Stat, marked – og sosial kapital

I den politiske debatten om finanskrisen kan vi få inntrykk av at det klassiske skillet mellom stat og marked er i ferd med å viskes ut. Markedet fikser ikke dette alene. Verden over ser samfunnsaktørene mot staten for å berge bank, bedrift og bolig.

Akkurat nå teller vi tiltakspakker. Men om litt vil vi telle avdragene og rentene på de lånene som statene tar opp for å finansiere alle pakkene. Når lånene skal betales blir både politikk og ideologi igjen av betydning. Hvordan skal byrdene fordeles? Hvem – om noen – skal skjermes? Skal det kuttes i velferden? Skal skattene økes?

Vi rammes i Norge, men ikke så hardt som mange andre. Vår stat har overskudd. Men en politisk debatt om fordeling vil komme opp igjen også hos oss. Det samme vil debatten om hvordan vi best utnytter og utvikler samfunnets ressurser. Da vil vi se igjen kjente skillelinjer mellom høyre og venstre.

Her hjemme støtter Frp opp om krisepakkene, men legger ikke skjul på sine politiske valg: Om Frp får styre, sier formannen, så blir det markedstenking på alle nivåer. Etter å ha sagt fint lite om skattelette de par siste årene, viser Høyre igjen sin profil og trekker frem skattelette som løsning også på denne utfordringen.

Vi skal stå i mot denne politiske oppskriften. Det er gjennom samspillet stat og marked vi har møtt krisen – og det er samspillet som vil hjelpe oss ut av den. Vi skal være glade for at vi har en sterk og solid stat.

For den finanskrisen som nå herjer er ikke bare en økonomisk krise – den er i ferd med å skape sosiale og politiske omveltninger.  Også hos oss opplever mange usikkerhet for hva de neste månedene vil bringe. Med vår åpne økonomi blir tusenvis av norske arbeidsplasser sårbare når kundene der ute slutter å kjøpe.

Arbeidsledighet rammer samfunnets verdiskapning. Men først og fremst er tapt arbeid en stor personlig belasting, økonomisk, men også gjennom tap av den tryggheten en arbeidsplass gir – det sosiale fellesskapet. Vi som legger så stor vekt på den norske modellen, med en aktiv offentlig sektor i samspill med den private, vi skal nå skjerpe fokus på risikoen for varig marginalisering – at enkeltmennesker skyves utenfor både arbeid og andre fellesskap. Marginalisering har vært en utfordring før nedgangstidene. Nå kan den bli enda større.

Offentlige myndigheter kan gjøre mye. Veien til nye arbeidsplasser går gjennom levedyktige bedrifter. Men for å hindre og forebygge marginalisering kreves det mer enn det stat og marked kan få til. Det krever aktiv medvirkning fra hele bredden av det sivile samfunn, fra den delen av samfunnslivet som ligger mellom stat og marked, og som for ofte skyves ut av den politiske debatten; frivillige organisasjoner, idrett og kulturliv, foruten nærmiljøene, trossamfunn, de ulike fellesskapene som er tettest på oss.

Når vi skal satse på samfunnets ressurser bør vi utvide perspektivet – utover begrepene realkapital, finanskapital og humankapital. Vi må få øynene opp for betydningen av samfunnets sosiale kapital.

Sosial kapital forteller noe om forbindelsene og båndene mellom mennesker, sosiale nettverk og normer for gjensidighet, respekt og tillit. I detaljerte studier har samfunnsforskere vist hvordan mye av det som kan forklare om vi lykkes i livet – på skolen, i familien, i forhold til arbeid, utdanning og også innen helse – er avhengig av om vi har sterk sosial kapital, god tilhørighet og høy tillit til samfunnet vi lever i.

Den sosiale kapitalen har ikke egen tabell i nasjonalbudsjettet. Like fullt er samfunn med høy sosial kapital er mer produktive, har sterkere endringsvilje og er mer trygge.

Den amerikanske samfunnsforskeren Robert Putnam viser til de skandinaviske landene, hvor det er en positiv sammenheng mellom høy sosial kapital – høy grad av sosial stabilitet – og velutviklet evne til økonomisk og teknologisk fornyelse og effektivitet. Med andre ord: Høy grad av tillit og gode nettverk mellom folk forsterker evnen til både verdiskaping og rettferdig fordeling. Små forskjeller styrker både tillit og opplevelse av å være en del av et fellesskap.

Høy sosial kapital er en grunnmur i den norske modellen. Vi må ha fokus på hva vi kan gjøre for å styrke den. Her ligger også en viktig nøkkel for å lykkes med inkluderingen i et flerkulturelt samfunn. Om striden mellom majoritet og minoritet spisser seg til, svekkes tilliten og båndene mellom oss. Den sosiale kapitalen reduseres. Om vi lykkes – med å kombinere klare regler som gjelder likt for alle, med gjensidig respekt for mangfold – da kan den sosiale kapitalen bli ytterligere forsterket. Og da blir veien ut av krisen kortere.