Mye står på spill

Fire uker med valgkamp nærmer seg slutten. Jeg har reist rundt i 14 fylker, besøkt over 30 kommuner og møtt unge mennesker på nærmere 20 universiteter og høgskoler. Her er fire hovedinntrykk.

For det første: All politikk er lokal, og mange av de sakene velgerne tar opp har sine bånd til utenrikspolitikken. På besøk på Ytterøya møtte jeg en stolt mor som har sønnen sin i Afghanistan, på Samfundet i Trondheim møtte jeg en jente som har faren sin i Ashraf-leiren i Irak, og i Oslo møtte jeg 200 kurdere som er engasjert for kurdernes sak. På ditto kjøpesentra har jeg møtt mennesker som spør om asyl og flyktninger, et speil på at 20 millioner mennesker er på flukt i vår verden.

Studenten i fornybar energi på Ås spurte om hvordan energinasjonen Norge kan jobbe kraftfullt mot klimakrisen. Studenten ved Høgskolen i Molde ville diskutere EU. Slike møter er en stadig påminnelse om at stedet ”langt borte” viskes ut. Det som skjer på andre siden av jorda berører stadig flere mennesker og lokalsamfunn direkte. Så utenrikspolitikken har ikke vært fraværende i denne valgkampen!

For det andre: Jeg har sett på nært hold hvor viktig det er å stemme, hvor lite som kan skille mellom det ene eller andre mandatet. På torget i Kristiansand hørte jeg at 19 stemmer skilte et FrP-mandat fra et AP-mandat i 2005. På mandag vil det vippe tett i mange fylker, at hver stemme teller er ikke en klisjé, men harde fakta. Ved Vågsfjord videregående skole i Harstad har de en kampanje med følgende tekst: ”Stemmer du ikke, betyr det at du mener alt er perfekt”. Godt sagt. Alt er ikke perfekt i Norge, mye skal og må forandres i landet FN mener er verdens beste å bo i.

For det tredje: Dette valget handler om saker, men også om verdier. På Liertoppen møtte jeg en dame som fortalte hva dette handlet om; hun vurderte å spare ekstra penger for å være trygg på å få god behandling i helsevesenet, eller – ha penger i reserve for å betale for en sykehjemsplass. Vårt svar er: Nei, du skal ikke det, du skal ha trygghet for at du får et tilbud av god kvalitet.

APs vei er å bruke de store pengene på de store oppgavene, og mange store ligger foran oss: En forpliktende eldreplan, en omfattende helsereform som skal sikre at vi får rett hjelp til rett tid på rett sted, store satsinger på vei og jernbane, store tak for klima. Det er oppgaver vi skal løse i fellesskap, private og det offentlige. Men lommeboka skal ikke avgjøre kvaliteten på tilbudet. Kvinnen fra Lier skal være trygg på det.

Noen tilbyr velgerne en annen vei. Frp er tydeligst med sitt ønske om ”markedstenking på alle nivåer” og en programfestet visjon om et liberalistisk samfunn. Partiets forslag til skattekutt på drøye 70 milliarder kroner definerer et ytterpunkt, med Høyre og de øvrige borgerlige partiene på slep. Men konsekvensen er klar: Summen av satsingene er privatisering og kutt i fellesskapsvelferd. Barnas skole og utdanning og de eldres velferd blir mer avhengig av egen lommebok. Jeg har ikke fanget opp et folkekrav om at vi skal gå denne veien.

For det fjerde: Det er ikke nytt at det er sprik på borgerlig side og uavklart regjeringsalternativ. Det nye er at tyngdepunktet har flyttet markert mot høyre. Krf og Venstre har alt før valget pekt på Erna Solberg som statsminister. I ytterfløyen ligger et sterkere Frp med blankpusset program. Uansett regjeringskabal på borgerlig side vil Siv Jensen ha en ivrig politisk hånd på rattet og en muskuløs fot på den økonomiske gasspedalen. Bak alle de merkelige garantiene de utsteder mot hverandre – fra kultur til innvandring og økonomisk politikk, så gjentar Jensen og Solberg at de borgerlige har mye felles. Vi skal tro dem på det.

Det betyr følgende: Mister de rød-grønne flertallet, er det overveiende sannsynlig at landet får en borgerlig regjering med tydelig krenging mot Frp. Utsiktene for en ny regjering til å overleve er utydelige. Kursen for politikken er uforutsigbar. Signaler til alle slags markeder – politiske og finansielle – rotete. I sum er det lite bra for landet midt i en finanskrise. Men like fullt helt sannsynlig.

Så derfor: De som ikke ønsker seg dette løpet har et klart valg, de må stemme et av de tre rødgrønne partiene, og Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg er best blant dem. ”Alle skal med” er mer enn et Aps slagord. Det er en visjon for et samfunn som er godt for alle, det inspirerer et program som har store ambisjoner for å utvikle Norge videre, løfte kvaliteten i skole, helse og omsorg, trygge rammevilkårene for solide og konkurransedyktige bedrifter, og føre en aktiv utenrikspolitikk som tar vare på norske interesser og viser even og vilje til å gjøre en forskjell.

Det har vært intensive 4 uker, men reisene har gitt meg troen på at dette er mulig. Godt valg.