Ikke oversett – men oversatt!

Jeg blir alltid litt stolt når jeg går inn i en bokhandel i Berlin eller Paris og ser omslaget av en roman av en norsk forfatter. Nesten litt forundret. Om ikke Norge er et lite land, så er i alle fall norsk et lite språk.

Mangelen på språk kan gjøre noen og enhver liten. Som i Sofia Coppolas film Lost in Translation hvor hovedpersonen Bob kommer til Tokyo, forstår ikke et fnugg og er fullstendig ”lost”. Han sier ett ord, en kort setning på engelsk, og tolken oversetter til en strøm av uttrykk og setninger på japansk. Han blir en fremmed.

Avdøde generalmajor Bjørn Egge fortalte fra sine oppdrag i Afrika om strevet med å skape nærhet til lokale myndigheter. Egge snakket og tolken tolket. Men hans afrikanske motpart rystet på hodet og sa at sjelen blir borte på veien.

God oversettelse av litteratur handler om å sikre at sjelen ikke blir borte på veien. Det er banalt, men tåler å gjentas: Språk er viktig – ja, helt avgjørende i mellommenneskelige relasjoner. Derfor også i forholdet mellom kulturer, nasjoner, stater. Vi trenger å gjøre oss forstått. Vi trenger arenaer, språk og betingelser for dialog. Derfor trenger vi andre lands litteratur, alle de andre stemmene, ytringene. Innsikt. Og like viktig: Vi trenger selv de uavhengige, kritiske stemmene utenfra.

Vår ambisjon er dermed denne: Også vi trenger å bli forstått utover offisielle myndigheters budskap og hjemmesider til ambassadene. Vi trenger at noen utenfra får innblikk i hva som skrives av norske forfattere. I en sammenvevd verden blir kulturforståelse, vårt omdømme, hva vi formidler, stadig viktigere.

Nylig var 124 oversettere samlet på en konferanse i Norge i regi av Norla. Den største forsamlingen hittil av norskoversettere. Eksperter på å overføre og gjendikte norske tekster til arabisk, russisk, engelsk, fransk og andre verdensspråk. Men vel så fascinerende: Det oversettes fra norsk til andre småspråk; til islandsk, estisk, litauisk, katalansk. 31 språk var representert. Et Babels tårn – uten babelsk forvirring.

Da jeg møtte dem slo det meg at et bredere bilde av Norge i utlandet tar form: Norge har 109 utenriksstasjoner – og minst 124 oversettere. Mon tro hvem som er viktigst for å formidle ”det norske”? Jeg velger begge. Sammen sier de noe om tilstedeværelse ute, evne til å formidle norske interesser, norsk kultur, norske stemmer, Norge. Tilgjengelig og oversatt litteratur forteller noe om hvordan vi er synlige og setter fotavtrykk – tastetrykk – internasjonalt.

Oversettere er en utvalgt gruppe som sjelden ”get lost”. Man kunne heller si Found in Translation. Ikke fortapt – men stifinnere, selv om vi kan se for oss utfordringene ved å gjenskape stemningen fra Halvbroren av Lars Saabye Christensen til andre språk. For slik er oversetterne virksomme; de oppdager gode tekster, formidler sjelen, de ulike nivåer i ords betydning, konteksten, sammenhengen, logikken, de mestrer kodene, nøklene. For oss andre. De er vårt språks spesialutsendinger – og det er altså minst 124 av dem. Nobelprisvinneren José Saramago skal ha sagt at; ”forfattere skriver nasjonal litteratur, men oversettere skriver verdenslitteratur”.

I Salman Rushdies Trollkvinnen i Firenze skildres hvordan verden for 400 år siden opplevdes å være så mye ”større” enn man hadde trodd – om hvordan folk lenge og konkret hadde fryktet verdens ende. I vår tid er kanskje dramaet at verden er mye ”mindre” enn vi har trodd, at all verdens konflikter er så tett på oss. Men noe er felles, for når vi står overfor dagens store globale utfordringer, så er det kanskje fortsatt noen som frykter at enden er nær? 

Litteraturen gjør verden større og mindre på en gang. Litteraturen gir oss en dypere forståelse av tid og rom og er arenaer for kommunikasjon, kontakt og kunnskapsutveksling. Derfor trenger internasjonal politikk kunsten og kulturen. Ikke i én politikks tjeneste – forfatterens absolutte meningsfrihet må holdes intakt – men som metode for innsikt. Litteratur er en vei til selverkjennelse. Og kanskje aller viktigst: Vi får andres blikk på oss.

Da må også småspråkenes store litteratur ut i verden. Henrik Ibsen skrev i 1872 fra sitt hjem i Dresden til Edmund Gosse – den første av Ibsens oversettere til engelsk; ”... heller ikke gives der noget folk, i hvis læseverden det vilde være mig en større ære at blive indført, end netop det engelske (…) ... og just derfor har det været mig smertelig at tænke på at sproget skulde stille en skranke mellem min digtning og hele denne store beslægtede verden”. Mye kan riktignok sies om de første oversettelser av hans verk til engelsk, men Ibsen ble uansett raskt internasjonal – eller snarere universell. På grunn av sin diktning. Men uten oversetterne, ingen rekkevidde. I ”denne store beslægtede verden”.

Utfordringen er altså å bli ”indført” i en annen ”læseverden”. Det skjer med flere og flere forfattere. Norsk litteratur er igjen i ferd med å bli internasjonal, godt hjulpet av at våre fremste forfattere får medieomtale og priser. Resultatene av målrettet arbeid viser seg: Antallet oversettelser har vokst betydelig: Fra 100 oversettelser i 2005 til nærmere 300 innvilgede søknader om oversettelse i 2008. 50 land mottok oversettelsesstøtte i 2008; 20 flere enn i 2007. UD har de siste tre årene økt støtten til kultursamarbeid med utlandet – inklusive støtten til litteraturprosjekter – og gjort et krafttak for internasjonalisering av norsk litteratur, som en del av Kulturløftet.

Men det er mennesker fremfor penger som teller. Gjennom mange år har Norla og norske forlag, ofte hjulpet av utenriksstasjoner og UD, funnet fram til dyktige oversettere, støttet og bistått, i skolering, videreutdannelse, reiser til Norge, kontakter, deltakelse på kurs, seminarer og bokfestivaler; en modningsprosess. Oversetterne er ofte nøkkelledd i en verdikjede. I tillegg til språkkompetanse er de kontaktpunkter for utenlandske forlag. De kjenner forfattere, forlagsagenter og markeder lokalt. De er en gruppe fotsoldater og talentspeidere i litteraturlandskapet som vi må ta godt vare på.

For som Salman Rushdie skriver om: Alle mennesker, alle folk, har et dypt behov for at deres historier, deres fortellinger, skal bli fortalt. Vi vil også nå fram med våre fortellinger. Da kan det også hende at vi oppdager at våre ligner fortellinger fra helt andre kanter av verden. At norsk kultur ikke er så forskjellig fra andre lands. Og at vi alle er en del av et stort ”vi” i verden. Da tenker jeg igjen på en underfundig setning fra Lost in Translation; ”Some times you have to go half way around the world to come full circle”.