Mitt livsfjell

Jeg tenker: Når dette livet er over, vil mine fotavtrykk fortsatt kunne leses i Skarvet. Og så mye som jeg har tenkt og gått på dette fjellet, så har kanskje Skarvet lagret seg som årringer i meg.

Hallingskarvet i horisonten – et ankerfeste som ligger der når alt annet er i bevegelse. Jeg forandrer meg og tankene mine – år for år i en samtid der så mye er i bevegelse. Derfor må jeg med jevne mellomrom opp i høyden, jeg må få øye på Hallingskarvet og slå fast at noe ligger tross alt fast. Mitt eget ankerfeste holder.

Jeg hadde barndommens vinterferier ikke langt fra Raggsteindalen, ved Hallingskarvets nordside. Det var den store styrkeprøven; å bestige fjellet på ski, raste på toppen, snu og stå ned, eller gå noen mil på tvers, før den etterlengtede utforkjøringen fra verdens tak ned mot Strandevann. Drøye fire timer opp, snaue halvtimen ned.

Jeg husker opplevelsen av nedfarten som bare varte og varte mens farten økte og økte. Jeg husker barndommens fall og et halvt dusin treskitupper som ble spikret på veggen over peisen til minne om podens eventyrlige tryning. Modningens trofeer.

Men viktigst var utsikten. Jeg kunne sitte time etter time og bare se. Mot den lange veggen under Folarskarsnuten. Uforanderlig fjell, men med foranderlig budskap etter årstidas lys, værets lune og døgnets time. Mektigst om natta. Mørk. Trygg. Ruvende. Og hemmelighetsfull. Skarvet lyser sterkest i den fullmånelyse vinternatten.

Som voksen flyttet jeg vinteroppholdet sørøstover, til Tunhovd øverst i Numedal. Fortsatt med Hallingskarvet i horisonten, noen flere mil lengre unna, men med den samme gjenkjennelige profilen – nå er østdelen i front, Prestholt-siden.

Hallingskarvet er til å kjenne igjen, fra alle vinkler, med de karakteristiske stupene og det flate, jevne topplokket. I klarvær er flyturen mellom Oslo og Bergen selve orkesterplassen.

I år gikk filosofen Arne Næss bort. Blant alt han etterlot seg velger jeg én bok; ”Det gode lange livs far, Hallingskarvet sett fra Tvergastein”, med mektige bilder tatt av Johan Brun. Tvergastein er hytta Næss fikk bygge oppunder fjellkanten overfor Ustaoset. Boka er en varm kjærlighetserklæring til fjellet og en innføring i Næss' egen hyttefilosofi. Arne Næss holdt regnskap ved å telle alle sine dager han tilbrakte på hytta, det ble fra slutten av 30-tallet til utpå 90-tallet til sammen over 4000 dager – i sum mer enn ti (!) år av et langt liv.

Dette Magasinet handler om relasjoner, om at vi blir til i møte med andre. Det handler om mennesker, det handler om kultur og natur og det handler mye om mor. For Arne Næss ble Hallingskarvet en far. ”Det at min far døde allerede da jeg var ett år gammel bidro til at Hallingskarvet kunne bli farssymbol og gudssymbol. Fra 10-årsalderen søkte jeg opp mot Skarvet”.

Hallingskarvet er ikke blant Norges høyeste. Til gjengjeld er det trolig blant Norges største med sine mer enn 150 kvadratkilometer. Den høyeste toppen holder seg respektfullt under 2000-meter merket, Folarskarsnuten når til 1933 meter over havet.

I mange år hadde tallet 1905 ikke noe med unionsoppløsningen å gjøre for meg. 1905 er kartets benevnelse på Skarvets nest høyeste topp, den vi strakk oss mot for å komme ”oppå” fra nordsiden. For det er det du gjør på Hallingskarvet, du kommer ”oppå” den lange ryggen. Oppturen byr på de skrånende vidder, en tålmodighetsprøve for barn, du ser ikke toppen i det fjerne, du nærmer deg inntil du plutselig oppdager at du er oppå. I klarvær gir det en følelse av å være på taket av Norge. Uansett vær gir det en følelse av å ha nådd toppen av deg selv.

Turer til Hallingskarvets avlange topp gir meg ikke følelsen av å ha beseiret toppen, det gir ikke tindebestigelsens opplevelse. Det gir meg snarere opplevelsen av å ha sluttet en ring, kommet nærmere meg selv, mestret naturen.

Samtidig gir timer på Hallingskarvet en opplevelse av lånt tid, fjellet byr meg opp men lar meg forstå at jeg er der på lånt tid. Jeg fylles av en respektfull frykt for hva jeg må være rede til når jeg har tatt veien helt opp. Motet som kan grense til overmot. Været snur fort på verdens tak. I klarvær er den avlange toppen god og bred. I snø og tåke har fjellfolk forvillet seg til kanten og falt ned.

Norges balansepunkt, det er det dette fjellet er. Med halvparten liggende på Vestlandet, halvparten på Østlandet. En gang for mellom 500 til 350 millioner år siden, kolliderer den europeiske landplata i øst med den amerikansk-grønlandske landplata i vest. Resultatet blir en kjempemessig fjellside langs det vestlige Norge. Store fjellflak skyves så fra denne fjellkjeden og østover. Dermed kommer fjelltaket som danner øvre del av Hallingskarvet på plass. Dette er ikke en impulsiv og enkel fjelltopp, men et unikt platå!

Så går det 300 millioner år. Området graves langsomt ned til en lav landplate, trolig ville vi kunne kjenne igjen konturene av dagens Hallingskarvet og Hardangervidda. Så begynner hele dette fjellområdet å stige igjen, og med hjelp av nye 20-30 millioner år hever det seg opp til det høye terrenget vi har i dag.

Det har med andre ord tatt tid. Noen hundretusener år med istidas polish må så til for å gi fjellet samtidspersonligheten sin. For rundt 9000 år siden var bordet ferdig dekket. Menneskeheten må respektfullt innrømme at vi ikke var vitne til noe av dette. Vi får livene våre satt i perspektiv, vi som tumler rundt på dagens Hallingskarvet i et nanosekund av fjellets lange liv.

Hallingskarvet er levende. Det er foranderlig. Arne Næss kalte fjellet en absolutt uunngåelig faktor. I samboerskapet med Hallingskarvet fant han kilden til sine egne myter og ritualer. Opplevelsen i og ved fjellet befestet troen på at skapende mennesker trenger mytiske forestillinger av virkeligheten for å få den nødvendige kreativitet og skaperkraft.

Alle sivilisasjoner har til alle tider aktet, æret og fryktet fjellet. Arne Næss mente det dypeste grunnlaget for fjellbeundring er symbolikken; ”å se opp på noe” sammenliknet med å ”se ned på noe”. ”Stigning” sammenliknet med ”nedgang”.

Samtidig konkluderer han på en måte jeg kjenner meg igjen i: I møte med det store Hallingskarvet sitter jeg ikke igjen med en opplevelse av å bli liten. Med filosofens ord: ”Hallingskarvet kneiser ikke, det faller ikke over oss, overvelder oss ikke. Det har et godt feste i det jordiske, det behøver ikke på overdrevet vis peke på vår egen litenhet”.

Jeg er enig. Derfor er det godt å bli til i møte med Hallingskarvet. Fjellet ligger fast og jeg kan kjenne på min egen storhet og min egen litenhet.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre var gjesteredaktør for Dagbladet Magasinet 13. juni 2009