folk som først aldri trodde at Obama kunne slå Hillary Clinton, deretter at en svart mann aldri kunne bli president i USA og nå hevder de at han ikke medfører noen forskjell fra Bush. Virkeligheten er at Obama er den minst konservative person som noensinne er valgt til president i USA. Hans livshistorie og stemmegivning i Senatet viser det. Fornuftig nok ønsker han å styre USA fra en mer sentrumsorientert posisjon enn sine egne personlige oppfatninger og personlige smak. Det er bare en styrke.

På klima har Obama gitt en helt ny start på forholdet mellom USA og verden. Han har satt inn kompetente folk i alle posisjoner og tillatt delstater som California og guvernør Arnold Schwarzenegger å gå foran resten av USA. Han har tilskyndet Kongressen til å lage et amerikansk kvotesystem. Det er et kappløp med tida hvor langt Obama vil klare å komme på hjemmebane før København-toppmøtet. De norske forhandlerne som deltok på klimaforhandlingene i Bonn for noen uker siden fortalte om en helt ny stemning. Mange av forhandlerne var også der under Bush, men nå får de lov til å stå for det de egentlig mener. Norge er i samme gruppe som USA i disse forhandlingene. Denne gruppa får nå et helt nytt innhold. I en tøvete artikkel i Aftenposten nylig ble det hevdet at Norge har vanskeligheter med å nå fram i Washington. Det stikk motsatte er tilfelle. Det er neppe noe land med bare fem millioner innbyggere som har en så omfattende dialog med amerikanerne på viktige områder innen utenriks-, utviklings- og miljøpolitikken. Under Sri Lanka-krisen har jeg vært på telefonen med amerikanske beslutningstakere annenhver dag. Jonas Gahr Støre har et veldig godt forhold til sin kollega. Enten det gjelder krisene i Sudan, Midtøsten, Afghanistan eller på Sri Lanka er det ikke noe annet lite land USA er like interessert i dialog med. Men dette avhenger selvfølgelig av at vi kan levere kunnskap, forslag og ideer. Hvis vi ikke kan gjøre ting amerikanerne ser som nyttig, vil det tørke ut.

Noen presidenter endrer bare detaljer. Andre bidrar til å endre verden. Det er en sjanse for at Obama vil gå inn i siste gruppe. Siv Jensen støttet aktivt John McCain under presidentvalgkampen i fjor høst. Erna Solberg helgarderte og støttet både McCain og Obama. Grunnen er åpenbar. Frp fryktet de store endringene Obama ville medføre. Høyre var svært usikre i forhold til dem. Det bør minne oss om at akkurat som Obama førte til enorm endring fra Bush i USA, vil Frp og Høyre føre til tilsvarende store endringer i norsk politikk – bare motsatt vei.