Kamp for menneskerettighetene

Norge er valgt inn for tre år. Vi skal nå ta vår del av ansvaret og arbeide målrettet for å fremme menneskerettighetene. Menneskerettighetene er universelle, og FN er den eneste organisasjonen hvor alle verdens land møtes til ordskifte – og strid – om temaet. Derfor er FN den mest sentrale arena for å fremme menneskerettighetene.

Gir vi opp FN, gir vi opp troen på at rettighetene gjelder alle. Det gjør ikke Norge.

Speiler FN
FNs menneskerettighetsråd ble opprettet i 2006. Bakgrunnen var blant annet en misnøye med forgjengeren – FNs menneskerettighetskommisjon – som ble ansett som lite effektiv og partisk.

Rådet er opprettet av FNs generalforsamling og speiler FNs 192 medlemsland. Enkelte mener at det er en utfordring at såkalte vestlige land ikke er i flertall. Men verden består ikke av flest ”vestlige” land. Det betyr selvsagt ikke at land som vil jobbe for universelle menneskerettigheter er i mindretall.

For å få støtte til våre posisjoner må den vestlige gruppen bygge nye allianser med blant annet asiatiske og afrikanske land. Akkurat det er på tide. FNs arbeid preges altfor ofte av at posisjonene låser seg mellom grupper av land.

Vi må jobbe strategisk for å bryte disse mønstrene. Dette har vi prioritert i norsk utenrikspolitikk de siste årene, blant annet gjennom tettere kontakt med land som Indonesia, Brasil, Sør-Afrika og flere andre afrikanske stater.

Det vil med stor sannsynlighet komme saker der rådet vedtar resolusjoner vi ikke er enige i. Men det er jo fordi det står strid om disse livsviktige spørsmålene at vi engasjerer oss.

Boikott er ikke svaret
Det koster å velge engasjement. Det krever hardt arbeid og evne til å stå fast på avgjørende prinsipper, samtidig som vi må lytte og se etter felles løsninger.

Arbeidet med sluttdokumentet fra FNs rasismekonferanse i april viste betydningen av denne strategien. De som ville vingeklippe dokumentet, de som ville ha inn ekstreme posisjoner, ble drevet tilbake.

Vi tok ledelsen i dialog andre land og grupper av land. Vi brukte tid på å lytte og til å finne samlende løsninger. Resultatet ble en meget god tekst.

Samtidig er det strømninger i Vesten – og i Norge – som sier at radikal verdimotstand, ikke minst fra muslimske stater, bør møtes med å utebli eller boikotte. La meg si det slik: Å unnlate å delta, er alltid et alternativ. Men i få tilfeller er dette klokt, og sjelden er det særlig effektivt.

Boikott radikaliserer gjerne den andre part. Boikott er ofte ønsket av stater som vil ha konfrontasjon med Vesten. Den iranske presidenten Ahmadinejad vendte hjem til Teheran i triumf etter at EU-ambassadørene marsjerte ut i Genève. Derfor skal vi arbeide for de universelle menneskerettighetene ved å engasjere oss, ved å bruke FN, og ikke overlate verdensorganisasjonen til en liten gruppe stater med ekstreme syn.

For det er ikke slik at disse landene har bred støtte verden over. En lang rekke stater med store muslimske befolkninger avviste Irans linje under rasismekonferansen. De takket oss for at vi sto i mot og ikke uteble – ved å foreslå noe bedre.

Vårt program
Nå er vi altså valgt inn. Jeg er glad for at USA har gått bort fra tidligere president Bushs linje, som sto for å boikotte rådet. Vi ser frem til et dypere samarbeid med USA på menneskerettighetsfeltet, noe jeg også diskuterte med utenriksminister Hillary Clinton og FN-ambassadør Susan Rice under mitt besøk til USA i forrige måned.

Vi kommer til å fortsette arbeidet for å sikre universell respekt for forbudet mot tortur. Vi vil videreføre engasjementet for menneskerettighetsforsvarerne; et initiativ som Norge var med å starte opp.

Vi vil fokusere spesielt på mennesker på flukt i eget land og særlig utsatte gruppers rettigheter. Vi vil vektlegge bedrifters samfunnsansvar. Vi vil arbeide for at spesiell oppmerksomhet blir viet ytringsfrihet, frie medier, og kvinners og barn rettigheter. Vi vil også bruke vår stemme i rådet til å påtale grove brudd på menneskerettighetene i undertrykkende regimer som ikke viser vilje til samarbeid eller forbedring.

For første gang i historien vurderes nå menneskerettighetene i samtlige av FNs 192 medlemsland i såkalte landhøringer. Det er det beste forum for et skarpt landfokus. Her kan frivillige organisasjoner også delta.

Men vi kan ikke bruke hvert eneste møte i rådet til et ordskifte om enkeltland. Vi må forhindre at hver debatt ender opp med en ordkrig om Israel og Palestina. På samme måte vil vi ikke at alle møter skal ende opp som ”rituelle øvelser” mot såkalte ”verstingland”.

Målet for vårt engasjement er klart: Å sikre de universelle menneskerettighetene. Enkeltindivider må få bedre beskyttelse mot overgrep og tilgang til disse rettighetene. Norge går inn som medlem for å påvirke. Og med visshet om at engasjementet nytter, at vi kan gjøre en forskjell.