FN for vår tid

Ja, vi skal ha et kritisk blikk på FN. Det har vi, og vi jobber for endring og forbedring. Men det er også en tid til å si i fra: FN er viktigere enn noen gang. For utvikling, sikkerhet og en bedre organisert verden.

For knappe to uker siden dyppet millioner av afghanere fingeren i blekk og gikk til valg. De kunne ikke gjort det uten FN. FN råder over verdens fremste eksperter på valg i land som ikke har sterke demokratiske tradisjoner.

Dette er realiteten: Mye av det FN gjør, kan bare FN gjøre: Som demokratistøtte og fredsbygging når samfunn kommer ut av krig og etter katastrofe. Her er FN førstelinjen. Andre organisasjoner – som for eksempel Nato – eller verdens land hver for seg eller i koalisjoner, kan ikke gjøre dette. Det er simpelthen ikke deres mandat, de mangler erfaring og i mange tilfeller legitimitet. Men de kan og må bidra sammen med FN til å bygge demokrati, sikkerhet og fred, stein for stein.

Andre eksempler: FN spilte en avgjørende rolle med rådgivere og veiledere og for mobilisering da Liberia i november 2005 valgte Afrikas første kvinnelige president – Ellen Johnson-Sirleaf. De første frie valg mellom politiske partier som fant sted i Bhutan i mars 2008, kunne ikke ha blitt gjennomført uten støtte fra FNs utviklingsprogram. Heller ikke Øst-Timors skritt mot demokrati og selvstendighet hadde vært mulig uten FN.

Det samme kan vi si for rollen som møteplass for vår tids store saker; klima, sikkerhet og nedrustning. Ikke noe annet møtested kan erstatte FN. Og uten FN hadde ikke verden sett nye historiske konvensjoner som styrker menneskerettighetene.

Når FNs generalsekretær besøker Oslo og Svalbard denne uken, tar vi i mot toppsjefen for en verdensomspennende og allsidig virksomhet som verden trenger midt i en mangslungen krisetid – klima, fattigdom, finanskrise.

Derfor stiller vi opp med politisk og økonomisk støtte; vi som er en økonomisk og politisk overskuddsnasjon. Vi gjør det med råd, meninger og med kritikk når det behøves; vi har gode kanaler for slikt. Den sittende generalsekretæren i FN vil alltid kunne regne med at Norge jobber for at han skal lykkes. Denne støttende holdningen vil Ban Ki-moon erfare under sitt besøk. 

Selv om tidene endrer seg, så ligger dette veldig fast: Det er i norsk interesse at FN lykkes. For mye av det FN står for, som en internasjonal rettsorden, er avgjørende for en stat som Norge. Havretten er avgjørende for kystlandet Norge som har ansvar for seks ganger mer hav og havbunn enn land over havet. Det er FN som godkjenner de norske krav om å fastsette yttergrensene for vår kontinentalsokkel. Det er i kraft av FN at vi har rett til forsvarlig å forvalte matfatet og ressursene utenfor kysten vår; kontinentalsokkel og 200mils sone.

Dessuten er dette en norsk kjerneinteresse: Det skal ikke være slik internasjonalt, at det er makten som rår og bare de sterkestes rett som gjelder. Det er i FN vi styrker retten i kampen mot makten. Det er innenfor FNs rammer vi utvikler regler og tiltak mot seksualisert vold, som den grufulle epidemi av voldtekter som herjer Kongo. I arbeidet for Klasevåpenkonvensjonen var det FN – med FNs utviklingsprogram ute i felten – som bisto oss overfor andre nasjonale myndigheter, med praktisk tilrettelegging og med legitimitet.

Når jeg er i utlandet, slår det meg hvor synlig FN er på landnivå, utenfor TV-kameraenes fokus; de mange særorganisasjonene, alle fondene og programmene i hele FN-familien, som UNDP, Unicef, UNHCR, Ocha, WHO – og med WTO og ILO som del av den utvidede familien – alt i alt over 60 ulike organer.

Når mikrofonene slås av, er det medarbeiderne i alle disse organisasjonene som er tilbake for å støtte de mest sårbare. FN betyr matvarehjelp, vann, helsepersonell, vaksiner, malarianett og mange andre former for innsats som redder millioner av barn fra å dø hvert år. FN betyr telt, brensel, skoler og lærere der jordskjelv og sykloner har lagt land øde. Det er helt avgjørende for de hundrevis av millioner som lever i fattigdom og nød. Men dette er også god sikkerhetspolitikk, for alt dette er tiltak som skaper en tryggere verden for oss alle.

President Obama har sagt det slik: FN er ikke i ett og alt en perfekt virksomhet – men FN er like fullt et uunnværlig redskap. Jeg er enig. For en organisasjon med et mandat som FNs, ligger det i sakens natur at organisasjonen lett får skylden for verdens mangler.  Derfor må vi nyansere: Vi må hvileløst jobbe for å forbedre og slå ned på dårlig styring og ressursbruk, der det måtte finnes. Motivasjonen må være å arbeide videre med å utvikle og styrke FN – nettopp for å gjøre verdensorganisasjonen til et enda bedre instrument. Men jeg har til nå ikke hørt overbevisende argumenter for alternativer til FN.

I lys av den betydningen vi tillegger FN, er det alvorlig om FNs autoritet blir svekket. Mye av denne autoriteten ligger i selve embetet: FNs generalsekretær. Men han alene kan ikke styrke den autoriteten som tilligger det å være verdens fremste internasjonale tillitsmann – det å inneha kanskje verdens vanskeligste jobb, som den første generalsekretæren, Trygve Lie, sa det.

Norge bidrar med om lag 0,8 prosent av FNs regulære budsjett og til de fredsbevarende operasjoner. I tillegg er Norge en viktig bidragsyter til FNs utviklingsarbeid og humanitære arbeid. Vi gir mest i verden per innbygger. Alt dette gir oss en tyngde i FN-organenes styrer. Vi jobber for å bruke den innflytelsen vi har, og vi jobber for å bli bedre ”eiere” av FN. 

Store veikryss ligger foran oss. I København blir det klimamøte i FN-regi. I 2010 skal vi på nytt gjøre opp status for hvordan vi ligger an for å nå FNs tusenårsmål om å halvere ekstrem fattigdom innen 2015. Vi skal her fortsette vår globale kampanje, sammen med FN, for å redusere kraftig antallet barn som dør av sykdom og sult, mødre som dør i barsel og barn og voksne som dør av aids, tuberkulose og malaria. Vi skal gjennomføre en stor FN-konferanse om ikke-spredning av atomvåpen – og hvor det særlig er utviklingen i Asia som bekymrer oss.

FN kommer på nytt i fokus etter at president Obama har lagt inn på en helt annen kurs enn under Bush. Dette vil vi se bevis for når Obama og et hundretalls stats- og regjeringssjefer møtes i New York om tre uker. Der vil også generalsekretær Ban Ki-moon samle verdens ledere om de globale klimautfordringene, og Norges statsminister vil delta. Igjen er FN den globale møteplass for vår tid. Derfor står vår sivilisasjons kanskje aller største utfordring – klimaendringene – sentralt i våre samtaler med FNs generalsekretær i Oslo og på Svalbard de neste dagene.