Om ”Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009): Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk"

Utenriksminister Støres innledning var basert på følgende punkter
(sjekkes mot framføringen, se videoopptak *).

 Innledende momenter. Om prosessen og arbeidet med stortingsmeldingen

• Takk for invitasjonen. Setter stor pris på å komme hit. Civita spiller en viktig rolle i samfunnsdebatten, bidrar til et kritisk, videre og bedre offentlig ordskifte om sentrale politiske spørsmål. Interessante møter, utgivelser og kronikker. Og hovedtema under denne frokosten er altså:”Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009): Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk”. Den markerer – i tid – et stort punktum, på drøye to års arbeid. Og først noen ord om ”arbeidsprosessen”, som kanskje har vært litt annerledes enn tidligere. Bred, inkluderende prosess.
• Det er lenge siden en slik helhetlig melding om norsk utenrikspolitikk (1989), og vi spør i meldingen – i lys av de raske og omfattende globale endringer som har skjedd og som skjer: Hva har endret seg siden sist? Hva har vært og hva er konsekvensene for norsk utenrikspolitikk? Hva ligger fortsatt fast?
• Selve prosessen, som er kanskje noe utradisjonell og ny. Arbeidet har inkludert mange. Forankringen har vært bred:
• Noen tall: Over 200 eksterne bidragsytere til en skriftserie, 45 diskusjonsmøter – flere med over 1000 deltakere (ja, de fleste med over 200), med i alt 200 innledere og debattanter – og hvor vi har lagt vekt på å få fram nye stemmer, mangfold, fremme likestilling og impulser utenfra, utenlandske deltakere. Og også egne analyser og bøker og til slutt stortingsmeldingen som ”kulminasjon”.
• Tidligere var det en slags oppfatning om at utenrikspolitikk er et politikkområde for de relativt få, og for de lukkede rom, og også at ”debatt ikke er helt bra, litt utrygt”. Dette har samtidig stått i sterk kontrast til stor interesse og vide kunnskaper om utenrikspolitikk man finner rundt omkring i ulike miljøer, ikke minst blant unge mennesker ved ulike læresteder. I dette ”Refleksprosjektet” har vi tatt pulsen på norsk utenrikspolitisk debatt. To ting som slår meg: Det er store kunnskaper rundt om, og det er ikke kun én sak som dominerer, som det kanskje var tidligere. Det er mange utenrikspolitiske saker på agendaen i dag. Stor bredde.
• Det har derfor vært et mål i seg selv å ha mange møter og debatter i forberedelsene til denne meldingen. Mange ordskifter rundt om i hele landet. Åpenhet.
• Det er også en nødvendighet for å møte en framtid der utenrikspolitikken i økende grad berører alle politikkområder.
• Og meldingen handler nettopp om dette, både i prosess og innhold; en ”Refleksprosess” med mange eksterne miljøer, og et bredt og omfattende arbeid internt i Regjeringen og med mange berørte departementer.
• Dette er en melding lagt fram av meg som utenriksminister, men innholdet står også andre fagstatsråder for. Her er mye endret siden 1989, med store implikasjoner også for hvordan Utenriksdepartementet jobber.
• Jeg sier ofte (låner et dansk uttrykk) at ”utenrikspolitikkens oppgave er å gjøre innenrikspolitikken mulig”. Eksempel: Velferd. Nesten alle departementer har i dag sine ”internasjonale avdelinger”, og alle har globaliseringen som bakteppe som har virkning på alle politikkområder. Og som vår ambassadør i Stockholm en gang nevnte for meg: 80 % av alt vi holder på med her hos oss har andre oppdragsgivere enn Utenriksdepartementet.
• Men så er det dette: I 1989 falt Berlinmuren rett etter at sist lignende melding (”stortingsmelding 11”) ble framlagt – og dermed virket denne meldingens analyser raskt utdaterte. Og jeg har spurt meg selv: Hva blir ”vår Berlinmur”? Kanskje vil det være dimensjoner ved dagens økonomiske krise, med politiske og sosiale konsekvenser – jfr. de politiske omveltninger på Island, Latvia og andre land – som vi ikke vet nok om rekkevidden av? (Ja, av og til kan man få inntrykk av at det å jobbe i Utenriksdepartementet er som å jobbe i en avisredaksjon). Derfor må vi være ydmyke overfor at det faktum at det kan skje store, uforutsette ting, når det gjelder en slik melding. Og derfor er heller ikke stortingsmeldingen en ”katalog”, hvor du kan slå opp på hvilket som helst stikkord og finne ut av hva offisiell norsk holdning er. Fordi ting forandrer seg – og det raskt. Men meldingen sier noe om hvordan vi bør tenke om de aktuelle sakene.
• Selve formålet med meldingen: Å oppdatere våre ”mentale utenrikspolitiske kart” – som er et uttrykk jeg ofte bruker – og det å ”teste våre utenrikspolitiske reflekser”; derav ”Refleksprosjektet”. 

Mer om selve meldingen

1.

• Ett hovedpoeng er dette: Meldingen ”rehabiliterer” interesser som fundamentet i utenrikspolitikken. Det er legitimt og avgjørende viktig at utenrikspolitikken navigerer etter ivaretakelse av sentrale norske samfunnsinteresser. Interesser veier tungt. Fokus på interesser gjør det lettere å prioritere. Vi sier jo ofte at ”det er i norsk interesse” – men har vi også av og til ”kviet oss” for å si det? Interesser handler om både ansvar og muligheter.
• Interesseorientert utenrikspolitikk er en politikk som systematisk søker å fremme det norske samfunnets velferd, sikkerhet og grunnleggende politiske verdier. Interesser ligger i verdigrunnlaget.
• Og det at også verdier hører hjemme i utenrikspolitikken, er viktig å understreke. Verdier forteller hvilken identitet vi har som nasjon.

2.

• Relevans. Sammen med interesseperspektivet, understreker meldingen at Norges relevans, våre ressurser og øvrige egenskaper ved Norge som utenrikspolitisk aktør – ja, vår evne til ”å gjøre en forskjell” – slås fast som et sentralt prinsipp ved prioritering av utenrikspolitiske valg og ressurser. Det handler om vår viktigste kapital, våre forpliktelser, fordi Norge er en overskuddsnasjon. På mange områder er Norge ikke ”et lite land” (jfr havområder, eksport av olje, gass og fisk, bidrag til FN, osv.). Vi må være oss mer bevisst hvilke ”fotavtrykk” vi vil etterlate oss.
• Globalisering og geopolitisk endring utvider interessebegrepet. Dette gjør at forhold ”langt unna” Norge slett ikke er ”langt unna” politisk og interessemessig, og dette påvirker i økende grad våre interesser og handlingsrom i utenrikspolitikken. Stikkord: Miljø, klima, finanskrise/økonomisk krise, global helse, NATO/ISAF/Afghanistan, Somalia/failed states/pirater. ”Norske interesser” følger ikke norskegrensen. Vi må ha et bredt og geografisk ”langt” perspektiv når det gjelder norske interesser.

3.

• Dette gjør at engasjementspolitikken i økende grad også blir interessepolitikk. Fred- og forsoningsarbeidet. Ett viktig moment her: Kontinuiteten i dette arbeidet i norsk politikk og norske engasjementer, fra den ene regjering og til neste. Et annet eksempel: Global helse. Som nevnt: Norge er en overskuddsnasjon. Hvor kan vi ”gjøre en forskjell” (kompetanse, erfaring, kontakter)? Vårt bredere ansvar. Meldingen etablerer for første gang overfor Stortinget en helhetlig ramme for engasjementspolitikken i en utenrikspolitisk kontekst, noe som henger nært sammen med Utviklingsmeldingen (St.meld.nr. 13) og må sees i sammenheng med den.
• Mye utenrikspolitikk er ikke bare koblet til geografi og land – men også til arenaer av viktighet for Norge.
• Meldingen peker på hvordan norske ressurser, kompetanse, erfaring – ett eksempel her er den norske samfunnsmodellen – kan og bør videreutvikles som utenrikspolitisk ressurs. Jfr innlegget jeg holdt under Fafos konferanse i februar: Om den norske modellen, staten som aktør, om robuste samfunn. Om anstendig arbeid, arbeidet for likestilling, minoriteters rettigheter.
• Meldingen understreker hvordan Norge, som samfunn, er i rask endring, ikke minst på grunn av økt innvandring og ”det nye norske vi”, får og bør få, utenrikspolitiske konsekvenser. Både hva angår debatt, prioriteringer, politikkutvikling og organisering av utenrikstjenesten (hvor vi også må spørre oss selv: Hvordan er vi representert?).

4.

• Rettsorden. Meldingen vektlegger en særlig sterk interesse i å opprettholde og videreutvikle en robust regional og global rettsorden. Hvor rett går foran makt. Hvor det ikke skal være ”kjøttvekta” som teller. FN og for eksempel regionale aktører som EU i viktige roller.
• Et aktuelt eksempel: Norsk kontinentalsokkel, framleggelse av
• Meldingen (i flere kapitler) viser hvor tett kobling til Europa og EU Norge har. Det handler både om geografi og interesser, om våre nærområder - ja, om våre nordområder – jfr. nordområdestrategien. Denne tette koblingen til Europa og EU har ligget fast siden 1989. Det er ikke noe vi ”velger bort”, og betydningen vokser i takt med både EU-utvidelse og videreutvikling av EU og EUs institusjoner, inklusive spesifikt i utenrikspolitikken. Omtalen av Europa og EU i meldingen viser tydelig uttrykket at ”målet for utenrikspolitikken er å gjøre innenrikspolitikken mulig”.
• Dette reflekteres også i at meldingen slår fast Nato som ankeret eller hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Sikkerhet. Solidaritet. Dette er også noe som har ligget fast siden 1989. Norge er tydelig tilstede i utviklingen av Nato. Nærområdeinitativet.
• Både Norge, Nato og verden er i rask endring, og samlet sett er norsk sikkerhet best forankret gjennom en vev av komplementære sikkerhetsarrangementer – bilateralt, regionalt og globalt. En bredere vev. Forankring i et bredere fellesskap. Talende er også hvordan for eksempel kontreadmiral Grytting ved Reitan, Bodø, viser hvordan vi i dag står overfor ”10-15 risikofaktorer” – og ikke lenger ”én stor militær trussel”. Ingen av disse faktorene ”eies” av Forsvaret alene, og mange av dem må møtes i samarbeid med Russland for å finne løsninger. Tilbake til dette: Våre ”mentale kart” må tilpasses. Og igjen: Ett formål med meldingen, med ”Refleksprosessen”, er ”å teste våre reflekser”.
• Styrket fokus på nordisk samarbeid – fordypet samarbeid. Ikke til erstatning for Nato – men komplementært som et ledd i norsk strategisk satsning på nordområdene. Jfr. rapporten ”Nordisk samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk” (”Stoltenberg-rapporten”) av 9. februar 2009.

5.

• Meldingen er den første samlede gjennomgang av norske energiinteresser i et utenrikspolitisk perspektiv. Hvilke føringer disse gir for norsk utenrikspolitikk. Dette følger logisk av meldingens interesse- og relevansfokus. Meldingen ”politiserer” ikke energiinteressene. Det ville ikke være i tråd med norsk tradisjon og politikk. Men den sier noe om hvilket ”fotavtrykk” Norge etterlater ute på energi. For eksempel: 30 % av all gass brukt i husholdningene i Frankrike er norsk. Norge har nylig etablert ambassader i Algerie og Kasakhstan.
• Vi har også et annet ”fotavtrykk” i utlandet ved SPU (Statens Pensjonsfond – Utland); snart verdens største fond i sitt slag, stor aktør på for eksempel den franske børsen, og i mange andre sammenhenger. ”Fotavtrykk” handler om vår identitet.
• I tillegg til klima understreker meldingen at energisikkerhet er også viktig, for energieksportøren Norge. Den vektlegger blant annet betydningen av åpenhet, samarbeid og dialog i global energipolitikk, og den peker på hvor Norge har handlingsrom og ansvar i disse spørsmålene. Maritim logistikkutvikling i nord er også et tema nå. Utviklingen av de nordlige sjøruter.
• Meldingen gir med andre ord for første gang i norsk sammenheng en samlet gjennomgang av både norske energi- og klimainteresser og -utfordringer i et utenrikspolitisk perspektiv. Norge som energinasjon står midt i et klimaparadoks (et paradoks som ikke bare er Norges, men også verdens klimaparadoks), men Norges ansvar og rolle er ikke grunnleggende forskjellig fra oljeimporterende land.
• Meldingen understreker Norges handlingsrom langs to hovedspor: Utnytte vår kompetanse på olje- og gassområdet, og kraftfull satsing på fornybar energi. Også her med vekt på hvor Norge kan gjøre en forskjell. Stikkord: Vannkraft, sol, vindmøller til havs.
• Meldingen signaliserer at Norge bør og vil intensivere arbeidet for en mer effektiv global organisering, blant annet i lys av finanskrisens utenrikspolitiske dimensjoner. Det åpner seg med andre ord et ”rom” som følge av krisen.
• FN er grunnplanken (eller kanskje en ”satsplanke”?), men vi må samtidig arbeide kritisk som venn av FN og som en av de største bidragsyterne. Og investere i mange andre organisasjoner som er helt sentrale både for global organisering og norske interesser. Igjen: Norge har stor interesse av – ja, vi er avhengig av – en internasjonal rettsorden, at ikke makt blir det samme som rett.

6.

• Kompetanse. Meldingen gjennomgår hvordan utenriksforvaltningen – noe som er Regjeringens ansvar å organisere – utfordres av globalisering og geopolitisk endring. Her har det skjedd mye de siste årene, blant annet som følge av tsunamien og det fokus på organisasjonens virkemåte som den katastrofen også skapte. Vi ble ”testet”, og vi har blitt testet flere ganger siden, og kriseberedskapen i dag er helt en annen. Selv om det eneste sikre vi vet, er at neste krise vil bli ulik den forrige.
• Kunnskapsbehovene øker, skillene mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk viskes ut, andre departementer blir sentrale i utenrikspolitikken og UD går stadig tyngre inn i innenrikspolitikken. Behovet for samordning og koherens er større. Koordineringsutfordringene er større. Jfr for eksempel: Europapolitikken.
• Og utenrikstjenesten må avspeile den norske befolkningen i endring. Vi må hente inn nødvendig kompetanse og kunnskap der vi trenger det.
• Stortingsmelding nr 15 og nr 13 (Utviklingsmeldingen) må sees i nær sammenheng. Behandles i Stortingets utenrikskomité. I plenum sannsynligvis i midten av juni. 

***** 

(*) Mer informasjon og videoopptak fra hele Støres innlegg/hele møtet:

• Se TV2
• Civitas nettsider