Åpningstale til Oslo Kammermusikkfestival

Sjekkes mot framføringen

Kjære publikum,

Takk for invitasjonen til å åpne Oslo Kammermusikkfestival 2009.

Nå har jeg reflektert litt – men bare litt – på om det ligger en dypere mening bak invitasjonen til å si noen treffende ord rett før fremførelsen av musikkstykket Le Grand Macabre. Jeg kan nemlig nok fransk til å forstå at det hele har et uhyggelig – ja, rett frem et makabert perspektiv.

Refleksjonen utvikler seg videre når jeg leser i programmet at nå – rett etter meg – skal vi ”gå inn i menneskehetens synder og galskaper”, for å oppleve et undergangstema om ”menneskets svinnende livskraft” og ”kampen mot dødens krefter”.

Vel, jeg vet ikke om det er valgkampen de tenker på, og at de valgte å plassere meg – kandidaten – som dørvokter til helvetes forgård.

Med så roer jeg meg ned – for når det er det gode mennesket Thorvald Stoltenberg, min gamle sjef fra Røde Kors – som er styreleder for festivalen, så får jeg velge å tro at det ikke er så ille.

Snarere er det dette: Musikk kan speile de dystre sidene av liv og eksistens på en ganske annen måte enn ordene.

Kammermusikken kan fortelle mer om livets lyse og mørke sider enn både ordene og politikken – ikke i stedet for ord og politikk – men som tillegg.

En som vet det, er festivalens drivkraft og store inspirator – Arve Tellefsen. I fjor hørte jeg ham i Gamle Aker Kirke i Oslo med palestineren Ramzi Aburedwan – ”stenkastergutten” fra Ramallah, som ble fiolinvirtuos og musikklærer for hundrevis av palestinske barn. For alle som brenner for fred og rettferdighet for Midtøstens folk, ble det et uforglemmelig opplevelse.

Så når jeg har denne talerstolen vil jeg både takke og hylle Arve Tellefsen, som har vist og viser hva et klokt hode, et varmt hjerte og et brennende musikkengasjement kan skape av glede for andre – musikkglede gjennom 20 år her i Oslo Kammermusikkfestival – og glede gjennom mange flere år som en av Norges ledende musikkformidlere. Tusen takk, Arve!

Og så vil jeg bruke anledningen til å hedre en annen og mindre synlig bærende kraft i festivalen gjennom mange år – en som har båret festivalen på sine skuldre dag for dag, år for år – inntil hun nå, etter denne festivalen, velger et annet spor – og det er daglig leder Inger Kolberg – for hvem ingen oppgave har vært for liten og ingen har vært for stor. Jeg kjenner henne og vet hva hun duger til – hun fortjener applaus!

Når jeg tenker på sånne som Arve, Inger og Thorvald og de mange, mange andre, frivillige – som har stått på for denne festivalen – og alle dem som driver de nesten et halvt tusen andre festivalene i dette landet – så tenker jeg ikke først og fremst på festdagene med konserter og opplevelser og sene kvelder etter konsertene fylt av inntrykk.

Jeg tenker snarere på alle dagene i mellom – mellom slutten på denne festivalen og begynnelsen på den neste. Tenk å jobbe med Oslo Kammermusikkfestival i oktober – eller i februar eller i mai – planlegge, bestille, forberede; ingen oppmerksomhet – bare jobb, med august i kikkerten. Det krever styrke og fokus. Det har dere, og vi som dukker opp her for å nyte – vi takker dere for det!

Innholdet i festivalen er til å gledes over – årets program er intet unntak. Men det som inspirerer meg kanskje mest, er det Arve Tellefsen gjør for å løfte frem de unge. Over 20 år bærer det frukter.

Den første tonen på åpningskonserten 4. august 1989 ble slått an av en ung mann ved navn Truls Mørk. På samme konsert deltok fire unge kvinner – Vertavo-kvartetten. De skulle vi få høre mer til i årene som fulgte. I dag er de noen av våre mest kjente navn som også ruver internasjonalt.

Kultur-Norge kan takke. – Men det kan også Utenriks-Norge. De er gode, norske forbilder. Solide norske fotavtrykk der ute. De skaper alle norsk gjenklang.

Slik har det fortsatt, med Ungdomssymfonikerne og med Barratt-Dues Juniororkester, som skal delta også i år. Det samme gjelder barneorkesteret – Vivaldi-orkesteret – fra den kommunale musikkskolen i byen. Og vi skal få høre avgangsstudenter fra Norges Musikkhøgskole framføre egne nyskrevne verk, i samarbeid med Oslo Sinfonietta.

Med andre ord: Denne satsingen har ikke vært tilfeldige programinnslag. Det har vært – og er – en bevisst, langsiktig politikk, som gjennom 20 år har gitt positive resultater. Denne satsningen står det respekt av!

*****

Kjære musikkvenner,

To tanker før vi vandrer inn i det makabre, Le Grand Macabre.

Først: Noe av det aller viktigste for oss mennesker her i verden kan vi ikke måle. Det vil jeg takke for.

Musikkopplevelser er et slikt fenomen. Vi kan måle publikumstall, inntekter og utgifter, vi kan telle takter, opus, desibel, øvingstimer, antall strykere eller blåsere. Så kan vi telle antall øyne på terningen i avisenes terningkast dagen etter konserten. Men innerst inne kan vi ikke måle selve musikkopplevelsen, gleden ved å spille og lytte, erfaringene med et godt samspill.

Rolf Jacobsens sier det slik i et av sine dikt:

Tallrekken ler av oss
Og vil forklare alt.
Den har kjever av jern og tenner som det klirrer i.
Vi spør og vi spør
Og tallene svarer.
Men ikke om fiolinene
Eller om lykken mellom to armer.

Nei, lykken, kjærligheten, fiolinene – kan ikke uttrykkes i tall. Men du verden som dette kan oppleves – og det skal vi få lov til nå. – Så heldige vi er.

Og så, mitt andre poeng – når vi nå skal se selve definisjonen på samspillet, på nært hold. Jeg tror det var Karin Krog som sa en gang det slik: Det som er så spesielt med musikk – og det å være musiker – er at du er så fullstendig avhengig av dem du spiller sammen med.

Det ligger en dyp sannhet i dette: Avhengigheten av hverandre, betydningen av at relasjonen fungerer. Vi blir til i møte med andre. Alene er vi lite – sammen kan vi løfte stort – se langt og skape noe stort – som musikk, og som festivaler.

Nettopp derfor blir kultur – og politikk for kultur – viktig når vi skal tegne det moderne samfunnet vi vil ha.

For å bruke et av tidens begreper: Vi er ”tjent med” å ha et levende kulturliv – i en tid da folk ikke bare spør hva vi skal ”leve av” men også hva vi skal ”leve for”, og hvordan vi skal mestre å ”leve med” hverandre.

I denne tiden skal vi se kulturen som et fellesgode – og ikke en vare. Og nettopp fordi det uomtvistelig er et gode, skal vi være rede til å støtte det mangfoldige kulturlivet med fellesskapets ressurser – det vi setter av, sammen – for å spille sammen og lytte sammen.

I dette ligger det, for meg, et verdisyn, et verdivalg – som vi vil høre i hver tone og klang gjennom dagene som kommer.

Takk for oppmerksomheten – ha en flott kveld og en minnerik festival! Det er en glede for meg å erklære Oslo Kammermusikkfestival 2009 for åpnet!

****

Festivalens nettsider