Lansering av boken ”Kvinner bærer halve himmelen”

Historiene som fortelles om lidelsene i de krigsherjede områdene i den Demokratiske Republikken Kongo ryster en langt inn i sjelen. Historien til Chantal inkludert. Det er vel ingen tvil om at Øst-Kongo er et av de verste stedene på jord å være kvinne, om ikke dét verste. Det er lett å fortvile.

”Kvinner bærer halve himmelen” – i det ligger det allikevel et håp. Og tegn til håp må vi feste oss ved. Takk til initiativtakerne for å lage denne boken, for å åpne våre øyne. Jeg vil bruke innlegget mitt til å sette søkelyset på hva vi kan gjøre for å møte utfordringene i forhold til kvinners situasjon i Kongo – og derigjennom andre steder på jorda der kvinner lider slik grov urett.

Først om det internasjonale rammeverket: Da FNs sikkerhetsråd i år 2000 enstemmig vedtok resolusjonen nr 1325 om kvinner, fred og sikkerhet var det første gang i FNs historie at Sikkerhetsrådet tok stilling til spørsmål om kvinners roller og erfaringer i krig.

Det var på tide. For til alle tider har kvinner ikke bare båret en del av himmelen, men i direkte forstand båret en altfor stor andel av lidelse i krig og byrde av fattigdom.

Resolusjonen var på mange måter en milepæl. Den ble båret frem av et stort antall frivillige kvinneorganisasjoner og deres kampanjer var en sterkt medvirkende årsak til at resolusjonen i det hele tatt ble til. Den har også utløst et omfattende engasjement i mange land, også her i Norge. I dag har 17 land utarbeidet egne handlingsplaner for å implementere resolusjonen i eget land. Norge er et av dem.

Samtidig må vi erkjenne dette når vi nærmer oss tiårsmarkeringen av resolusjonen i 2010: Det gjenstår mye før den er gjennomført i FNs medlemsland. Den risikerer å bli hengende som en tekst av ord og ikke et program for handling. Vi kan ikke la det skje. Senere i høst vil vi, sammen med kvinneorganisasjonen Fokus, arrangere en internasjonal konferanse om resolusjon 1325. Ett mål med konferansen vil være å sette fornyet fokus på resolusjonen og understreke nødvendigheten av at den blir gjennomført – å heve oppmerksomheten og se hvordan vi kan følge opp bedre selv og stimulere andre til å ta dette på alvor.

En ny, viktig milepæl ble nådd i fjor da Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon 1820, også den om kvinner, fred og sikkerhet, men med et hovedfokus på seksualisert vold som del av en militær strategi.

Resolusjonen er ikke mer av det samme. Den tar tak i et enda mørkere kapittel, nemlig den militære og politiske strategien med bruk av seksualisert vold. Sikkerhetsrådet anerkjenner med denne resolusjonen at voldtekt og seksualisert vold er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det er minst like viktig at slike overgrep kan være å anse som en krigsforbrytelse, en forbrytelse mot menneskeheten og defineres som folkemord. 

Og så – ganske nylig – den 30. september, vedtok Sikkerhetsrådet enstemmig resolusjon 1888. Den krever at alle parter i en væpnet konflikt øyeblikkelig treffer tiltak for å beskytte sivilbefolkningen, inkludert kvinner og barn mot alle former for seksuelle overgrep.

1888 er en omfattende og ambisiøs oppfølging av 1820-resolusjonen. En av de viktige og konkrete beslutningene i denne resolusjonen er at FNs generalsekretær skal oppnevne en spesialrepresentant som skal sørge for strategisk lederskap og samordnet innsats for å bekjempe seksualisert vold i væpnede konflikter. Vi har vært en sterk talsmann for dette.  Og la meg legge til – denne resolusjonen er i stor grad drevet frem av USA, gjennom Hillary Clintons personlige engasjement. Jeg deltok i et seminar sammen med henne om dette tema i New York. Alle kunne se engasjementet. Hun fortalte at noen hadde kritisert henne for å bruke tid på dette og spurt om hva dette hadde med utenrikspolitikk å gjøre. ”Det er dette som er utenrikspolitikkens essens”, sa Clinton, forsvaret av uskyldige mennesker, skape rammer for liv og utvikling. Det er velkomne ord, vi har etterspurt denne type lederskap fra USA. Nå er det her – og vi vil svare aktivt og oppfølgende.

Hva gjør vi så på norsk side når det gjelder konkret bistand til den Demokratiske Republikken Kongo? Norge gir betydelig støtte til humanitært arbeid og tiltak på mellomlang sikt i Kongo. Den totale bistanden til Kongo i 2008 var på 200 millioner kroner. Skogsatsningen i Kongobassenget, altså klimaarbeid, der staten DR Kongo utgjør en betydelig del, vil komme i tillegg. Midlene kanaliseres gjennom FN-systemet samt norske og internasjonale frivillige organisasjoner.

Tiltak for ofre for seksualisert vold et et prioritert innsatsområde. Norsk støtte har blant annet vært sentral for å få utarbeidet FNs strategi for bekjempelse av seksualisert vold i Kongo. Vi gir også støtte til norske frivillige organisasjoner som arbeider med medisinsk, psykososial og annen oppfølging av ofre for seksualisert vold. Jeg vil berømme den innsatsen norske frivillige organisasjoner gjør, som PYM (Pinsevennenes ytremisjon), Kirkens Nødhjelp, Care og Christian Relief Network. Ikke minst gjennom nettverksarbeid med lokale kirkesamfunn når dere ut til ofrene. For en ting er helsetilbudet, en annen ting er å få ofrene dit fra landsbygda – der de som oftest bor. Gjennom deres nettverk kan vi nå langt flere av dem – og bringe dem dit hjelpen er.

La meg også her nevne noen andre viktige fokusområder for norsk innsats i Kongo, som reintegrering av barnesoldater, hjelp til internt fordrevne og tiltak for avvæpning.

Dette er viktige tiltak. Det vi gjør monner og det synes. Men det er likevel viktig å minne om at det er dråper i havet, i et land der over 5 millioner mennesker er drept de siste par tiårene og der sårene og lidelsene overgår det meste. Det blir ikke orden her før det blir orden på politikken, på styresettet, på forholdet mellom nabolandene. Det kan bare afrikanerne selv rydde opp i, støttet av oss, men anført av dem selv.

Tilbake til tiltake for ofrene: En delegasjon fra UD og Norad reiste nylig til Goma for å se på tiltak for ofre for seksualisert vold. Delegasjonen besøkte blant annet Kyeshero-sykehuset, som vi hører om i boken. Bakgrunnen for besøket er at vi ønsker å øke den helt konkrete innsatsen for bekjempelse av seksualisert vold. Andre land tenker i samme baner. En del av innsatsen for å følge opp FN-resoulsjonene er å nå ofrene, gi dem hjelp, hindre at de støtes ut, kort sagt, motvirke at de lykkes de som har voldtekt som militær og politisk strategi. 

Vi jobber tett med amerikanerne, og Hillary Clinton og jeg er enige om å prøve ut norsk-amerikansk samarbeid i felten. Clinton besøkte Øst-Kongo i august. Under reisen hadde vi direkte kontakt og ble enige om å se på hvordan vi kan samarbeide om å bedre det medisinske tilbudet til ofre for seksualisert vold i Øst-Kongo, blant annet med mulighet for å styrke sykehustilbudet. Vi jobber nå med oppfølgingen.

Tilbakemeldingene vi får fra felten – fra myndighetene, fra frivillige organisasjoner og fra FN-organisasjoner – er at det er et stort behov for å øke innsatsen i forhold til reintegreringsfasen, det vil si tilbakeføring av voldsofrene til lokalsamfunnet. Psykososial oppfølging står her sentralt. Voldtekt handler om grusomme enkeltskjebner. Men det virkelig uhyggelige er den gjennomtenkte strategien – for hundretusener av voldtatte kvinner – og også en del menn – betyr ødelagte familier og lokalsamfunn. Seksualisert vold er en krigsstrategi med fatale konsekvenser for framtidig konfliktløsning, fred og forsoning.

For å møte dette er det behov for innsats på flere nivåer. Ikke minst må vi utvikle en god nok psykososial respons og rehabilitering. Samtidig er et slikt tilbud helt sentralt for at kvinnene skal kunne bringes tilbake til et normalt og liv, for at familiene skal få den hjelpen de behøver for å bearbeide sine traumer, og for gjenoppbygging av lokalsamfunnene og samfunnsstrukturene. Her er det ikke rom for prøving og feiling. Vi ønsker fra norsk side å se på hvordan vi eventuelt kan bidra på dette viktige feltet.

Straffefrihet er et annet viktig felt der større innsats er påkrevet. Kort sagt: Overgriperne må straffes! Dette vil i tillegg ha en preventiv effekt og føre til en nedgang i antall nye overgrep. Vi må også sørge for at de som dømmes faktisk soner sin straff og ofrene kompenseres.

Samarbeid med myndighetene er her sentralt. Fra norsk side vurderer vi støtte til to mulige tiltak: 1) Det ene gjelder etablering av et fond for ofre for seksualisert vold som ønsker å ta sine saker til domstolene. 2) Det andre dreier seg om kompetansebygging innen rettsvesenet i forhold til håndtering av voldtektssaker.

Til sist handler det om å holde saken på dagsorden, snakke om den – rette søkelyset på ofrene, overgriperne, lokalsamfunnene, politikken – lokalt og internasjonalt. Vi etablerer nå et eget prosjekt i UD som vil arbeide med begge disse aspektene – det internasjonale arbeidet og gjennomføring av konkrete tiltak i felt, og da særlig i Kongo.

Til sist – og som sagt: Grusomhetene som finner sted i Øst-Kongo er verre enn ord kan beskrive. Denne boken - med sine innsiktsfulle tekster og talende bilder - gir allikevel et innblikk i lidelsene. Takk til Jan Speed og Endre Vestvik for at dere setter søkelyset på et viktig tema.

I en virkelighet som den vi finner i de krigsherjede områdene i Kongo er det lett å overveldes av håpløshet, å gi opp. Samtidig er det så uendelig viktig å rette oppmerksomhete mot det vi faktisk kan gjøre. Boken setter fokus på flotte kvinner, tilsynelatende utrettelige ildsjeler som har viet sine liv til å hjelpe andre kvinner – som har valgt å handle. Flere kvinner og også menn slutter seg til nettverket og gjør en innsats for en felles framtid. Midt i alt det dystre, gir dette håp. Takk Mama Jeanne, takk Jeanette for den fantastiske innsatsen dere gjør.

Og så må vi legge til dette: Det handler om overgrep mot kvinner, også noen menn, men i dominerende grad mot kvinner. Overgriperne derimot, er stort sett bare menn. Dette må vi også snakke om.

Under seminaret i New York var det noen av mine kolleger, mannlige, som sa at dette var spesielt for dem fordi de hadde døtre og barnebarn som var jenter. Ja, det er opprørende. Men det gir grunn til ettertanke også for oss som er menn og som ikke har døtre, men sønner, hva skal vi si til dem? Hvordan forklarer vi at det faktisk er menn som står bak en slik fryktelig overgriperkultur, at det er våre brødre som river ned den halve himmelen og mer til? Hvordan nærmer vi oss dette vanskelige komplekset der de som begår utilgivelige overgrep også kan sees som ofre for krigens grusomheter fordi de bringes til å begå slike handlinger?

Vanskelige spørsmål, men de hører med. Nok en grunn til å takke forfatterne og alle som setter fokus på en av vår tids virkelig store saker.