Anti-de

Tore Stubberud velger seg islamofobi som linse i sin karikatur av folk og samfunn i kronikken i Dagbladet 21. desember 2009. Analysen går i mange retninger, og det er ikke rart, for som Stubberud skriver, så er begrepet islamofobi ”flytende innholdsløst”.

I kronikken avlegger Stubberud meg et ublidt besøk i utleggingen av hvordan jeg bruker begrepet ”det norske vi”. Stubberud mener at jeg har advart mot slå alle muslimer i hartkorn med de få fanatikere som utfører terror i religionens navn. Det er riktig, den advarselen har jeg kommet med. Han konstaterer så at jeg på denne måten advarer mot islamofobi. Men det er et uttrykk jeg for min del ikke har brukt. Stubberud derimot bruker det, over 20 ganger i teksten, og budskapet er at de som advarer mot islamofobi opp gjennom historien har vært undertrykkere og ført til at folk har gått under jorden, blitt truet på livet, trukket for retten, saksøkt. For norske forhold gir han oss denne anvisningen i hva islamofobi er: ”et lommetørkle det norske maktapparatet kan tvinge deg til å snyte deg i”. Intet mindre.

Jeg vil ikke tvinge noen til noe. Mitt formål har vært – og er – at begrepet ”det norske vi” inviterer til å bevisstgjøre oss på hva det norske fellesskapet i vår tid består av. Å oppleve at du er en del av et ”vi” skaper tilhørighet, en ramme med både plikter og rettigheter. Og ”vi” i Norge endres og særlig i vår samtid med økende innvandring og åpnere grenser i hele Europa. Derfor bør vi diskutere hva vi forstår med omtalen ”vi i Norge”, og hva det forplikter å kunne si det?

Statsviteren Robert Putnam har i sin omtale av et samfunns sosiale kapital understreket betydningen av tillit i samfunnet. Han viser med sin forskning at samfunn og mennesker med høy sosial kapital og stor grad av tillit lykkes bedre i det aller meste. Han peker på at samfunn med økende innvandring utfordres i å bevare tilliten mellom mennesker og grupper av mennesker. Derfor oppfordrer han til en diskusjon om et ”større vi”, som har takhøyde nok til å invitere og inkludere innen det som fortsatt må være en felles ramme som kan gi nye borgere en opplevelse av tilhørighet, og dermed større aksept for samfunnets balanse mellom plikter og rettigheter.

Bunnplanken i vår samtids norske kultur er et verdigrunnlag formet gjennom flere hundre år. Menneskerettigheter, demokrati, maktdeling, ytringsfrihet, trosfrihet og likestilling er bærevegger i det norske fellesskapet. Balansen mellom plikter og rettigheter hviler på erkjennelsen av dette verdigrunnlaget. Innenfor disse veggene må det være romslighet til at du kan ha din tro, spise din tradisjonelle mat, feire dine høytider, ha din seksuelle legning. I korthet: flertallet må leve med – og ikke minst kunne berikes av – et større mangfold, mens mindretallet kan forvente respekt for sin identitet og sine tradisjoner – men samtidig respektere normene i det felles verdigrunnlaget som former Norge. Og selvfølgelig: ytringsfriheten sikrer oss muligheten til å diskutere, utfordre, kritisere, karikere og ironisere over samfunnets og verdens gang.

Jeg mener at begreper som flerkulturell eller multikulturell ikke er særlig hjelpsomme for å beskrive dette samfunnet. Slike begreper blir i sin tur lett flytende innholdsløse, og høstens debatt om hvordan vi skal forstå det multikulturelle vitner om det. For meg gir det mest mening å ta utgangspunkt i mangfoldet. For mangfoldig vil et samfunn alltid være, dersom vi legger til grunn at hvert menneske er unikt. Virkeligheten er at vi lever sammen med ulike kulturelle forankringer. Hver og en av oss kan representere flere kulturer, ha flere ståsteder, flere identiteter på en gang. Og i min visjon er fundamentet i ”det norske vi” det som binder oss sammen, det verdigrunnlag vi har utviklet – og sammen skal utvikle videre.

Stubberud tegner bildet av noe han åpenbart ikke liker, noe han kaller et ”sosialdemokratisk lykkeland” ”hvor vi lever side om side, med hijab og bikini, julefest og id”. Ikke vet jeg om det er lykkeland og heller ikke om det er spesielt sosialdemokratisk. Men på den annen side, er ikke dette mangfoldet et uttrykk for en realitet i dagens Norge?

Norge har i dag om lag 4,8 millioner innbyggere, der 508.000 enten er innvandret til Norge eller født her av innvandrerforeldre, altså 10,6 prosent av befolkningen. Andelen er omtrent den samme i Østfold der Stubberud bor, hvor om lag 28.500 av 269.000 innbyggere er enten innvandrere eller har foreldre som selv innvandret, 13 prosent fra de nordiske land, 33 prosent fra Øst-Europa og 34 prosent fra Asia inklusive Tyrkia. Om lag 7000 personer oppgir å ha muslimsk tro.

I dagens Østfold er det med andre ord sannsynlig at noen bruker bikini, andre hijab, de fleste feirer jul, noen feirer id. Dette er ikke fakta vi kan velge bort. Men det står til oss å mene noe om hvordan vi vil nærme oss det mangfoldige Norge, som en mulighet eller som en vanskelighet, som en ressurs eller som et problem.

Uttrykket ”sosialdemokratisk lykkeland” er for meg en selvmotsigelse. Sosialdemokratiet har alltid vært en bevegelse for forandring, og forandring er aldri uten konflikter. Historisk har sosialdemokratiet klart å knytte motpoler sammen og få kapital og arbeid til å jobbe for samfunnets beste. Vår største utfordring som samfunn i dag er å finne ut av samvirket mellom ulike kulturelle tilhørigheter, mellom minoriteter og majoriteter, og hva det vil si i dagens Norge at alle både har plikter og rettigheter.

Heller ikke dette er konfliktløst og samfunnsdebatten må sikre at tro, tvil, frykt og meninger kommer til uttrykk. Jeg finner ikke én visjon for dette samfunnet – dagens norske samfunn – i ytringene fra Stubberuds skyttergrav. Hans ene uro kretser rundt det han kaller ”venstresidas sans for reaksjonære muslimer” eller ”verdslighetens ayatollaer”. Han må gjerne ha den uroen. Jeg kan for min del ikke se hva det har med islamofobi å gjøre.

Min hensikt med å tenke rundt ”det norske vi” er å gå noen tydelige skritt vekk fra ”oss” og ”de andre”. Det kan skape et tankesett som tar bort skylapper, en tilnærming som forplikter, som får fram ansvaret vi har for hverandre. Det er mitt poeng. Ikke et flytende innholdsløst skvalder om fobier, men en advarsel mot den lette fristelsen av å være ”Anti-de”.