Det vi trodde ikke kunne skje

I vår egen samfunnsdebatt må vi motvirke en farlig tendens til å gi mennesker én og samme gruppeidentitet. Kristne, jøder eller muslimer er som grupper av mennesker like forskjellige som de er like. Alle mennesker har flere identiteter. Derfor må vi se enkeltindividene.

*****

Mandag denne uken markerte 8-årsdagen for drapet på Benjamin Hermansen. Benjamin ble bare 15 år. Drapet opprørte oss alle.

Det rasistiske motivet mobiliserte en hel nasjon i kampen mot nynazisme, rasisme og fremmedfiendtlige holdninger. På Youngstorget, her i Oslo, samlet 40.000 mennesker seg en kald februarkveld til fakkeltog. Vi som var der vil aldri glemme folkehavet, appellene, toget – mennesker med ulik bakgrunn som søkte sammen for å markere avstand fra rasisme i vår del av verden. Noe skjedde med oss den dagen Benjamin ble drept. Det vi trodde ikke kunne hende hos oss, hadde faktisk skjedd.

Tirsdag var det en annen merkedag; den internasjonale holocaustdagen. Massemordet på jøder og andre grupper som ikke passet inn i nazismens menneskesyn, vil for alltid være en skam for Europa. Over 700 norske jøder ble drept. Det skjedde under nazistisk okkupasjon. Men det var nordmenn som førte listene, kjørte bilene og beslagla eiendelene til mange av dem som ble deportert og aldri kom hjem. Det er en del av vår historie.

Tankene som drev fram drapet på Benjamin og gjorde holocaust mulig, har samme utgangspunkt – forestillingen om at noen mennesker er mer verdt enn andre. Handlinger rettet mot mennesker fordi deres identitet ble ensidig definert basert på religion, etnisitet eller legning.

Kampen mot rasisme tar aldri slutt. Dagsavisen omtalte nylig en undersøkelse om anmeldt hatkriminalitet i Norge. Undersøkelsen viser at hver femte som begår hatkriminalitet er under 18 år, og at skolen ofte er arena for rasistisk motivert vold og trusselbruk.

Vår kanskje viktigste fellesarena – som former oss alle – er altså også arena for rasistisk vold. Ekspertene snakker om store mørketall. Som om ikke opplysningene er mørke nok i seg selv.

De siste ukene har norske jøder ropt varsku. I kastevindene fra krigen i Gaza forteller de om ny usikkerhet og frykt. Om barn som ser seg en ekstra gang over skulderen. Om skjellsord og om mistro, særskilte krav om at de må ”ta avstand” fra Israels handlinger. I møter med muslimsk ungdom har jeg hørt lignende historier. Om hvordan mange etter 11. september har følt seg ekstra utsatt. Også de ble forventet å ta kollektivt avstand som gruppe – fordi de var muslimer.

Slike holdninger forsterkes av et forenklet budskap om at det står en kamp mellom sivilisasjoner, om at det basert på religion eller etnisitet er ”vi” mot ”de andre” eller et ”enten er du med oss eller så er du mot oss”. Det er befriende å høre den nye amerikanske presidenten anlegge et nytt perspektiv når han snakker om felles ansvar og strekker ut en hånd på tvers av gamle skillelinjer.

I vår egen samfunnsdebatt må vi motvirke en farlig tendens til å gi mennesker én og samme gruppeidentitet. Kristne, jøder eller muslimer er som grupper av mennesker like forskjellige som de er like. Alle mennesker har flere identiteter. Derfor må vi se enkeltindividene.

Vi politikere har et spesielt ansvar. Vi må sørge for et krystallklart lovverk. Politiet må ha nok ressurser og prioritere arbeid med hatkriminalitet. Men vi politikere kan aldri vedta samfunnet bort fra fremmedfiendtlige holdninger. Hver og en av oss må ta ansvar. Motilden må også tennes i det sivile samfunnet, på alle de arenaene der vi møtes utenfor skole og arbeid, innen kultur, idrett og hele veven av frivillige organisasjoner. Det er her samfunnets sosiale kapital utvikles og foredles.

De fleste av oss deltar i mer enn én aktivitet. Det understreker at vi har mer enn én identitet. Sånn sett hører den store majoriteten av oss hjemme blant flere minoriteter. Erkjennelsen av dette kan hindre stigmatisering av sårbare grupper.

Hadi Ghalegolabi var sammen med Benjamin den januarkvelden på Holmlia. Han unnslapp. Mandag skrev han i en kronikk i Aftenposten direkte rettet til Benjamin: ”Jeg har fått en datter, bror. Hun skal vokse opp i en ny tid. Hennes muligheter skal ikke stenges fordi hun har en mørkere hudfarge enn flertallet, eller har et navn som er vanskelig å uttale. Sammen med andre barn i dette landet skal hun i framtida bli behandlet og vurdert etter hva hun kan. Det er lov å drømme nå.” Et sterkt budskap. Det er ikke hudfargen som definerer henne, det er hele det spennende og sammensatte mennesket.

Vi har mye historie å hente erfaringer fra. Den har også mørke kapitler som vi må minne om og lære av. Så må vi også tegne bildet av det samfunnet vi vil ha i framtida. Det er et samfunn der vi skal verdsette verdien av likhet, men bedre vår evne til å leve med forskjellighet. Bare da kan vi forhindre at det skjer igjen.